Hopp til innhold

Behandling for rusmiddelproblemer – en kortfattet historisk oversikt

Publisert

Cannabisbruk menn og kvinner

Oversikt over organiseringen av behandling for rusmiddelproblemer i Norge fra ca. 1900 til i dag.


Hovedpunkter

  • De første tilbudene rettet mot personer med alkoholproblemer så dagens lys i tiden omkring 1900
  • Norge opprettet allerede i 1961 den første spesialklinikk i Europa for personer med narkotikaproblemer (Statens klinikk for narkomane).
  • Ved inngangen til 1990-årene fikk fylkeskommunen et samlet ansvar for behandling av personer med alkohol- og narkotikaproblemer
  • I 2004 ble behandling for personer med rusmiddelproblemer overført til staten ved de regionale helseforetakene og gitt betegnelsen «Tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelproblemer», TSB
  • Kommunene har beholdt sitt ansvar for å yte andre typer tjenester til personer med rusmiddelproblemer
  • Substitusjonsbehandling for opioidavhengighet (Legemiddelassistert rehabilitering/ LAR) har fra 1998 vært en del av det ordinære behandlingstilbudet 

Fra at behandling av henholdsvis alkohol- og narkotikaproblemer i utgangspunktet var to ulike systemer, har behandling for rusmiddelproblemer/avhengighet nå i flere år hatt en felles organisering. Derfor omtales temaet samlet. Synet på om misbruk av rusmidler er en sykdom, at den som trenger behandling er pasient og at behandling skal skje i helsetjenesten – eller om misbruk er et produkt av sosiale faktorer og personlig disposisjon, at den som trenger behandling er klient og at behandling skal skje i sosialtjenesten – har skiftet med årene. Vi vil her se litt nærmere på noen utviklingstrekk i organiseringen av behandling for rusmiddelproblemer/avhengighet og framveksten av substitusjonsbehandling.

Innledning

Er risikofylt bruk av rusmidler en sykdom eller et produkt av sosiale faktorer og personlig disposisjon? Er behandling for rusmiddelproblemer et ansvar for helsevesenet eller sosialtjenesten? Er personer som har rusmiddelproblemer pasienter eller klienter? Synet på hva som er årsak til rusmiddelproblemer og rusmiddelavhengighet og hva som er den mest hensiktsmessige organisering av behandling, varierer og har gått i bølger. I Norge har vi sett at organiseringen har gått fra en i hovedsak sentralisert til en desentralisert modell, for så igjen å sentraliseres. Fra at behandling av henholdsvis alkohol- og narkotikaproblemer i utgangspunktet var to ulike systemer, har behandling for rusmiddelproblemer/-avhengighet nå i flere år hatt en felles organisering og ble fra 2004 en del av den statlige spesialisthelsetjenesten. Det kommunale hjelpetilbudet har også en felles organisering. Dette innebærer at de fleste hjelpe- og behandlingstilbud rettet mot personer med rusmiddelproblemer, ikke er substansspesifikke.

Mer eller mindre parallelt med endringer i organisering, har personer i behandling gått fra å være pasienter til å bli klienter, for så igjen å ende opp som pasienter. Synet på bruk av legemidler i behandlingen har også gått i bølger. Fra at en tidligere var rundhåndet med medikamenter i behandling av alkoholproblemer, kom det en periode med stor skepsis til slik behandling. Dette gjaldt også bruk av metadon i behandling av personer som inntok heroin, noe som gjorde at substitusjonsbehandling for personer med opioidproblemer ikke ble en del av det ordinære behandlingstilbudet før i 1998.

Organisering

Behandlings- og hjelpetilbudet for henholdsvis alkohol- og narkotikaproblemer har noe ulik historie, både med hensyn til hvor lenge slike tilbud har vært tilgjengelige i Norge og hvordan de har vært organisert. Mens de første tilbudene rettet mot personer med alkoholproblemer så dagens lys i tiden omkring 1900, er tilbudet til personer narkotikaproblemer naturlig nok av nyere dato. Når det gjelder behandlings- og hjelpetiltak rettet mot personer med alkoholproblemer, var det i utgangspunktet organisasjoner som Blå Kors, Hvite Bånd og Lægeforeningen som sto bak. Etter hvert kom staten på banen, og i årene etter 1970 økte statens engasjement i det som ble kalt alkoholistomsorgen, både gjennom økte bevilgninger og ved at flere alkoholinstitusjoner kom inn under sykehusloven.

