Hvorfor har deler av innvandrerbefolkningen vært mer utsatt for Covid-19-smitte og -sykdom?
Forskningsfunn
|Publisert
Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Enkelte innvandrergrupper og deres etterkommere har vært overrepresentert blant påviste smittetilfeller og sykehusinnleggelser under covid-19-pandemien i Norge. – Dette har bekymret oss, og vi har forsøkt å få mer kunnskap om hvorfor det har vært slik. I denne rapporten har vi analysert mulige årsaker til overrepresentasjonen og vurdert virkninger av ulike tiltak, sier Thor Indseth, avdelingsdirektør i Folkehelseinstituttet og redaktør for rapporten.
– Vi har undersøkt dette ved hjelp av registeranalyser, eksperimentelle studier, intervjuer og modellering. Vi har gjennomført intervjuer med representanter fra innvandrerbefolkningene, smittesporere og sentrale personer i kommunene, forteller Indseth.
Rapporten: Koronapandemien og innvandrerbefolkningene, vurderinger og erfaringer
Forklaringer på overrepresentasjon og økt utsatthet
Grunnen til at innvandrerbefolkningene har vært overrepresentert er sammensatt. Rapporten belyser en rekke forhold som hver for seg har gitt en beskjeden økt risiko, men som samlet sett har gitt store skjevheter.
– Dette har nok også blitt forsterket ved at mange har fulgt myndighetenes råd om å begrense sin sosiale omgang til de nærmeste, som jo ofte er personer med samme bakgrunn. Fordi smitten vokser eksponentielt, kan derfor en moderat økning i risiko gi ganske store utslag. Man trenger altså bare være noe mer utsatt for å få en mye større eksponering og overrepresentasjon, understreker Indseth.
Folkehelseinstituttets vurdering er at innvandrerbefolkningene har vært noe mer utsatt for smitte og sykdom på grunn av:
- Internasjonale reiser, både frekvens, sted og opphold
- Forsinkelser i TISK som følge av svakere språk-, helse- og digital kompetanse og ikke tilstrekkelig tilrettelegging, blant annet svakheter i systemene for tolkebestilling
- Kommunikasjonsutfordringer og ulike referansegrunnlag har sannsynligvis gitt noe svakere etterlevelse av isolasjon- og karantenebestemmelser
- Det har sannsynligvis vært en noe svakere faktisk etterlevelse grunnet treghet i når råd er gitt og hvor presist de er forstått og oppfattet
- Annen referanseramme og forskjeller i mediebruk
- Innvandrere har vært bosatt i mer sentrale strøk der smitten har vært høyere
- Sosioøkonomiske forhold som inntekt, utdanning og yrke har hatt en moderat betydning
- Boforhold som trangboddhet og familiestørrelse har hatt en moderat betydning
- Genetiske forskjeller som gir noe økt sårbarhet for enkelte grupper kan ikke utelukkes, men dette er fortsatt svært usikkert
– Vi mener det er viktig at myndighetene finner ut av og kommuniserer åpent om forhold som gjør at enkelte grupper i Norge ser ut til å være mer utsatt for smitte og sykdom under pandemien. Det gjør det mulig å innrette målrettede og presise tiltak, og det gjør det mulig for dem som er mest utsatt å ta ekstra forholdsregler og beskytte seg selv og sine nærmeste, understreker Indseth.
Læringspunkter fra rapporten
Indseth trekker noen hovedpunkter som myndighetene kan lære av rapporten:
Kommunikasjon fra myndighetene må være enkel, tilpasset og målrettet. Dette innebærer både gjennom språktilpasninger og i valg av kanaler. Gode tolke- og oversettelsestjenester og mulighet for rask bestilling bør sees som en sentral komponent i den generelle pandemiberedskapen.
Svake norskferdigheter og svak tilknytning til norsk arbeids- og samfunnsliv gir sårbarhet i en pandemi. Det har vist seg vanskelig å kompensere for denne sårbarheten gjennom operative tiltak. Derfor bør beredskap tillegges større vekt når det utformes tiltak på integreringsfeltet. Videre trenger offentlig sektor mer kunnskap om de ulike innvandrerbefolkningene.
Det synes å ha vært uklarheter i rolle- og ansvarsfordelingen mellom etatene som har ansvar for helse og etatene som har ansvar for integrering. I enkelte tilfeller har dette ført til at nødvendig tilpasning av informasjon kom for sent eller ikke ble utført.
Ut over i pandemien ble det satt inn tiltak for å redusere terskelen for testing. Disse synes å ha hatt stor betydning. Nærhet til tjenestene og at det finnes gode alternativer for personer med lite digital kompetanse og/eller svake språkferdigheter er viktig. Videre synes tiltak både for å få ned reiseaktivitet og for å begrense risikoen for at personer bringer smitten videre etter innreise til Norge å ha bidratt positivt.
En av de viktigste lærdommene er behovet for mer kunnskap og bedre muligheter for å analysere helse og helsetjenestebruk i innvandrerbefolkningene. Under pandemien tok det tid å få dette på plass fordi så mye måtte rigges fra bunnen av. Dette gjorde at mer målrettede tiltak kom noe senere enn de kunne ha gjort.
– Som nasjonalt folkehelseinstitutt er det viktig å ha best mulig oversikt over hvordan alle deler av befolkningen rammes for å kunne sette inn mest mulig målrettede tiltak. For å ivareta god pandemiberedskap mener vi derfor det er behov for en mer permanent kunnskapsinfrastruktur på dette området. Statistikken og kunnskapen vi frembringer er avgjørende for å kunne tilpasse tiltak, sier Indseth.
– Til slutt er det avgjørende at dette kunnskapsgrunnlaget brukes til å bygge tillit mellom myndighetene og innvandrerbefolkningene, og ikke brukes for å henge ut enkeltgrupper eller gi noen skylden for pandemien. Det vil i praksis være å legge skylden på dem som rammes hardest, og slik gi disse personene en dobbel byrde - både sykdomsbelastningen og skyldbelastningen. Rapporten viser at en slik tolkning er feil fordi årsakene er langt mer sammensatt, understreker Indseth.
Rapporten er skrevet i samarbeid med Institutt for Samfunnsforskning på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet. Det er et stort tverrfaglig team som står bak arbeidet.