Del 2: Mulige årsaker til økningen i psykiske plager hos barn og unge

Innledning

Det har vært en trend over flere tiår at psykiske plager har økt hos unge. Opplevde psykiske plager kan påvirke hjelpesøkende atferd, som igjen kan utløse helsetjenestebruk. Vi har også sett en økning i kontakt med helsetjenesten over tid. Disse utviklingstrekkene er bekymringsfulle og utgjør en folkehelseutfordring. Det er også uklart hvilke konsekvenser de vil ha på sikt, for eksempel om dagens unge i mindre grad enn tidligere oppnår positive livsutfall knyttet til samfunnsdeltakelse, utdanning og arbeidsliv.

Det er et politisk mål å redusere psykiske plager. Arbeid for å redusere psykiske plager krever en forståelse av årsakene til økningen i plager, men det er vanskelig å slå fast hva årsakene er, og hvordan de samvirker. Vi har vurdert en rekke ulike faktorer som kan ha bidratt til økningen basert på tre veiledende utvalgskriterier: empirisk belegg for årsakssammenheng, endring i faktorens forekomst eller påvirkningskraft og faktorens evne til å forklare økningen i psykiske plager. Basert på tilgjengelig kunnskap er det viktig å understreke at vi mener det er riktig å anta at økningen i psykiske plager sannsynligvis ikke kan tilskrives et fåtall enkeltstående årsaker, men snarere et dynamisk og komplekst samspill mellom flere faktorer på flere ulike nivåer over tid.

Økning i psykiske plager blant unge over tid?

En økning i ulike psykiske plager har vært rapportert i enkelte europeiske undersøkelser siden andre verdenskrig (1;2). I Norge har vi ikke pålitelige trenddata før 1980-tallet. Siden 1990-tallet har selvrapporterte psykiske plager økt blant unge i Norge og i mange andre høyinntektsland (3;4). Økningene siden 1990-tallet gjelder hovedsakelig internaliserende vansker, slik som symptomer på angst og depresjon. Hvorvidt det har vært en tilsvarende økning i eksternaliserende vansker, som atferdsvansker, impulsivitetsproblemer o.l., er i mindre grad kjent. Økningen gjelder spesielt tenåringsjenter og denne kjønnsforskjellen er påvist i en rekke høyinntektsland (4-9), inkludert andre nordiske (4;7;8). På tross av dette generelle bildet, er det ulike nyanser i den observerte utviklingen på tvers av undersøkelser og land (4). Tall fra Ungdata antyder en stabilitet de siste 5-6 årene (med unntak av pandemien) for både jenter og gutter på ungdomstrinnet og for gutter på videregående (10). I Ungdata 2024 ble det også observert en nedgang i psykiske plager blant jenter på videregående - et lavere nivå enn på ti år for denne gruppen.

Samtidig med de observerte økningene over tid i selvrapporterte plager, har data fra de norske helseregistrene vist en økning i andelen barn og unge som har vært i kontakt med primær- og spesialisthelsetjenesten grunnet psykiske problemer (11). Årsakene til utviklingstrendene i selvrapporterte psykiske plager og kontakt med helsetjenestene må ses i sammenheng med hverandre, men de er ikke direkte overlappende.

Mulige årsaker til økning i psykiske plager: Metodiske utfordringer

I denne kapittelet går vi gjennom mulige årsaker til økningen i psykiske plager hos barn og unge i Norge basert på foreslåtte faktorer fra forskningslitteraturen. Vi diskuterer funnene, og presenterer vår vurdering av hva vi mener er blant de mest sannsynlige årsakene. Innledningsvis er det viktig å understreke at det er metodisk svært krevende å fastslå årsakene til en økning i psykiske plager og lidelser over tid. Det finnes ingen studier eller et samlet kunnskapsgrunnlag som kan gi sikre svar på dette, og det er lite sannsynlig at slike studier vil være tilgjengelige i fremtiden.

Det beste vi kan gjøre i dag er å benytte observasjonsstudier for å undersøke den mulige betydningen av ulike forklaringer. For å belyse årsakene til økningen i psykiske plager over tid, er det nødvendig med studier som har målt både mulige årsaksfaktorer og psykisk helse over tid. Det finnes imidlertid svært få studier som er tilrettelagt for å undersøke årsaksforhold på denne måten, og selv i de studiene vi har kan vi bare fastslå statistiske sammenhenger. Vi kan ikke utelukke viktige uobserverte forstyrrende tredjevariabler (konfunderende variabler) eller med sikkerhet fastslå retningen på sammenhengene.