Norge hadde allerede i 1961 opprettet den første spesialklinikk i Europa for behandling av narkotikaproblemer (Statens klinikk for narkomane). Hovedtyngden av pasienter var i utgangspunktet de såkalt "klassiske" narkomane, eller voksne pasienter med risikofylt inntak av morfin eller andre opioider. Da det etter hvert vokste fram et behov for behandling av unge og unge voksne som hadde fått problemer knyttet til bruk av narkotika, så en for seg at behandlingen måtte integreres i det ordinære hjelpeapparatet innen psykisk helsevern. Det ble imidlertid relativt fort klart at den tradisjonelle psykiatrien ikke var innrettet til å ta imot denne nye kategorien pasienter. I begynnelsen av 1970-årene begynte en derfor å utvikle spesielle tilbud for behandling av personer med narkotikaproblemer. Samtidig oppsto det politiske og faglige strømninger som påvirket synet på hvordan unge med slike problemer skulle håndteres. Viktige elementer var at sosiale og psykiske problemer ikke skulle behandles innen rammene for en autoritær medisinsk-psykiatrisk forståelse. Det ble i stedet tatt i bruk en humanistisk psykologisk og pedagogisk tilnærming der likeverdet mellom klient og hjelper og sosialt nettverksarbeid sto sentralt. Synet på personer med narkotikaproblemer endret seg med andre ord fra en tradisjonell sykdomsoppfatning i retning av en sosialpsykologisk forståelse. Ut fra en erkjennelse av at narkotikaproblemer blant unge er et sammensatt problem som krever utradisjonelle tilnærminger, ble det etablert ulike typer tilbud. Viktig i denne sammenheng var oppsøkende virksomheter, psykiatriske ungdomsteam og behandlingskollektiver. Etter hvert kom det også i stand behandlingsenheter basert på andre faglige tilnærminger. Initiativene kom i stor grad fra grupper eller enkeltpersoner som bygget opp institusjoner ved hjelp av statlige og etter hvert fylkeskommunale midler.

Fylkeskommunen får ansvaret

Grunnlaget for den fylkeskommunale organiseringen av behandlingsenheter for rusmiddelproblemer, slik den var i årene før rusreformen trådte i kraft i 2004, ble lagt i lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjoner m.v. av 8. mars 1984. Lov om sosiale tjenester av 13. desember 1991 nr. 81 (sosialtjenesteloven) gikk et skritt videre ved at den ga fylkeskommunen et samlet ansvar for annenlinje behandlingsenheter for personer med rusmiddelproblemer. Dermed fikk fylkeskommunen behandlingsansvar for både alkohol- og narkotikaproblemer. Ut fra sosialtjenesteloven hadde fylkeskommunen ansvar for at det skulle finnes et tilstrekkelig antall institusjonsplasser for å dekke det behov som til enhver tid måtte være tilstede (”sørge for” ansvar). Vektlegging av at kommunen hadde ansvar for å sikre hjelp i nærmiljøet, og ikke bare kunne overlate personer med rusmiddelproblemer til institusjonsbehandling, ble fulgt opp i finansieringsordningen ved at opphold på fylkeskommunale institusjoner under sosialtjenesteloven ble finansiert som en delbetalingsordning mellom kommune og fylkeskommune.

Fylkeskommunen kunne selv eie og drive behandlingsenhetene, men kunne også velge å inngå driftsavtaler eller kjøpe enkeltplasser hos private tjenestetilbydere. Behandlingsenhetene var i hovedsak regulert av sosialtjenesteloven, men fylkeskommunen kunne også oppfylle sitt «sørge for» ansvar ved å bruke behandlingsenheter regulert av andre lover (sykehusloven). Dette gjaldt i praksis først og fremst polikliniske behandlingsenheter med utspring i psykiatrien (f. eks. de psykiatriske ungdomsteamene), men også enkelte døgninstitusjoner.

Rusreformen

I årene etter tusenårsskiftet gjennomførte Norge store helsepolitiske reformer. Gjennom fastlegereformen (2001) fikk alle landets innbyggere tildelt en fast allmennlege. Ved sykehusreformen (2002) ble ansvar og eierskap for sykehus og annen spesialisthelsetjeneste overført fra fylkeskommunen til staten. Det ble etablert fem (redusert til fire fra 1. januar 2009), statlig eide regionale helseforetak (RHF). De fire regionale helseforetakene skal sørge for at det finnes et nødvendig tilbud om spesialisthelsetjenester til befolkningen i de respektive helseregioner. Sykehusreformen ble i 2004 fulgt opp av den såkalte rusreformen. Gjennom rusreformen ble også behandling for rusmiddelproblemer/-avhengighet overført fra fylkeskommunen til staten ved de regionale helseforetakene. Behandling for rusmiddelproblemer ble dermed en del av spesialisthelsetjenesten. Kommunene beholdt imidlertid sitt ansvar for å yte andre typer tjenester til personer med rusmiddelproblemer.

