Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

24. Smittevernberedskap og biologiske trusler - veileder for helsepersonell

Formålet med smittvernberedskap er å verne liv og helse og bidra til at befolkningen kan tilbys nødvendig medisinsk behandling, pleie, omsorg og smitteverntiltak.

Hopp til innhold

Innledning

Formålet med helse- og sosialberedskap er å verne liv og helse og bidra til at befolkningen kan tilbys nødvendig medisinsk behandling, pleie og omsorg samt sosiale tjenester i kriser og katastrofer i fredstid og i krig. Beredskapen skal også verne befolkningen mot radioaktivt nedfall og strålingsulykker, mot smittsomme sykdommer og mot bruk av biologiske og kjemiske midler. Videre skal beredskapen verne mot mat- og vannbårne sykdommer, fremmedstoffer i mat, fôr og drikkevann samt overførbare alvorlige sykdommer mellom dyr og mennesker (zoonoser) og andre smittsomme sykdommer.

Ansvarsfordelingen og kriseorganiseringen i helse- og sosialforvaltningen og -tjenesten hviler på følgende grunnleggende beredskapsprinsipper:

  • Ansvar: Den virksomheten som har ansvar for et fagområde/tjenestetilbud i en normalsituasjon, har også ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og håndtering av ekstraordinære hendelser. Dette gjelder også ansvaret for å gi informasjon innen eget fagområde.
  • Nærhet: En krise skal håndteres på lavest mulige nivå.
  • Likhet: Den organisasjonen man etablerer under kriser skal være mest mulig lik organisasjonen man opererer med til daglig.
  • Samvirke: Alle virksomheter har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relavante aktører i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.

Beredskapsplanleggingen skal bygge på risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) med utgangspunkt i den enkelte virksomhets geografiske ansvarsområde og tjenesteforpliktelser etter lovgivningen. En beredskapsplan skal synliggjøre hvordan ulike situasjoner skal håndteres.

Øvelser er et sentralt virkemiddel for å være forberedt på å kunne ivareta ansvar og funksjoner under en krise på en god måte. Alle virksomheter har et selvstendig ansvar for at egen organisasjon er tilstrekkelig opplært og øvet.

Historisk bakgrunn

Helsemessig beredskap ble aktualisert i forbindelse med starten av annen verdenskrig, og i januar 1940 ble Landsrådet for sanitets- og sykehusberedskap opprettet. Rådets oppgave var å utarbeide en plan for hvordan landets helsepersonell, sykehus, sanitetsutstyr og materiell burde fordeles og utnyttes i tilfelle krig. Helseberedskapsarbeidet ble gjennomopptatt etter krigen men var i flere tiår preget av krigserfaringene og den pågående kalde krigen. Arbeidet tok sikte på krigsberedskap, noe som understrekes ved at ansvaret i flere år lå i Forsvarsdepartementet. I 1948 ble Beredskapsrådet for landets helsestell opprettet med Helsedirektøren som leder. Hygienisk beredskap var en viktig del av Beredskapsrådets planlegging av helseberedskap. Hygienisk beredskap ble sett i nær sammenheng med laboratorieberedskap. Oppgavene var dels å beskytte mot smittsomme sykdommer ved vaksinering, fremstilling og lagring av vaksiner, rensing av vann ved klortilsetting mv, dels å diagnostisere smittsomme sykdommer på et tidligst mulig stadium. Helseberedskapsloven av 1955 ble en sentral beredskapslov, men helsemessig beredskap ble fortsatt sett på som «tiltak som tar sikte på under krig å verne befolkningens helse og å sørge for nødvendig medisinsk behandling og pleie.». Ikke før på 1980-tallet kom beredskapsperspektivet også til å omfatte sivile kriser og katastrofer og ikke bare krig.

Ny Lov om helsemessig og sosial beredskap trådte i kraft i 2001. I loven ble det stilt krav om at alle utøvende enheter i helsetjenesten, som kommuner og helseforetak, skulle utarbeide beredskapsplaner. Smittevernloven, som trådte i kraft i 1995, stilte særlige krav til smittevernberedskapen og påla kommuner og regionale helseforetak å ha en plan for vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak.

Smittevernberedskapen i Norge har de siste årene rettet seg mot import av alvorlige smittsomme sykdommer som ved sarsepidemien i 2002-03 og ebolaepidemien 2014-15. Beredskapen har også blitt satt på prøve under nasjonale utbrudd som influensapandemien i 2009-10. Etter at det i USA i 2001 av ukjente ble sendt ut såkalt ”miltbrannbrev” med pulver som inneholdt miltbrannsporer, har smitteberedskapen også vært nært knyttet til overlagt spredning av smittestoffer, såkalt bioterrorisme. Flodbølgekatastrofen i landene rundt det indiske hav i 2004 viste viktigheten av at beredskap også kan omfatte hendelser i utlandet hvor nordmenn kan bli rammet.