I tillegg varierer disse studiene på viktige områder, for eksempel hvilke aldersgrupper de undersøker, hvilke typer forklaringsfaktorer de inkluderer, hvordan de måler psykiske plager og potensielle årsaksfaktorer, og hvilke tidsperioder de dekker. Som et resultat peker studiene i ulike retninger når det gjelder hvilke faktorer som kan ha bidratt til økningen i psykiske plager. Dette gjør det utfordrende å sammenfatte kunnskapen på feltet. De ulike funnene fra tilgjengelige studier understreker kompleksiteten i problemstillingen og tyder sterkt på at økningen i psykiske plager sannsynligvis ikke kan tilskrives et fåtall enkeltstående årsaker, men snarere et samspill mellom flere faktorer.

Endringer i stigma, åpenhet og måleegenskaper som bidragsytere til økningen

Mer åpenhet om psykisk helse og mindre stigma, og endringer i måleegenskaper har vært løftet fram som mulige delforklaringer på den observerte økningen i psykiske plager. Økt oppmerksomhet om psykisk helse kan henge sammen med mindre stigma (12), som kan føre til at flere søker hjelp og rapporterer om problemer. Noe av den observerte økningen kan også komme på grunn av en endring i forståelsen av spørsmål som er inkludert i målingen av psykiske plager, for eksempel lavere terskel for å rapportere enkelte symptomer, et fenomen som omtales som «medikalisering» (13-16). Til tross for at økt åpenhet muligens har spilt en rolle for økningen i selvrapporterte psykiske plager, er det ikke grunn til å tro at dette kan forklare hele den observerte økningen i psykisk uhelse. Vi legger til grunn at det også har vært en reell økning i psykiske plager blant barn og unge over tid i Norge.

Med denne bakgrunnen har vi i dette kapitlet gjennomgått et bredt spekter av litteratur og vurdert det samlede evidensgrunnlaget for ulike forklaringer. Selv om det eksisterende kunnskapsgrunnlaget ikke gir oss mulighet til å fastslå årsakene til økningen i psykiske plager med sikkerhet, har vi vurdert ulike faktorer ut fra hvor sannsynlig det er at de har bidratt til utviklingen – eller hvor usannsynlige de fremstår som forklaringer. Vi valgt ut noen faktorer som tidligere forskning har løftet fram som mulige årsaker til økningen i psykiske plager, eller som på andre måter har vært fremtredende i faglige eller offentlige diskurser.

Veiledende vurderingskriterier

For at en risikofaktor skal betraktes som en mulig årsak, har vi brukt disse vurderingskriteriene:

• Det bør foreligge empirisk belegg for at risikofaktoren har en årsakssammenheng med psykiske plager.
• Det bør være evidens for at enten forekomsten av risikofaktoren har økt over tid, eller at sammenhengen mellom risikofaktoren og psykiske plager har blitt sterkere over tid (17).
• Det er også gunstig om det foreligger evidens for at risikofaktoren (delvis) kan forklare økningen i psykiske plager over tid.

I arbeidet med dette kapittelet har vi sett på flere potensielle årsaksfaktorer som har vært løftet i debattene om psykisk helse: Endringer i familie- og oppvekstmiljø, endringer i livsstil, endringer i ungdoms forhold til kropp og utseende, ensomhet, mobbing, covid-19-pandemien, seksuell trakassering, skolerelatert stress/endringer i relasjon til skole og utdanning, sosiale medier og skjermbruk, søvn og søvnvansker, tidligere pubertet, sosiale forskjeller/fattigdom og andre lokale og globale samfunnsendringer.

Mulige årsaker

Ensomhet

Ensomhet blant ungdom har økt markant de siste tiårene, og fremstår som en sentral faktor i den pågående forverringen av psykisk helse i denne aldersgruppen. I en nasjonal studie av norske ungdommer rapporterte 23 prosent av jentene og 14 prosent av guttene høy grad av ensomhet i 2021, med en ytterligere økning observert gjennom pandemien (18). Blant studenter har utviklingen vært lik: I en undersøkelse blant norske studenter i pandemiperioden rapporterte én av tre kvinner og én av fem menn vedvarende ensomhet (19).

Forskning dokumenterer en sterk toveis sammenheng mellom ensomhet og psykisk helse: Unge med psykiske lidelser rapporterer oftere ensomhet, samtidig som ensomhet øker risikoen for psykiske lidelser. Økende skjermbruk, redusert fysisk samvær og endrede sosiale samhandlingsmønstre kan være forklaringer på denne utviklingen. Både Ungdomshelseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Ung-HUNT) og Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHOT) viser en vedvarende økning i ensomhet blant ungdom, noe som styrker evidensen for ensomhet som risikofaktor for psykisk uhelse. Ensomhet sameksisterer ikke bare med depresjon og angst, men kan også være en utløsende og opprettholdende faktor (20). Vedvarende ensomhet øker særlig risikoen for depresjon, angst og redusert livskvalitet, spesielt blant unge med psykiske plager eller dårlig selvrapportert helse (21).
Samlet sett tyder funnene på at den økende forekomsten av ensomhet blant unge kan være en viktig drivkraft bak den generelle forverringen av psykisk helse i denne aldersgruppen.

