Barnevaksinasjonsprogram i ulike land

Vaksinasjonsprogrammene varierer fra land til land, selv om sykdommene det vaksineres mot stort sett er de samme. På midten av 1970-tallet var det nesten bare industrialiserte land som hadde barnevaksinasjonsprogram, og vaksinasjonsdekningen var lav i store deler av verden.

For å øke vaksinasjonsdekningen globalt, etablerte Verdens helseorganisasjon (WHO) Expanded Programme on Immunization (EPI) i 1974. Seks vaksiner inngår i EPI: vaksine mot tuberkulose (BCG), difteri, tetanus og kikhoste (DTP), poliomyelitt og meslinger. Alle land har de seks EPI-vaksinene i sine vaksinasjonsprogram, bortsett fra at mange vestlige land med lite tuberkulose ikke tilbyr BCG-vaksinasjon til alle.

Siden 1974 har dekningen med EPI-vaksinene økt kraftig og er nå 80 prosent eller høyere i svært mange land. Unntakene er særlig land der krig og uro gjør forebyggende helsearbeid vanskelig. Mange land har vaksinasjonsprogram med flere doser av hver vaksine, flere vaksiner og andre vaksinasjonstidspunkt. Bakgrunnen kan være epidemiologiske forhold, ressurser, infrastruktur eller organiseringen av vaksinasjonsarbeidet. Økonomiske forhold kan være avgjørende for hvilke vaksiner utover EPI-vaksinene hvert enkelt land tilbyr i sitt program.

I det klassiske EPI-programmet gis BCG-vaksine ved fødselen. I land der poliomyelitt er vanlig, gis i tillegg én dose oral polio­vaksine (OPV) samtidig. Det videre programmet fortsetter ved 6-ukersalder i mange lavinntektsland. DTP- og poliovaksine gis samtidig, tre doser med fire ukers intervall. Meslingvaksine gis én gang ved 9-månedersalder. Mange lavinntektsland har ingen flere vaksinedoser i programmet. Mange mellominntektsland har nå Hib-vaksine samtidig med DTP, og rotavirusvaksine er innført i en rekke lav- og mellominntektsland.

Mange land i verden tilbyr firedoseprogram for DTP -, polio- og evt. Hib-vaksine. Vaksinasjonen begynner ved alder 6-12 uker og består av tre doser med 4-8 ukers intervall, og en 4. dose senere. Alle aktuelle høyinntektsland og stadig flere mellom- og lavinntektsland har en 4. dose (boosterdose), vanligst i 2.- 5. leveår.

I de nordiske landene (og noen få andre land) brukes tredoseprogram med lange intervaller mellom dosene. Første tellende dose gis tidligst ved 2-månedersalder (åtte uker) og det skal gå minst åtte uker mellom 1. og 2. dose og minst seks måneder mellom 2. og 3. dose. Korrekt gjennomført tredoseprogram gir samme gode beskyttelse som firedoseprogram.

Oversikt over barnevaksinasjonsprogram i ulike land og estimert vaksinasjonsdekning for de ulike vaksinene i de ulike landene er tilgjengelig via Verdens helseorganisasjon (WHO) sine nettsider:

• Vaksinasjonsprogram i ulike land (WHO)
• Estimert vaksinasjonsdekning i ulike land, inkludert historikk (WHO)

Vurdering av vaksinasjonsstatus ved usikker dokumentasjon, og etterregistrering i SYSVAK

Helsestasjonen må ofte vurdere vaksinasjonsbehov hos barn som har begynt sitt vaksinasjonsprogram i andre land og etterregistrere tidligere gitte doser. Vaksiner som er antatt gitt før ankomst til Norge skal registreres i SYSVAK.

Hvis dokumentasjonen (skriftlig eller muntlig) er usikker, vil vurderingene alltid innebære et visst skjønn. På WHO's nettsider er det en del vaksinestoff, inkludert oversikt over vaksinasjonsdekning og vaksinasjonsprogram i medlemslandene. Oversiktene dekker nåværende barnevaksinasjonsprogram, men sier lite om hvor lenge de har eksistert eller noe om tidligere endringer i programmet. Selv om oversikter over vaksinasjonsdekningen kan gi en pekepinn om sannsynligheten for at barn i ulike aldersgrupper er vaksinert, er det ikke sikkert at hvert enkelt barn har fått de vaksinene som inngår i landets program.

