Hovedpunkter

 

• Mellom én av seks og én av fire vil oppfylle kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av et år.
• Psykiske lidelser og rusmiddellidelser opptrer ofte samtidig.
• Vi vet lite om enkeltårsakene, men både genetiske og miljømessige faktorer kan øke risikoen for å utvikle psykiske lidelser.
• Alvorlige psykiske lidelser er forbundet med uførhet, fysiske sykdommer og redusert forventet levealder.
• I tillegg til samtaleterapi og psykososiale tiltak utgjør legemidler en viktig del av behandlingen av psykiske lidelser, spesielt ved mer alvorlige tilstander.

Om psykiske plager og lidelser

Når vi snakker om psykisk helse, skiller vi mellom psykiske plager og psykiske lidelser.

Psykiske plager beskriver plager som for eksempel engstelse, nedstemthet og uro. Psykiske plager kan ses på som vanlige variasjoner i atferd og følelsesliv, ofte knyttet til hendelser og erfaringer. Plagene kan gi ulik grad av symptombelastning, fra lette til sterkere plager, uten at det nødvendigvis karakteriseres som en lidelse.

Begrepet psykiske lidelser blir først brukt når symptombelastningen er stor, varer over tid og er av en slik karakter at kriteriene for en klinisk diagnose er oppfylt. Psykiske lidelser omfatter ulike diagnoser, som angst, depresjon, ADHD, schizofreni og bipolar lidelse, med ulike symptomer. Ved psykiske lidelser foreligger det som oftest et uttalt tap av funksjon, for eksempel i forhold til jobb, skole og familie.

Mange vil oppleve å ha betydelige psykiske plager i kortere eller lengre perioder, uten at dette nødvendigvis vil kreve oppfølging i helsetjenestene.  Men for noen kan psykiske plager være symptomer på psykisk lidelse, eller utvikle seg til en psykisk lidelse. Plagene kan måles ved bruk av spørreskjema der personen selv rapporterer i hvilken grad de opplever ulike plager, ofte knyttet til engstelse, uro eller nedstemthet. Kartlegging av psykiske lidelser krever mer omfattende vurderinger, for eksempel gjennom kliniske undersøkelser hos lege eller psykolog, eller gjennom diagnostiske intervju som ledd i helseundersøkelser.

Ulike psykiske lidelser

Rapporten Psykisk helse i Norge anslår, basert på norske og internasjonale studier, at rundt 16–22 prosent av den voksne befolkningen oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av 12 måneder (FHI, 2018). De vanligste psykiske lidelsene blant voksne er angstlidelser, depresjon og rusmiddellidelser.  

• Om lag 15 prosent vil få en angstlidelse i løpet av et år (FHI, 2018). Angst er en psykologisk og fysisk tilstand som kan innebære følelsen av frykt, bekymring, uro og panikk og som enten kan utløses av ytre faktorer eller uten åpenbar grunn. Det er normalt å kjenne på frykt i hverdagen, men hvis angsten blir kraftig eller vedvarende, kan den klassifiseres som en lidelse.
• Om lag én av ti vil få en depressiv lidelse i løpet av et år (FHI, 2018). Depressive lidelser er kjennetegnet av nedstemthet og mindre energi enn vanlig, svekket konsentrasjon og interesse for omgivelsene. Søvnen og appetitten er ofte forstyrret, selvtilliten svekket, og forestillinger om skyld og verdiløshet kan være til stede.
• Om lag 1–3,5 prosent vil få en psykoselidelse i løpet av livet (Kringlen, Torgersen, & Cramer, 2001; Perala et al., 2007). Psykoselidelser er kjennetegnet av former for «virkelighetsbrist» som hallusinasjoner (stemmehøring, synsbedrag), vrangforestillinger, tankeforstyrrelser, eller sosial tilbaketrekning og apati. Psykoselidelser kan spenne fra de helt kortvarige (ofte relatert til rus eller kraftig stress) til de som varer livet ut med negative konsekvenser for utdanning, jobb og sosiale relasjoner.

