Vestnilfeber – håndbok for helsepersonell
Sist endret
Vestnilfeber er en myggbåren zoonose som skyldes vestnilvirus. Sykdommen forekommer både i tropiske og tempererte områder i store deler av verden. De smittede er oftest asymptomatiske, men viruset kan forårsake alvorlig nevrologisk sykdom.
Om vestnilvirus
Vestnilfeber (West Nile Fever, WNF) forårsakes av vestnilviruset (WNV) som er et arbovirus (arthropod-borne) i familien flaviviridae.
Fugler er det viktigste reservoaret for viruset, som overføres via myggstikk. Viruset kan forårsake sykdom hos mennesker og dyr (spesielt hester), men disse er tilfeldige verter uten betydning for videre smittespredning.
Andre virus i samme serokompleks inkluderer japansk encefalittvirus (JEV), St. Louis encefalittvirus (SLEV) og Murray valley encefalittvirus (MVEV).
Usutuvirus (USUV) er et flavivirus i slekt med vestnilviruset, opprinnelig fra Afrika, men ble introdusert til Italia i 1996. Siden da har det spredt seg over mesteparten av Europa, unntatt Skandinavia og Baltikum. Det er foreløpig meldt om få humane USUV-infeksjoner og det er begrenset kunnskap om zoonotisk potensial og klinisk relevans av USUV-infeksjon[1].
Kunjinvirus regnes som en subtype av vestnilviruset. Det er et flavivirus som smitter via mygg og forekommer endemisk i Oceania, særlig Australia. Viruset ble første gang isolert i 1960 og forårsaker lignende symptomer som vestnilfeber, men har et mildere sykdomsforløp[2].
Historisk bakgrunn
Viruset ble første gang identifisert i Uganda i 1937, og har siden spredd seg betydelig. I 1957 ble det anerkjent som årsak til alvorlig meningoencefalitt i forbindelse med et utbrudd hos eldre i Israel.
Serologiske studier har vist at vestnilviruset har sirkulert i Europa siden 1950-tallet. Det første utbruddet i Europa var i Frankrike i 1962-63, og i 1996 var det et stort utbrudd i Romania med rundt 400 tilfeller. Siden er det rapportert om utbrudd og sporadiske tilfeller fra sør-, vest- og østeuropeiske land[3].
I 1999 ble vestnilfeber for første gang påvist i Amerika, under et utbrudd i New York City. Viruset spredde seg raskt, og innen 2003 var sykdommen påvist over store deler av Nord-Amerika inkludert Canada. Det spredte seg videre til Mellom-Amerika og Karibien mellom 2001-2004.
Epidemiologi
Global situasjon
Vestnilfeber er endemisk i store deler av Afrika, Asia, deler av Europa og Nord- og Mellom-Amerika inkludert Karibien. Det er ikke rapportert om utbrudd hos mennesker i Sør-Amerika.
I Europa forekommer enkelttilfeller og mindre utbrudd. Antall meldte tilfeller varierer, men forekomsten har økt de siste årene. I 2018 var det rekordhøy forekomst med 1549 rapporterte tilfeller, og i 2022 nærmere 1200, mot 100-300 i årene før (West Nile virus infection - Annual Epidemiological Report for 2019, ECDC). Flest tilfeller rapporteres fra Italia og Hellas, men også fra Serbia, Romania, Østerrike, Ungarn, Kroatia, Tyskland, Slovakia, Spania og Frankrike. I Italia regnes vestnilfeber som endemisk, hovedsakelig nord i landet. De fleste tilfellene i Europa er meldt i perioden juni til slutten av november.
Forekomst i Norge
Vestnilfeber er nominativt meldingspliktig i MSIS, gruppe A-sykdom. I perioden 1975 – 2012 var sykdommen nominativt meldingspliktig under sekkediagnosen «encefalitt». Det er ikke rapportert om noen tilfeller i Norge.
Smittemåte
Myggoverført: smitte ved stikk av infisert Culex-mygg står for over 90% av tilfellene.
