Innledning

Alle personer med antatt infeksiøst betinget diaré og/eller oppkast bør holde seg borte fra arbeid, skole eller barnehage inntil symptomfrihet, samt minnes på god håndhygiene.

Enkelte personer med tarminfeksjoner kan på grunn av arbeidssituasjon eller oppholdssted utgjøre en økt risiko for videre smittespredning. Det er derfor utarbeidet spesifikke faglige råd om oppfølging og kontroll for disse gruppene. Personer som kan representere en økt risiko for videre spredning, kan hensiktsmessig plasseres i fire smittefaregrupper (tabell 1).

For personer som ikke tilhører noen smittefaregruppe, er det ikke noe råd om spesiell oppfølging av personen selv, hverken ved infeksjon eller asymptomatisk bærertilstand. Unntak er ved funn av de mest alvorlige agens når familiemedlemmer eller andre nærkontakter tilhører en smittefaregruppe (se avsnitt om infeksjon hos familiemedlem/annen nærkontakt). 

Presisering for helsepersonell som ikke jobber med utsatte pasientgrupper og barnehageansatte: Forutsatt skjerpet håndhygiene kan disse gruppene returnere til arbeidet når de er symptomfrie, men de bør ikke delta i matlaging og servering inntil de har det antall negative kontrollprøver som spesifisert i tabell 3. 

I det følgende gis det råd om eksklusjonsperioder fra situasjoner med økt risiko for smittespredning, antall kontrollprøver og prøveintervaller. Rådene om oppfølging av pasienter som har fått påvist enteropatogene agens differensieres i henhold til:

• sykdommens alvorlighetsgrad
• hvor lett spredning av smittestoffet kan finne sted
• om utskilleren av den aktuelle tarmpatogene mikroben tilhører en smittefaregruppe eller ikke.

For oppfølging av tilfeller med Shigatoxin (Stx) -produserende E. coli (STEC/EHEC) og hemolytisk-uremisk syndrom (HUS) i Norge, se oppfølging av EHEC pasienter (pdf).

Råd om restriksjoner (eksklusjonsperiode)

Restriksjoner for personer i smittefaregrupper vil vanligvis innebære at vedkommende ekskluderes fra situasjoner med økt risiko for smittespredning. I tabell 2 anføres vurderingen av behovet for, og råd om eventuell varighet av, slik eksklusjon.

Så lenge pasienten har diaré, er spredningspotensialet for smittestoffet stort. Slike pasienter bør derfor uavhengig av hvilket smittestoff som foreligger, vanligvis holdes borte fra arbeidsplasser, barnehager o.a. hvor det foreligger en reell risiko for spredning.

Kravene til hva «symptomfrihet» i realiteten innebærer, må vurderes i hvert enkelte tilfelle.

* smittefrihet betyr at det foreligger tilstrekkelig antall negative kontrollprøver (se tabell 3)

Råd om restriksjoner for personer i smittefaregruppe når husholdningsmedlemmer har tarminfeksjon

Personer i smittefaregruppe 1 og 2 (yrkesrelaterte smittefaregrupper) som har et husholdningsmedlem med påvist infeksjon med S. Typhi, S. Paratyphi, Shigella dysenteriae 1 eller høyvirulent EHEC bør omplasseres i sin arbeidssituasjon så lenge husholdningsmedlemmet har diaré. Før retur til jobb anbefales det at husstandsmedlemmer som tilhører en smittefaregruppe avlegger én negativ prøve. Ved positiv prøve følges personen opp med samme restriksjoner som en pasient med påvist infeksjon.

For infeksjon med høyvirulent EHEC bør dette også gjelde smittefaregruppe 3 (barn i barnehage). Det vil si at barn som har et husholdningsmedlem som har fått påvist høyvirulent EHEC, bør holdes borte fra barnehagen så lenge husholdningsmedlemmet har diaré. Før retur til barnehage anbefales det at barnet avlegger én negativ prøve. Ved positiv prøve følges barnet opp med samme restriksjoner som en pasient med påvist infeksjon.

En husholdning regnes som en gruppe av familiemedlemmer eller andre svært nære kontakter som spiser sammen og deler samme toalett. Det kan være aktuelt å utvide dette til også å gjelde andre personer som tilbringer mye tid sammen med den som har fått tarminfeksjon, for eksempel besteforeldre, barnepasser, kjæreste ol.

For dem som ikke tilhører noen smittefaregruppe og hvor det påvises infeksjon hos en nærkontakt, anses det som unødvendig å dokumentere smittefrihet.

For infeksjoner med andre smittestoff enn de fire som er nevnt over, er det ingen spesielle tiltak for familiemedlemmer som tilhører en smittefaregruppe.

Kontrollprøver for dokumentasjon av smittefrihet

Når det hos en person som tilhører en smittefaregruppe er påvist et tarmpatogent agens, bør første kontrollprøve ikke tas før tidligst 48 timer etter symptomfrihet, eventuelt etter avsluttet antibiotikabehandling, deretter med minimum 24 timers intervall.

Det har liten hensikt å ta kontrollprøver så lenge pasienten fortsatt har diaré, fordi pasienten i denne perioden uansett anses som smittefarlig. Etter overstått sykdom kan vedkommende imidlertid i en periode fortsatt være bærer av smittestoffet og følgelig fremdeles være smittefarlig. Lengden av denne bærerperioden kan variere, avhengig av så vel pasient som agens.

Råd om hvor mange negative prøver som anses nødvendig for å dokumentere smittefrihet er vist i tabell 3.

Prøveintervaller

Intervallet mellom prøvene bør være avhengig av om vedkommende tilhører en smittefaregruppe eller ikke. For personer i smittefaregruppene bør første prøve tidligst tas 48 timer etter symptomfrihet og deretter med minimum 24 timers intervall.

For personer som ikke tilhører en smittefaregruppe, og som dermed ikke er pålagt restriksjoner, kan det virke uheldig å fokusere for sterkt på en bærertilstand som eventuelt kan bli langvarig. Også av ressursmessige grunner bør man unngå å ta for mange prøver.

Hvis smittevernlegen likevel har vurdert at det bør tas kontrollprøver ved en asymptomatisk bærertilstand med S. Typhi, S. Paratyphi, Shigella dysenteria og høyvirulent EHEC hos en person som ikke tilhører noe smittefaregruppe (jfr. «Etter risikovurdering» i tabell 2), og hvor bærertilstanden vedvarer utover 2-3 uker, kan prøveintervallene forslagsvis forlenges til ca. 1 måned.