Mål på livstidsforekomst har vist seg å være forholdsvis usikre fordi folk har begrenset hukommelse for psykiske symptomer, noe som fører til underrapportering av lidelser tilbake i tid.

I denne teksten omtales lidelsene nevnt over, samt andre psykiske lidelser som hyperkinetiske atferdsforstyrrelser (ADHD) og bipolar lidelse. Rusmiddellidelser omtales i et eget kapittel, Det er også et eget kapittel for psykiske plager og lidelser hos barn og unge. 

Forekomst av psykiske lidelser hos voksne

Kontakt med helsetjenesten for psykiske lidelser

En betydelig andel av den voksne befolkningen er årlig i kontakt med helsetjenesten på grunn av psykiske symptomer og lidelser, se figur 1a og 1b. Tall fra 2020 viser at:

• Om lag 15 prosent av alle menn og 22 prosent av alle kvinner var i kontakt med primærhelsetjenesten (fastlege/legevakt) for psykiske symptomer og plager.
• Om lag 5 prosent av alle menn og 7 prosent av alle kvinner var i kontakt med spesialisthelsetjenesten (sykehus/poliklinikk) for psykiske lidelser.

Andelen som var i kontakt med spesialisthelsetjenesten for psykiske helseplager var relativt stabil i perioden 2010–2020.

I den samme perioden var det en viss økning i antall mennesker som var i kontakt med primærhelsetjenesten.

Depressive lidelser etterfulgt av angstlidelser er den vanligste konsultasjonsårsaken for psykiske lidelser hos fastlege/legevakt i primærhelsetjenesten. Økningen man observerer fra 2010 til 2020 i andelen som har vært i kontakt med primærhelsetjenesten ser ikke ut til å kunne tilskrives én enkelt diagnose. Blant tilstandene som øker mest kan allikevel nevnes posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og hyperkinetisk atferdsforstyrrelse (ADHD).

Basert på årlige tall var det ingen betydelig forskjell i antall mennesker som var i kontakt med spesialisthelsetjenesten fra 2019 til 2020. Bruk av helsetjenestene i forbindelse med covid-19- pandemien er beskrevet i detalj under kapitlet Psykisk helse under pandemien.

Halvparten med psykiske lidelser har minst to psykiske lidelser

I Osloundersøkelsen fra 1994 til 1997 ble det beregnet at 11,9 prosent av befolkningen ville få to psykiske lidelser i løpet av livet, mens 14,9 prosent ville få tre eller flere (Kringlen et al., 2001).

• I løpet av en tolvmåneders periode vil nesten halvparten av de som har en psykisk lidelse, også ha en eller flere andre psykiske lidelser. Dette viser tall fra en tysk studie (Jacobi et al., 2015).
• Samsykeligheten mellom angst og depresjon er spesielt sterk (Jacobi et al., 2015; Kessler, Berglund, et al., 2005; Plana-Ripoll et al., 2020). Det er også høy grad av samsykelighet mellom psykiske lidelser og rusmiddellidelser (Hasin & Grant, 2015). Noe av samsykeligheten skyldes trolig at de samme årsaksfaktorene i stor grad gir seg utslag i ulike lidelser (Krueger & Markon, 2006).

Mange med psykiske lidelser er ikke i kontakt med helsetjenesten

Norske og utenlandske studier viser at mange av de som har psykiske lidelser ikke har vært i kontakt med helsetjenesten (Alonso et al., 2018; Layard, 2006; Moussavi et al., 2007; Thornicroft et al., 2017; Torvik et al., 2017).