Regelverk og veiledere

Lov om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) trådte i kraft i 2001 og har til formål å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid. Loven pålegger kommuner, fylkeskommuner, regionale helseforetak og staten å utarbeide beredskapsplan for de helse- og sosialtjenestene de skal sørge for et tilbud av, eller er ansvarlig for, herunder smittevernet. Plikten til å utarbeide beredskapsplaner er også slått fast i helse- og omsorgstjenesteloven, folkehelseloven, sosialtjenesteloven og i spesialisthelsetjenesteloven. Kravene til hvordan beredskapsplanleggingen skal utføres er gitt i egen forskrift, og Helsedirektoratet har utgitt en egen veileder om helse- og beredskapsplanlegging i kommunene. Departementet kan bestemme at helseberedskapsloven helt eller delvis skal gjelde på tilsvarende måte når det er påkrevd av hensyn til smittevernet, bl.a. for å kunne pålegge kommuner, fylkeskommuner, regionale helseforetak og helsepersonell nødvendig smittevernberedskap. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om beredskap og beredskapsplaner i forbindelse med et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.

Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) er på mange måter en beredskapslov i seg selv da den legger føringer for å hindre og motvirke smittsom sykdom ved utbrudd i tillegg til at den bygger på forebyggelse i normalsituasjonen. Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helse- og omsorgstjeneste. Det er kommunelegen som skal utarbeide forslag til plan for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak, og organisere og lede dette arbeidet.

Det regionale helseforetaket skal likeledes utarbeide en plan om det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført.

Det er gitt en rekke forskrifter i medhold av smittevernloven bl.a. om meldings - og varslingsplikt om smittsomme sykdommer som er et viktig element i beredskapen.

Informasjon fra myndighetene

Kriseinfo.no er en nettportal som formidler viktig informasjon fra myndighetene til befolkning før, under og etter kriser.  Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) drifter nettportalen.

Krisestøtteverktøyet CIM

CIM (Crisis incident management) er et norskutviklet enhetlig krisestøtteverktøy for offentlige etater. CIM er et webbasert verktøy som ikke krever installasjoner lokalt. Verktøyet skal:

  • understøtte ledelse og stab under en krise
  • intern varsling, mobilisering og møteinnkalling
  • være et felles system for loggføring og rapportering
  • gi enkel tilgang til beredskapsplaner/tiltakskort
  • brukes til trening og øvelser
  • fungere som daglig medielogg for kommunikasjonsavdelingen

Utenriksdepartementet tok i bruk CIM i 2006. Siden har alle departementer og en rekke offentlige etater tatt i bruk ulike typer av CIM. For helsesektoren finnes:

  • DSB-CIM som ble utviklet av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i 2006 og har siden blitt tatt i bruk av DSBs hovedkontor, fylkesmenn, Sysselmannen på Svalbard, Sivilforsvaret og de fleste kommuner. Alle kommuner er blitt tilbudt DSB-CIM gratis fra DSB. Fylkesmannen har hovedansvaret for implementering og oppfølging av CIM i kommunene.
  • HelseCIM som ble bestilt av Helsedirektoratet i 2011 og er siden også tatt i bruk av Folkehelseinstituttet, regionale helseforetak og helseforetak.  

Aktører innen smittevernberedskapen i Norge

Kommunene

Kommunene skal yte primærhelsetjenester og sosialtjenester til dem som oppholder seg i kommunen. Ansvaret gjelder også i en krisesituasjon. For å sikre at kommunene er i stand til dette, har de iht. lov om helsemessig og sosial beredskap og smittevernloven plikt til å utarbeide beredskapsplaner. Beredskapsplanleggingen på helse-, omsorgs- og sosialområdene skal være samordnet med kommunenes øvrige beredskapsplaner og med planleggingen i helseforetakene, bl.a. i forhold til behovet for å øke evnen til å motta pasienter i en situasjon hvor sykehus må frigjøre kapasitet til å behandle nye pasienter. Planleggingen skal også ta høyde for beredskapsoppgavene knyttet til miljørettet helsevern, og samarbeid med Helsedirektoratet, Mattilsynet, Folkehelseinstituttet, brannvernet og forurensningsmyndighetene.

Kommunale vannverk har planplikt etter lov om helsemessig og sosial beredskap. Mattilsynets distriktskontorer fører tilsyn etter drikkevannsforskriften med at vannverkene etterkommer kravene. Planen skal være samordnet med andre deler av kommunens beredskapsplanlegging.