Skolerelatert stress og trivsel

En av årsakene til økningen i psykiske plager blant unge som hyppig går igjen i forskningslitteraturen de siste tiårene, er skolerelatert stress og press og manglende trivsel på skolen (22). I Norge har vi tall tilbake til 1983 når det gjelder skoletrivsel og skolestress (23). Det ble observert en økning i skoletrivselen mellom 1983 til 2006, men trivselen falt tilbake igjen til 1983-nivå for gutter og under 1983-nivå for jenter i 2006. Skolestress økte på sin side fram til 2006, med påfølgende fall i perioden fram til 2014. Etter 2014 har skolestress økt betydelig (9;23). Forskning viser en sterk sammenheng mellom skolerelatert stress og psykisk helse (22). Ungdommene selv rapporterer at krav og press om å gjøre det bra på skolen er den viktigste årsaken til stress (24). Dette presset kan manifestere seg på flere måter. Skolerelatert stress er særlig utbredt blant jenter, og det er en tett statistisk sammenheng mellom opplevd skolerelatert stress og psykiske helseplager (17;22). Det har vært en betydelig økning i rapportert skolerelatert stress blant norske ungdommer de siste ti årene (9). Økte krav til akademisk prestasjon, karakterer og fremtidsplanlegging henger sammen med stress, symptomer på angst og utbrenthet. Studier finner at økt skolerelatert stress trolig kan forklare en betydelig andel av økning i psykiske vansker hos ungdom (25), og mye av økningen i kjønnsforskjeller i psykiske vansker (26). Skolerelatert stress er en sentral faktor med dokumentert økning over tid og sterk sammenheng med psykisk helse.

Sosiale medier og skjermbruk

Betydningen av en stadig mer digitalisert verden er også blitt fremhevet som en mulig viktig faktor for å forstå økningen i psykisk uhelse. Det er uklart hvorvidt og i hvilken grad bruk av sosiale medier har en sammenheng med psykiske plager og lidelser. Oppsummeringsstudier peker på at det kan være en sammenheng, men at denne er svak (27-30) eller ikke mer enn man kan forvente av statistisk usikkerhet og støy i datagrunnlaget (31). Det finnes også kvasieksperimentelle studier som kan belyse hvorvidt hele befolkningens psykiske helse ser ut til å bli påvirket av f.eks. tilgang til internett eller sosiale medier i samfunnet. Disse studiene gir ikke noe entydig svar, og rapporterer om funn i ulike retninger eller ingen statistisk sikre sammenhenger (22;32-35). Foreløpig mangler vi derfor solide studier som kan fastslå om det foreligger en generell årsakssammenheng rundt dette (36;37).

Samtidig har skjermbruken økt betydelig siden 1990-tallet, om ikke tidligere. Det er liten tvil om at bruken av digitale enheter har endret hvordan barn og unge bruker fritiden sin, sosialiserer, lærer og slapper av. Forskning har blant annet vist at overdreven skjermbruk kan henge sammen med søvnvansker, økt ensomhet og økt kroppspress, f.eks. gjennom oppadgående sosial sammenligning (38). Det er grunnlag for å hevde at sosiale medier kan være en av flere faktorer som har betydning for utviklingen i psykisk helse over tid, mens dette ikke er like sannsynlig for annen skjermbruk (36).

Det er også viktig å påpeke at de observerte sammenhengene mellom sosiale medier og skjermbruk og psykisk helse varierer mellom individer, og at det også finnes positive sider ved digital samhandling via for eksempel sosiale medier (37;39). Bruk av sosiale medier og skjermbruk generelt kan forsterke andre risikofaktorer som kroppspress og søvnproblemer, men det er vanskelig å fastslå en direkte kausal sammenheng mellom økt skjermtid alene eller generell bruk av sosial medier og psykiske plager og lidelser. Sosiale medier er i seg selv et komplekst fenomen som trolig kan ha både positive og negative effekter på psykisk helse, og ulik bruk av sosiale medier kan trolig være både årsak til og virkning av psykisk plager og lidelser på individnivå.

