Tyfoidfeber – håndbok for helsepersonell
Sist endret
Tyfoidfeber er en alvorlig bakteriell sykdom som smitter fra person til person ved direkte kontakt eller indirekte ved fekal forurensning av næringsmidler. Sykdommen kan av og til gi langvarig, eventuelt livsvarig bærertilstand.
Om tyfoidfeber
Tyfoidfeber forårsakes av bakterien Salmonella Typhi. Reservoar for bakterien er kun mennesker. Tyfoidfeber og paratyfoidfeber kan gi liknende sykdomsbilde, men tyfoidfeber er mer alvorlig og kan ubehandlet ha en dødelighet på 10-20 %.
Historisk bakgrunn
En eldre betegnelse på tyfoidfeber er tyfus, og på paratyfoidfeber paratyfus. Betegnelsen tyfus bør i dag bare brukes om flekktyfus. Tidligere ble tyfoid- og paratyfoidfeber ofte forvekslet med flekktyfus da både alvorlig tyfoidfeber og flekktyfus kunne forårsake utslett og cerebrale manifestasjoner. Tyfoidfeber ble første gang beskrevet i 1829, og S. Typhi ble første gang påvist i 1880. Større utbrudd var ofte assosiert med krigssituasjoner med dårlig hygiene og drikkevannskvalitet, f.eks. den amerikanske borgerkrigen (1861–1865), den spansk-amerikanske krigen (1898) og Boerkrigen (1899-1902).
Vaksine mot tyfoidfeber ble tatt i bruk under første verdenskrig og hindret større utbrudd blant soldater under krigen. Den mest kjente asymptomatiske bærer av bakterien var kokken Mary Mallone (kjent som tyfoid-Mary) som i perioden 1900-15 antakelig smittet 51 personer i USA, hvorav tre døde.
Norge
Første beskrivelse av en tyfoidepidemi i Norge var på 1700-tallet. Utbrudd av tyfoid- og paratyfoidfeber var ikke uvanlig i Norge på 1800-tallet, og sykdommen ble da kalt forråtnelsesfeber eller landfarsott. Fra slutten av 1800-tallet ble tyfoid- og paratyfoidfeber kalt nervefeber fordi sykdommen blant annet kunne gi fantasering og mental sløvhet. I Norge var spesielt melkeepidemier utbredt. Melk ble forurenset med bakterien ved at kroniske bærere håndterte den.
Da melk fra den enkelte leverandør ble blandet med melk fra andre leverandører, kunne en enkelt kronisk bærer gi opphav til større utbrudd, spesielt i byene. Flere vannbårne utbrudd er også beskrevet i Norge, de siste på 1940-tallet. Et utbrudd i Gjøvik i 1931 omfattet 59 syke hvorav 19 døde. Sykdommen hadde et oppbluss i Norge under andre verdenskrig. Pasteurisering av melk kom i gang i Norge på 1930-tallet, men først i 1953 ble det i Norge innført krav om varmebehandling (pasteurisering) av all melk og fløte som omsettes til konsum.
Epidemiologisk situasjon
Verdens helseorganisasjon (WHO) beregner på verdensbasis at ca. 9 millioner mennesker årlig blir syke med tyfoidfeber og opp til 110.000 dødsfall årlig, hovedsakelig i deler av Asia og Afrika (2). Risikoen for tyfoidfeber er høyere ved manglende tilgang til rent drikkevann og dårlige sanitærforhold.
Siden 1970-tallet har det vært et økende problem med antibiotikaresistens blant Salmonella typhi-stammer, særlig i deler av Pakistan. I dag forekommer tyfoidfeber i Norge hovedsakelig som importtilfeller, spesielt hos innvandrere fra Asia som har vært på besøk i tidligere hjemland, ofte Pakistan og India. Tyfoidfeber kan også opptre som innenlandssmitte, da vanligvis etter smitte innad i familier.
Forekomst i Norge
Tyfoidfeber har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975.
Figur 1. Tilfeller av tyfoidfeber per 100 000 innbyggere i Norge 1933-2021 etter diagnoseår. Kilde: Statistisk sentralbyrå (1933-74) og MSIS (1975-2021)*. *Økningen fra 1980-tallet skyldes hovedsakelig sykdom hos innvandrere på besøk i tidligere hjemland.

