Mindre bruk av distriktspsykiatriske sentre blant innvandrerkvinner
Forskningsfunn
|Publisert
Innvandrere, spesielt kvinner, bruker i mindre grad distriktspsykiatriske sentre enn flertallet av befolkningen. Det viser et forskningsprosjekt ved FHI.
– I tidligere studier har innvandrere rapportert dårligere psykisk helse enn flertallet av befolkningen. Derfor er det vanskelig å tro at innvandrere bruker distriktspsykiatriske sentre mindre kun fordi de har mindre behov for sentrenes tjenester, sier Melanie Straiton, forsker ved Folkehelseinstituttet.
Straiton tror forskjellene kan skyldes at innvandrerkvinner både opplever større barrierer for å søke hjelp, og for å få tilgang til distriktspsykiatriske sentre (DPS) ved behov.
Bruken varierte etter landbakgrunn
Over en femårsperiode undersøkte prosjektet DPS-bruk blant kvinner med innvandrerbakgrunn.
– Både innvandrere og etterkommere av innvandrere hadde omtrent halvparten så stor sjanse for å bruke DPS som majoritetskvinner, sier Straiton.
Bruken varierte etter hvilket land kvinnene kom fra. Innvandrerkvinner fra Øst-Europa, EU-land og Øst-/Sørøst-Asia hadde den laveste bruken. Innvandrerkvinner fra Midtøsten hadde en bruk som var nærmere, men fortsatt lavere enn, majoritetskvinner (se figur 1).
Hvor lenge innvandrerne hadde bodd i Norge hadde også betydning. Først etter 20 års botid i Norge var DPS-bruken blant innvandrerkvinner på nivå med bruken blant majoritetskvinner, justert for alder og inntekt.
Høyere frafall i behandling
Prosjektet undersøkte også konsultasjoner blant kvinner som hadde brukt DPS minst én gang, og som hadde en angst- eller depresjonsdiagnose i løpet av en femårsperiode. I denne gruppen hadde kvinner fra land utenfor EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand, færre konsultasjoner enn majoritetskvinner. Dette kan tyde på at det er høyere frafall i behandling for disse gruppene.
– Innvandrerkvinner kan oppleve barrierer både med å få tilgang til helsetjenester, og også med å opprettholde tilgangen, sier Straiton.
For at innvandrere skal fortsette i behandling, kan det være viktig at behandlingen oppleves som nyttig, og at helsepersonellet har kompetanse til å forstå den enkeltes situasjon.
Ressurssterke innvandrerkvinner bruker DPS mer
Forskningsprosjektet fant at sammenhengen mellom bruken av DPS og visse sosiodemografiske faktorer ikke var den samme for innvandrerkvinner som for den øvrige kvinnelige befolkningen. Det kan nemlig virke som om innvandrerkvinner som vokser opp i familier med lavinntekt, eller ikke deltar i arbeidslivet, eller har lav utdanning eller kort botid i Norge, oppsøker hjelp i mindre grad enn forventet sammenlignet med innvandrerkvinner som vokser opp i familier med god inntekt, deltar i arbeidslivet, har høy utdanning, eller har lang botid i Norge.
– Prosjektet benytter registerdata, så vi kjenner ikke psykisk helsetilstand hos disse kvinnene. Likevel er det for eksempel vanskelig å tro at dårligere psykisk helse kan være årsaken til høyere bruk av DPS blant innvandrere som har vokst opp i familier med god inntekt. Derfor kan dette funnet tyde på at innvandrerkvinner med mindre sosioøkonomiske ressurser opplever større barrierer når de har behov for helsetjenester, sier Straiton.
Gitt at Norge har et mål om likeverdige helsetjenester er dette bekymringsfullt, mener forskeren.
– Det kan være behov for en større innsats for å redusere innvandreres barrierer for bruk av helsetjenester for psykiske lidelser. Tiltak bør spesielt rettes mot kvinner med innvandrerbakgrunn som har kort botid i Norge, de som ikke deltar i arbeidslivet, samt de som har lav utdanning og som har vokst opp i lavinntektsfamilier, konkluderer hun.
- Les oppsummerende notat om forskningsprosjektet Psykiske lidelser blant minoritetskvinner: Risikofaktorer og konsekvenser fra et livsløpsperspektiv.