Samlet sett, og selv om bruk av sosiale medier har økt i en periode med økning av psykisk uhelse, gir ikke eksisterende forskning et grunnlag for å si at sosiale medier generelt sett er en kausal risikofaktor for dårligere psykisk helse (40). Sprikende forskningsfunn indikerer at skjermbruk og sosiale medier sin innvirkning på psykiske vansker og lidelser trolig er sammensatt og avhengig av flere andre forhold og faktorer. Samtidigheten i økningene mellom sosiale medier og psykisk helse må også forstås i sammenheng med endringer i andre etablerte helsedeterminanter (familieforhold, søvn, skolemiljø, ensomhet, sosiale relasjoner og livshendelser) over tid (37), og hvordan disse virker sammen. Hvilken sammenheng det er mellom sosiale medier og psykisk helse påvirkes trolig av og gjennom en rekke andre faktorer, og vil derfor kunne variere i stor grad mellom ulike personer. Vi viser for øvrig til Skjermbrukutvalgets vurderinger når det gjelder mulige konsekvenser av skjermbruk på helse, utvikling og læring (38).

Søvn og søvnvansker

Forekomsten av søvnvansker blant ungdom har økt betydelig siden 1980-tallet (41), og data fra Ungdata 2024 tyder på at trenden fortsetter (42). Dette skjer samtidig med endringer i livsstil, digital mediebruk og økende skolepress. Både Ungdata og SHOT viser at en betydelig andel (rundt 25prosent) unge og unge voksne nå sliter med søvnen (43).

Søvn spiller en avgjørende rolle for hjernens utvikling, skolefungering, læring, livskvalitet og psykisk helse (43). En nylig norsk prospektiv studie blant unge voksne fant at både søvnvansker (insomni) og redusert søvnlengde var forbundet med økt risiko for å utvikle flere typer psykiske lidelser over tid, inkludert depresjon, generalisert angstlidelse og posttraumatisk stresslidelse. Risikoen økte i takt med graden av søvnforstyrrelser, noe som ytterligere understreker søvnens sentrale rolle i forebygging av psykiske helseproblemer hos unge (44). Det er også godt dokumentert internasjonalt at søvnproblemer utgjør en betydelig risikofaktor for psykiske lidelser, særlig depresjon og angst (45).

Søvnproblemer og psykiske lidelser påvirker hverandre gjensidig: søvnvansker kan både utløse og forverre psykiske helseplager, samtidig som psykiske lidelser kan gi dårligere søvn. Mangel på søvn svekker evnen til emosjonsregulering, øker sårbarheten for stress og kan føre til en negativ spiral av dårligere søvnkvalitet og økende psykiske helseutfordringer.

Den økende forekomsten av søvnproblemer blant unge kan være en medvirkende årsak til forverringen i psykisk helse i denne aldersgruppen. Selv om sammenhengen mellom søvnvansker og psykiske plager trolig er gjensidig, viser flere prospektive studier at søvnvansker ofte oppstår før utviklingen av psykiske lidelser, særlig depresjon og angst (46). Dette styrker antakelsen om at søvnproblemer ikke bare er et symptom, men også en mulig risikofaktor og driver i utviklingen av psykiske helseproblemer hos unge.

Mobbing

Mobbing, inkludert digital mobbing, er en kjent risikofaktor for angst, depresjon og lav selvfølelse (47). «Tradisjonell» mobbing har økt over tid, og digital mobbing har blitt mer utbredt siden 2000-tallet (47). Elevundersøkelsen 2024 fant at etter to år med sterk økning i andelen som opplever mobbing, var det ikke økning fra 2023 til 2024 (48). Digital mobbing er vanskeligere å unnslippe og kan potensielt ha sterkere negative effekter på psykisk helse, og mange ofre opplever både digital og «tradisjonell» mobbing. En svensk studie konkluderte med at økningen i psykiske vansker blant unge mellom 2014 og 2020 trolig ikke kunne forklares (på gruppenivå) av mobbing på skolen (49). Mobbing er en potent årsaksfaktor, og digital mobbing har trolig ytterligere forsterket den negative effekten, noe som styrker dens relevans som en årsaksfaktor (17). En studie fra Ung-HUNT viser at mobbing fremstår som en sterkere risikofaktor mellom 1997-2019 for jenter, mens assosiasjonen blir svakere for gutter i samme periode (46). Samlet sett mangler det studier som gir grunnlag for at mobbing kan forklare en vesentlig del av forverringen av psykisk helse blant barn og unge på befolkningsnivå.

