Støy fra vindturbiner og virkninger på helse
Artikkel
|Oppdatert
|Flere nye studier om støy fra vindturbiner er publisert de siste fem årene. Resultater fra disse studiene endrer imidlertid ikke det store bildet av sammenhengen mellom vindkraftverk og helse, men kunnskapen om sammenhengen mellom støyeksponering og plage er blitt sikrere. Det viser en oppsummert kunnskapsstatus fra FHI.
Vindkraft er en kilde til fornybar energi og det har vært en økning i antall vindkraftverk i Norge. Vindturbiner avgir støy og kan gi opphav til plager dersom vindkraftanlegg etableres nær bebyggelse. Det er store individuelle variasjoner i sårbarhet for støy, og en rekke faktorer utover støyen påvirker graden av plage.
FHI har oppdatert kunnskapsgrunnlaget for vindturbinstøy og helse på oppdrag fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). I dette arbeidet har FHI tatt utgangspunkt i Verdens helseorganisasjons (WHOs) kunnskapsoppsummering på dette feltet. En grundig og systematisk gjennomgang av relevant forskning frem til 2015 dannet grunnlaget for WHOs anbefalte retningslinje for støy fra vindturbiner og andre støykilder [1]. FHI har også lagt til grunn to nye grundige gjennomganger av den internasjonale vitenskapelige litteraturen etter 2015 gjort av nederlandske forskere [2, 3], i tillegg til egne litteratursøk fra 2015 og til og med juni 2021.
Sammendrag
Verdens helseorganisasjon (WHO) oppdaterte sine anbefalinger for miljøstøy i 2018 [1]. I den forbindelse ble det gjort en grundig og systematisk gjennomgang av all forskning på støy og helse, inkludert støy fra vindturbiner. Støy er en stressfaktor og de mest studerte virkningene er støyplage, søvnforstyrrelser, redusert mental helse og risiko for hjerte- og karsykdommer. FHI har oppsummert kunnskapsstatus for vindturbinstøy og virkninger på helse basert på kunnskapsoppsummeringen i regi av WHO, samt nyere studier frem til midten av 2021 som ikke var inkludert i WHO kunnskapsgrunnlag.
Kunnskapsgrunnlaget for vindturbinstøy og helsepåvirkning er fortsatt svakere sammenlignet med kunnskap om for eksempel vegtrafikkstøy. I kunnskapsoppsummeringen som ble gjennomført i regi av WHO ble det funnet en sammenheng mellom støynivået fra vindturbiner og plagegrad som begynner ved nivåer under Lden 40 dB (desibel). Resultatene fra de ulike studiene var imidlertid ikke konsistente når det gjaldt sammenheng mellom støynivåer og andel av befolkningen som er sterkt støyplaget [5]. WHO har definert sterk støyplage som et helsetap som bør forebygges og lagt til grunn 10 % absolutt risiko som grunnlag for anbefalt støygrense. WHOs anbefalte støygrense for støy fra vindturbiner er på Lden 45 dB [1].
Flere nye studier er publisert de siste fem årene. Resultater fra disse studiene endrer imidlertid ikke det store bildet av sammenhengen mellom vindkraftverk og helse, men kunnskapen om sammenhengen mellom støyeksponering og plage er blitt sikrere, og støtter opp under WHOs anbefaling fra 2018 [3].
Det er få studier som har undersøkt sammenhengen mellom støy fra vindturbiner og mental helse, og det er ingen holdepunkter for en sammenheng mellom støy fra vindturbiner og verken mental helse eller livskvalitet [12]. Det er holdepunkter for at individuelle faktorer, som blant annet holdninger til vindkraftverk og støysensitivitet, spiller en viktigere rolle enn selve støynivået med hensyn til opplevde plager for naboer til vindkraftanlegg [13, 14].
Det er lite som tyder på at støy fra vindturbiner på 40-45 dB har en direkte innvirkning på søvn [28]. Basert på dagens kunnskap er det rimelig å anta at subjektivt rapporterte søvnproblemer knyttet til vindturbinstøy i stor grad er indirekte og har sammenheng med opplevd støyplage. Selv om det er gjort noen funn på fysiologiske søvnmål i enkeltstudier, er de svært beskjedne og den kliniske relevansen av disse er høyst usikker [43]. For å få mer kunnskap om virkninger av vindturbinstøy på søvn trengs flere studier med objektiv måling av søvn kombinert med gode metoder for å fastsette eksponering for vindturbinstøy både utenfor og i soverommet.
Kun et fåtall studier har undersøkt sammenheng mellom støy fra vindturbiner og risiko for hjerte-karsykdom, forhøyet blodtrykk og diabetes. Kunnskapen er derfor mangelfull, og per i dag er det lite avgjørende bevis for en sammenheng mellom eksponering for vindturbinstøy og risiko for disse helsevirkningene.
