Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Parechovirusinfeksjon - veileder for helsepersonell

Parechovirus er en virusslekt som er beslektet med bl.a. enterovirus og rammer i all hovedsak de yngste barna. De fleste infeksjonene er asymptomatiske. Vanligste symptomer er diaré og luftveissymptomer.

Hopp til innhold

Om parechovirusinfeksjon

Parechovirus er en virusslekt som tilhører familien picornaviridae, og som derfor er beslektet med bl.a. enterovirus. Det kliniske bildet likner på det man ser ved enterovirusinfeksjon, spesielt echovirusinfeksjon, og parechovirus type 1 og 2 ble fram til 1990-tallet ansett som echovirus. Det er til nå beskrevet 14 genotyper av parechovirus, de vanligste typene er 1 og 3. Sykdomsspekteret assosiert med parechovirusinfeksjon inkluderer bl.a. gastroenteritt, luftveisinfeksjon, meningitt, encefalitt og neonatal sepsis. Det mangler fortsatt kunnskap om forekomsten av dette viruset i befolkningen samt smittemåter og inkubasjonstid.  

Parechovirusinfeksjon rammer i all hovedsak de yngste barna og kan forårsake encefalitt og meningitt. Nyfødte kan utvikle et alvorlig sykdomsbilde med sepsis.  Asymptomatiske og milde infeksjoner er vanlig hos mindre barn, og sykdom ses svært sjeldent hos eldre barn og voksne. I studier fra ulike deler av verden har nesten hele voksenbefolkningen fått påvist antistoffer mot parechovirus forenlig med tidligere infeksjon og 20-40 % av barn har blitt infisert i løpet av første leveår. Som enterovirus ser det ut til at parechovirusinfeksjoner er vanligst på sensommer og høst, spesielt for genotype 3.

Ljunganvirus er et annet virus i parechovirusslekten og ble første gang identifisert i Sverige på midten av 1990-tallet. Reservoar for dette viruset er klatremus og kan gi alvorlig sykdom hos dyr. Det har vært diskutert om dette viruset også kan forårsake fosterskade og dødfødsel hos mennesker, men det foreligger ikke klare indikasjoner for dette.   

Smittemåte og smitteførende periode 

Som ved enterovirus kontaktsmitte gjennom fekal-oral kontakt. Også mulig horisontal smitte fra mor til barn.

Inkubasjonstid

Usikkert, antagelig 2-14 dager.

Symptomer og forløp

De fleste infeksjonene er asymptomatiske. Vanligste symptomer er enteritt med diaré og luftveissymptomer. Spesielt nyfødte kan utvikle høy feber, og tegn på encefalitt/meningitt evt. med multiorganaffeksjon og sepsis. Hudutslett og leddsmerter kan også sees. Forbigående slappe pareser kan forekomme. 

Diagnostikk

Agenspåvisning med spesifikk nukleinsyrepåvisning (parechovirus-PCR) fra avføringsprøve, halsprøve, urin, serum eller, ved serøs meningitt, fra spinalvæske. På grunn av betydelig sekvensforskjell vil de fleste standard enterovirus-PCR være negative. Dyrkning. Serotyping. Serologisk diagnostikk er ikke tilgjengelig.

Behandling

Ingen spesifikk behandling.

Forekomst i Norge

I perioden 2011-2016 er det til MSIS meldt 58 tilfeller av parechovirusinfeksjon hos nyfødte. De aller fleste hadde sepsisliknende bilde med multiorgansvikt og/eller encefalitt/meningitt.

Forebyggende tiltak

God håndhygiene. Det finnes ingen vaksine.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Ved utbrudd i barnehager bør hygieniske tiltak vurderes, dvs. innskjerpet håndhygiene og vask av stellebord o.l.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS kun ved serøs meningitt/encefalitt, gruppe A under sekkeposten "Virale infeksjoner i sentralnervesystemet". Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av virus i cerebrospinalvæske ved isolering eller nukleinsyrepåvisning eller påvisning av spesifikk antistoffrespons i serum og/eller cerebrospinalvæske.

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser kan være aktuelt ved utbrudd (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).

 

echo: enteric cytopathogenic human orphan,spansk:pico (liten mengde), Ljungan (elv i Sverige)