Få varsel ved oppdateringer av «Opphevelse av isolasjon - arkivert»
Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:
- Opphevelse av isolasjon - arkivert
Artikkel i nettpublikasjon
Opphevelse av isolasjon ved covid-19 - arkivert
For personer som har fått påvist SARS-CoV-2 gjelder følgende anbefalinger for opphevelse av isolering.
For personer som har fått påvist SARS-CoV-2 gjelder følgende anbefalinger for opphevelse av isolering.
Innhold på denne siden
Isolasjon etter påvist SARS-CoV-2 er pålagt etter covid-19 forskriftens § 7. Tid i isolasjon angis her.
Personer i hjemmeisolasjon
Personer som er hjemmeisolerte kan avslutte isolasjonen som følger (uavhengig av vaksinasjonsstatus og påvist variant):
- Personer som ikke har symptomer skal isolere seg i 4 døgn fra testtidspunktet for bekreftet positiv test.
- Personer som har symptomer skal isolere seg i minimum 4 døgn fra symptomene startet OG de har vært feberfri* i minst 24 timer uten bruk av febernedsettende preparater.
Dersom man tester positivt etter symptomdebut, og det er usikkert om de initielle symptomene var del av samme sykdomsforløp, må 4 døgn likevel telles fra testdato. Dersom man får symptomer, selv vage infeksjonssymptomer, etter at man har testet positivt, bør det telles døgn fra symptomstart.
Isolering oppheves også i de tilfellene der andre i samme husstand fortsatt er i isolasjon eller karantene.
I koronasertifikatet er det ikke mulig å basere seg på informasjon om symptomer. Det arbeides med en oppdatering av den norske delen av koronasertifikatet, og når denne er ferdig, vil rød kontrollside vises i fem dager fra testdato. Det er egne regler for det internasjonale koronasertifikatet som brukes ved grenseoverganger (EU/EØS kontrollsiden).
Spesielt om ansatte og pasienter i helse- og omsorgstjenesten
Det anbefales forsterkede, forebyggende tiltak mot smitte inn i helse- og omsorgstjenesten rundt ansatte og pasienter som har opphevet hjemmeisolasjon. Tiltakene er nærmere beskrevet i råd om Bruk av personlig beskyttelsesutstyr.
Plikt til isolasjon ved smitte med SARS-CoV-2 i 4 døgn er pålagt alle borgere etter covid-19 forskriftens § 7.
Nasjonale anbefalinger om isolering av pasienter i helseinstitusjon er utarbeidet i samarbeid mellom FHI og Helsedirektoratet, og gjelder en rekke smittsomme sykdommer, også sykdommer som ikke er definert som allmennfarlig smittsomme sykdommer. Målet er å forebygge smittespredning i norske sykehus og helseinstitusjoner. Dette er faglige retningslinjer jfr. Isoleringsveilederen som er frivillig og gjennomføres i samforståelse med pasienten. Dersom pasienter i helseinstitusjoner motsetter seg å være isolert ut over de forskriftsfestede 4 dagene, kan det fattes vedtak etter smittevernlovens §§4-1 eller 5-3. Eventuelt må det vurderes om pasienten skrives ut av helseinstitusjonen.
Pasienter som isoleres i helseinstitusjon
For pasienter og beboere i helsetjenesten med bekreftet covid-19 og ingen- eller lette symptomer, oppheves isolasjon etter minimum 4 dager og feberfrihet i 24 timer. For pasienter med uttalte symptomer, kjent immunsvikt* eller mulig lav vaksineeffekt, oppheves isolering basert på individuell vurdering**.
Vanligvis behøver ingen å være isolert i mer enn 20 døgn.
*Eksempel på alvorlig immunsuppresjon: hematologisk kreft, immunsviktsykdom, beinmargstransplantasjon de seneste 24 månedene, organtransplantasjon de seneste 6 månedene eller behandling med immunmodulerende biologiske legemiddel, cytostatika eller steroider i høy dose.
** Ved langtrukkent forløp med manglende klinisk bedring og/eller vedvarende feber, kan bruk av RT-PCR og antistofftest vurderes. Evaluering av mengde viral RNA (estimert ved bruk av CT verdier fra SARS CoV-2 rt-PCR) og antistoffstatus kan inngå i vurderingen av varighet av isolering. Individuell vurdering anbefales ved behandling med høydose kortison eller immunomodulerende legemiddel.
Ansatte i helse- og omsorgstjenesten
- Ansatte i helse- og omsorgstjenesten som ikke har symptomer skal isolere seg i 4 døgn fra testtidspunktet for bekreftet positiv test.
- Ansatte i helse- og omsorgstjenesten som har symptomer skal isolere seg i minimum 4 døgn fra symptomene startet OG de har vært feberfri i minst 24 timer uten bruk av febernedsettende preparater OG symptomer skal være avtagende og allmenntilstanden tilsi at en er arbeidsfør.