Viruset kan ellers overføres ved blodoverføring, organtransplantasjon og stikkskader. Vertikal overføring kan en sjelden gang forekomme.
Fakta om Culex-mygg
Culex er en myggslekt som er hjemmehørende i Asia, Afrika og Europa, og har spredt seg til Australia og Amerika. Den trives i urbant miljø[5]. I Norge er Culex pipiens vanlig nordover til Trøndelag.
Det er over 700 forskjellige arter i slekten Culex. De som har størst humanmedisinsk betydning, tilhører artskomplekset Culex pipiens. Dette er et artskompleks med stor økologisk plastisitet som gir et komplekst bilde med hensyn til tropisme og vektorkapasitet. Dette artskomplekset består av Cx. pipiens, Cx. quinquefasciatus og Cx. australicus; hybridisering skjer mellom Cx. pipiens og Cx. quinquefasciatus, hvis produkt i Asia er kjent under betegnelsen Cx. pallens [5]. Cx pipiens omfatter to biotyper med distinkt forskjellig adferd; Cx. pipiens pipiens and Cx. pipiens molestus. Disse kan danne hybrider [18,19]. Cx. pipiens pipiens-biotypen stikker fugler og spiller hovedrollen i den enzootiske transmisjonssyklusen til WNV. Cx. pipiens molestus-biotype stikker hovedsakelig pattedyr og mennesker og spiller trolig en liten rolle i transmisjon av virus fra fugl.. Når disse to underartene hybridiserer, endrer avkommet både habitat- og vertspreferanser. Hybridene stikker både fugler og pattedyr og antas å spille en viktig rolle som brovektor fra fugler til mennesker og hester og andre hovdyr (epizootisk transmisjon) [20].
Cx pipiens er derfor kompetente vektorer for mange patogener, bl. a. vestnilvirus (WNV), usutuvirus (USUV), Rift Valley virus (RVFV), japansk encefalitt virus (JEV), Sindbisvirus (SINV), Tahynavirus (TAHV), men også parasitter som filarier og aviær malaria.
Culex-mygg er middels store (4-10 mm) og brunlige, uten andre lett synlige kjennetegn. De stikker både utendørs og innendørs og er hovedsakelig nattaktive.
Som for alle mygg er det kun hunnene som suger blod. Ellers lever de som hannene av blomsternektar. Hunnene legger egg på vannoverflater som «eggflåter» med opptil 2-300 egg. De kan produsere flere generasjoner per år, avhengig av klimaforhold. De trives godt i nesten alle typer vannkilder, som dammer, rismarker, langs elvekanter i stille soner, i flomutsatte områder, sølepytter og hjulspor, noen ganger også vannfylte trehull. Larvene lever også ofte i menneskeskapte vannforekomster, som byggeplasser, veiavløp og groper, vanntønner, pryddammer, oversvømmede kjellere og alle typer beholdere (f.eks. i hager eller kirkegårder). De tåler også vann som er forurenset av organisk materiale, og kan til og med tåle brakkvann.
Befruktede hunnmygg overvintrer i frostfrie omgivelser, som kjellere, huler og andre naturlige hulrom. De reaktiveres om våren når temperaturen stiger og dagen blir lengre. Myggene er stedfaste og flyr sjelden mer enn noen hundre meter fra klekkestedet.
Se ogsåMosquito fact sheets (ECDC).
Culex-mygg er hovedvektor for vestnilviruset (WNV), men det er geografiske forskjeller på hvilke subtyper av myggen som er viktigst. I Europa er Culex pipiens hovedvektor for WNV. Virustransmisjon forekommer i myggsesongen, og i tropiske strøk kan man derfor ha transmisjon hele året. I tempererte områder skjer dette i sommer- og høstmånedene, i Europa mellom juni og november. WNV introduseres til Europa med trekkfugler fra Afrika og Midt-Østen. Deretter kan viruset overvintre i mygg[4]. Det kan heller ikke utelukkes at viruset overvintrer i lokale standfugler.
Det er påvist at andre myggarter enn Culex kan fungere som vektorer for vestnilvirus, for eksempel Aedes-arter. Flått også kan fungere som vektor, men spiller sannsynligvis en liten rolle i smittespredningen.