Seksuell trakassering og seksuell vold

Seksuell trakassering og seksuell vold rammer særlig jenter og kan ha alvorlige psykiske konsekvenser som traumer, angst og depresjon. Seksuell trakassering og seksuell vold er utbredt, også blant unge (50;51). Om lag 1 av 5 jenter og 1 av 14 gutter har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år (51). Data fra SHOT (52) og Ungdata (53) viser en tydelig økning i selvrapportert trakassering blant unge. SHOT 2022 dokumenterer økt forekomst på tvers av trakasseringsformer, inkludert verbal trakassering, uønsket fysisk kontakt og alvorlige overgrep, med den største økningen blant kvinner. Andelen studenter som rapporterer voldtekt har også økt markant siden 2018. Ungdata viser at én av tre norske ungdomsskoleelever har opplevd seksuell trakassering, og at jenter rammes dobbelt så ofte som gutter. I tillegg har man også funnet en betydelig økning i rapportert seksuell vold mellom 2017 og 2023 hos ungdom på videregående skole i Norge (54).

Avhengig av alvorlighetsgrad kan de negative konsekvensene være både kortsiktige og langvarige, med mulige følger for skolefungering og framtidig psykisk helse. Forskning viser en tydelig sammenheng mellom seksuell trakassering og økt risiko for depresjon, ensomhet og lavere livskvalitet (55). Seksuell vold i barndommen anses også som en betydelig risikofaktor for utvikling av psykiske lidelser (56).

Økningen i selvrapportert seksuell trakassering og seksuell vold gjør dette til en mulig relevant risikofaktor for å forstå utviklingen i psykisk uhelse blant ungdom. I det foreliggende evidensgrunnlaget er økningen mest markant mellom perioden før og etter #metoo-kampanjen (2017), og det kan argumenteres for at deler av økning kan skyldes økt åpenhet og bevissthet. I likhet med andre fagmiljøer i Norge vurderer vi likevel at minst deler av den observerte økningen er reell. Vi antar derfor at seksuell trakassering og seksuell vold kan ha hatt en betydning for økningen, i hvert fall de siste ti årene, og det er også mulig at de har hatt betydning over et lengre tidsrom. Vi har derimot ikke funnet noen empiriske studier som har sett på disse faktorene som mulige forklaringer på økning i psykiske plager.

Pandemi

Covid-19-pandemien har trolig hatt en midlertidig effekt på barn og unges psykiske helse (57-62), kanskje særlig gjennom sosial isolasjon, usikkerhet, forstyrrelser i rutiner og skolestengninger. Internasjonale og norske studier viser en økning i symptomer på angst og depresjon blant unge, særlig blant sårbare grupper som de med eksisterende psykiske lidelser, utfordrende familiesituasjoner eller lav sosioøkonomisk status (60;63). I tillegg har studier funnet at jenter og eldre ungdom trolig ble hardere rammet (63). Den eventuelle langsiktige effekten på barn og unges psykiske helse er derimot mindre avklart.

Norske undersøkelser som Ungdata og SHoT bekrefter en økning i psykiske plager under pandemien, spesielt blant jenter (10;64;65). Effektene ser ut til å ha vært sterkere senere i pandemien og under perioder med strenge tiltak. Forverring i psykisk helse var mer uttalt blant de som opplevde ensomhet eller sosial isolasjon. Samtidig rapporterte noen ungdommer positive erfaringer, som mer tid med familien og et roligere tempo. Data fra helsetjenester viser økt aktivitet relatert til psykisk helse, spesielt for enkelte alvorlige tilstander som spiseforstyrrelser (66). Dette tyder på at pandemien kan ha forsterket eksisterende utfordringer.

Covid-19-pandemien har sannsynligvis bidratt til en økning i psykiske plager blant barn og unge gjennom flere mekanismer, men effektene varierer mellom grupper og over tid. Det er også uklart hvilken effekt dette har hatt for utviklingen i psykiske plager etter 2022 hvor de fleste tiltakene knyttet til pandemien ble avviklet. Forhold rundt pandemien og tiltakene som ble satt i verk i perioden 2020-2022 kan også ha påvirket andre risikofaktorer, slik som familieforhold, økonomi, søvn og risiko for vold i hjemmet (62;63), og det er uklart hvorvidt disse endringene har vedvart utover nevnte tidsrom. For å forstå de eventuelle langsiktige konsekvensene er det behov for mer forskning på hvordan pandemien har påvirket ulike aspekter av unges liv og helse.