En studie fra Folkehelseinstituttet har sammenstilt registrerte data om psykiske lidelser fra primær- og spesialisthelsetjenesten med informasjon fra diagnostisk intervju i forbindelse med et forskningsprosjekt (Torvik et al., 2017). Resultatene viser at:

• Om lag 1 av 3 som hadde depresjonsdiagnose basert på strukturert intervju, hadde også fått en depresjonsdiagnose av fastlege eller legevakt.
• Om lag 1 av 7 som hadde depresjonsdiagnose basert på strukturert intervju, hadde også fått en depresjonsdiagnose i spesialisthelsetjenesten.
• Blant de som hadde angstdiagnose basert på strukturert intervju, ble henholdsvis 21 og 17 prosent registrert med angst i primær- og spesialisthelsetjenesten.
• For personer med alkoholmisbruk ble kun 3 og 7 prosent registrert med alkoholmisbruk i henholdsvis primær- og spesialisthelsetjenesten.
• En del hadde fått behandling for andre psykiske lidelser enn det de oppga i intervjuet

Resultater fra helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viser at kun 13 prosent av de med symptomer på depresjon og 25 prosent av de med symptomer på angst hadde søkt hjelp for plagene sine (Roness, Mykletun, & Dahl, 2005). Blant de med depresjon uten angstsymptomer var det færrest som søkte hjelp (Roness et al., 2005).

Også blant ungdom er det en utfordring at mange ikke søker hjelp. Selv blant de som har de aller høyeste symptomnivåene, har bare halvparten søkt hjelp for psykiske lidelser (Zachrisson, Rodje, & Mykletun, 2006).

Studier som måler psykiske plager er ikke nødvendigvis representative for personer som tilfredsstiller kriteriene for diagnoser. Disse tallene er på linje med resultater fra andre land (Alonso et al., 2004; Hamalainen et al., 2004; Hasin, Stinson, Ogburn, & Grant, 2007; Kessler, Demler, et al., 2005; Kleinberg, Aluoja, & Vasar, 2013; Wang et al., 2005).

Vi har begrenset kunnskap om behandlingsdekningen for personer med psykiske lidelser i Norge.  Årsaken til dette er først og fremst at vi ikke har hatt noen landsdekkende representative forekomstundersøkelser av psykiske lidelser i befolkningen. Selv om vi har god oversikt over behandling av psykiske lidelser hos fastlege/legevakt, mangler vi oversikt over hvor mange som får andre tilbud i primærhelsetjenesten (for eksempel kommunepsykologer og psykiatriske sykepleiere).

Legemiddelbehandling av psykiske lidelser

I tillegg til rådgivning og psykologisk behandling i primær- og spesialisthelsetjenesten, har legemidler en viktig plass i behandlingen av psykiske lidelser, spesielt ved mer alvorlige tilstander. Her beskriver vi utviklingen i bruk av legemidler som benyttes i behandling av et utvalg av vanlige og alvorlige lidelser hos voksne mellom 18 og 64 år.  

Angst og depresjon

For både angst og depresjon er behandling med antidepressiva førstevalg når det er behov for medikamentell behandling. For angst og depresjon har andelen av befolkningen som behandles med antidepressiva vært stabil de siste 11 årene (figur 4). Det er en høyere andel kvinner enn menn som behandles med antidepressiva for disse lidelsene. I 2020 fikk 5,9 % og 1,9 % av kvinnene antidepressiva for behandling av henholdsvis depresjon og angst. Tilsvarende andeler for menn var 3,4 % og 1,0 %. Noen blir behandlet både for angst og depresjon samme år.

Bruk av antidepressiva øker med alderen, både for kvinner og menn (figur 5a og b). Figuren viser at for de to yngste aldersgruppene av kvinner har det vært en økning i andelen som behandles med antidepressiva for angst og depresjon. For de to eldste aldergruppene har det derimot vært en nedgang i perioden, mest uttalt for de eldste kvinnene.

Tidligere har angstdempende benzodiazepiner blitt brukt en del i behandling av angst. Disse legemidlene er vanedannende og skal ikke brukes over lengre tid. I henhold til de nyeste retningslinjene for behandling av angstlidelser har benzodiazepiner nå en begrenset plass som symptomatisk behandling, men kan unntaksvis brukes ved forbigående angstepisoder eller i påvente av at annen medikamentell behandling skal virke. Siden 2010 har det vært en jevn nedgang i bruken av angstdempende benzodiazepiner, både blant kvinner og menn (figur 6). Dette er en ønsket utvikling og i henhold til retningslinjer. Flere kvinner enn menn får forskrevet angstdempende benzodiazepiner. I 2020 fikk 4,4 % av alle kvinner og 2,8 % av alle menn i voksen alder angstdempende benzodiazepiner.

