Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Lepra (spedalskhet) - veileder for helsepersonell

Lepra er en kronisk sykdom forårsaket av bakterien Mycobacterium leprae som hovedsakelig angriper hud og perifere nerver.

Hopp til innhold

Om lepra

Lepra er i dag synonymt med betegnelsen spedalskhet, men i tidligere tider omfattet spedalskhet flere ulike smittsomme sykdommer. Det kliniske bildet kan variere og reflekterer den immunreaksjonen pasienten er i stand til å mobilisere mot leprabasillene. Det er hovedsakelig immunsystemets kamp for bekjempe bakteriene som gir skader i hud, perifere nerver og andre organer. Sykdommen deles inn i to typer:

  • tuberkuloid lepra, også kalt glatt spedalskhet hvor den smittede har få bakterier og få lesjoner. Denne formen angriper hovedsaklig nervesystemet og er kjennetegnet ved følelseløshet og sårskader.
  • lepromatøs lepra, også kalt knutet spedalskhet, hvor den smittede har store bakteriemengder i huden og utbredt sykdom. Denne formen er kjennetegnet ved knuter i ansikt, på hendende og i indre organer. Ubehandlede lepromatøse pasienter er antagelig den viktigste smittekilden for videre spredning.

Historisk bakgrunn

Lepra kom antagelig til Europa gjennom korstogene, men sykdommen avtok rundt 1500-tallet. Sykdommen var en viktig årsak til etablering av de første sykehus i Europa i form av allmissehus, hospitaler, lasaretter og leprosarier ofte drevet av kirken. Leprapasienter var stigmatisert og utstøtt fra samfunnet. Lepra blusset opp på nytt på 1700- og 1800-tallet i Europa, og Norge var et av de hardest rammete landene.

Lepra i Norge

I 1856 var det i Norge 2858 kjente tilfeller av lepra i en befolkning på 1,5 millioner innbyggere. Lepra var vanligere blant menn enn blant kvinner. Sykdommen var spesielt utbredt langs kysten på Vestlandet, i Trøndelag og i Nordland. Av de åtte legedistrikter som var hardest rammet var fem på Vestlandet. Høyest forekomst i hele landet var i Sunnfjord. Sykdommen var sjelden i innlandsstrøk på Østlandet og Sørlandet. Nasjonalt lepraregister ble innført i Norge i 1856, og registeret er regnet som verdens første nasjonale pasientregister. Egne lepralover ble innført i 1877 og 1885 hvor man bl.a. la restriksjoner på ekteskapsinngåelse for leprapasienter, et forbud mot å ha spedalske på legd samt tvangsinnleggelse på sykehus av spedalske som ikke kunne isoleres i sitt eget hjem. Det første sykehuset for leprapasienter i Norge, St. Jørgens hospital i Bergen, ble etablert allerede i 1411. På 1800-tallet ble det etablert egne sykehus for forskning og pleie av leprasyke; Forskningssykehuset Lungegaardshospitalet i Bergen 1849, Pleiestiftelsen No. 1 nær Bergen 1857, Reknæs Pleiestiftelse i Molde og Reitgjerdet i Trondheim 1861. Bakterien ble første gang påvist av Gerhard Armauer Hansen i Bergen 1874. Fra omkring 1850 til 1900 var Bergen et internasjonalt leprasenter, med tre leprasykehus og den største konsentrasjonen av pasienter i Europa. Utover i siste halvdel av 1800-tallet sank forekomsten av lepra, og i 1895 var det registrert i underkant av 700 smittede. Siste tilfeller som utbrudd i Norge ble registrert i Bergen i 1950-årene. Effektiv behandling har vært tilgjengelig siden 1950-tallet.