I smittevernloven er kommunene gitt fullmakter til å fatte vedtak for å begrense utbrudd av smittsomme sykdommer, herunder stenging av virksomheter og forbud mot møter. Kommunelegen er medisinskfaglig rådgiver for kommunen i saker om helse- og sosialberedskap og er fagansvarlig for arbeidet for å forebygge og håndtere utbrudd av smittsomme sykdommer. Kommunelegen er også ansvarlig for å oppklare og håndtere utbrudd av mat- og vannbårne sykdommer i samarbeid med Mattilsynet. Mattilsynets distriktskontorer plikter å bistå kommunelegen i arbeidet og distriktskontorene har også et selvstendig ansvar for dette overfor virksomheter etter matloven.

Kommunene har et bredt spekter av ansvarsområder og må legge beredskapsplaner for å kunne videreføre funksjonene også i en krisesituasjon. Hvis en krisesituasjon oppstår, trer kommunens kriseledelse sammen for å samordne krisehåndteringen. Kriseledelsen består av ordfører, rådmann og ulike ledere eller nøkkelpersoner fra berørte fagområder i kommunen, herunder kommunelegen. Flere kommuner har også etablert et kommunalt beredskapsråd under ledelse av ordføreren, der lokale statlige aktører (f.eks. Heimevernet, Sivilforsvaret, lensmann, prest) og frivillige organisasjoner deltar.

Smittevernplaner

Kommuner er pålagt å ha en plan for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak. Smittevernplanen skal være en integrert del av den totale beredskapen i helse- og sosialtjenestene, og skal dekke ulike konsekvenser for samfunnet ved utbrudd av smittsom sykdom, for eksempel pandemisk influensa. Den skal omtale tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført til andre. Smittevernberedskap fordrer planlegging for ekstraordinære situasjoner. Hvor omfattende planene skal være, må baseres på en risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS analyse).

Alle kommuner og regionale helseforetak skal ha et tuberkulosekontrollprogram som skal utgjøre en del av de smittevernplaner kommunen og det regionale helseforetaket er pålagt å ha.

Kommuner med nasjonale beredskapsoppgaver

Plikten til å yte helse- og sosialtjenester omfatter også virksomhetene ved internasjonale grenseoverganger, havner og lufthavner. Dette representerer en tilleggsutfordring i en beredskapssituasjon, for eksempel behovet for å organisere forsvarlig mottak av et høyt antall passasjerer eller pasienter og andre utfordringer ved en pandemi eller andre alvorlige hendelser. Helsedirektoratet har, som følge av krav stilt i det internasjonale helsereglementet IHR, utpekt Ullensaker, Bergen, Oslo og Tromsø kommuner som ansvarlig for særskilte beredskapsforberedelser ved internasjonale flyplasser og havner. Formålet er å forebygge og motvirke internasjonal spredning av smittsom sykdom og sikre en internasjonal koordinert oppfølging. I tillegg skal kommunene være forberedt på å ta i mot nordmenn som har vært utsatt for uønskete hendelser i utlandet, for eksempel evakuering fra krise- og katastrofeområder. De utpekte kommunene skal sørge for at havner og flyplasser har tilgang på lokaler, personale og utstyr som er nødvendig for kontroll av passasjerer, bagasje, last, containere, transportmidler, humant biologisk materiale, postsendinger og varer, inkludert dyr og planter. Målet er å forebygge spredning av en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse og bidra til å hindre unødige og strenge grensehindringer ved smittsomme sykdommer.

Fylkesmannen

Fylkesmannen har koordineringsansvar for samfunnssikkerhet og beredskap i fylket. Fylkesmannen skal føre tilsyn med og gi råd og veilede i aktuelle beredskapsspørsmål. Bistand til kommunene står sentralt i arbeidet. Samordning av ekstra ressurser til kommunene er en sentral oppgave for fylkesmannen i en krisesituasjon.

Etter smittevernloven § 7-4 skal Fylkesmannen sammen med Helsetilsynet i fylket ha særlig oppmerksomhet rettet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer, og holde Helsedirektoratet orientert om forholdene i fylket. Fylkesmannen er Helsedirektoratets regionale ledd ved iverksetting av tiltak etter smittevernloven og forvaltningen av dette regelverket.

Regionale helseforetak og helseforetak

De regionale helseforetakene er ansvarlige for å sørge for at spesialisthelsetjenester tilbys til befolkningen innenfor sitt område. Tjenestene ytes gjennom helseforetakene og avtaler med private aktører. For å kunne tilby helsetjenester også under krisesituasjoner i fred og i krig, har regionale helseforetak og sykehus etter lov om helsemessig og sosial beredskap plikt til å utarbeide beredskapsplaner for de helsetjenestene de er ansvarlige for. Helseforetak er ansvarlige for operativ krisehåndtering innenfor sitt område. Hvis ressursene ved sykehuset/helseforetak ikke er tilstrekkelige, kan flere ressurser rekvireres fra egen region og andre regioner.