Kunnskap om støy fra vindturbiner og helse kommer hovedsakelig fra andre land enn Norge. Det er gjort flere studier i Sverige Finland og Danmark, i tillegg til bl.a. Nederland og Canada. Kun en studie er gjennomført i Norge; den ble gjennomført blant beboere i nærheten av Lista vindkraftverk [9]. Denne studien avdekket en større andel som var sterkt støyplaget sammenlignet med resultater fra internasjonale studier. Dette gir støtte til antagelsen om at resultatene fra internasjonale studier ikke nødvendigvis er representative for Norge, og at lokale og kontekstuelle forhold vil kunne ha stor betydning for opplevde plager. Eksempler på slike forhold er topografi som kan prege lydbildet, forventninger til stillhet, byggeskikk, bruk av uteområder, og holdninger til vindkraftverk. I tillegg kan forskjeller i fastsetting av eksponering for støy og usikkerhet i beregnet støynivå bidra til variasjon og usikre sammenhenger.
De fleste lyder er sammensatt av flere frekvenser. Dette gjelder også lyd fra vindturbiner. Vindturbinstøy inneholder lyd med mange frekvenser, inkludert lavfrekvent lyd (< 200 Hz) og infralyd (< 20 Hz). Lavfrekvent lyd er vanskeligere dempe enn lyd med høyere frekvenser, og vil være del av lydbildet som fører til støyplage. Infralyd kan sanses ved svært høye lydtrykknivåer, men er i prinsippet ikke hørbar for mennesker ved de nivåer man har i omgivelsene. Selv om hverken infralyd eller lavfrekvent lyd er spesielt for vindturbiner, er det blitt knyttet særskilt bekymring til helsekonsekvenser av infralyd fra vindturbiner. Det er i de senere år gjort flere vitenskapelige studier spesielt rettet mot å undersøke mulig påvirkning av infralyd på mennesker. Ingen av disse studiene har derimot kunnet påvise eller sannsynliggjøre helsevirkninger av infralyd fra vindkraftanlegg [3].
For å få bedre kunnskap om helsevirkninger av støy fra vindkraftverk i Norge, er det nødvendig med studier som inkluderer vindkraftverk i flere ulike områder av landet.
Hva er støyplager?
Støy som helseutfordring tar utgangspunkt i WHOs utvidede helsebegrep: «Helse er ikke bare fravær av sykdom og svakhet, men en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære.» Støyplage er ifølge denne definisjonen en helsevirkning, og er den virkningen av støy som generelt har vært mest studert. I begrepet «støyplage» ligger både aktivitetsforstyrrelse og en negativ vurdering, eller følelsesmessig reaksjon, i form av ergrelse, ubehag, eller en følelse av at støyen «går en på nervene». I tillegg kommer et kognitivt element i form av en situasjonsforståelse; for eksempel som noe man ikke kan gjøre noe med [4, 5]. Det er viktig å understreke at støyplage som helsekonsekvens er noe langt mer enn «svak irritasjon».
Vedvarende støyplage knyttet til en permanent støykilde der man bor vil kunne bidra til redusert livskvalitet [4]. Kunnskap om sammenhenger mellom støyeksponering og andel i en befolkning som kan forventes å være sterkt plaget av støy ved ulike støynivåer danner utgangspunktet for anbefalingene i støyregelverket. WHO har definert sterk støyplage som et helsetap som bør forebygges og lagt til grunn 10 % absolutt risiko som grunnlag for anbefalt støygrense. Dette innebærer at inntil 10 % av støyutsatt befolkning vil kunne forventes å være sterkt støyplaget ved denne støygrensen.
Vindturbinstøy og støyplage
WHOs systematiske gjennomgang av eksponerings – responsstudier fra 2000-2015 fant kun fire studier som oppfylte kriteriene for innlemmelse i analysen av kunnskapsgrunnlaget [5]. Meta-analyse av rådataene fra disse undersøkelsene viste ganske entydig at det er en systematisk sammenheng mellom støynivået fra vindturbiner og plagegrad som begynner ved nivåer under Lden 40 dB. Formålet med slike meta-analyser er å kombinere resultater fra enkeltstudier for å få et bedre og sikrere helhetsbilde over forskningen. Resultatene fra de ulike studiene var imidlertid inkonsistente når det gjelder sammenheng mellom støynivåer og andel av befolkningen som er sterkt plaget. WHO har definert sterk støyplage som et helsetap som bør forebygges og lagt til grunn 10 prosent absolutt risiko som grunnlag for anbefalt støygrense. På bakgrunn av daværende kunnskapsgrunnlag, kom WHO frem til en betinget anbefalt støygrense for støy fra vindturbiner på Lden 45 dB. At anbefalingen var «betinget» betyr blant annet at kunnskapsgrunnlaget regnes som mindre sikkert, på grunn av få gode studier [1].
I en studie fra Finland [6] viste resultatene en tilsvarende sammenheng mellom støyeksponering og plagerespons for nyere og større vindturbiner (3-5 MW), som er funnet i tidligere studier av mindre turbiner (<1.5 MW). Dette gjaldt først og fremst der støynivåene ved bolig var opp til 40 dB i gjennomsnittlig støynivå over døgnet. Over dette støynivået var det for få respondenter til at de kunne si noe sikkert om sammenhengen [6].