De regionale helseforetakenes nye ansvar ble gitt betegnelsen ”tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelproblemer” (TSB), og lovreguleringen av aktuelle behandlingsenheter ble overført fra sosialtjenesteloven og sykehusloven til spesialist­helsetjenesteloven. Helse- og omsorgsdepartementet (navneskift 1. oktober 2004) har i rundskriv redegjort for hva de vedtatte endringene medfører (Helsedepartementet, 2004a). Rundskrivet gir også en fortolkning av pasientrettighetslovens bestemmelser og hvordan disse får anvendelse på tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelproblemer. Departementet utarbeidet også et strategidokument rettet til de regionale helseforetakene der de nasjonale perspektiver og strategier i anledning rusreformen ble trukket opp (Helsedepartementet, 2004b). Reformen er ment å sikre at pasientrettigheter for denne gruppen skal ivaretas på en bedre måte enn tidligere. I tillegg til at de skal få behandling for sine rusmiddelproblemer, skal de også få de spesialiserte helsetjenester som er nødvendige for å redusere somatiske og psykiske plager. Behovet for å sikre et bedre tilbud til personer med samtidig risikofylt rusmiddelbruk og alvorlige psykiske lidelser er spesielt understreket (ibid).

I Norge har hjelpe- og behandlingstilbudet ved rusmiddelproblemer/-avhengighet tradisjonelt hatt et stort innslag av private aktører. Mange av disse hadde driftsavtaler med en eller flere fylkeskommuner. Ved rusreformen overtok de regionale helseforetakene fylkeskommunenes avtaler med private leverandører av behandlingstjenester.

Så lenge behandling for rusmiddelproblemer var regulert av sosialtjenesteloven gikk henvisning via den kommunale sosialtjenesten, og kommunen betalte en egenandel for hver person som var i døgnbehandling i regi av fylkeskommunen. Da slik behandling ble en spesialisthelsetjeneste, tilsa dette at henvisningsretten skulle overtas av legene, slik praksis er for spesialisthelsetjenesten generelt. Med bakgrunn i at mange rusmiddelmisbrukere i liten grad har kontakt med den ordinære helsetjenesten, vedtok imidlertid Stortinget at sosialtjenesten og legene skal være likestilt i å henvise til spesialisert tverrfaglig behandling for rusmiddel­problemer i og utenfor institusjon. Sosialtjenestens rett til henvisning omfatter imidlertid ikke de spesialiserte helse­tjenestene innen somatikk og psykisk helsevern.

Pasientrettighetsloven gir rett til fritt sykehusvalg. På samme måte er personer med rusmiddelproblemer gitt rett til fritt valg av behandlingssted. Valget omfatter behandlingsenheter i hele landet som inngår i de regionale helseforetakenes behandlingstilbud. Retten til fritt valg er med andre ord ikke begrenset til den helseregion hvor en som pasient "hører hjemme". Retten til fritt valg av behandlingssted omfatter imidlertid ikke valg av behandlingsnivå. En pasient som er gitt rett til å motta behandling for sine rusproblemer, kan eksempelvis ikke velge institusjonsbehandling hvis han eller hun er gitt rett til poliklinisk behandling.