Som kommunene er også det regionale helseforetaket pålagt å ha en plan om det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført.

Helse- og omsorgsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet har overordnet ansvar for beredskapsplanlegging og krisehåndtering i helse- og sosialsektoren. I tillegg til ansvaret for de interne beredskapsforberedelsene, innebærer dette også ansvar for at beredskapsarbeidet i departementet og i underliggende virksomheter er samordnet. Departementsråden møter fast i Regjeringens kriseråd. I krisesituasjoner der Helse- og omsorgsdepartementet er lederdepartement, er departementet også ansvarlig for medieovervåkning, pressekonferanser, innkalling og ledelse i Regjeringens kriseråd og utarbeidelse av felles situasjonsrapporter. Departementet har ansvar for utarbeidelse av nasjonale beredskapsplaner for ulike smittsomme sykdommer, for eksempel pandemisk influensa.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet skal i all beredskapsvirksomhet bidra til å sikre at samhandlingsbehovet blir ivaretatt, både i beredskapsplanlegging og i en krisesituasjon. Helsedirektoratet skal, etter delegasjon fra departementet, forestå overordnet koordinering av helse- og sosialsektorens innsats og om nødvendig iverksette tiltak når en krisesituasjon truer eller har inntruffet. Når funksjonen er etablert, skal direktoratet også holde fylkesmennene oppdatert om situasjonen.

I en krisesituasjon hvor det må iverksettes tiltak for å hindre utbrudd og spredning av smittsomme sykdommer, skjer direktoratets krisehåndtering i nært samarbeid med Folkehelseinstituttet. I situasjoner der smittsomme sykdommer spres eller det er fare for spredning gjennom matvarer eller dyr, skjer krisehåndteringen i nært samarbeid også med Mattilsynet.

Helsedirektoratet koordinerer forsyningssikkerheten på legemiddelområdet i samarbeid med Legemiddelverket, Folkehelseinstituttet og regionale helseforetak. Direktoratet leder Pandemi- og epidemikomitéen som er et rådgivende organ for Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet og er sammensatt av personer med høy kompetanse på smittevernberedskap, influensa, pandemisk influensa, epidemier forårsaket av andre agens og generell beredskap. Direktoratet leder også Helseberedskapsrådet, et samarbeidsorgan mellom helsesektoren og Forsvaret for å samordne beredskapstiltak på de to sektorene.

Folkehelseinstituttet

Sentrale oppgaver innen beredskap er overvåking, herunder mottak av meldinger og varsler, smitteoppsporing, vaksineberedskap, rådgivning, informasjon og forskning. Instituttet er nasjonal faginstans for smittevernberedskap og hendelser der biologiske midler må håndteres. Instituttet har analysekapasitet innenfor disse områdene og på kjemikalieberedskap. Instituttet har følgende beredskapsoppgaver:

  • smittevernfaglig rådgiver når en krisesituasjon har oppstått
  • sekreteriat for Pandemi- og epidemikomitéen 
  • feltepidemiologiske gruppe som kan bistå kommuner og sykehus ved etterforskning av utbrudd av smittsomme sykdommer uansett om de skyldes uhell, overlagt spredning eller har naturlig årsak. Gruppen kan også gi assistanse utenlands etter anmodning fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og EU.
  • nasjonalt beredskapslaboratorium som tilfredsstiller kravene til sikkerhet ved håndtering av bakterier og virus av fareklasse 3, og instituttet koordinerer mikrobiologisk beredskap blant medisinsk mikrobiologiske laboratorier i landet. Beredskapslaboratoriet vil bl.a. etablere stammebanker, utarbeide og teste ut prosedyrer, delta i kvalitetssikringssystemer og bistå de mikrobiologiske sykehuslaboratoriene som har primæransvar for pasientprøver. Instituttet koordinerer den mikrobiologiske beredskapen gjennom Nasjonal mikrobiologisk beredskapskomité som ble opprettet i 2006. Instituttet har en avtale med P4-laboratoriet ved Folkhälsomyndigheten i Stockholm om å få utført analyser som krever et høyere sikkerhetsnivå, for eksempel undersøkelse for koppevirus.
  • ansvar for nasjonal vaksineforsyning og holde et beredskapslager av vaksiner og andre særskilte legemidler som immunglobuliner og sera.
  • ansvarlig for meldings- og varslingssystemet for smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner i Norge (se eget kapitel ” Varsling om smittsomme sykdommer og andre smittevernsituasjoner".
  • kontinuerlig overvåkning av mikrobekarakteristika hos tarmpatogene bakterier for deteksjon av utbrudd
  • ansvarlig for utbruddsvarslingssystemet VESUV (se eget kapitel ” Utbrudd av smittsomme sykdommer")
  • deltar i EUs meldingssystem for varsling av utbrudd av smittsomme sykdommer (EWRS), ECDCs varslings- og kommunikasjonsplattform (EPIS) og er nasjonalt kontaktpunkt for varsling overfor WHO gjennom det internasjonale helsereglementet IHR.
  • Giftinformasjonen er en avdeling ved Folkehelseinstituttet og er det nasjonale rådgivnings- og kompetanseorganet vedrørende akutte forgiftninger og forgiftningsfare.