Dagens situasjon

Den globale forekomsten av lepra har gått ned fra estimert 600 000 tilfeller i 2001 til ca 190 000 tilfeller i 2012. Ca. 10% av tilfellene er hos barn. Langt de fleste av lepratilfellene i verden rapporteres fra India. De resterende tilfellene rapporteres hovedsakelig fra Angola, Bangladesh, Brasil, Demokratiske republikk Kongo, Etiopia, Filippinene, Indonesia, Kina, Madagaskar, Mosambik, Myanmar, Nepal, Nigeria, Sri Lanka, Sør-Sudan, Sudan og Tanzania. Det kliniske bildet kan variere svært fra lokal infeksjon i huden (tuberkuloid lepra) til diffust utbredt sykdom (lepromatøs lepra). I Norge forekommer i dag lepra som en sjelden importsykdom hos tilreisende fra endemiske områder.

Smittemåte

Ikke sikkert etablert, antagelig smitte gjennom luftveiene ved langvarig og nær kontakt med smittede. Smittsomheten er lav, ca 10% av de ubehandlede smittede vil kunne smitte andre.

Inkubasjonstid

Flere år, antagelig opp til 20 år i gjennomsnitt ca. 4 år.

Symptomer og forløp

De fleste smittede er asymptomatiske eller har diffuse begynnende symptomer med ømhet, kløe eller brennende følelse i huden med muskelsvekkelse. Lokale hudforandringer med pigmentforandring, anestesi og ødem langs kutane nerver. Fortykkelse i huden kan spesielt vansire ansiktet. Etter hvert ødeleggelse av nervebaner og utvikling av muskelatrofier. Skade på stemmebåndene kan føre til en lys, hes stemme. Lepra kan også gi sykdom i øyne, øvre luftveier og skjelett. Nedsatt følelse i hender og føtter kan forårsake sårdannelse med etterfølgende bakterielle hudinfeksjoner. Lepromatøs lepra kan overføres til fosteret under graviditet.

Diagnostikk 

Bakterien kan ikke dyrkes. Klinisk bilde og påvisning av syrefaste staver i hudbiopsi.

Forekomst i Norge

Lepra har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975.

Tabell 1. Tilfeller av lepra meldt MSIS 2009-2016 etter aldersgruppe og diagnoseår

 

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

 0-9

0

0

0

0

0

0

0

0

 10-19

0

0

0

0

0

0

0

0

 20-29

0

1

1

0

0

0

0

0

 30-49

0

0

0

0

1

0

0

0

 50-69

0

0

0

0

0

0

0

0

 70 og over

0

0

0

0

0

0

0

0

 Totalt

0

1

1

0

1

0

0

0

I perioden 1977-2016 er det til MSIS meldt til sammen 22 tilfeller av lepra. Alle tilfellene er smittet i utlandet, og alle siden 1985 er blant innvandrere, de fleste fra Vietnam.

Behandling

Forskjellige kombinasjonsbehandlinger med antibiotika (dapson, rifampicin og clofazimin). Behandlingstid avhenger av sykdomsbildet, varierende fra 6 måneder til mer enn 2 år. Pasienten blir smittefri etter igangsatt behandling.

Lepra er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).

Forebyggende tiltak

Ingen særlige forebyggende tiltak ved opphold i endemiske områder. Det finnes ingen vaksine, men forsøk med BCG-vaksine har i utviklingsland gitt mindre forekomst.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Ved et  oppdaget tilfelle bør nærkontakter undersøkes for evt.hudlesjoner og oppfølges forslagsvis en gang årlig med somatisk undersøkelse. Oppfølgingen må baseres på klinikk da det ikke er mulig å følge opp med tester hos asymptomatiske kontakter.  Med nærkontakter menes personer som i lengre tid har hatt svært nær kontakt med den smittede, i praksis i samme husstand. Arbeids- og skolesituasjon må vurderes.

Tiltak i helseinstitusjoner

Basale smittevernrutiner.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A. Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle som ennå ikke har fullført en behandling med:

  • hypopigmenterte eller rødlige hudlesjoner med nedsatt sensibilitet
  • affeksjon av perifere nerver, påvist ved fortykning av nerven og nedsatt sensibilitet

eller laboratoriepåvisning av syrefaste staver i hudavstryk eller biopsi

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser kan være aktuelt ved utbrudd (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).

  

Gresk: lepros (ru, avskallende). Norrøn: spetal (sykehus)

Relaterte saker

Eksterne lenker