Hjelp til vurdering når skriftlig dokumentasjon foreligger:

Originale vaksinasjonskort som ser ut til å være fylt ut i ettertid kan svekke troverdigheten av dokumentasjonen. Det samme gjelder dersom angitte vaksinasjonsdatoer er lite sannsynlige.  BCG-arr og hepatitt B-antistoff kan brukes som indikatorer for å vurdere sannsynligheten for om barnet er vaksinert: Hvis funnene stemmer med attestasjonen for de to vaksinene, øker det sannsynlig for at attestasjonen for de andre vaksinene også er riktig. Derimot kan ikke negative funn bevise at barnet er uvaksinert. Ved tvil er det tryggere å gi for mange enn for få vaksinedoser.  Selv om det noen ganger kan være usikkert om dokumentasjonen er troverdig, har studier vist at de fleste som har dokumentasjon på gjennomgått vaksinasjon også har tegn på immunitet i form av beskyttende antistoffer [1]. I tvilstilfeller er det tryggere å gi for mange enn for få vaksinedoser. 

Vaksinasjonskort fra andre land kan inneholde ukjente vaksinenavn. Ofte er det mulig å finne opplysninger om vaksinen ved å søke på internett.  I tillegg til oversikten over vaksinasjonsprogram i ulike land på WHO's nettsider finnes en oversikt som kan hjelpe med å oversette vaksinedokumentasjon på ulike språk:

• Hjelp for å oversette utenlandske vaksinasjonskort - Centres for disease control and prevention (CDC)

Hjelp til vurdering når skriftlig dokumentasjon mangler:

Flere momenter gjør tolking av muntlig dokumentasjon usikker. Svært mange foreldre vet ikke hvilke vaksiner som skal tas i barnevaksinasjonsprogrammet og hvilke som må tas flere ganger. Opplysning om at barnet har fulgt programmet i landet er ikke god nok informasjon. Det trengs i tillegg mer detaljerte opplysninger om antall doser og alder ved vaksinasjon:

• Når det ikke foreligger skriftlig dokumentasjon om tidligere vaksinasjon, må vaksinatøren prøve å få fram muntlig dokumentasjon. Antall doser kan være vanskelig for foreldre å huske, men ofte har de klart for seg at barnet har fått «det hun skulle ha» eller at «det fikk både dråper i munnen og sprøyter ».
• MMR må vurderes som ikke gitt hvis skriftlig dokumentasjon mangler eller bare meslingvaksine er dokumentert.
• Et tydelig synlig antatt BCG-arr noe sted på kroppen er en forholdsvis sikker indikasjon på at BCG er gitt.
• Spør om barnet har fått dråper i munnen og injeksjon samtidig hvis barnet kommer fra land hvor OPV brukes (OPV og DTP gis vanligvis samtidig, men også rotavirusvaksine gis i munnen).
• Spør om hvor mange doser barnet har fått, ved hvilken alder, og hvor vaksinasjonene er utført. Det kommer ofte fram mer opplysninger hvis foreldrene får spørsmålene om igjen etter noen dager. I enkelte tilfeller har også foreldrene mulighet til å få tak i vaksinasjonsattester fra helsetjenesten på tidligere bosted. 

Vaksinatøren må vurdere om opplysningene er gode nok, eller om det tryggeste er å tilby ny basisvaksinasjon. I barnets journal bør det skrives hvilke opplysninger som er kommet fram. Helsestasjonslege/smittevernlege er ansvarlig for de beslutningene som blir tatt. Ved tvil er det tryggere å gi for mange enn for få vaksinedoser. Det medfører ingen fare, og heller ikke høy risiko for store lokalreaksjoner, om det gis flere vaksinedoser enn det som er vanlig i programmet.

Vaksiner satt i utlandet og andre vaksinasjoner som ikke er registrert, skal i henhold til SYSVAK-forskriften etterregistreres. Dersom opplysningene om tidligere vaksinasjon anses som troverdige og er grunnlaget for videre vaksinasjon skal vaksinene registreres i SYSVAK, se kapittel under for eksempler på etterregistrering av ulike vaksinasjonsregimer. Dersom opplysningene ikke anses som troverdige og ikke legges til grunn for videre vaksinasjon, skal vaksinene heller ikke registreres i SYSVAK. I slike tilfeller anbefales det at barnet vaksineres i henhold til det norske barnevaksinasjonsprogrammet. 

Informasjon om etterregistrering i SYSVAK og oversikt over SYSVAK-koder er tilgjengelig på Folkehelseinstituttets nettsider:

• SYSVAK-koder (Folkehelseinstituttet)
• Veiledning for helsepersonell om registrering i SYSVAK (Folkehelseinstituttet)

Tilpasning til det norske barnevaksinasjonsprogrammet for barn som er vaksinert etter annet program 

Barn som er uvaksinert eller ufullstendig vaksinert for alder etter det norske barnevaksinasjonsprogrammet, bør få tilbud om innhentingsvaksinasjon så snart som mulig.