Folkehelseinstituttet har døgnåpne beredskapstelefoner innen smittevernet:

  • Smittevernvakt (tlf. 21076348) hvor helsepersonell kan få smittvernrådgivning og hvor helsepersonell skal varsle om tilfeller av enkeltsykdommer, utbrudd og andre smittevernsituasjoner etter MSIS-forskriften og det internasjonale helsereglementet.
  • Beredskapsvakt medisinsk mikrobiologi (tlf. 95214993) skal først og fremst benyttes av de øvrige mikrobiologiske laboratorier og politiet. Kommune- og spesialisthelsetjenesten skal primært kontakte sitt lokale laboratorium.
  • Giftinformasjonen (tlf. 22591300) 

    er en døgnbemannet tjeneste for både publikum og helsepersonell som gir 

    råd ved forgiftninger og forgiftningsfare.

Helsetilsynet

Helsetilsynet i fylket fører tilsyn med helsetjenesten, bl.a. at helseforetak, kommuner, og andre tjenesteytere oppfyller lovpålagte krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid. Hvis virksomheter innen helsetjenesten drives på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller andre eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn gi pålegg om å rette på forholdene. Under en krise hvor Helsedirektoratet er delegert det overordnede koordineringsansvaret for krisehåndteringen nasjonalt, holdes Statens helsetilsyn orientert om utviklingen gjennom varselet som direktoratet sender fylkesmennene og situasjonsrapportene som utarbeides av direktoratet.

Nasjonal behandlingstjeneste for CBRNe-medisin (CBRNe-senteret)

Nasjonal behandlingstjeneste for CBRNe-medisin, tidligere Nasjonalt kompetansesenter for NBC-medisin, er  en del av Akuttmedisinsk avdeling ved Oslo universitetssykehus, Ullevål og er i nasjonalt beredskapsarbeid underlagt Helsedirektoratet, avd. beredskap. Senteret ble etablert i 2003. Den nasjonale behandlingstjenesten er etablert for å ivareta forebygging og håndtering av uhell/hendelser knyttet til farlige kjemiske stoffer (Chemical), biologiske agens (Biological), radioaktiv stråling (Radiation), kjernefysisk stråling (Nuclear) og deres helseskadelige effekter. Eksponering for CBRN-agens kan skje som følge av ulykker (inkludert eksplosjoner, e - explosives), uhell (f.eks i laboratorium) eller villet spredning (terroranslag) og krever ekstraordinær beredskap og kompetanse for at nødvendig helsehjelp skal kunne ytes og for at innsatspersonell og befolkningen for øvrig skal kunne beskyttes mot skade. Dette inkluderer diagnostikk, agensdeteksjon, skadestedshåndtering og dekontaminering. Tjenesten er tillagt akuttberedskap og har tilbud om akuttbehandling av pasienter som har vært utsatt for særlig farlige kjemiske stoffer, giftig røyk, radioaktiv stråling og biologiske smittestoffer som kan gi opphav til høyrisikosmittesykdom. Tjenesten samarbeider med Giftinformasjonen, Strålevernet og Folkehelseinstituttet, og skal gi faglige råd til helsetjenesten, helsepersonell, nødetater og sentral helse- og beredskapsmyndigheter.

Senteret kan kontaktes per tlf. 22119101. Ved akuttsituasjoner formidler Medisinsk intensivavdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål (tlf. 22119124) kontakt til CBRNe-senteret. 