Forhold som påvirker støyplage
Mange forhold påvirker støyplage, det gjelder for støy fra vindturbiner så vel som fra andre støykilder. Visuelle faktorer, holdninger til støykilden og individuell støysensitivitet har vist å være vel så viktig som selve støyeksponeringen. I tillegg kan også andre forhold ved vindkraftverk og etableringen av dem ha stor betydning for opplevd støyplage. Basert på samlet kunnskap konkluderer imidlertid van Kamp og van den Berg [3] med at det er tilstrekkelig evidens for at plagen har sammenheng med støyeksponeringen.
De individuelle faktorene vil påvirke variasjonen i støyplage innad i område, mens kontekstuelle forhold kan bidra til forskjeller mellom områder [5]. Kunnskapsoppsummeringen fra WHO nevner følgende kontekstuelle forhold av betydning for støyplagen i befolkningen:
- Hvor synlig støykilden er fra boligene
- Økonomiske fordeler knyttet til vindkraftverket
- Type område langs aksen urbant – ruralt, og tilhørende forventninger til stillhet
- Stabilitet eller endring av bokvaliteter/støyforhold: er vindkraftverket nyetablert, eller har det vært der lenge
Det å se vindturbiner hjemmefra kan bidra til økt støyplage [5, 7], mens økonomiske fordeler knyttet til vindkraftverket kan bidra til mindre støyplage [3, 5]. Vindkraftverk skiller seg fra andre sentrale støykilder ved at de gjerne bygges i mer rurale strøk, mens utfordringer med høye nivåer av transportstøy er størst i urbane områder. Forventninger til stillhet kan generelt være høyere i rurale enn i urbane strøk. Denne forskjellen i forventninger er foreslått som en årsak til at støy fra vindturbiner synes å oppfattes mer plagsom ved lavere nivåer enn for eksempel vegtrafikkstøy [5].
En annen faktor som også har med befolkningens referanseramme og forventninger å gjøre, er den endringen i støyforhold og bokvaliteter som selve etableringen av en ny støyende virksomhet representerer. Det er vist for andre støykilder at støyplagen ved et gitt eksponeringsnivå vil være høyere i en slik endringssituasjon enn i en situasjon hvor støyen har vært stabilt til stede over lang tid [5, 8]. Tilleggsplagen knyttet til selve endringen er vist å vedvare over år etter at endringen har skjedd, med lite tegn på tilvenning [8]. Forfatterne bak WHOs kunnskapsoppsummering påpeker at kunnskapsgrunnlaget om støyplage blant beboere nær vindkraftverk kommer fra situasjoner hvor støykilden er relativt ny [5]. Man mangler kunnskap om eventuell tilvenning og hvordan støyplagen utvikler seg over tid, og i hvilken grad økt plage skyldes endringsfaktoren fremfor spesielle karakteristika ved lydkilden.
Betydningen av kontekstuelle faktorer kan i teorien tallfestes, og det er gjort i enkeltstudier [9], men kunnskapsgrunnlaget er altfor spinkelt til at slike tallfestinger kan generaliseres. På grunn av variasjon i kontekstuelle faktorer må man forvente variasjon i plage på tvers av vindkraftlokasjoner som ikke fanges opp i generaliserte eksponerings-responssammenhenger [3]. En kvalitativ vurdering av slike faktorer sammen med beregnet støyeksponering vil derfor antagelig kunne gi en bedre pekepinn på mulige støyproblemer i lokale situasjoner enn det de beregnede støynivåene alene kan gi. For bedre å kunne ta hensyn til de ulike aspektene ved vindkraftverk, har en canadisk forskergruppe utviklet en aggregert plageskala, som i tillegg til støyplage inkluderer blinkende lys, skyggekast, og andre visuelle aspekter, samt vibrasjoner [10]. De fant at den aggregerte indeksen forklarte 38-69% av total plage, og var signifikant relatert til avstand fra vindkraftverket.
Støyplage fra vindkraftverk i Norge
FHI er kun kjent med en studie fra Lista, som ble gjennomført av Transportøkonomisk institutt (TØI) i 2015 på bakgrunn av befolkningsreaksjoner og kommuneoverlegens pålegg om en helsekonsekvensutredning [9].