| 2015 | 2016 | 2017 | 2018 | 2019 | 2020 | 2021 | 2022 | 2023 | 2024 |
Under 1 år | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 |
1-9 | 2 | 5 | 0 | 2 | 1 | 1 | 2 | 1 | 1 | 1 |
10-19 | 2 | 1 | 1 | 10 | 2 | 0 | 1 | 0 | 3 | 3 |
20-49 | 3 | 8 | 9 | 9 | 9 | 5 | 2 | 6 | 10 | 5 |
Over 50 år | 0 | 2 | 2 | 2 | 1 | 1 | 1 | 0 | 0 | 3 |
Totalt | 7 | 16 | 12 | 23 | 13 | 7 | 6 | 7 | 14 | 12 |
| 2015 | 2016 | 2017 | 2018 | 2019 | 2020 | 2021 | 2022 | 2023 | 2024 |
Utlandet | 5 | 16 | 11 | 23 | 12 | 6 | 6 | 3 | 13 | 10 |
Norge | 0 | 0 | 1 | 0 | 1 | 0 | 0 | 1 | 1 | 1 |
Ukjent | 2 | 0 | 0 | 0 | 0 | 1 | 0 | 3 | 0 | 0 |
Totalt | 7 | 16 | 12 | 23 | 13 | 7 | 6 | 7 | 14 | 12 |
I perioden 2015-2024 ble 92 % av de kjente utenlandssmittede smittet i Asia. Vanligste smitteland i denne perioden var Pakistan (54 tilfeller) og India (37 tilfeller).
Les mer om overvåkning av tyfoidfeber i Norge i Årsrapport 2024 - Overvåkning av infeksjonssykdommer som smitter fra mat, vann og dyr, inkludert vektorbårne sykdommer.
Smittemåte og smitteførende periode
Fekal-oral smitte ved direkte kontakt fra person til person eller indirekte via kontaminert mat eller vann (f.eks. salater) som er håndtert av smitteførende personer eller som er behandlet med kontaminert vann. Smittedosen er svært lav og sekundærtilfeller er forholdsvis vanlig, spesielt når barn er smittet. Høy alder eller behandling med legemidler som påvirker magesyren (antacida, protonpumpehemmere eller histamin-blokkere) kan gjøre smittedosen lavere (3). Bakterien er vanligvis til stede i fæces en uke etter symptomfrihet.
S. Typhi kan av og til gi langvarig, eventuelt livsvarig bærertilstand. Kronisk bærertilstand, dvs. lenger enn ett år, utvikles hos 2-5% av de smittede (4). Kronisk bærertilstand er hyppigst hos eldre kvinner med gallestenslidelse (5). Tidligere splenektomi kan gjøre det vanskeligere å eradikere infeksjonen.
Gjentatte episoder av tyfoidfeber er uvanlig, men har blitt beskrevet. Gjennomgått tyfoidfeber gir antakelig god, men ikke full, beskyttelse mot reinfeksjon (6). Den immunologiske beskyttelsen er trolig lavere dersom pasienten har fått adekvat antibiotikabehandling.
Inkubasjonstid
Svært varierende og avhengig av blant annet smittedosen, vanligvis 1-2 uker (3;4).
Symptomer og forløp
Sykdommen er vanligvis alvorligere og med et mer typisk forløp hos voksne enn hos barn. Bakteriemi, ofte med høy feber og cerebrale symptomer som døsighet, hodepine, fjernhet og en sjelden gang hallusinasjoner. I tillegg utslett («rose spots», særlig på trunkus), kvalme, forstoppelse eller diaré, bradykardi og hepatosplenomegali. Komplikasjoner forekommer hos 10-15 %, hvorav de vanligste er blødninger og tarmperforasjon. Dødelighet er estimert å være 10-20 % ved ubehandlede infeksjoner og ca. 1-4 % ved behandling. Milde og asymptomatiske infeksjoner kan forekomme, særlig hos barn(4;7).
Diagnostikk
- Agenspåvisning ved dyrkning fra blod tidlig i sykdomsforløpet eller fra fæces, ev. urin, etter en uke fra sykdomsdebut.
- Antistoffpåvisning (Widal test) med parsera kan støtte diagnosen, men testen er både lite sensitiv og spesifikk og brukes praktisk talt ikke lenger.
- Ved mistanke om bærerstatus kan serologisk undersøkelse (med henblikk på Vi-antistoff) være nyttig.
Nasjonale referansefunksjoner er lagt til Folkehelseinstituttet. Av hensyn til nasjonal overvåking skal alle isolater sendes Folkehelseinstituttet for verifisering og eventuelle undersøkelser med henblikk på epidemiologiske markører. Alle isolater blir fagtypet, og et representativt utvalg stammer blir undersøkt for antibiotikaresistens. Mer informasjon finnes i Metodebok for mikrobiologi (nasjonal/FHI).
Behandling
Ved symptomer bør det gis antibiotikabehandling i tillegg til symptomatisk behandling. Mer informasjon finnes i Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus (Helsedirektoratet).
Tyfoidfeber er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling og til forebygging hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i en særlig fare for å bli smittet i Norge (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).