Schizofreni-lignende psykoser

Antipsykotika kombinert med psykososiale behandlingstiltak er sentralt i behandling av de fleste psykotiske tilstander. I Norge har andelen voksne personer i befolkningen som behandles med antipsykotika for schizofreni-lignende psykoser vært stabil og ligget i underkant av 1% av befolkningen i perioden 2010-2020. Det er ikke uttalte kjønnsforskjeller i legemiddelbehandlingen (figur 7).

ADHD

Ved diagnostisert ADHD hos barn vil en stor andel forsøke behandling med ADHD-legemidler. Det har vært et økende fokus på medikamentell behandling av ADHD også hos voksne. Figur 8 viser en økning i andelen voksne kvinner og menn som får ADHD-legemidler. I perioden 2010-2020 har andelen økt fra rundt 0,4% til i overkant av 1% av den voksne befolkningen. Det er ingen uttalte kjønnsforskjeller i legemiddelbehandling av ADHD hos voksne.

Utvikling over tid

I mediene rapporteres det ofte om en økning av psykiske plager i befolkningen. Det er viktig å nyansere dette bildet. Oppdaterte nasjonale tall i denne rapporten viser at mens det har vært en viss økning i andelen av befolkningen som har vært i kontakt med primærhelsetjenesten for psykiske lidelser de siste ti årene, har man ikke observert en like stor økning i kontakter med spesialisthelsetjenesten (figur 1). Dette trenger ikke nødvendigvis å gjenspeile graden av psykiske plager hos den enkelte, men kan like gjerne si noe om organiseringen av helsevesenet og/eller endring i hjelpesøkende atferd. Økningen i kontakt med primærhelsetjenesten sammenfaller med igangsettingen av Samhandlingsreformen i 2012, som flyttet mer ansvar for psykisk syke til fastleger og kommune. Det kan også tenkes at det har vært en underbehandling av enkelte psykiske lidelser som de siste ti årene har blitt fanget bedre opp av primærhelsetjenesten. Dessuten er det viktig å påpeke at de største svingningene i forekomsten av psykiske lidelser ser ut til å gjelde de såkalt mindre alvorlige tilstandene, mens forekomsten av de mest alvorlige tilstandene (for eksempel schizofreni) er konstant. Dette bildet finner man igjen i forskrivningen av legemidler, hvor forskrivning av legemidlene for de mest alvorlige tilstandene (antipsykotika) er konstant, mens man observerer endringer for beroligende og sentralstimulerende midler (figur 6 og figur 8).  

Øvrige forhold som kan gi inntrykk av at forekomsten av psykiske lidelser øker er at andelen nye uførepensjoner pga. psykiske lidelser har økt de siste årene (Mykletun & Knudsen, 2009; NAV, 2018), og det har vært en liten økning i sykefravær på grunn av psykiske lidelser (nav.no).

De fleste studier fra andre land som har sammenlignet forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen over tid, finner imidlertid ingen økning (Baxter et al., 2014; de Graaf, ten Have, van Gool, & van Dorsselaer, 2012; Kessler, Demler, et al., 2005).

For å komme nærmere den reelle forekomsten av psykiske plager og lidelser, kan man gjennomføre spørreundersøkelser i større grupper av befolkningen, noe som er svært kostbart og tidkrevende, og hvor man dessuten risikerer at en stor andel av befolkningen ikke deltar, blant annet de mest sårbare med alvorlige psykiske lidelser.