De som ble invitert til å delta i undersøkelsen var beboere med adresse innenfor to kilometer fra nærmeste vindturbin (helårs- eller fritidsbolig) [9]. Det endelige utvalget hadde noe skjevt frafall av de som bodde lengst unna vindkraftverket, og utvalget var relativt lite (n= 90, 38% deltakelse). Støyplagen var betydelig høyere sammenlignet med hva man har funnet i internasjonale studier. Andel som var sterkt støyplaget var også høyere enn det som er forutsatt i nasjonale retningslinjer (T-1442/2021), dvs. inntil 10 % sterkt plaget ved Lden 45 dB. Ved et støynivå på Lden 45 dB rapporterte 42% av utvalget å være mye eller voldsomt plaget av støy fra vindturbinene. Basert på resultatene i undersøkelsen konkluderer TØI med at avstanden mellom vindturbiner og nærmeste bolig bør være minimum 1 kilometer. På spørsmål om hva ved lyden som var mest plagsomt, svarte nesten alle (96%) den pulserende/svitsjende lyden, mens litt over halvparten (54%) oppgav at den lave motorduren var mest plagsom (det var mulig å gi flere svar). Det var sammenheng mellom holdninger til vindturbiner og fornybar energi generelt og støyplage. I likhet med hva som er funnet internasjonalt, viste studien sterk sammenheng mellom det å oppleve vindturbinene som visuelt skjemmende og ødeleggende for landskapet og graden av støyplage. Undersøkelsen er foretatt i en situasjon hvor det hadde vært mye uro, konflikt, og medieoppmerksomhet rundt vindkraftverket. Liknende studier av flystøy har funnet at slike situasjoner preget av endring og uro, og eventuelt medieomtale, gir systematisk mindre toleranse for støy og mer plage enn i en stabil situasjon [11]. Resultatene er derfor ikke nødvendigvis overførbare til andre steder og situasjoner. Forfatterne av den norske studien understreker at resultatene må tolkes med varsomhet.
Vindturbinstøy og mental helse
Den systematiske litteraturgjennomgangen i regi av WHO fant ingen vitenskapelig støtte for en sammenheng mellom støy fra vindturbiner og mental helse eller livskvalitet [12]. Denne gjennomgangen var basert på fem eksisterende systematiske kunnskapsoppsummeringer [13, 15-18]. Ingen av disse studiene kunne vise til konsistente funn med hensyn til sammenheng mellom vindturbinstøy og mental helse og livskvalitet.
En sammenheng mellom avstand til vindkraftanlegg og redusert mental helse og livskvalitet er rapportert i enkelte studier [19-21]. I disse studiene ble det benyttet standardiserte spørsmål for å måle livskvalitet og mental helse. Resultatene fra studien til Shepard m.fl. [21] viste en forskjell i total livskvalitet mellom dem som bodde nærmere enn to kilometer og dem som bodde mer enn åtte kilometer fra vindkraftverket, men det var ingen forskjeller med hensyn til mental helse.
En canadisk studie målte mental helse og livskvalitet før og etter at nærliggende vindkraftverk ble satt i drift [19]. Denne studien viste at mental helse og livskvalitet ble statistisk signifikant redusert etter at vindkraftverket var satt i drift. Dette gjaldt hovedsakelig for dem som også rapporterte negative holdninger til vindkraft, var bekymret for reduserte eiendomspriser eller rapporterte visuell plage fra vindturbinene.
Andre studier som er publisert etter kunnskapsoppsummeringen i regi av WHO, har ikke påvist noen sammenheng mellom støynivå (inntil LA,eq 45 dB) og mental helse og livskvalitet [22, 23], men fant at selvrapporterte helseproblemer var forbundet med støysensitivitet og visuell plage fra vindturbiner [22].
Med unntak av den ene studien fra Canada [19], er samtlige studier tverrsnittsundersøkelser. Dette innebærer at man ikke kan påvise årsakssammenhenger, for eksempel er det umulig å fastslå om støyplage fører til redusert mental helse eller om dårlig mental helse gir grunnlag for økt støyplage. De fleste studiene har utilstrekkelig kontroll for andre faktorer som kan påvirke sammenhengen mellom vindturbinstøy og mental helse, slik som annen sykdom, utdanning, livsstil etc. I tillegg benytter flere av studiene kun avstand til vindkraftverk som mål på eksponering. Det er avgjørende at det er gjort en god beregning eller måling av støyeksponering for å kunne benytte resultater til anbefalinger og retningslinjer. Funnene er heller ikke konsistente. Selv om symptomer på angst og stress, hukommelses- og konsentrasjonsproblemer, hodepine og svimmelhet er rapportert i kasusstudier, er det konkludert med at det foreligger utilstrekkelig støtte i forskningslitteraturen for en årsakssammenheng mellom støy fra vindturbiner og redusert mental helse og livskvalitet [13, 17].