Forebyggende tiltak
Forebyggende tiltak ved utenlandsreiser til områder med dårlige hygieniske forhold (f.eks. ved ryggsekkturer) vil blant annet være å:
- ivareta god håndhygiene etter toalettbesøk og før matlaging og måltider
- kun bruke vann som selges på flasker
- unngå ukokte grønnsaker, salat, bær og iskrem som ikke er meieripakket
- skrelle all frukt
- sørge for at hamburgere, kjøttkaker og annen farsemat er godt gjennomstekt eller gjennomkokt
- sørge for at andre kjøttprodukter er godt stekt på overflaten
- unngå upasteuriserte melkeprodukter
Det finnes to typer vaksiner mot tyfoidfeber som er tilgjengelig i Norge: én oral vaksine og én polysakkaridvaksine til injeksjon. Les mer om tyfoidvaksine i Vaksinasjonshåndboka.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
For smittede er nøye håndvask etter toalettbesøk og før matlaging viktig. Ved enkelttilfelle bør mulige eksponeringer siste fire uker kartlegges med henblikk på å identifisere smittekilden. Blant annet er det relevant å undersøke om vedkommende har vært på utenlandsreise i den aktuelle perioden. Det bør også foretas undersøkelse/prøvetaking av husstandsmedlemmer eller andre nærkontakter med symptomer. Det kan også være aktuelt med undersøkelse av friske nærkontakter med henblikk på oppsporing av kroniske bærere, for eksempel dersom indekstilfellet ikke nylig har vært på reise til endemisk område.
Ved flere tilfeller og mistanke om innenlands felleskildeutbrudd bør utbruddsetterforskning igangsettes i samarbeid med det lokale Mattilsynet og ev. Folkehelseinstituttet. Råd om håndtering av utbrudd finnes i Utbruddshåndboka.
Vaksine anbefales kun vurdert for nære kontakter av kroniske bærere. Utgifter til tyfoidvaksine til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge dekkes av folketrygden (blåreseptforskriften § 4 punkt 3).
Kontroll og oppfølging
For personer som har fått påvist S. Typhi og som tilhører smittefaregruppe 1-4 har Folkehelseinstituttet særskilte smittevernanbefalinger (se presisering under).
Gruppe 1 – Forebygge smittespredning til mange personer: Personer som produserer, videreforedler, tilbereder eller serverer mat (inkl. ansatte i næringsmiddelvirksomhet, serveringssteder og ansatte i barnehager og institusjoner med slikt ansvar) og som kommer i direkte eller indirekte kontakt med næringsmidler som skal spises rå eller uten ytterligere oppvarming |
Gruppe 2 – Forebygge smittespredning til spesielt sårbare personer: Helsepersonell som har direkte kontakt (inkl. servering av mat) med pasienter som er særlig utsatt for infeksjonssykdommer eller for hvem infeksjoner vil kunne ha særlig alvorlige konsekvenser f.eks. premature barn, pasienter ved intensivavdeling o.l. |
Gruppe 3 – Barn i førskolealder som er i institusjoner (inkl. barnehager). |
Gruppe 4 – Personer som av ulike grunner vil ha problemer med å kunne ivareta en tilfredsstillende personlig hygiene. |
Presisering
Folkehelseinstituttet anbefaler at personer som tilhører disse gruppene ikke bør utføre sitt ordinære arbeid mens de har symptomer og før det foreligger 3 dyrkningsnegative avføringsprøver tatt med minst 24 timers mellomrom. Første kontrollprøve bør tas tidligst 1 uke etter avsluttet antibiotikabehandling, ev. etter symptomfrihet, se Kontroll og oppfølging av pasienter med tarminfeksjoner.
Familiemedlemmer eller andre svært nære kontakter til en smittet person og som går i barnehage eller arbeider i ovennevnte yrker med spesiell risiko for smittespredning bør (uavhengig av egne symptomer) likeledes ekskluderes fra barnehage eller sin arbeidssituasjon så lenge indekspasienten har diaré og inntil de selv har avlagt én negativ prøve.
For alle andre anbefales 3 negative kontrollprøver som oppfølging av pasienten, og ekskludering fra arbeidet må vurderes basert på risiko for smittespredning i arbeidssituasjonen.
Tiltak i helseinstitusjoner
Folkehelseinstituttet anbefaler basale smittevernrutiner og kontaktsmitteregime dersom pasienten har ukontrollerbar diaré eller ikke kan ivareta sin personlige hygiene. Pasienten bør ha eget toalett.
Meldings- og varslingsplikt for tyfoidfeber
Meldingskriterier
Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av Salmonella typhi ved isolering.
Kliniske kriterier er vedvarende feber og minst ett av følgende symptomer: hodepine, bradykardi, tørrhoste, diaré, obstipasjon, magesmerter, utilpasshet.
Med epidemiologisk tilknytning menes at minst ett av følgende forhold ansees sannsynlig: overføring fra person til person, eksponering for en felles kilde eller eksponering for forurenset mat eller vann der S. typhi er påvist.
Varslingsplikt
Ikke varslingspliktig ved påvisning av enkelttilfeller.
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd eller ved mistanke om overføring via næringsmidler, se Varsling av smittsomme sykdommer.
Gresk: typhos (dis, omtåket). Daniel Salmon (1850-1914, USA)