Mange barn som har flyttet til Norge har fulgt andre vaksinasjonsprogram som mangler noen av vaksinene som er i den norske programmet og/eller som har kortere intervaller mellom vaksinedosene. Da er målet å sikre at barnet får like god beskyttelse som barn som følger det norske programmet. Dette kan oppnås på forskjellige måter. Det anbefales å ta utgangspunkt i vaksinedosene barnet tidligere har fått, og tilpasse videre vaksinasjon så det passer best mulig med det norske programmet. 

Uvaksinerte barn

Barn som er uvaksinert før ankomst til Norge følger det norske barnevaksinasjonsprogrammet videre. BCG- vaksine bør tilbys uvaksinerte barn av foreldre fra land med høy forekomst av tuberkulose. Hepatitt B-vaksine bør tilbys alle barn født før 1 november 2016 med foreldre fra land utenfor lavendemisk område (alle barn født etter dette får hepatitt B-vaksine uavhengig av landbakgrunn). Ved basisvaksinasjon med DTP-Poliovaksine av barn over fem år og voksne, anbefales intervall på minst 1 måned mellom første og andre dose, og 6- 12 måneder mellom 2. og 3. dose.

Ufullstendig vaksinerte barn

Tabellen under gir en oppsummering av hovedreglene for tilpasning til det norske barnevaksinasjonsprogrammet når barnet er vaksinert i henhold til et annet program.

Tabellene under viser eksempler på ulike vaksinasjonsregimer fra ulike deler av verden, hvordan vaksinene skal etterregistreres og forslag til videre vaksinasjon.

Les om etterregistrering og vaksinering av ukrainske barn i egen nettsak:

• Flyktninger fra Ukraina: Informasjon om helse- og smittevernhensyn

Vaksinasjon av barn som skal flytte ut fra Norge

Barn som i første leveår skal ha lengre opphold i land med høyere forekomst av infeksjonssykdommer, kan begynne vaksinasjon tidligere enn vanlig og få dosene med kortere intervall for å rekke to eller tre doser DTP-IPV-Hib-Hep B-vaksine og pneumokokkvaksine før avreise. Ved tidsnød kan 1. dose av disse vaksinene gis allerede ved 6-ukersalder (42 dager) og intervallet mellom 1. og 2. dose kan reduseres til fire uker. Det innebærer at barnet må vaksineres etter firedoseprogram (se ovenfor). Da kan intervallet mellom 2. og 3. dose være så kort som fire uker og det bør ikke være vesentlig lengre enn åtte uker. Boosterdosen (4. dose) kan gis et års tid eller mer etter 3. dose.

Ved planlagt varig utflytting i første leveår bør spedbarnets vaksinasjoner i noen grad tilpasses barnevaksinasjonsprogrammet i det landet de skal flytte til. Vaksiner som ikke tilbys gjennom det norske barnevaksinasjonsprogrammet må betales av foreldrene. Noen typiske reisevaksiner inngår i barnevaksinasjonsprogram i enkelte land.

Vanlige reisevaksiner gis stort sett som til voksne, men indikasjonen for rabiesvaksine og hepatitt B-vaksine er mer liberal for barn, se også kapittel om reisevaksinasjon i Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell (FHI)  . 

Det er mange vaksiner som ikke anbefales i første leveår, og noen har enda høyere aldersgrenser. Se kapittel om hvor tidlig kan vaksine gis? i Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell (FHI) .  

• Hepatitt A-vaksine anbefales for reisende til de fleste ikke-vestlige reisemål, og kan gis fra ettårsalder.
• BCG-vaksine kan gis fra fødselen, og bør tilbys barn som skal oppholde seg i flere måneder i høyendemiske land.
• Rotavirusvaksine kan gis fra alder 6 uker. Den er spesielt viktig for spedbarn som skal flytte til land med høy spedbarnsdødelighet.  
• Meningokokkvaksine kan tilbys barn som skal oppholde seg i land som har meningokokkvaksine i sitt barnevaksinasjonsprogram. Barn som skal til afrikanske land med høy forekomst av meningokokksykdom bør tilbys meningokokk ACWY-konjugatvaksine.
• Vannkoppevaksine kan tilbys fra 9-månedersalder til barn som skal flytte til land som har denne vaksinen i sitt barnevaksinasjonsprogram.
• Gulfebervaksine kan gis fra 9-månedersalder.  Noen land krever dokumentasjon på gulfebervaksinasjon ved innreise, men vaksinasjonssertifikat kreves vanligvis ikke for barn under 1 år. Gulfeber forekommer i Afrika, Sør-Amerika og Mellom-Amerika.
• Japansk encefalittvaksine kan gis fra alder 2 måneder og bør tilbys barn som skal oppholde seg i asiatiske land som er endemiske for sykdommen.