Lavfrekvent lyd og infralyd og helse
De fleste lyder er sammensatt av flere frekvenser. Dette gjelder også lyd fra vindturbiner. Vindturbinstøy inneholder lyd med mange frekvenser, inkludert lavfrekvent lyd og infralyd. Mens lavfrekvent lyd er lyd i frekvensområdet 20 – 200 Hz, er infralyd under 20 Hz. Mennesker kan høre lyder fra ca. 20 Hz til 20 000 Hz, men vår hørsel er ikke like følsom for alle frekvenser. Lavfrekvent lyd er hørbar, men har høyere høreterskel enn lyder ved høyere frekvenser. Lavfrekvent lyd er vanskeligere å dempe enn lyd med høyere frekvenser, og vil være del av lydbildet som fører til støyplage. Infralyd kan sanses ved svært høye lydtrykknivåer, men er i prinsippet ikke hørbar for mennesker ved de nivåer man har i omgivelsene. Både lavfrekvent lyd og infralyd er svært vanlig i omgivelsene, og knyttet til en rekke lydkilder. Lavfrekvent lyd og infralyd er naturlig til stede i naturen, for eksempel fra vind og bølger på havet, i oss selv (hjerteslag, pust), samt fra tekniske gjenstander som husholdningsapparater. Vanlig forekommende støykilder som transport, spesielt tungtransport og helikopter, inneholder også lavfrekvent støy. Selv om hverken infralyd eller lavfrekvent lyd er spesielt for vindturbiner, er det blitt knyttet særskilt bekymring til helsekonsekvenser av infralyd fra vindturbiner [2, 3]. Det har vært fremsatt hypoteser om en spesiell sykdom, «vibro-akustisk sykdom» og et syndrom, «vindturbinsyndrom», som er knyttet til eksponering for infralyd fra vindkraftanlegg. Studiene som var ment å underbygge eksistensen av disse tilstandene regnes imidlertid som kvasivitenskap, det vil si studier som fremstilles som vitenskapelige, men som ikke oppfyller krav til vitenskapelig metode og bevisføring. Diagnosene «vibro-akustisk sykdom» og «vindturbinsyndrom» har ikke støtte i det internasjonale fagmiljø [2]. Det er i de senere år gjort flere vitenskapelige studier spesielt rettet mot å undersøke mulig påvirkning av infralyd på mennesker. Ingen av disse studiene har derimot kunnet påvise eller sannsynliggjøre helsevirkninger av infralyd fra vindkraftanlegg [2, 3].
Helsevirkninger av skyggekast
Skyggekast skapes når solen står lavt på himmelen og slår gjennom rotorene på vindturbinene og skaper pulserende skygger. Skyggekast kan inngå under sekkebetegnelsen «visuelle virkninger» som er inkludert i studier av plagereaksjoner, men det er gjort svært få vitenskapelige studier som har sett spesielt på sammenheng mellom skyggekast og helsevirkninger. Virkningene man har funnet av skyggekast er på samme måte som for støy, i første rekke plagereaksjoner.
I WHOs arbeid med oppsummering av forskning på støy og helse er ikke virkninger av skyggekast eller andre visuelle aspekter knyttet til vindturbiner systematisk gjennomgått. FHI har derfor gjort litteratursøk uten tidsavgrensning for å identifisere studier av skyggekast fra vindturbiner og virkninger på helse og trivsel.
En bekymring har vært om skyggekast og lysblink kan utløse anfall hos personer med fotosensitiv (lysfølsom) epilepsi. En oversiktsartikkel fra 2014 [24] konkluderer med at skyggekast fra moderne vindturbiner ikke utgjør noen risiko for å utløse anfall, fordi omdreiningshastigheten er langt lavere enn det som er vist å kunne gi risiko for epileptisk anfall. I tillegg er risikoen vist å være svært marginal selv ved langt høyere omdreiningshastigheter.
En studie fra Canada fant en eksponerings – responssammenheng mellom beregnede nivåer av skyggekast og andel svært plaget av skyggekast [25]. På samme måte som for støyplage, var graden av skyggekastplage også påvirket av andre eksponeringsfaktorer, så vel som støysensitivitet hos mottakeren. Funnene viser hvordan støyen og visuelle aspekter ved vindturbinene både kan betraktes som separate eksponeringer, med hver sine eksponerings – responssammenhenger, men som samtidig spiller sammen og bidrar til å forsterke hverandre. Denne mekanismen er også illustrert i en svensk studie (ikke av vindturbiner), som fant at plagen ved lave til moderate eksponeringsnivåer økte med antallet miljømessige stressorer man var plaget av, og ved stimulering av flere sanser [26].
Vindturbinstøy og søvn
Det er godt dokumentert at støy kan forstyrre søvn og forlenge innsovningstiden [27]. Både akustiske egenskaper (lydnivå, frekvens, variasjon) og informasjonsinnhold i lyden vil ha betydning for søvnpåvirkning. Sammenlignet med trafikkstøy er det gjort lite forskning på virkninger av vindturbinstøy på søvn. I den systematiske gjennomgangen i regi av WHO konkluderes det med at selv om enkelte studier viser en sammenheng mellom støy fra vindturbiner og søvn, er det fortsatt mangelfull kunnskap [28].
Metoder for søvnmåling
Søvn kan måles på flere måter, men kan grovt grupperes i fysiologiske (objektive) og subjektivt rapporterte målinger. Polysomnografi (PSG) er den mest følsomme fysiologiske målemetoden og gir kvantitative opplysninger om en rekke søvnparametere som total søvntid, innsovningstid, endring av søvnstadium og oppvåkninger. En mindre inngripende metode, som også gir objektive data på søvn er aktigrafi. En aktigraf ligner et armbåndsur og måler bevegelse under søvn. Denne gir også opplysninger om innsovningstid og oppvåkninger, men ikke tilsvarende presist som PSG. Det er utviklet flere spørreskjemaer og søvndagbøker for måling av subjektiv søvnkvalitet og søvnighet dagen etter. Slike verktøy er svært nyttig, men kan ikke erstatte fysiologiske søvnmålinger; det er heller ingen enkel sammenheng mellom subjektivt rapportert og fysiologisk målt søvn. Dersom vindturbinstøy har en direkte innvirkning på søvn, vil vi forvente å se en virkning på fysiologiske søvnparametere.