Ungdoms forhold til kropp og utseende

Data fra Health Behaviour in School-aged Children (HBSC)-studien viser en gradvis økning over 30 år i andelen unge som rapporterer at de slanker seg (23). Samtidig viser tall fra den norske delen av HBSC-undersøkelsen at det overordnet har vært stabilt hvordan ungdom vurderer sin egen kroppsvekt mellom 1994 og 2022 (67). Ung i Norge undersøkelsene viste at økningen i psykiske plager var relatert til cannabis-bruk, symptomer på spiseforstyrrelser, og kroppsmisnøye (68). Funn tyder også på at assosiasjonen mellom kroppsmisnøye (‘overvekt’) og psykiske plager har blitt mindre blant gutter i Norge over tid, men økt betraktelig blant jenter i samme periode (69). Elevundersøkelsen har også funnet en klar økning i utseendepress siden 2015 (9). Det foreligger imidlertid lite direkte empirisk evidens for at disse endringene har bidratt til en økning i psykiske plager.

Kroppspress er trolig en særlig viktig faktor for utvikling av forstyrret spising og spiseforstyrrelser, men hvilken betydning dette har for den generelle økningen i psykiske plager er uklart. Disse trendene må også sees i sammenheng med økt individualisering over tid og bruk av sosiale medier, særlig plattformer med vekt på visuelt innhold. Selv om det foreligger noe empirisk støtte for at ungdoms forhold til kropp og utseende har bidratt til den observerte økningen i psykiske plager blant unge, er det vanskelig å trekke kausale slutninger om sammenhengen, kanskje med unntak av når det gjelder symptomer på spiseforstyrrelser.

Endringer i familie- og oppvekstmiljø

De siste tiårene har det vært betydelige endringer i familiestrukturer og oppvekstmiljø. Dette inkluderer økt forekomst av skilsmisser, flere barn som vokser opp i delt omsorg, og en økning i antall aleneforeldre. Selv om mange barn håndterer slike endringer godt, kan endringene bidra til økt sårbarhet for psykiske helseplager, spesielt når konfliktnivået mellom foreldre er høyt eller når familien har lav sosioøkonomisk status (70). Forskning viser at ustabile familiesituasjoner er assosiert med høyere risiko for angst, depresjon og atferdsproblemer. Flere studier tyder imidlertid på at endringer i familiestrukturen ikke ser ut til å forklare den observerte økningen i psykiske plager blant barn og unge (71). Slike endringer har dessuten liten effekt sammenlignet med andre forklaringsfaktorer på befolkningsnivå (22).

Det er mulig at endringer i familieprosesser (foreldre-barn relasjon, foreldrekonflikter) er viktigere for familiemiljøet enn familiestrukturen, per se. Hvorvidt endringer i foreldre-barn-relasjoner og/eller endringer i foreldrekonfliktnivå bidrar til å forklare den observerte økningen i psykiske plager er ukjent, først og fremst på grunn av mangel på gode studier (71). 

Foreldres psykiske helse er en viktig faktor som påvirker barn og unges psykiske helse. Forskning viser at barn av foreldre med psykiske lidelser, som depresjon eller angst, har økt risiko for å utvikle psykiske plager selv (17). Dette kan skyldes både genetiske faktorer og miljømessige forhold, som redusert emosjonell tilgjengelighet, økt stress i hjemmet og ustabile oppvekstbetingelser.

Det er dokumentert at forekomsten av psykiske plager blant voksne har økt noe i løpet av de siste tiårene (72). Kun én studie har undersøkt om denne endringen kan forklare den observerte økningen i psykiske plager blant barn og unge, og funnene tyder på at dette kan ha bidratt i noen grad (73). Dette forutsetter at økninger i begge gruppene er reelle og ikke i hovedsak skyldes endringer i rapporteringsatferd, en forutsetning som virker sannsynlig (13). Familie- og oppvekstmiljø er viktig for psykisk helse generelt. Selv om det er mulig at disse faktorene kan ha bidratt til den observerte økningen i psykiske plager blant barn og unge, finnes det per dags dato begrenset empirisk evidens for dette.

Tidligere pubertet hos jenter

Biologiske faktorer som hormonelle endringer i puberteten kan også bidra til økt sårbarhet for psykiske plager. Puberteten ser ut til å starte noe tidligere nå enn for noen tiår siden. Tidligere pubertet er assosiert med økt risiko for psykiske plager. Det er mulig at tidligere pubertet er en bidragsyter til økende psykiske vansker. Indirekte støtte for dette finner man blant annet i en studie som finner at emosjonelle problemer ser ut til å starte tidligere i nyere kohorter enn eldre, og at denne tendensen er særlig tydelig hos jenter (74). Tidligere pubertet er en sannsynlig, men trolig liten bidragsyter til økningen i psykiske plager, særlig blant jenter, gitt dens dokumenterte økning over tid og sannsynlige kausale sammenheng med psykisk helse. Men det er behov for mer forskning for å forstå betydningen av tidligere inntreffende pubertet med tanke på utvikling i psykisk helse (17).