Mattilsynet

Mattilsynet har både direktorats- og tilsynsoppgaver som dekker hele verdikjeden fra hav, fjord og jord til bord, herunder drikkevann. Etaten koordinerer bekjempelse av smittsomme dyresykdommer, deriblant sykdommer som kan smitte til mennesker (zoonoser). Mattilsynet fører også tilsyn med at vannverkene har beredskapsplaner etter drikkvannsforskriften. Det er også Mattilsynets ansvar å føre tilsyn med plante- og fiskehelse samt etisk forsvarlig hold av fisk og dyr. Ved oppklaring av utbrudd av matbåren smitte samarbeider Mattilsynet tett med Folkehelseinstituttet, Veterinærinstituttet og Veterinærhøyskolen. Mattilsynet kan ved behov be om bistand fra politi, tollvesen, kystvakt og kommuner. Mattilsynets beredskapsvakt sikrer at det opprettholdes en forsvarlig beredskap også utenom ordinær arbeidstid for å forebygge, begrense eller håndtere ekstraordinære situasjoner mv.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)

DSB ble opprettet i 2003 da det avløste og overtok oppgaver fra Direktoratet for sivilt beredskap som ble opprettet i 1970. DSBs arbeid retter seg i all hovedsak mot planlegging og beredskap i forhold til offentlig myndighetsutøvelse og ansvar, både på kommunalt, regionalt og sentralt nivå. DSB skal være pådriver og tilrettelegger for økt samfunnssikkerhet og beredskap gjennom metodeutvikling, faglig veiledning og rådgivning. Direktoratet er faglig og administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet og skal bistå departementet med den overordnede samordningen av samfunnssikkerhet.

Justis- og beredskapsdepartementet

Justisdepartementet har samordningsansvar for samfunnets sivile sikkerhet og ansvar for tilsynsarbeid gjennom Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og hovedredningssentralene. Fra 1.1.2012 skiftet departementet navn fra Justis- og politidepartementet til Justis- og beredskapsdepartementet for å synliggjøre departementets ansvar for å følge opp at andre departementer og offentlige virksomheter er bevisste på og følger opp sitt beredskapsansvar.

Internasjonal beredskapssamarbeid og varsling

Norge deltar i Verdens helseorganisasjon (WHO) og Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) globale samarbeid om overvåking, analyse, varsling og reaksjonsformer ved utbrudd av smittsomme sykdommer og strålingsrelaterte hendelser. Varselsordningene innebærer at norske helsemyndigheter mottar varsel ved ulykker, kriser eller utbrudd av smittsomme sykdommer i utlandet og plikter å utstede varsel gjennom disse systemene dersom tilsvarende skulle oppstå i Norge.

  • WHOs internasjonale helsereglement (IHR) gir retningslinjer for varsling og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, som pandemier, kjemikaliehendelser og atomulykker. Norge har gjennomført deler av reglementet i norsk rett og arbeider med resterende implementering. Folkehelseinstituttet er nasjonalt IHR-kontaktpunkt i Norge.
  • Folkehelseinstituttet deltar i EUs beredskapssystem for utbrudd av smittsomme sykdommer, EWRS.
  • Folkehelseinsituttet deltar i EUs senter for forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer (ECDC) varslings- og kommunikasjonsplattform Epidemic Intelligence Information System (EPIS)
  • Mattilsynet deltar i EUs varslingssystem RASFF. Her varsles funn om helsefarlige. matvarer og andre produkter fra nasjonalt nivå til EU-kommisjonen, som videreformidler varselet til øvrige EU/EØS-land. Dette gjelder også for WHO/FAOs varslingsordning for alvorlige hendelser innen mattrygghet (INFOSAN EMERGENCY). Mattilsynet deltar også i EUs og Verdens dyrehelseorganisasjons (OIE) varslingsordning ved utbrudd av alvorlig smittsomme dyresykdommer, deriblant slike som kan smitte til mennesker (zoonoser). Det er i tillegg etablert en uformell varslingsordning mellom nordiske veterinærmyndigheter.
  • Legemiddelverket deltar i varslingssystemet i EØS-området for meldinger om kvalitetssvikt og bivirkninger av legemidler.
  • Norges deltakelse i WHO/Unece-protokollen om vann og helse kan videre bidra til bedre beredskap på drikkevannsområdet, gjennom fastsettelse av nasjonale mål.
  • Norge samarbeider også med EU og NATO på helse- og mattrygghetsområdet, bl.a. i EUs Health Security Committee, EUs senter for forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer (ECDC) og EUs myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA).
  • Nordisk helseberedskapsavtale av 2002 omfatter gjensidig informasjonsutveksling og assistanse ved kriser og katastrofer. I 2016 ble det inngått en egen avtale om Nordisk samarbeid om vaksineberedskap.