Støy fra vindturbiner og virkninger på søvn
Studier av både selvrapporterte og objektive mål på søvnkvalitet ble vurdert i kunnskaps-oppsummeringen i regi av WHO [28]. I alt seks studier ble identifisert hvor sammenhengen mellom støynivåer fra vindturbiner og selvrapporterte mål på søvnforstyrrelser ble vurdert. I tre av studiene, to i Sverige [29, 30] og en i Nederland [31] ble det spurt spesifikt om søvnforstyrrelser på grunn av støy. For de tre resterende studiene ble det benyttet mer generelle spørsmål om søvn og søvnvansker, hvor spørsmålene om søvnforstyrrelser ikke refererte spesifikt til støy [7, 32, 33]. Resultater fra fem av disse studiene kvalifiserte for inklusjon i en meta-analyse [28]. Det ble funnet en positiv sammenheng mellom støy og virkninger på selvrapportert søvnkvalitet med en samlet odds ratio på 1,60 (95 % KI: 0,86–2,94). Denne økningen var imidlertid ikke statistisk signifikant, og usikkerhetsintervallet var stort. Resultatene spriker, og det er forskjeller i metodikk mellom de inkluderte studiene, både med hensyn til måling av søvnkvalitet og selve støybelastningen. De to største av disse studiene, som også benyttet standardiserte spørsmål om søvnkvalitet, fant ingen sammenheng med vindturbinstøy opptil ca. 46 dB [7, 33].
I WHOs kunnskapsoppsummering ble det kun funnet to studier som undersøkte virkninger av vindturbinstøy på objektive søvnmål, begge med aktigrafi, og begge studiene er gjennomført i Canada [33, 34]. Den største av disse studiene inkluderte i alt 1238 personer innenfor en avstand inntil ca. 10 km fra nærmeste vindturbin, hvor 781 av personene gikk med aktigraf i en uke [33]. Studien til Michaud m.fl., som senere også er publisert i et fagfellevurdert tidsskrift [35], viste ingen signifikant sammenheng mellom vindturbinstøy og objektive mål på søvnforstyrrelser. I denne studien var støyeksponering fra vindturbiner opp til 46 dB utendørs (årsmidlet LAeq). Analyser basert på C-veide støynivåer viste heller ingen sammenheng med søvn, trolig på grunn av høy korrelasjon mellom C-veid og A-veid støynivå [35]. Den andre aktigrafibaserte studien inkluderte kun et mindre antall personer, i alt 23, hvorav 10 var eksponert for vindturbinstøy [34]. Denne studien viste noe dårligere søvn basert på aktigrafmålinger hos de som var eksponert for vindturbinstøy sammenlignet med de ikke-eksponerte, men forskjellene var ikke statistisk signifikante [34]. Denne studien avdekket heller ingen sammenheng mellom vindturbinstøy og objektive målinger av søvn blant de eksponerte. Det ble kun gjort målinger av støy i soverommet i denne studien og bidraget fra støy fra vindturbiner er dermed usikkert.
Etter WHOs kunnskapsoppsummering er det publisert flere studier som har undersøkt mulig søvnpåvirkning av vindturbinstøy. I en studie fra Canada ble det gjort målinger av støy og søvn før og etter oppstart av et vindkraftverk [14]. Samtlige respondenter (N=37) bodde innen 2 km fra vindkraftverket, og utendørsnivåene var fra 38-42 dB (LA,eq,T). Selvrapportert søvnkvalitet målt med standard spørreskjema avdekket at søvnkvaliteten var dårligere etter at vindturbinene ble satt i drift. Disse endringene var derimot ikke knyttet til avstand til vindkraftanlegget eller til støynivå, men var forbundet med holdninger til vindturbiner og om vindturbinene var synlige fra eiendommen. I den samme studien ble det også gjennomført fysiologiske målinger av søvn med PSG, som er gullstandarden for måling av søvn. Det ble ikke påvist noen forskjeller i søvn (innsovningstid, antall oppvåkninger, dyp søvn, REM søvn etc.) mellom før og etter vindkraftanlegget kom i drift [36]. Innendørs støymålinger (nattperioden), både A-veid og Z-veid (uten frekvensfilter) viste ingen forskjell i verken gjennomsnittlig eller maksimalt støynivå mellom før og etter vindturbinene ble igangsatt. Støynivåene var lave til moderate med et gjennomsnittlig innendørs støynivå på 31 dB (LA,eq,natt).
En landsomfattende dansk studie fant en positiv, men ikke statistisk signifikant, sammenheng mellom gjennomsnittlig vindturbinstøy på natt over en femårs periode på ≥42 dB og uttak av reseptbelagte sovemedisiner (Hazard Ratio = 1,14; 95% konfidensintervall (KI): 0,98, 1,33) [37]. Sammenhengen var sterkest blant personer over 65 år. Det ble derimot ikke observert noen konsistente funn når man undersøkte sammenheng med beregnet innendørsnivå fra vindturbinstøy.