I helse- og omsorgstjenesten er det innført forsterkede smitteverntiltak som innebærer at ansatte skal bruke munnbind i all kontakt med pasienter og kollegaer.
Personer med positiv PCR mindre enn 3 måneder etter påvist covid-19
PCR kan enkelte tilfelle forbli positiv et par måneder etter at man ikke lenger er smittsom.
Personer som kan fremlegge dokumentasjon for gjennomgått sykdom de siste 3 måneder, og har positiv PCR men ikke positiv antigen hurtigtest, kan avslutte isolering hvis antistoff-test tatt i Norge er positiv i analyse som påviser IgG eller totalantistoff. Antistoff hurtigtester kan også benyttes til dette formål der det er praktisk vanskelig å analysere prøven ved et medisinsk laboratorium.
For mer informasjon om antistoff hurtigtester:
- Utprøving av 15 nye antistoff-tester (noklus.no).
Hva hvis man finner positiv PCR hos person som har avsluttet isolasjon?
Pasienter med covid-19 er aller mest smittsomme rett før og en kort stund etter symptomdebut. Flere studier har fulgt pasienter i sykdomsforløpet, og man ser at virusmengden fra luftveiene avtar gradvis.
Påvisning av SARS-CoV-2 ved PCR i sykdomsforløpet kan ikke knyttes direkte til smittsomhet, og PCR kan forbli positiv lenge etter at infeksjon er overstått, på grunn av langvarig utskillelse av resterende viralt RNA. Det er komplisert å dyrke virus, og denne metodikken er ikke etablert i rutinen i Norge. Mange pasienter vil ha vedvarende symptomer også etter den smitteførende fasen, slik som tap av/endret smak- og luktesans, dyspnoe, hoste, nedsatt almenntilstand og myalgier.
Dersom en person får luftveissymptomer etter avsluttet isolasjon, og det er tatt en ny PCR som er positiv, kan man derfor ikke si at dette er et tilbakefall av covid-19. I slike situasjoner er det viktig å vurdere om det kan være andre årsaker til pasientens symptomer. For personer med normalt immunsystem kan man, basert på tidligere funn, gå ut fra at symptomene skyldes noe annet. Personer med alvorlig immunsvikt vil kunne bruke lang tid på å bekjempe infeksjonen.
Alle med luftveisinfeksjon skal uansett holde seg hjemme.
Faglig bakgrunn for redusert isolasjonstid fra 24 sept 2021.
Flere nye gode studier viser at mengde virus i luftveiene reduseres raskt etter symptomstart. Dette er hovedgrunnen til at tid i pålagt isolasjon reduseres fra 24. sept 2021.
Tid fra symptomstart er beste parameteren å koble til smittsomhet (Wölfel et al., 2020, van Kampen et al., 2020, Arons et al., 2020, Bullard et al., 2020, Singanayagam et al 2020).
For uvaksinerte voksne personer tyder flere studier tyder på at en smittet person kan være smitteførende fra ca 2 dager før symptomstart, når en topp ca 1 dag før symptomstart og faller så raskt innen 7 dager (Meyerowitz et al 2021). Epidemiologisk data fra kontaktsporingsstudier tyder på at antall sekundærtilfeller også synker raskt under denne tiden, og i flere smittesporingsstudier finner man ingen smittehendelser senere enn 5 dager etter symptomstart (Cheng et al, 2020).
Gjennomgått SARS-Cov-2 infeksjon gir en bred og langtlevende immunreaksjon (Turner et al, 2021, Dan et al, 2021) som i tillegg til å beskytte mot reinfeksjon også reduserer virusmengde og tid med virusutskillelse. Data fra Storbritannia tyder på at personer med reinfeksjon har ca 95 % reduksjon av viralt RNA målt i øvre luftveier sammenlignet med personer med førstegangs infeksjon (ONS, 2021). I en stor studie fra Qatar var målt viralt RNA 94 % redusert hos personer med SARS-Cov2 reinfeksjon i forhold til infiserte personer uten immunitet (Abu-Raddad, 2021). Dette betyr at det høyst sannsynlig kun er et fåtall av personer med reinfeksjon som vil ha virusmengder høye nok til å kunne smitte videre og at eventuell smittsom periode vil vare betydelig kortere.
mRNA vaksinene induserer også en bred og langvarig immunrespons (Turner et al, 2021). Personer som likevel blir smittet har oftere ingen eller milde symptomer av kortere varighet (Thompson et al, 2021). Nåværende kunnskap tyder på at vaksinerte (både delvis og fullvaksinerte) personer med infeksjon har en lavere virusmengde i øvre luftveier sammenlignet med ikke-vaksinerte (Abu-Raddad et al, Thompson et al). Blant vaksinerte som har så tydelige symptomer at de tester seg ser det ut til at mengden viralt RNA i øvre luftveier i starten av infeksjonen er sammenlignbart med uvaksinerte, men RNA mengden faller raskere fra dag 4 av infeksjonen (Chia et al, 2021). Det er her viktig å merke seg at de aller fleste studiene så langt kun har målt RNA mengde med PCR. Det er usikkert hvordan RNA nivået korrelerer med hvor smittsom en vaksinert person er, men personer med høye RNA nivåer må regnes som potensielt smittsomme i starten av infeksjonen.