Bioterrorisme og masseødeleggelsesmidler

Terror med biologiske midler dreier seg om å intensjonelt spre sykdomsfremkallende smittestoffer eller biologisk fremstilt giftstoffer, for å skape sykdom og død hos mennesker, dyr eller planter. Bioterrorisme omfatter et smittestoff og en spredningsmåte. De fleste biologiske midler har begrenset nytte i forhold til terror, der formålet er å uskadeliggjøre eller drepe flest mulige mennesker. Det kan også være vanskelig å påvise at et biologisk terrorangrep virkelig er utført. Mennesker som rammes av biologisk terror vil vanligvis bli eksponert uten å være klar over det. Selv om resultatet vil kunne være en epidemi, vil konsekvensene først bli synlige etter sykdommens inkubasjonstid. Avhengig av hvilket middel som er benyttet vil det bli en tidkrevende oppgave å finne kilden til epidemien. Aktører har fremdeles begrensede muligheter til å anskaffe eller utvikle tilstrekkelig høye konsentrasjoner av biologiske giftmidler til å drepe mange mennesker. Biologiske midler anses derfor som lite hensiktsmessig for terrorister som søker massedød. Men er samtidig er det en betydelig psykologisk effekt knyttet til det å true med biologisk terrorisme.

Historisk bakgrunn

Biologiske masseødeleggelsesmidler brukt som stridsmiddel er ikke av ny dato. Siden oldtiden er biologiske midler blitt brukt som stridsmiddel ved bruk av infiserte dyreskrotter for å forgifte drikkevann. Selv om man manglet kunnskap om smittestoffer og smitteveier, mente man at stanken fra råtnende kropper kunne forårsake sykdom. Det er derfor historier om hvordan døde mennesker med byllepest eller døde dyr ble kastet i beleirede byer ved hjelp av katapult. I forbindelse med første verdenskrig er det rapportert tilfeller hvor tyske agenter forsøkte å infisere hester og andre dyr som ble brukt til transport med miltbrann (anthrax). Dette skjedde også i Norge vinteren 1917 da den svensk-tysk-finske baronen von Rosen ble arrestert i Finnmark med sukkerbiter infisert med miltbrannsporer. Man antar at hensikten var å sabotere russiske våpen- og andre transporter i Finland med bruk av miltbrann mot hester og reinsdyr. Bruk av biologiske våpen ble forbudt ved internasjonal lov i henhold til Genève-protokollen av 1925. FNs konvensjon om biologiske våpen av 1972 utvidet denne til å gjelde forbud mot nesten all produksjon, lagring og transport. Under annen verdenskrig forsket Japan på biologiske våpen, særlig miltbrann, salmonella og pest. Noen av disse midlene ble sannsynligvis brukt av Japan under okkupasjonen av deler av Kina i form av kontaminering av næringsmidler. Både under annen verdenskrig og under den kalde krigen pågikk det utstrakt forskning på biologiske våpen både i USA, Sovjetunionen og Vest-Europa. I 1979 var det et uhell ved en antatt biovåpenfabrikk i Sverdlovsk (dagens Jekaterinburg) i Russland. Uhellet førte til luftsmitte med miltbrannsbakterier og 66 personer døde. Det er foreløpig få eksempler på at enkeltpersoner eller terroristgrupper har brukt biologiske midler. I 1984 klarte tilhengere av en religiøs kult å kontaminere salatbarer i Oregon i USA med Salmonella Typhimurium og mer enn 750 personer ble antatt smittet. I 1995 angrep en sekt undergrunnsbanen i Tokyo med saringass som resulterte i at 13 døde og over 4000 ble skadd. I USA 2001 ble det av ukjente sendt ut såkalt ”miltbrannbrev” med pulver som inneholdt miltbrannsporer. Totalt ble 22 syke og 5 av disse døde etter å ha inhalert miltbrannsporer.

Sykdommer som har et potensial for overlagt spredning

Kopper

- er det mest fryktede biologiske terrormiddel pga. høy dødelighet, stor smittsomhet og en til dels mottagelig befolkning. Spredning kan skje fra person til person og det er antatt at koppeviruset ved aerosoldannelse kan spres over lengre avstander. Verdens helseorganisasjon erklærte i mai 1980 at kopper var utryddet. WHO har imidlertid godtatt fortsatt lagring av koppevirus i ett laboratorium USA og i ett laboratorium i Russland. Det foreligger en nasjonal beredskapsplan mot kopper fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet i 2008.

Miltbrann

- er antagelig den mest omtalte sykdommen i forbindelse med overlagt spredning. Miltbrannsporer kan overleve i mange tiår og kan spres over store områder. De kan brukes som terrormiddel både mot mennesker og dyr. I USA 2001 ble det av ukjente sendt ut såkalt ”miltbrannbrev” med pulver som inneholdt miltbrannsporer. Totalt ble 22 syke og 5 av disse døde etter å ha inhalert miltbrannsporer. Etter denne episoden har det vært svært mange tilfeller av såkalte ”pulverbrev” i Norge. Folkehelseinstituttet undersøker årlig 10-20 slike pulvere for miltbrann og andre agens. Det har aldri vært funnet miltbrannsporer i disse pulverne.