Spørreskjemaundersøkelser i Norge de senere årene har gitt sprikende resultater når det gjelder andelen av befolkningen som rapporterer om psykiske plager:

• Andelen personer som rapporterte om betydelige psykiske plager gikk ned fra 1998 til 2005, men økte noe igjen fram mot 2012. Dette viser tall fra Statistisk sentralbyrås levekårsunder­søkelser for voksne (Norgeshelsa).
• Blant unge i aldersgruppen 16–24 år ser det ut til å være en økning i andelen som rapporterte om betydelige psykiske plager i perioden 1998–2012. Økningen var sterkest for unge kvinner (Norgeshelsa).
• En ny studie av norske studenter viste at det var en økning i selvopplevde psykiske plager fra 2010 til 2018, både for kvinner og menn (Knapstad et al., 2021).

For å få en enda bedre oversikt over den reelle forekomsten av psykiske lidelser og plager i befolkningen, trenger man å sammenholde funn fra forskjellige kilder, som store befolkningsundersøkelser og registreringer i nasjonalt dekkende helseregistre.

Forskjeller mellom grupper i befolkningen

Forskjeller mellom aldersgrupper

Vi har begrenset kunnskap om forekomsten av psykiske lidelser i ulike aldersgrupper i Norge, men flere internasjonale studier har vist at forekomsten er høyere blant unge voksne enn blant eldre.

To europeiske studier har vist at 12-månedersforekomsten av psykiske lidelser var om lag dobbelt så høy blant voksne under 34 år som blant personer som var 65 år og eldre (Alonso et al., 2004; Jacobi et al., 2015).

I Osloundersøkelsen fra 2006 hadde personer mellom 30 og 39 høyere risiko for å ha psykiske lidelser enn yngre og eldre voksne. I Sogn og Fjordane fant man imidlertid ikke noen klar sammenheng mellom alder og forekomst av psykiske lidelser (Kringlen, Torgersen, & Cramer, 2006).

Kjønnsforskjeller

Forekomsten av angstlidelser og depresjon (punkt- og 12-måneders prevalens) er fra og med ungdomsalderen om lag dobbelt så høy blant kvinner som blant menn (Alonso et al., 2004; APA, 2013; Baxter, Scott, Vos, & Whiteford, 2013).

For alkohollidelser (misbruk og avhengighet), er mønsteret det motsatte, med mer enn dobbelt så høy forekomst hos menn som hos kvinner.

Dette finner man i studier både fra Europa /Alonso et al., 2004) og USA (APA, 2013).

Når det gjelder de mest alvorlige sinnslidelsene finner man gjennomgående mindre kjønnsforskjeller i forekomsten av schizofreni (McGrath, Saha, Chant, & Welham, 2008; Perala et al., 2007; Saha, Chant, Welham, & McGrath, 2005; van der Werf et al., 2014). Det samme gjelder for bipolar lidelse (Diflorio & Jones, 2010; Perala et al., 2007).

Funnene fra spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten i Norge de siste ti år understøtter dette bildet (figur 2 og 3).

Sosiale forskjeller

Når det gjelder sosioøkonomiske faktorer, har man lenge kjent til at mennesker med alvorlige psykiske lidelser gjerne har lavere sosioøkonomisk posisjon enn resten av befolkningen. Men det er usikkert hvor mye av dette som skyldes sosiale forhold som risikofaktor (social causation) og hvor mye som skyldes det sosioøkonomiske fallet som følger av psykiske plager (social drift). En nylig studie fra Folkehelseinstituttet viser en sammenheng mellom lav inntekt hos foreldrene og risiko for å utvikle psykiske plager hos barn. Dette gjelder i særlig grad barn med hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD) (Kinge et al., 2021). Andre studier kan tyde på at dette varierer mellom de enkelte lidelser, da man har funnet at foreldrene til personer med schizofreni har like høy utdannelse som resten av befolkningen (Byrne, Agerbo, Eaton, & Mortensen, 2004).

På dette feltet trenger man mer forskning, gjerne ved hjelp av større registerkoblinger inkludert familiedata, for å se hvordan sosial ulikhet spiller inn både for utviklingen av psykiske lidelser, og for konsekvenser av lidelsen, som uførhet, samsykelighet og tidlig død.

Risikofaktorer

Genetiske faktorer

Resultater fra tvilling- og adopsjonsstudier viser at genetiske faktorer har betydning for utvikling av psykiske ledelser.