Studier fra Israel viste at dersom vaksinerte personer (2 doser mRNA) likevel ble smittet så var det 41-78 % mindre sannsynlig at de smittet andre i husstanden sammenlignet med ikke-vaksinerte(Layan et al 2021, Prunas et al 2021). En britisk studie av ca 350 000 husholdninger fant at personer som hadde mottatt minst en dose av enten Aztra Zeneca eller Pfizer og ble smittet hadde 40-50 % lavere risiko for å smitte husholdningsmedlemmer (Harris et al, 2021). I Finland fant man en 43 % reduksjon i smitte til partner dersom man ble smittet etter å ha mottatt en dose mRNA vaksine. I en stor nederlandsk studie var risikoen for smitte fra fullvaksinerte 71 % redusert (de Gier et al, 2021). Alle studiene så langt er av husstandsmedlemmer og det er sannsynlig at smittereduksjon er enda høyere blant «øvrige nærkontakter».
Barn har oftere milde eller ingen symptomer og en kortere sykdomsperiode enn voksne. Sannsynligvis er forskjellen som ses i sykdomsgrad og durasjon grunnet en rekke faktorer, blant annet forskjell i immunologisk respons, virusbinding og evt bidrag av kryssimmunitet fra andre virusinfeksjoner. Epidemiologisk data tyder på en klart redusert risiko for barn å bli smittet sammenlignet med voksne, der man som gruppe ser en 50% smitterisiko for de <18 år (Viner et al, 2021). Samtidig som de <18 år har betydelig redusert risiko for å bli smittet, viser data at det ved infeksjon hos barn, også er betydelig redusert risiko for å smitte andre. Husholdningsstudier viser at indeks som regel er voksen, men at dersom indeks er barn, er risikoen for smittespredning (SAR, secondary attack rate) halvert sammenlignet med voksne indekstilfeller (Galow et al, 2021). Dette støttes også av en stor studie fra Tyskland som viste at sannsynligheten for å dyrke virus (et mål på smittsomhet) fra SARS-Cov-2 smittede barn under 16 år på dag 5 etter dag for maks smittsomhet var tilsvarende hva man fant for voksne over 45 år på dag 10 (Jones et al, 2021). I en annen publisert oversiktsartikkel, fant man betydelig kortere virusutskillelse i luftveisprøver i barn (9,9 dager), sammenlignet med voksne >18 år (23,2 dager) (Yan et al 2021).
En nylig publisert oversiktsartikkel beregnet andelen asymptomatiske (ingen symptomer I løpet av infeksjonsperioden) til å være på ca 35 % med høyest andel blant barn på 47 % (Sah et al, 2021). Ulike studier spriker noe når det gjelder målte virusmengder ved virustopp der noen rapporterer lavere virusmengde, mens andre rapporterer liten til ingen forskjell. Derimot rapporterer nesten alle studier som har målt virusmengde over tid en raskere reduksjon hos asymptomatiske i forhold til symptomatiske personer (Cevik et al, 2020, Kissler et al, 2021). Kortere virusutskillelse, og mangel på symptomer, kan være hovedgrunner til at asymptomatiske individer har en svært lavere risiko for å smitte andre. I en rekke store kontaktsporingsstudier, er det beskrevet en 10-25 ganger lavere risiko sammenlignet med symptomatiske personer, og i en stor kinesisk kontaktsporingsstudie, fant man ingen sekundærtilfeller fra 300 asymptomatiske indekspersoner (Cao et al 2020, Qiu et al, 2021).
Hos alvorlig syke og/eller alvorlig immunsupprimerte, foreligger det mindre dokumentasjon, men man har hos noen få klart å finne replikerende virus opp til 20 dager etter symptomstart (van Kampen et al., 2020).
Som en hovedregel anbefales det å gå bort fra PCR resultat ved beslutning om oppheving av isolering, og vurdere dette ut fra tid fra symptomstart og klinisk bilde. Å avslutte isolering kan vanligvis skje 48 timer etter at pasienten er feberfri (uten bruk av febernedsettende) i klinisk bedring, og det har gått minimum 14 døgn siden symptomdebut. I individuelle tilfeller der det er vanskelig å bedømme bedring, kan testbasert strategi vurderes (to negative pcr resultater/vurdering av viral load i samarbeid med infeksjonslege/klinisk mikrobiolog).
Med PCR-test menes PCR eller andre nukleinsyreamplifikasjonstester.
Andre nukleinsyreamplifikasjonstester (NAT) regnes som likeverdige med PCR-test (presisert i covid-19-forskriften).