Substitusjonsbehandling

I Norge var det i mange år stor skepsis til bruk av metadon i behandling heroinproblemer/-avhengighet. På 1970-tallet var det enkelte leger som forskrev metadon, men etter hvert gikk det daværende Helsedirektoratet ut og advarte sterkt mot dette. Begrunnelsen var først og fremst knyttet til at målet for behandling skulle være stoffrihet og ikke avhengighet av medikamenter (Hallgrimsson, 1980). Dette må igjen sees i sammenheng med det som da var den rådende forklaringsmodell for å forstå årsakene til problemfylt bruk av narkotiske stoffer. Den første stortingsmeldingen om narkotikaproblemene (St.meld.nr 66 (1975-76) Om narkotikaproblemer) sier eksempelvis at det er regjeringens oppfatning at problemfylt bruk av avhengighetsskapende stoffer i hovedsak må sees på som et symptom på mistrivsel. Det er de bakenforliggende problemer, og ikke selve narkotikabruken som skal være i fokus for behandlingen. Den samme stortingsmeldingen slår fast at det ikke er ønskelig å bruke medikamenter i behandling av personer med narkotikaproblemer, da dette kan oppfattes som støtte til å forlenge avhengigheten. I tråd med dette kom det daværende Helsedirektoratet i 1976 med retningslinjer om at metadon bare kunne forskrives i tilknytning til sykehus, noe som i praksis forekom i svært begrenset omfang (Helsedirektoratet, 1976). Etter hvert ble også dette borte. I mange år var det med andre ord ikke noe tilbud om substitusjonsbehandling med metadon i Norge, og det var heller ikke noen diskusjon om denne behandlingsformen. Da regjeringen midt på 1980-tallet la fram sin neste stortingsmelding om narkotikapolitikken (St. meld. Nr. 13 (1985-86) Om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken), ble metadonbehandling heller ikke tatt opp til drøfting. Norge var imidlertid ikke alene om denne innstillingen. Mens substitusjonsbehandling med metadon ble brukt i land som USA, Storbritannia, Danmark, Sveits og Nederland, hadde f. eks. Frankrike, Tyskland, Belgia og Hellas den samme restriktive holdning som Norge. Det var først på 1990-tallet at substitusjonsbehandling ble satt i gang i disse landene.

Behandlingsoptimisme – metadon negativ signalverdi

Etter hvert oppsto det imidlertid en viss ”murring” i deler av fagfeltet, noe som hadde sammenheng med HIV-epidemien og at de framlagte prognosene for spredning av viruset blant personer som inntok narkotika med sprøyte var svært dystre. Spørsmålet ble utredet i det daværende Sentralrådet for narkotikaproblemer, men kom aldri til noen realitetsbehandling. I 1989 startet imidlertid Oslo kommune forsøk med substitusjonsbehandling med metadon av HIV-positive med langt kommet immunsvikt. Dette ble ikke oppfattet som behandling av narkotikaproblemer, men som at HIV-syke med narkotikaproblemer skulle få mulighet til en mest mulig verdig avslutning på livet.

At det i Norge aldri ble noen reell diskusjon om metadonbehandling som tiltak mot HIV-epidemien, har trolig sammenheng med at utbredelsen blant personer som injiserte narkotika med sprøyte viste seg å være relativt begrenset. Det ble også tatt et krafttak fra det daværende Sosialdepartementet gjennom en særskilt handlingsplan for å bygge ut det medikamentfrie behandlingstilbudet (Sosialdepartementet, 1988). Videre ble det i mange kommuner etablert ordninger med gratis utdeling av sprøyter for å begrense smitte gjennom sprøytedeling.

De viktigste grunnene til at en i Norge lenge var mot metadon i behandling av heroinavhengighet, kan kort oppsummeres slik:

  • Troen på forandring – at det er mulig å komme ut av risikofylt bruk uten hjelp av medikamenter. Stor grad av behandlingsoptimisme.
  • Bruk av metadon gir signaler om at en gir opp personer med narkotikaproblemer og ikke tror at de kan forandre seg.
  • Metadon innebærer at en påfører personer med problemfylt bruk av narkotika en livslang avhengighet.
  • Motstanden mot metadon var også en gjenspeiling av at det medisinske feltet i liten grad var engasjert i behandling av problemfylt narkotikabruk/avhengighet. Stort sett var det sosialarbeidere og i noen grad psykologer som dominerte behandlingsfeltet.

Substitusjonsbehandling vinner fram

På begynnelsen av 1990-tallet kom det imidlertid stadig flere rapporter om en generell forverring av helsetilstanden blant personer som brukte tunge narkotiske stoffer. Samtidig økte antall narkotikarelaterte dødsfall. Selv om det medikamentfrie behandlingstilbudet etter hvert var betydelig utvidet, var det tydelig at dette ikke reduserte problemene. Det ble mer og mer åpenbart at en også måtte se etter andre virkemidler, noe som aktualiserte spørsmålet om metadonbehandling.

