Kan foreldres erfaringer gå i arv - biologisk?

Forskningsfunn

|

Publisert

Kan en fars krigstraumer, en mors opplevelse av omsorgssvikt eller en besteforelders fattigdom sette biologiske spor hos barn og barnebarn? Dette spørsmålet engasjerer både forskere og offentligheten. Kan det vi opplever i løpet av livet, på noen måte påvirke biologien til generasjonene som kommer etter oss? For å kunne bevise det må vi være nøye med hvordan forskningen gjennomføres, viser ny vitenskapelig artikkel fra Folkehelseinstituttet.

I en ny artikkel i det anerkjente tidsskriftet Trends in Genetics går et internasjonalt forskerteam, ledet av Solveig Løkhammer ved Folkehelseinstituttet, gjennom hva som må til for å slå fast at slike funn faktisk skyldes epigenetisk arv hos mennesker.  

Hva betyr epigenetisk arv? 

For å forstå spørsmålet må vi først skille mellom genetisk og epigenetisk arv. Gener kan beskrives som kroppens biologiske oppskrift. 

Genetisk arv betyr overføring av selve DNA-et fra foreldre til barn. 

Epigenetisk arv er noe annet: det er overføring av epigenetiske markører på DNA-et som styrer hvordan genene skrus av og på. Overføringen skjer fra foreldre til barn/avkom uten at selve DNA-sekvensen endres. Slike markører kan oppstå som følge av miljøeksponeringer og livserfaringer, og kan påvirke egenskaper hos neste generasjon. Hos mennesker innebærer epigenetisk arv at denne informasjonen overføres gjennom kjønnscellene, altså egg eller sædceller, og kan gå videre til neste generasjon uten at den samme påvirkningen må gjentas i hver generasjon.  

Godt dokumentert i planter og forsøksdyr, men hva med mennesker? 

Hos planter og enkelte forsøksdyr i laboratoriet finnes det mange studier som viser at opplevelser (som traumatisk stress) og miljøpåvirkninger (som hormonforstyrrende stoffer) i én generasjon kan få følger for senere generasjoner, selv hos individer som aldri selv har vært direkte eksponert for den samme påvirkningen. Hos mennesker er dette langt vanskeligere å kartlegge. 

Mennesker lever i sammensatte sosiale miljøer. Foreldre påvirker barna sine på mange måter gjennom oppvekst, omsorg, livsstil og sosiale forhold. I tillegg kan forhold under svangerskapet, økonomi, genetikk og miljø spille inn. 

– Hos mennesker er det svært vanskelig å skille én forklaring fra en annen. En påkjenning kan påvirke både kroppen, kjønnscellene og miljøet rundt barnet – gjerne samtidig, sier Solveig Løkhammer ved Folkehelseinstituttet.

Et funn hos barn eller barnebarn kan derfor ikke uten videre tolkes som arv fra én generasjon til den neste.

Hva skal til for å bevise det? Fem foreslåtte krav  

Forskerne verken avviser eller bekrefter at epigenetisk arv forekommer hos mennesker. De mener imidlertid at det trengs grundigere forskning før man kan si at fenomenet er dokumentert.

– Muligheten er reell, men den må undersøkes med langt strengere metoder før vi kan si at den er bevist hos mennesker. For å komme nærmere et svar må vi kunne skille epigenetisk arv fra andre mulige forklaringer på likheter mellom generasjoner, sier Løkhammer. 

Forskerteamet foreslår fem krav som samlet kan brukes til å vurdere hvor sterke bevisene er:  

  1. Påvirkningen må være tydelig beskrevet og helst har rammet én generasjon.
  2. Andre mulige forklaringer, som arv, økonomiske forhold og oppvekstmiljø, må tas med i vurderingen. 
  3. Endringen må kunne påvises i selve kjønnscellene (sæd- eller eggceller), ikke bare i en vanlig blodprøve. 
  4. Den samme typen endring må kunne påvises hos barnet. 
  5. Endringene må kunne knyttes til en målbar egenskap hos barnet, for eksempel sykdom eller atferd. 

Kriteriene skal vurderes samlet. Jo flere av disse fem kravene som er oppfylt, desto sterkere blir grunnlaget for å si at det kan dreie seg om epigenetisk arv. 

– Vi må være åpne for at epigenetisk arv kan forekomme hos mennesker, men samtidig forsiktige med å trekke konklusjoner som forskningen ikke kan bære. Hvis forskere for tidlig hevder at for eksempel krigstraumer eller fattigdom er biologisk «arvet», kan det påvirke hvordan vi ser på familier og ansvar – og i verste fall føre til stigmatisering på et for svakt vitenskapelig grunnlag, advarer Solveig Løkhammer ved FHI.

Se også

Publisert