Levevaner: kosthold og fysisk aktivitet

Livsstilsfaktorer som dårlig kosthold og mangel på fysisk aktivitet har også blitt knyttet til økningen i psykiske plager blant barn og unge. Et næringsrikt, variert og sunt kosthold er assosiert med bedre mental helse, mens høyt inntak av sukker og mettet fett er assosiert med økt risiko for depresjon og angst (75). Økt konsum av sukkerholdige drikker og energidrikker kan muligens ha negative effekter på både fysisk og psykisk helse (76;77). Fysisk aktivitet er assosiert med redusert stress, angst og depresjon, men mange barn og unge har et lavere nivå av fysisk aktivitet enn gjeldende anbefalinger (78), og stillesittende aktiviteter som skjermbruk har økt (79).

Det er nærmest ingen studier som har undersøkt om endringer i kosthold og fysisk aktivitet kan bidra til å forklare den observerte økningen i psykiske plager blant barn og unge (71;80). En mulig årsak til dette kan være at de fleste relevante undersøkelsene bruker spørreskjemaer, som vi vet er en problematisk måte å måle disse faktorene på (6). En studie basert på faktiske målinger (objektive data) av fedme fant at økningen i fedme ikke var assosiert med økningen i psykiske plager (81), men data fra HBSC-studien finner at økning i selv-rapportert fedme var assosiert med en økning i psykiske plager på befolkningsnivå (22).

Kosthold og fysisk aktivitet kan være viktig for psykisk helse generelt, og det kan ikke utelukkes at endringer i disse faktorene har bidratt til den observerte økningen i psykiske plager blant barn og unge. Det finnes imidlertid per dags dato lite empirisk evidens for det.

Andre lokale og globale samfunnsendringer

Unge i dag vokser opp i en verden preget av raske endringer og globale utfordringer, blant annet knyttet til (17;25;37;82;83):

• Klimaendringer: Økt bevissthet om klimaendringer og deres potensielle konsekvenser kan føre til bekymringer for fremtiden.
• Økonomisk usikkerhet: Globale og nasjonale økonomiske svingninger og usikkerhet i arbeidsmarkedet kan påvirke unges fremtidsutsikter, stress/usikkerhet, og psykiske helse. I perioder med økonomiske nedgangstider er allerede sårbare grupper, inkludert unge, ofte særlig utsatte.
• Politisk polarisering: Økt politisk spenning og polarisering i samfunnet kan skape uro og usikkerhet, og øke risiko for konflikter.
• Teknologiske fremskritt: Transformative teknologiske endringer som internett, smarttelefoner og sosiale medier har endret hvordan vi lever våre liv og hvordan vi samhandler. Disse endringene er gjennomgripende, men det er vanskelig å finne gode studier som kan belyse i hvilken grad disse endringene har hatt betydning for utviklingen i psykiske plager. I tillegg gir de få studiene som finnes ikke noen entydige svar.

Ungdom rapporterer økende bekymring for klimaendringer (84;85), globale konflikter og fremtiden generelt. Studier viser at fremtidspessimisme er assosiert med stress, angst, lavere trivsel og følelse av håpløshet (82;86). Samtidig viser tall fra Ungdata at flertallet rapporterer om framtidsoptimisme, men med en trend mot noe mer pessimisme siden midten av 2010-tallet, kanskje særlig på ungdomstrinnet (10). Fremtidspessimisme er en relevant faktor, men dens bidrag til den totale økningen i psykiske plager er vanskelig å tallfeste basert på tilgjengelig kunnskap.

Samfunnsutviklingen i høyinntektsland har vært preget av en sterkere vektlegging av individuell suksess og ansvar (87;88), trolig også i Norge (89;90). Individualisering kan føre til vedvarende belastning og følelser av utilstrekkelighet blant unge, særlig i møte med høye samfunnsmessige krav som ser ut til å henge sammen med dårligere psykisk helse (91;92), og bør også sees i sammenheng med opplevd skolestress og prestasjonskrav. Det kan også være at økt individualisering bidrar til økte psykiske plager ved å blant annet forsterke stressnivået blant unge, men kunnskapsgrunnlaget er svært begrenset. Det er sannsynlig at slike brede samfunnsendringer har relevans for å forstå økningen i psykiske plager blant unge, enten direkte eller indirekte. Likevel er det for lite kunnskap om hvordan disse faktorene samvirker og bidrar til utviklingen av psykisk uhelse over tid.

