Bakgrunn og hensikt med veilederen
Publisert
De siste 120 år er det registrert 6 influensapandemier; den siste i 2009/2010. Det er vanskelig å anslå når en ny influensapandemi vil komme og hvor alvorlig den vil bli. Pandemier er vurdert som den største og mest sannsynlige samfunnstrusselen, og koronapandemien viser at også andre virus kan gi pandemier. En pandemi krever stor aktivitet i helsetjenesten og hos offentlige myndigheter, forårsaker store økonomiske tap og kan gi psykologiske og sosiale følger for befolkningen.
Denne veilederen beskriver planlegging og gjennomføring av massevaksinasjon i kommuner, helseforetak og private sykehus ved pandemisk influensa. Håndtering av andre nødvendige aktiviteter som følger av en influensapandemi er beskrevet i annet planverk.
Til tross for at veilederen er utarbeidet med tanke på influensapandemi kan den også tilpasses andre pandemier der det er vaksine tilgjengelig. Det må da tas høyde for at det neppe foreligger en forhåndsinngått avtale om levering. Hvor mange vaksiner som er tilgjengelige vil være mye lavere enn ved en influensapandemi, og prioritering av hvem som skal få vaksine først blir svært viktig.
Veilederen er utarbeidet som et praktisk hjelpemiddel for ledelse og ansatte som vil være involvert i planarbeid for - og gjennomføring av - en massevaksinasjon. Veilederen beskriver de viktigste oppgavene i forbindelse med massevaksinasjon og gir forslag til løsninger. Den er laget for å lette arbeidet og gjøre prosessen med å planlegge en massevaksinering enklere og mer oversiktlig. Samtidig gir den et bilde av hvilke ressurser som kreves for å opprettholde og gjennomføre god beredskap. Veilederen må sees i sammenheng med «Nasjonal beredskapsplan pandemisk influensa» (1), som bygger på et scenario der 25 % av befolkningen blir syke, kommunene må kunne ta seg av 160–280.000 ekstra kontakter, og sykehusene må ta imot 14–16.500 ekstra innleggelser.
Pandemiviruset fra 2009 ga stort sett mild sykdom, med lav dødelighet i befolkningen. Noen ble imidlertid svært syke. Alvorlig sykdom rammet andre aldersgrupper enn det man ser ved vanlig sesonginfluensa, og også personer som ikke tilhørte de tradisjonelle risikogruppene ble alvorlig syke og døde.
Denne veilederen bygger på de etablerte beredskapsprinsippene i Norge; ansvar, nærhet, likhet og samvirke. Ved revisjon av veilederen er det tatt hensyn til erfaringene fra pandemien i 2009, og en har forsøkt å ta høyde for uforutsigbarheten med hensyn til alvorlighetsgrad og hvilke grupper som blir hardest rammet.
En ny pandemi vil kreve stor innsats og det er viktig at det settes av nok ressurser lokalt til å gjennomføre de pålagte oppgavene på en god måte. Det legges stor vekt på et bredt samarbeid ved utbrudd av en pandemi, internt i hver kommune og regionalt hvis det er mest hensiktsmessig.
Det skal utarbeides lokale beredskapsplaner for gjennomføring av massevaksinasjon i kommunene, helseforetakene og de private sykehusene. Planene må også omfatte kommunikasjonsarbeid og kontakt med media.
Det lokale planverket skal øves jevnlig og oppdateres ved behov. Den årlige influensasesongen bør brukes for å øve på deler av den lokale massevaksinasjonsplanen. De årlige influensasesongene er normalt milde i forhold til en pandemi, men mange kan likevel bli alvorlig syke og dette kan føre til stor belastning på sykehusene. I Norge blir bare ca. 20 % av totalbefolkningen vaksinert mot sesonginfluensa, og det er langt frem til målet om 75 % dekning i målgruppene for vaksinasjon. En økning i den årlige bruken av influensavaksine vil kunne gi bedre øvelser og bedre beredskap, i tillegg til å beskytte flere mot alvorlig sykdom.
Erfaringer fra tidligere pandemier viser at det kan oppstå hendelser som ikke er dekket av eksisterende planverk. En god plan må kunne tilpasses ved at aktiviteter og ressurser omfordeles, slik at man lettere kan løse uforutsette hendelser.