En oppsummering av en rekke studier har vist at arveligheten av bipolar lidelse og schizofreni ligger rundt 80 prosent, mens arveligheten av anoreksi og panikklidelse er mellom 40 og 60 prosent, depresjon 37 prosent og generalisert angstlidelse 28 prosent (Bienvenu, Davydow, & Kendler, 2011). Arveligheten til personlighetsforstyrrelser ligger sannsynligvis over 50 prosent (Gjerde et al., 2015; K. S. Kendler et al., 2008; K. S. Kendler et al., 2015; Reichborn-Kjennerud et al., 2015).

Høy arvelighet betyr ikke at en slektning av en som er syk, har høy sannsynlighet for å få sykdommen selv. Selv om barn eller søsken av personer med schizofreni har 10 ganger økt risiko for selv å få sykdommen, vil de ha lav sannsynlighet fordi forekomsten av denne sykdommen er så lav.

Miljømessige risikofaktorer

Miljømessige forhold har betydning for utvikling av psykiske lidelser. Faktorene inkluderer biologiske forhold som infeksjoner og fødselskomplikasjoner, mangelfull ernæring og bruk av rusmidler (Robinson & Bergen, 2021), i tillegg til mellommenneskelige, økonomiske og samfunnsstrukturelle forhold (Bronfenbrenner, 1986).

Arbeidsledighet og økonomiske problemer

Som beskrevet i kapitlet om sosiale forskjeller er det godt dokumentert at personer med lav sosioøkonomisk posisjon har forhøyet risiko for psykiske lidelser (WHO, 2014). Psykiske helseplager kan gjøre at man får problemer med utdanning og arbeidsliv, og dermed lav sosioøkonomisk posisjon. Samtidig kan problemer med økonomi og arbeidsliv øke risikoen for psykiske lidelser.

I Spania observerte man en økning i forekomsten av psykiske lidelser under finanskrisen som begynte i 2007 (Gili, Roca, Basu, McKee, & Stuckler, 2013). Dette ble blant annet forklart med arbeidsledighet og påfølgende problemer med å håndtere boliglån (Gili et al., 2013).

Resultater fra engelske studier har vist at det er en sammen­heng mellom forekomsten av psykiske lidelser og det å ha forfalte betalingskrav (Meltzer, Bebbington, Brugha, Farrell, & Jenkins, 2013). Dette kan skyldes at ubetalt gjeld påvirker den psykiske helsen, men også at personer med psykiske lidelser oftere enn andre har gjeld de ikke kan betale (Meltzer et al., 2013).

Problemer i mellommenneskelige relasjoner

Personer som opplever ensomhet, ydmykelser, mobbing eller stor grad av mellommenneskelige konflikter, har økt risiko for å utvikle psykiske lidelser som angst og depresjon (Breivik et al., 2017; K.S. Kendler, Gardner, & Prescott, 2002; K. S. Kendler, Hettema, Butera, Gardner, & Prescott, 2003; Segrin, 2001; Sourander et al., 2007). Skilte personer har også høyere risiko for å ha psykiske lidelser enn gifte (Amato & James, 2010).

Belastninger og traumer

Belastende livshendelser og traumer øker risikoen for psykiske lidelser (Amstadter, Aggen, Knudsen, Reichborn-Kjennerud, & Kendler, 2013; Kendler & Gardner, 2016; Kessler, Davis, & Kendler, 1997). Dette gjelder for eksempel overfall, voldtekt og krig, eller å miste jobben og å oppleve dødsfall i nær familie eller omgangskrets.

Omsorgssvikt og seksuelt, fysisk eller emosjonelt misbruk i barndommen er også risikofaktor for å utvikle psykiske lidelser som angst, depresjon, bulimi, personlighetsforstyrrelser og schizofreni (Carr, Martins, Stingel, Lemgruber, & Juruena, 2013; Kendler et al., 2000).