Botulisme

- forårsakes av en av de mest potente kjente naturlige gifter. Toksinet kan spres ved aerosoler eller ved at næringsmidler med hensikt blir kontaminert. Toksinet har tidligere blitt produsert som biologisk våpen av flere nasjoner, blant annet Irak, Japan og Sovjetunionen.

Brucellose

- har lav dødelighet og relativt lang inkubasjonstid, men kan være effektiv som biologisk terrormiddel ved at det bare trengs små smittedoser og kan spres effektivt over lengre avstander ved aerosoler. Som stridsmiddel kan brucellose være effektiv ved å gjøre mange syke og dermed ikke stridsdyktig.

Pest

- kan ha stor dødelighet ved lungepest og bakterien kan spres ved aerosoler hvor det er antatt den kan overleve i ca. 1 time. Sykdommen kan spres direkte innen store befolkningsgrupper uten å være avhengig av lopper som vektorer.

Q-feber

- kan spres effektivt over lengre avstander ved aerosoler og det trengs små smittedoser. Som stridsmiddel kan Q-feber være effektiv ved å gjøre mange syke og dermed ikke stridsdyktig.

Tularemi

- kan spres via aerosol eller vann og kan egne seg som biologisk stridsmiddel. Da F. tularensis type A gir mer alvorlig sykdom enn type B, regnes den som mest aktuell ved bioterror. Ved inhalasjon vil 10 bakterier kunne være nok for å fremkalle pneumoni.

Snive og melioidiose (pseudosnive)

- er beslektede sykdommer og kan gi sykdom hos både dyr og mennesker ved gjennom inhalasjon av bakterier. Spredning av snive blant hester ble i den første og annen verdenskrig brukt som et biologisk stridsmiddel.

Viral hemoragiske febre

- inkluderer alvorlige sykdommer forårsaket av en rekke virus, bl.a. Ebolavirus, Marburgvirus, Lassafebervirus og Congo Crimean HF-virus. Spredning ved aerosolisering er mulig, og noen av disse virusene er tidligere studert og delvis utviklet som biovåpen både av Sovjetunionen og USA.

Mat- og vannbårne infeksjoner

- handler om infeksjoner som vanligvis spres fekalt-oralt med fekal kontaminering av mat og drikke som smittebærende ledd. Risikoen for intensjonell tilsetning av bakterier i drikkevann anses likevel som lav da det krever betydelig kompetanse. De mest aktuelle mat-og vannbårne mikrober med antatt størst bioterrorpotensial er Shigella dysenteria, EHEC, Cryptosporidium parvum og Entamoeba histiolytica.

Undersøkelser for biologiske agens 

Ved en potensiell trusselsituasjon (f.eks pulverbrev i posten) kan det undersøkes for mulige agens og dermed avklare situasjonen. Identifisering av agens kan gjøres ved Folkehelsinstituttet og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).  For håndtering av situasjonen se:

Folkehelsinstituttet

Avdeling for bakteriologi ved Folkehelsinstituttet er nasjonalt beredskapslaboratorium for mikrober knyttet til bioterror. Mikrobiologisk beredskapsvakt  (tlf 95214992) er en døgnbemannet tjeneste for politi og de medisinsk mikrobiologiske laboratoriene. Beredskapsvakten kan kontaktes for undersøkelse av «pulverbrev» eller dersom det er klinisk/mikrobiologisk mistanke om infeksjon med mulige bioterroragens . Det er viktig å komme frem til en løsning slik at prøver kan undersøkes så raskt som mulig. I tillegg til undersøkelse av bakteriekulturer kan det også utføres PCR-prøve direkte fra prøvematerialet.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) 

Instituttet har identifikasjonslaboratorie for biologiske trusselstoffer som støtter Forsvaret og sivile myndigheter med analyser. De håndterer hele analysekjeden fra mottak av prøven, prøveopparbeidelse, identifisering og genetisk karakterisering. Laboratoriet er åpent innenfor normal arbeidstid og kan stille døgnkontinuerlig beredskap ved behov. Laboratoriet kan kontakes på tlf 63807000FFI og Oslo brann og redningsetat (OBRE) har avtale om faglig bistand ved CBRN-hendelser f.eks pulverbrevhendelser.

Varsling mistenkt overlagt spredning av smittestoffer

Leger som mistenker eller påviser tilfeller av smittsomme sykdommer som kan være forårsaket av overlagt spredning av smittestoffer, skal varsle kommuneoverlegen, fylkesmannen og Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttet skal varsle Helsedirektoratet. Dersom kommuneoverlegen ikke kan varsles, skal Folkehelseinstituttet umiddelbart varsles direkte på Smittevernvakta tlf 21076348. 

Relaterte saker

Eksterne lenker