På oppdrag fra det daværende Sosialdepartementet arrangerte Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (nå Forskningsrådet) derfor en såkalt konsensuskonferanse i 1991 om ”Medikamenter i behandlingen av stoffavhengige Forskrivning av vanedannende legemidler” (NAVF, 1992). Ut fra anbefalingene fra konferansen ble det i 1994 startet et 3-årig forsøksprosjekt i Oslo med metadonassistert rehabilitering av 50 opiatavhengige stoffmisbrukere. De 50 som inngikk i forsøksprosjektet måtte:

  • være fylt 30 år
  • ha brukt opiater i minst 10 år
  • ha gjennomgått medikamentfri behandling i rimelig omfang
  • ikke ha uoppgjorte saker med politi og rettsvesen

Målsettingen var at de som fikk slik behandling, skulle slutte å bruke illegale rusmidler og finne en plass som ”normale” samfunnsborgere. Modellen var (og er) at substitusjonsbehandling skal suppleres med tiltak i regi av det ordinære hjelpe- og behandlingsapparatet for å sikre nødvendig psykososial oppfølging. For å illustrere at metadon var en del av et helhetlig rehabiliteringsopplegg, ble prosjektet gitt betegnelsen metadonassistert rehabilitering (MAR).

I 1997 vedtok Stortinget at substitusjonsbehandling skulle være et permanent landsomfattende tilbud for personer med problemfylt heroinbruk. Våren 1998 ble aldersgrensen redusert til 25 år (Sosial- og helsedepartementet, 1998) og høsten 2000 ble retningslinjene igjen revidert, i den forstand at de ble mindre restriktive: Klienten skulle:

  • være fylt 25 år
  • ha langvarig «narkotikakarriere». Bruken skal på søkertidspunktet, og over flere år, ha vært klart dominert av opiater
  • i rimelig omfang ha gjennomgått behandling og rehabilitering uten bruk av metadon og opioider med sikte på rusfrihet (Sosial- og helsedepartementet, 2000).

Det ble samtidig åpnet for større skjønnsmessig vurdering, ved at det kunne gjøres unntak fra inntakskriteriene dersom det var snakk om alvorlig kritisk og livstruende sykdom som gjorde behandlingsopplegget nødvendig, eller dersom en samlet vurdering tilsa det. Det ble også åpnet for bruk av andre legemidler enn metadon (i praksis buprenorfinpreparater), ut fra hva som ble vurdert som mest hensiktsmessig. Betegnelsen for behandlingsopplegget ble derfor endret til legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Fram til 2010 var substitusjonsbehandling regulert gjennom rundskriv. I januar 2010 kom det imidlertid et nytt rammeverk for legemiddelassistert rehabilitering med forskrift i Lovdata og nasjonale retningslinjer (Helsedirektoratet, 2010). Om vilkår for å få substitusjonsbehandling heter det i forskrift § 4 at:

  • når pasienter er henvist til legemiddelassistert rehabilitering, skal det foretas en konkret og samlet tverrfaglig vurdering av pasientens helsetilstand
  • legemiddelassistert rehabilitering skal som hovedregel ikke være det første behandlingsalternativet som velges ved opiatavhengighet med mindre det etter den faglige vurderingen anses som det mest egnede og forsvarlige behandlingsalternativet
  • det skal alltid foretas en konkret vurdering av andre tiltak enn legemiddelassistert rehabilitering
  • pasientens alder og lengde på opiatavhengighet skal alltid tillegges særskilt vekt ved vurdering av om legemiddelassistert rehabilitering skal tilbys.

Som det framgår skal det foretas en helhetlig vurdering av pasientens behandlingsbehov. Dette innebærer at selv om pasienten henvises til substitusjonsbehandling, skal dette vurderes opp mot medikamentfrie behandlingsalternativer. Det framgår også at pasientens alder og lengde på opiatavhengigheten skal tillegges vekt, selv om det ikke er aldersgrense eller krav til lengde på misbruk for å få substitusjonsbehandling.

Substitusjonsbehandling var i utgangspunktet organisert i egne regionale sentra. Ut fra føringene i rusreformen og de nye retningslinjene er imidlertid også denne behandlingsformen i ferd med å integreres i det øvrige behandlingstilbudet for rusavhengige. Fra at det i de første årene var til dels lang ventetid for å komme i substitusjonsbehandling, er dette ikke lenger tilfelle.

Døgnplasser i spesialisthelsetjenesten

De regionale helseforetakene skal sørge for at det er tilgjengelig et behandlingstilbud for rusmiddelproblemer («sørge for» ansvar). Ansvaret omfatter så vel poliklinisk behandling som dag- og døgnbehandling og kan gis i egne helseforetak eller gjennom private avtalepartnere. Tilbudet om døgnbehandling finnes stort sett innen den delen av spesialisthelsetjenesten som er gitt betegnelsen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelproblemer (TSB), men det gis også døgnbehandling for rusmiddelmisbruk innen psykisk helsevern (PHV). Når det gjelder det polikliniske behandlingstilbudet, er dette dels organisert innen TSB, dels som del av PHV.