Mobbing

Mobbing er en type overgrep som kan defineres som gjentatte negative handlinger mot en person som har vanskelig for å forsvare seg, fordi det er en ubalanse i styrkeforholdet mellom den eller de som mobber, og den som mobbes (Gladden, Vivolo-Kantor, Hamburger, & Lumpkin, 2014). Personer som har vært utsatt for mobbing har betydelig høyere risiko for å utvikle psykiske lidelser, og mobbing er forbundet med blant annet angst, depresjon, psykotiske symptomer og selvmordstanker (Arseneault, Bowes, & Shakoor, 2010; Fekkes, Pijpers, Fredriks, Vogels, & Verloove-Vanhorick, 2006; Olweus & Breivik, 2014). Denne risikoen vedvarer i mange år etter at mobbingen fant sted. Det er anslått at 10,5% av norske skoleelever utsettes for mobbing (Olweus & Breivik, 2015).

Konsekvenser og utfordringer

Psykiske lidelser er viktige årsaker til sykdomsbyrde

Sykdomsbyrdeberegninger viser hvor mye tap av helse i en befolkning som kan tilskrives dødelighet og sykelighet forbundet med ulike sykdommer. Psykiske lidelser er viktige årsaker til sykdomsbyrde i Norge, til tross for at det ikke tilskrives dødelighet til psykiske lidelser i sykdomsbyrdeberegningene.

• I 2019 var psykiske lidelser den fjerde største årsaken til samlet sykdomsbyrde i Norge, etter kreft, hjerte- og karsykdommer og muskel- og skjelettlidelser, og en dominerende årsak til ikke-dødelig helsetap (GBD, 2020).
• Angstlidelser og depressive lidelser lå på henholdsvis fjerde og sjette plass over de største enkeltårsakene til ikke-dødelig helsetap i Norge i 2019. Den høye plasseringen er dels et utslag av den utbredte forekomsten av disse lidelsene, dels av det høye funksjonstapet disse lidelsene er forbundet med.
• Schizofreni befant seg på 18. plass, og bipolar lidelse på 19. plass over årsaker til ikke-dødelig helsetap i Norge i 2019. Disse sykdommene er sjeldnere, men de har store konsekvenser for den som rammes.
• Psykiske lidelser er særlig viktige årsaker til ikke-dødelig helsetap i den delen av befolkningen som er under 50 år, og rammer dermed spesielt befolkningen som er i reproduktiv og arbeidsfør alder.

Sykemelding og uføretrygd

Nedsatt arbeidsførhet er en vanlig og alvorlig konsekvens av psykiske lidelser.

• Psykiske lidelser utgjorde i 2019 og 2020 vel 17% av sykefraværstilfellene (NAV, 2021).
• Angst- og depresjonslidelser og symptomer, samt lettere psykiske lidelser, er de vanligste sykefraværsdiagnosene innenfor psykiske årsaker, og stod i 2015 for 87% av disse sykefraværstilfellene.
• Angst- og depresjonssymptomer er forbundet med både gjentatte og langvarige sykefraværsperioder (Knudsen, Harvey, Mykletun, & Overland, 2013).
• Psykiske lidelser var hoveddiagnosen for om lag en tredjedel (36,8 prosent) av dem som mottok uføretrygd i 2016. Andelen som mottar uføretrygd for en psykisk lidelse har økt med 7,3 prosentpoeng siden 2000 (NAV, 2021b)
• Gjennomsnittsalderen for innvilget uføretrygd på grunn av psykiske lidelser er lavere enn for andre lidelser (Mykletun & Knudsen, 2009).
• Angst og depresjon øker også sannsynligheten for uføretrygd på grunn av somatiske tilstander (Knudsen et al., 2010; Mykletun & Øverland, 2006).

I Norge er arbeidsdeltakelsen blant personer med schizofreni i yrkesaktiv alder på om lag 10 prosent (Evensen et al., 2016). Denne andelen er omtrent lik for begge kjønn og på tvers av alder.

En nyere norsk studie har vist at god oppfølging kan bidra til at personer med schizofreni kan øke sin deltakelse i arbeidslivet betraktelig (Falkum et al., 2017).

