Prosessen, planen og politikken - Rusmiddelpolitiske handlingsplaner
Rapport
|Publisert
Studien bygger på data fra åtte kommuner. Den viktigste datakilden er et stort antall kvalitative intervjuer, samt deltakende observasjon på møter, og dokumentanalyse.
Sammendrag
Våren 2009 henvendte Helsedirektoratet seg til SIRUS og ba om en kvalitativ undersøkelse om kommunale rusmiddelpolitiske handlingsplaner. De ønsket mer kunnskap om de kommunale erfaringene, om betydningen av planene og om viktige faktorer ved planprosessen. Studien bygger på data fra åtte kommuner. Den viktigste datakilden er et stort antall kvalitative intervjuer, samt deltakende observasjon på møter, og dokumentanalyse av handlingsplaner og andre relevante dokumenter. Problemstillingen i rapporten er delt inn i tre deler; Planprosessen, produktet og konsekvensene.
Planprosessen og produktet
Mye tyder på at planprosessen er vel så viktig som selve planen i mange kommuner. Prosessen styres i stor grad av fagfolk på rusfeltet. I den grad det foreligger et mandat, er det primært rettet inn på den praktiske prosessen og gir ingen politisk retning på arbeidet. Utvelgelsen av deltakere til arbeidsgruppa er en av planprosessens viktigste beslutninger fordi den får betydning både for prosessen og for innholdet. Omsorgsdelen av den kommunale forvaltningen er ofte sterkt representert. Det er delte meninger om politikernes deltakelse i planprosessen. De fleste steder deltok ikke politikerne i særlig grad, noe som kan ha sammenheng med at planprosessen ble sett på som en praktisk og ikke en politisk oppgave. Planproduktene viser at kommunene kjenner til nasjonale mål og strategier. Men å oversette disse til tiltak i kommunal rusmiddelpolitikk er ofte vanskelig. Når lokale mål skal utarbeides, synes det viktigere å ta utgangspunkt i den lokale situasjonen. Fra sentralt hold er kommunene anbefalt å ha fokus på forebygging, men lokalt krever omsorg og annet klientorientert arbeid overfor rusmiddelmisbrukere mye oppmerksomhet. Inntrykket er at kommunene i liten, om enn i varierende grad, utnytter det forebyggingsredskapet som ligger i bevillingspolitikken. Det folkehelseperspektivet som ligger til grunn for nasjonale mål og strategier, er mindre synlig de kommunale planene.
Planens konsekvenser i kommunene
Den tredje delen av rapporten fokuserer på konsekvenser og på hva som skjer etter at den er vedtatt. Planprosessene skaper engasjement, økt bevissthet og kunnskap, og setter rusmiddeltemaet på dagsorden for de involverte, men når planen kommer så langt som til kommunestyret, skjer det ofte ganske lite. I den grad den blir debatt, dreier det seg gjerne om salgs- og skjenketider. Tiltak som gjelder omsorg og rehabilitering blir sjelden gjenstand for politisk diskusjon. Politikernes eierforhold til planen varierer mye. Det er praktikerne som har det tydeligste eierforholdet til planene, og som bruker dem aktivt.
Ikke den store innvirkningen på rusmiddelpolitikken
Sett under ett har planene neppe den store og merkbare innvirkningen på kommunal rusmiddelpolitikk som man kunne håpe på. I det hele tatt er det lite politikk både i prosessene, produktene og konsekvensene. Mange handlingsplaner er mer rusmiddelpraktiske enn rusmiddelpolitiske. Samtidig er det høye ambisjoner knyttet til planarbeidet og til planene. Men kommuneøkonomi, hensynet til næringsinteresser, liberale forståelsesmodeller hos en del politikere, og ikke minst tendensen til å fokusere på virkemidler heller enn på mål og visjoner, setter stramme grenser for hva som er gjennomførbart.
Dette er en rapport fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS). SIRUS ble en del av Folkehelseinstituttet 01.01.2016.