Ifølge rapporteringen fra SAMDATA var antall døgnplasser i TSB i årene 2009 til 2013 omkring 1700 (figur 1). Antallet omfatter døgnplasser eid av helseforetakene og plasser der det er inngått driftsavtaler med private tjenesteytere. I 2014 ble så de regionale helseforetakene pålagt av Helse- og omsorgsdepartementet å øke kapasiteten ved å kjøpe 200 nye døgnplasser av private tjenesteytere. Det rapporterte antall døgnplasser i TSB økte således fra 1715 i 2013 til 1906 i 2014 og 1947 i 2015. I 2016 var det så en liten nedgang til 1917 døgnplasser og i 2017 til 1905 døgnplasser. Av disse var 40 % i regi av de regionale helseforetakene, mens 60 %  var i regi av private tjenesteytere med driftsavtale

Hovedkilden for SAMDATAs rapportering er Statistisk sentralbyrå (SSB). I SSBs rapportering inngår også antall ettervernsplasser og kjøpsavtaler om såkalte ad hoc-plasser, men av ulike grunner er ikke disse med i SAMDATAs rapportering. Antall døgnplasser i TSB som framkommer i SSB sine oversikter er derfor noe høyere enn det som rapporteres fra SAMDATA. Når det gjelder døgnbehandling for rusmiddelproblemer i PHV vil dette være integrert i det helhetlige behandlingstilbudet, slik at det ikke her er avsatt et bestemt antall plasser til behandling av pasienter med rusmiddelproblemer.

Antall døgnplasser TSB

Figur 1: Antall døgnplasser i tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelproblemer (TSB). 2008-2017. Kilde: SAMDATA/Helsedirektoratet 

Når det gjelder poliklinisk behandling for rusmiddelproblemer kan en av naturlige grunner ikke angi kapasitet i antall plasser. Poliklinisk behandling innebærer konsultasjoner på dagtid og hvor mange pasienter de aktuelle behandlingsenhetene kan motta vil avhenge av antall konsultasjoner som gis den enkelte pasient. I følge SAMDATA har det i de senere år vært en jevn økning av polikliniske konsultasjoner innen TSB fra omkring 350 000 i 2012 til omkring 480 000 i 2016.  

Antall pasienter i behandling

Fra 2010 og framover har vi individbaserte data fra Norsk pasientregister (NPR) om pasienter i behandling for rusmiddelproblemer. Data om personer i spesialistbehandling (TSB og PHV) for narkotikaproblemer finner du i Behandling for narkotikaproblemer i spesialisthelsetjenesten. I samme artikkel finner du utvikling i antall pasienter i substitusjonsbehandling.

Referanser

Bønes, B. Alkoholistomsorg i Norge. En historisk oversikt. Statens institutt for alkoholforskning, 1977.

Hallgrimson, O. (1980). Methadone treatment: The Nordic Attitude. Journal of Drug Issues. 10, 463-475.

Helsedepartementet (2004a). Rundskriv (I-8-2004). Rusreformen – pasientrettigheter og endringer i spesialisthelsetjenesteloven.

Helsedepartementet (2004b). Bedre behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere. Perspektiver og strategier.

Helsedirektoratet (1976). Rundskriv

Helsedirektoratet (2010). Nasjonale retningslinjer for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet. IS-1701.

Helsedirektoratet (2017). Hovedresultater SAMDATA spesialisthelsetjenesten 2012-2016.

NAVF (1992) Medikamenter i behandlingen av stoffavhengige. Forskrivning av vanedannende legemidler.

Ot. prp. nr 42 (1982-83) Om lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjonene m.v.

Sosialdepartementet (1988). Sosialdepartementets handlingsplan mot stoffmisbruk. Utvikling av behandlingskapasiteten i perioden 1988-92.

Sosial- og helsedepartementet (1998). Rundskriv I-25/98. Midlertidige retningslinjer for metadonassistert rehabilitering.

Sosial- og helsedepartementet (2000). Rundskriv I-35/2000. Retningslinjer for legemiddelassistert rehabilitering av narkotikamisbrukere.

St. meld. nr. 66 (1975-76) Om narkotikaproblemer.

St. meld 13 (1985.86). Om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken.

Skrevet av: Astrid Skretting