Fysiske lidelser og dødelighet

Forventet levealder for personer med psykiske lidelser er 5-15 år kortere enn hos den generelle befolkningen. Dette er mest uttalt for de alvorlige lidelsene som schizofreni og bipolar lidelse, men gjelder også de lettere psykiske lidelsene som angst og depresjon (Plana-Ripoll et al., 2019). Samsykelighet mellom psykiske lidelser og ruslidelser kan redusere antall leveår ytterligere (Heiberg et al., 2018; Plana-Ripoll et al., 2020).

Overdødeligheten hos mennesker med psykiske lidelser skyldes både ulykker/selvmord og fysisk sykdom. Den økte forekomsten av fysisk sykdom kan delvis forklares av sammenhengen mellom psykiske lidelser og økt bruk av tobakk og rusmidler, usunt kosthold, overvekt og lite fysisk aktivitet – som er risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes og kroniske lungesykdommer. Antipsykotiske medisiner er også forbundet med bivirkninger som vektoppgang og ugunstig fettsammensetning i blodet (Chang, Goh, & Lu, 2021). Allikevel finner man ingen forøkt risiko for tidlig død hos psykosepasienter som bruker antipsykotika sammenlignet med psykosepasienter som ikke bruker slike medisiner (Vermeulen et al., 2017). I tillegg har flere studier funnet at pasienter med alvorlige psykiske lidelser i mindre grad diagnostiseres og behandles for kardiovaskulær sykdom enn resten av befolkningen (Solmi et al., 2021).

Personer med psykiske lidelser har også økt risiko for selvmord(Chesney, 2014; Nordentoft et al., 2013; Scott & Happell, 2011; Wahlbeck, Westman, Nordentoft, Gissler, & Laursen, 2011; Walker, McGee, & Druss, 2015).

To norske studier har funnet at helseangst er forbundet med økt sannsynlighet for hjerte- og karsykdom blant menn og kvinner, og for påvisning av kreft blant menn (Berge et al., 2016; Knudsen, Berge, Skogen, Veddegjaerde, & Wilhelmsen, 2015). Angst kan altså ha negative konsekvenser for somatisk helse, men samtidig kan angst føre til at man oppsøker lege for å undersøke symptomer og dermed få påvist sykdom tidlig. 

Forebygging

For å forebygge psykiske lidelser i befolkningen, redusere nivået av psykiske plager og for å fremme subjektiv livskvalitet og trivsel, bør det både gjennomføres tiltak som reduserer belastninger og sårbarhet og fremmer forhold som virker positivt på befolkningens helse. Verdens helseorganisasjon understreker at forebygging av psykiske helseproblemer må foregå på mange samfunnsområder – ikke bare i helsesektoren (Wahlbeck, 2015; WHO, 2021).

God psykisk helse skapes der folk lever sine liv - i utdanningsinstitusjoner og på arbeidsplasser, familier, nære relasjoner, lokalmiljø, helse- og sosialtjenestene, frivillig sektor og i institusjoner for eldre. Tiltak mot utenforskap, ensomhet og diskriminering kan fremme psykisk helse, og må foregå på alle disse arenaene. I tillegg er god fysisk helse viktig for å forebygge både psykisk lidelse i seg selv og negative konsekvenser av lidelsen.  

Grunnlaget for den voksne befolkningens psykiske helse og livskvalitet legges allerede i barne- og ungdomsårene. Gode barnehager og skoler for alle barn er eksempler på forebyggende tiltak som kan bidra til god helse gjennom livet. Ved å skape lokalmiljøer der ingen barn eller ungdommer utsettes for mobbing og sosial eksklusjon, og der alle inngår i et positivt sosialt miljø og får anledning til å oppleve mestring og engasjement, vil grunnlaget for en psykisk sunn voksenbefolkning bli lagt. Les mer om dette i rapporten Psykisk helse i Norge.

I 2018 publiserte Folkehelseinstituttet en egen rapport om forebyggende og helsefremmende tiltak rettet mot barn og ungdom.