Sosial ulikhet og barnefattigdom har økt de siste tiårene, både i Norge (93) og andre høyinntektsland (14;80;94), og økningene har blitt pekt på som mulige årsaker til den observerte økningen i psykiske plager. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser en økning i andelen husholdninger som lever med vedvarende lave inntekter siden starten på 2000-tallet og fram til 2020. Deretter har andelen falt noe. Det er en veletablert sammenheng mellom familiens økonomiske situasjon og barn og unges psykiske helse, med størst problemer i familier med dårlig råd. Denne sammenhengen er også vist i relativ forstand, der barn som opplever fattigdom har høyere risiko for psykisk plager i miljø med høyere sosial ulikhet (for eksempel (17)).

Flere studier har funnet en sterk sammenheng mellom sosial ulikhet og unges psykiske helse over tid, der økningen i psykiske plager er sterkere blant unge fra lavere enn høyere sosiale kår (6;71;95;96). Hva dette skyldes er nok sammensatt og må sees i sammenheng med de øvrige risikofaktorene som er diskutert i kapittelet, da det er en opphopning av mange av disse blant familier med dårlig råd. Mulige viktige mekanismer kan være a) Begrensede muligheter for deltakelse i sosiale aktiviteter, b) Økt stress i hjemmet på grunn av økonomiske bekymringer, c) Mindre hensiktsmessige foreldrestrategier grunnet økonomisk stress, og d) Dårligere tilgang til ressurser som kan støtte psykisk helse.Disse sammenhengene kan forstås i lys av f.eks. familiestressmodellen eller familieinvesteringsperspektivet (17;97).  Se også kapittel 5 i denne rapporten, som utdyper dette temaet.

I senere år er det særlig flyktninger som har bidratt til fattigdomsstatistikken, der mange har utfordringer som henger sammen med psykisk helse, som traumeerfaringer og tapserfaringer (93;98). Videre er allerede sårbare grupper, inkludert unge, ofte særlig utsatte ved økonomiske nedgangstider (83), noe som i perioder kan forsterke denne effekten (80). Økende sosiale forskjeller er en viktig faktor som sannsynligvis bidrar til den generelle økningen i unges psykiske uhelse. Samlet sett kan både økende sosiale forskjeller, krig, uroligheter og migrasjon være bidragende faktorer til den observerte økningen i psykisk uhelse blant unge.

Konklusjon

Økningen i psykiske plager hos barn og unge er et resultat av et komplekst samspill mellom utallige faktorer på mange ulike nivå. Blant de vurderte enkeltfaktorene i dette kapittelet fremstår ensomhet, skolerelatert stress, og søvnvansker som sannsynlige bidragsytere til økningen i psykiske plager blant unge. I tillegg velger vi å fremheve seksuell trakassering og seksuell vold som områder hvor det bør rettes ekstra oppmerksomhet mot fremover, særlig i lys av utviklingen det siste tiåret.

Det har vært en del oppmerksomhet rundt betydningen av skjermbruk og sosiale medier for barn og unges psykiske helse. Det foreligger ikke på dette tidspunktet et evidensgrunnlag som tilsier at skjermbruk eller sosiale medier generelt sett er en viktig kausal bidragsyter til økning i psykisk plager i barne- og ungdomsbefolkningen. Samtidig er det viktig å påpeke at det er utfordrende å måle effekten av transformativ teknologi på folkehelsen. Det er derfor et stort behov for forskning som kan belyse hvordan slike faktorer virker opp mot og i sammenheng med andre risikofaktorer for psykiske plager. Sosiale medier kan for eksempel forsterke ensomhet, skolepress og søvnvansker, eller legge til rette for økt eksponering for sosial sammenligning, digital mobbing og negative hendelser.

Til tross for at vi anser flere av de vurderte faktorene som sannsynlige bidragsytere til økningen i psykiske plager, er det metodisk utfordrende å trekke sikre kausale slutninger om hvilke faktorer som driver økningen i psykisk uhelse. Det er viktig å understreke at ingen enkeltfaktor alene kan forklare den negative utviklingen i barn og unges psykiske helse, og at årsakene til psykiske plager er sammensatte. Kontinuerlig forskning og overvåking er nødvendig for å forstå utviklingen i unges psykiske plager og evaluere effekten av ulike tiltak som implementeres. For flere av faktorene som er drøftet i dette kapitlet, har det en selvstendig verdi å redusere deres omfang – særlig når det gjelder faktorer som trolig ikke har noen positive effekter på psykisk helse. Selv uten full forståelse av årsakene, kan både eksisterende og nye tiltak for å fremme unges psykiske helse likevel ha god effekt (6). Det er viktig at den kunnskapen vi allerede har om ulike tiltak brukes, samtidig som at godt gjennomførte prosess- og effektstudier kan bidra til å tilpasse og forbedre ulike tiltak slik at de kan ha større grad av tilgjengelighet og virkning fremover.