Det er kun i de seneste år det er gjennomført studier som har benyttet den mest følsomme søvnmålingsmetoden (PSG) for å undersøke mulige virkninger av vindturbinstøy på søvn. I en serie kontrollerte laboratoriestudier gjennomført av en svensk forskergruppe, ble det funnet redusert mengde REM- (Rapid Eye Movement) søvn i netter med vindturbinstøy sammenlignet med en stille kontrollnatt [38, 39]. Effektene på REM-søvn ble observert både hos personer som selv var utsatt for vindturbinstøy hjemme og hos kontrollgruppen som ikke hadde erfaring med denne type støy, noe som kan tyde på manglende tilvenning eller sensitivisering. Disse studiene avdekket også at selvrapportert søvnkvalitet var konsekvent dårligere etter en natt med kontinuerlig vindturbinstøy. Det var derimot ingen effekter av vindturbinstøy på en rekke viktige fysiologiske indikatorer på søvnforstyrrelser inkludert innsovningstid, oppvåkninger søvneffektivitet (andel av tiden personen sover av total tid i sengen), eller biologiske markører for stressrespons. Mangelen på virkning av vindturbinstøy på søvnlengde og oppvåkninger ble støttet av en canadisk studie som benyttet aktigrafi [40]. I denne studien ble det undersøkt virkninger i kortere tidsvinduer på 10 minutter hvor man analyserte sammenheng mellom gjennomsnittlig støynivå og virkninger på søvn innenfor hver 10 minutters bolk gjennom hele natten. I tillegg undersøkte man sammenheng mellom gjennomsnittlig støy for hele natten (Lnatt) og totale søvnmål. Ingen av støyeksponeringsmålene, verken utendørs eller innendørs, var relatert til noen av søvnparameterne målt med aktigrafi. Derimot ble det funnet indikasjoner på at variasjoner i støyeksponering over natten hadde innvirkning på oppvåkning og bevegelse under søvn. Disse endringene var likevel marginale, og det ble konkludert med at eksponering for vindturbinstøy under 45 dB ikke resulterer i alvorlig søvnforstyrrelse.
En ny systematisk gjennomgang av kunnskap om vindturbinstøy og virkninger på søvn [41] inkluderte alle studier som var publisert fra og med år 2000 og fokuserte på undersøkelser som hadde benyttet PSG, aktigrafi eller standardiserte og validerte spørsmål om søvn. I alt tre av studiene hadde undersøkt objektive søvnmål [36, 38, 39, 42] og ble inkludert i en meta-analyse. Resultatene fra denne analysen viste ingen samlet effekt av vindturbinstøy på nøkkelparametere som innsovningstid, total søvntid, total våkenhet etter første innsovning («WASO» wake time after sleep onset) eller søvneffektivitet. De fire studiene som hadde undersøkt subjektiv søvnkvalitet ble ikke inkludert i meta-analysen fordi de hadde benyttet svært ulike spørsmål om søvn.
Det er enkelte studier som tyder på at støyplage i større grad enn støynivå predikerer selvrapporterte søvnforstyrrelser [29, 31]. Det kan være vanskelig å skille selvrapporterte søvnforstyrrelser fra støyplage i slike studier. Det er flere mulige virkningsmekanismer: (1) støyplage på dagtid kan gi stress og således påvirke søvnkvaliteten, (2) støyen kan ha en direkte virkning på søvn, og (3) innsovningsproblemer og redusert søvnkvalitet kan gi økt irritabilitet og lavere tålegrense for støy på dagtid og dermed økt støyplage. Per i dag er det få holdepunkter for at støy fra vindturbiner opptil 40-45 dB (LA,eq,T) har en direkte innvirkning på søvn.
De fleste studier har benyttet en eller annen form for tidsmidlet A-veid støynivå (LA,eq,T) utenfor bolig, enten basert på beregninger eller en kombinasjon av beregninger og korttidsmålinger. I de mindre studiene hvor søvn er målt fysiologisk er støyeksponeringen ofte basert kun på målinger av støy i soverom. Målinger av kildestøy innendørs er beheftet med usikkerhet, da det er vanskelig å isolere kildestøyen fra annen støy. Resultater fra slike studier gir derfor begrenset grunnlag for å si noe om virkninger på søvn ved ulike nivåer av beregnet vindturbinstøy utenfor bolig. På den annen side vil årsmidlet støynivå utenfor fasade ikke fange opp variasjoner i støynivå fra vindturbinene som potensielt kan føre til forstyrrelser av søvn.
For å kunne gjøre meningsfulle kunnskapsoppsummeringer er det viktig at det brukes standardiserte og validerte spørreskjemaer som gir måleparametere som er sammenlignbare på tvers av studier. Før man har flere studier av vindturbinstøy og gode mål på selvrapporterte søvnforstyrrelser, er det vanskelig å kvantifisere virkningene av vindturbinstøy på subjektiv søvnkvalitet.
Selv om det er gjort noen funn på fysiologiske søvnmål i enkeltstudier, er de svært beskjedne og den kliniske relevansen av disse er høyst usikker. Det er derfor fortsatt uklart hvilken sammenheng det er mellom den subjektivt oppfattede reduksjon av søvnkvalitet og mangelen på, eller svært begrensede, virkningen på fysiologiske søvnparametere [43].