Både vektoraktivitet og virusreplikasjon er temperaturavhengig og tar tid. Viruset må oppformeres og spres til myggens spyttkjertler før mennesker eller dyr kan smittes ved stikk. Det norske klimaet reduserer sannsynligheten for at viruset skal etablere seg i Norge.
Mennesker og andre pattedyr er tilfeldige verter og anses ikke å ha en rolle i videre smittespredning, siden virusmengden hos mennesker og dyr er for lav til at mygg blir smittet ved blodmåltid[5].
Inkubasjonstid
2-14 dager, vanligvis 3-6 dager.
Symptomer og forløp
Asymptomatisk smitte er vanlig. 20-25% av de smittede får milde, uspesifikke og selvbegrensende symptomer som oftest varer inntil en uke. Vanlige symptomer er generell sykdomsfølelse med feber, hodepine, anoreksi og myalgi. Sår hals, smerte i øynene, mage-/ tarmsymptomer og hudutslett forekommer også. Barn får generelt mildere sykdom enn voksne.
Under 1%, hovedsakelig eldre, utvikler nevroinvasiv sykdom (WNND). Det kan arte seg som meningitt, encefalitt, slappe pareser eller en blanding av disse. Av disse vil omtrent halvparten utvikle nevrologiske følgetilstander. Dødeligheten ved WNND øker med alder og kan være så høy som 10%.
Diagnostikk
Antistoffpåvisning i serum eller direkte påvisning ved nukleinsyreamplifiseringstester (PCR). Direkte påvisning (PCR) kan kun gjøres i tidlig viremisk (symptomatisk) fase. Ved mistanke om akutt infeksjon kan urinprøve være et supplerende prøvemateriale i tillegg til serum og spinalvæske.
PCR utføres ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Antistoffpåvisning og nukleinsyreamplifiseringstest (PCR) utføres ved Folkhälsomyndigheten i Sverige eller Statens seruminstitutt (SSI) i Danmark.
For valg av analysemetode er det viktig at man oppgir første sykdomsdag, reiseanamnese, reisevaksinasjon og kliniske opplysninger.
Behandling
Ingen spesifikk behandling.
Forebyggende tiltak
Smitterisikoen reduseres ved generelle tiltak mot myggstikk, spesielt når Culex-myggen er mest aktiv, i skumringstimene og før soloppgang. Myggstikk kan unngås ved påkledning, myggmidler og impregnerte myggnett.
Les mer om myggstikkbeskyttelse i artikkelen om viktige råd for god reise:
Ingen vaksine tilgjengelig for mennesker. (Det finnes vaksine for hester).
Vestnilfeber og blodgivning
Det er restriksjoner for blodgivning for personer som har vært i områder hvor overføring av vestnilvirus til mennesker forekommer.
Tiltak ved enkelttilfelle
Ingen spesielle tiltak i Norge ved importtilfeller til landet, bortsett fra varsling til ev. blodbank hvis pasienten har gitt blod etter hjemkomst, og ev. internasjonal varsling.
Meldings- og varslingsplikt
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av:
- vestnilfebervirus i cerebrospinalvæske eller serum ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse eller
- vestnilfeberspesifikk antistoffrespons (IgM) i cerebrospinalvæske eller
- høyt titer av vestnilfebervirus spesifikt antistoff (IgM) og samtidig påvisning av vestnilfebervirus spesifikt antistoff (IgG) og bekreftelse med nøytralisasjonstest
Påvisning av IgM i en enkelt serumprøve bør bekreftes i en ny prøve med mindre man også har påvist virus ved nukleinsyreundersøkelse. Ved tolkning av serologi bør det tas hensyn til tidligere eksponering for flavivirus og flavivirus vaksinasjonsstatus.
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, ved smitte fra dyr eller ved mistanke om smitte fra medisinsk utstyr eller blod eller ved påvist smitte hos blodgiver, se Varsling av smittsomme sykdommer.
West Nile - delregion i Uganda, Kunjin - aboriginerstamme Australia.