Vindturbinstøy og hjerte- og karsykdom
En rekke studier har rapportert sammenheng mellom vegtrafikkstøy og hjerte-karsykdom [44-46], mens langt færre har undersøkt slike virkninger av vindturbinstøy. I den omtalte systematiske kunnskapsgjennomgangen i regi av WHO ble det konkludert at det er sterke holdepunkter for en sammenheng mellom vegtrafikkstøy og hjerteinfarkt [47]. Dette er basert på data fra sju studier med longitudinell design med støynivåer fra Lden 40 til 80 dB og registerdata på hjertekarsykdom. Ved å kombinere resultater fra disse studiene fant man en statistisk signifikant forhøyet risiko for hjerteinfarkt på 8 % per 10 dB økning i vegtrafikkstøy [47]. Senere studier underbygger sammenhengen mellom vegtrafikkstøy og risiko for hjerte- og karsykdom [48].
For vindturbinstøy ble det konkludert med at kunnskapsgrunnlaget med hensyn til risiko for langtidsvirkninger er mangelfullt [47]. Samtlige tre studier av vindturbinstøy, to fra Sverige og en fra Nederland [29-31] var tverrsnittstudier og basert på selvrapportert sykdom. Støynivåene var modellert som A-veid lydtrykknivå og varierte fra under 30 dB til 45 dB. Ingen av disse studiene viste statistisk signifikante sammenhenger mellom vindturbinstøy og risiko for hjertekarsykdom, forhøyet blodtrykk eller fedme.
Mekanismene som er foreslått for mulig sykdomsutvikling som følge av støy, er basert på eksperimentelle funn hvor høye støynivåer er påvist å utløse fysiologiske responser som er typisk for stress, som økt hjertefrekvens, økt blodtrykk samt utskillelse av stresshormoner [49, 50]. Det er holdepunkter for at særlig støy om natten kan bidra til redusert helse [51]. Tilstrekkelig og uforstyrret søvn er avgjørende for god fysisk og psykisk helse, og for lite søvn er forbundet med utvikling av en rekke sykdommer og helseplager [52].
Av nyere studier som ikke ble inkludert i den systematiske kunnskapsoppsummeringen i regi av WHO, er en landsdekkende dansk studie som undersøkte mulige akutte virkninger av vindturbinstøy på natt [53]. Siden vindturbinstøy varierer med vindhastighet og retning, ble det undersøkt om en økning i støyeksponering for enkeltnetter var forbundet med akutt økt risiko for hjerneslag og hjerteinfarkt. Alle personer over 18 år i Danmark som hadde minst en time med A-veid vindturbinstøy over 30 dB i løpet av to netter for årene 1982-2013 ble inkludert i studien. Samtlige av disse ble fulgt opp i pasientregister og dødsårsaksregister, hvor henholdsvis diagnose og dødsårsak i tillegg til dato er registrert. I alt over 15 000 tilfeller av hjerteinfarkt og nesten like mange tilfeller (14 623) av hjerneslag ble identifisert i studiepopulasjonen over disse årene. I tillegg til detaljert modellering av vindturbinstøy utenfor bolig, ble også innendørs lavfrekvent støy (10-160Hz) beregnet på bakgrunn av vindturbinstøy utenfor bolig samt informasjon om type boligfasade. Resultatene viste en økt risiko for sykehusinnleggelse/død som følge av hjerteinfarkt og hjerneslag i dagene etter netter med forhøyet innendørs lavfrekvent støy (> 15 dB i frekvensområdet 10-160Hz). Sammenhengene var svakere og mer inkonsistente for utendørs vindturbinstøy; en forhøyet risiko for slag, men en redusert risiko for hjerteinfarkt ved nivåer over 42 dB utendørs. Selv om dette var en svært stor studie, var det likevel få tilfeller av hjerteinfarkt og hjerneslag blant dem som var utsatt for de høyeste støynivåene. Ingen av sammenhengene mellom støy og hjerte-karsykdom var statistisk signifikante, noe som innebærer at det er stor usikkerhet knyttet til resultatene. Den samme landsdekkende danske studien har også undersøkt langtidsvirkninger (fem år og 1 år) av vindturbinstøy på sykdomsrisiko. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom langtidseksponering for vindturbinstøy og risiko for verken diabetes [53], hjerneslag eller hjerteinfarkt [37].
En nylig publisert studie som ble gjennomført som en spørreundersøkelse i områder nær fem vindturbinanlegg i Finland fant ingen sammenheng mellom avstand til nærmeste vindturbin og selvrapporterte helseproblemer, inkludert forhøyet blodtrykk [54]. Studien konkluderte med at resultatene ikke støttet hypotesen om at bredbåndslyd eller infralyd fra vindturbiner direkte kan forårsake alvorlige helseproblemer.
Alt i alt kan det konkluderes med at det er lite avgjørende bevis for en sammenheng mellom vindturbinstøy og risiko for kardiovaskulær sykdom, forhøyet blodtrykk eller diabetes.
