Selvmord uten kontakt med psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Innledning

Hvert år dør rundt 700 mennesker av selvmord i Norge. Over halvparten av disse har ikke kontakt med psykisk helsevern, herunder tverrfaglig spesialisert rusbehandling (PHV/TSB), siste leveår. Tre av fire som dør av selvmord i Norge er menn, og menn er underrepresentert blant de som er i behandling i psykisk helsevern. Blant menn som dør i selvmord er skytevåpen den nest vanligste metoden, og denne undergruppen av personer som dør i selvmord har minst kontakt med PHV/TSB siste leveår, sammenlignet med andre selvmordsmetoder. Selv om psykisk helsevern er en av de viktigste institusjonene for selvmordsforebygging er det viktig å også finne flere arenaer for å favne de som ikke nås av spesialisthelsetjenesten.

Formålet med denne rapporten er å kartlegge sosiodemografiske kjennetegn blant de som ikke er i kontakt med PHV/TSB siste år før selvmord og/eller dør i selvmord ved bruk av skytevåpen, og bidra til å avdekke mulige arenaer for selvmordsforebyggende tiltak utenfor psykisk helsevern.

Metode

Resultatene i rapporten er basert på avpersonifiserte norske registerdata, som er koplet sammen ved hjelp av individuelle løpenummer. Det er kun personer som dør i selvmord som inngår, og disse er identifisert gjennom Dødsårsaksregisteret. Data om helsetjenestebruk kommer fra Norsk pasientregister og KUHR-databasen. Informasjon om sosiodemografiske kjennetegn er hentet fra Det sentrale folkeregisteret, Den nasjonale utdanningsdatabasen og Forløpsdatabasen FD-Trygd, fra Statistisk sentralbyrå. Informasjon om selvmordsmetode er hentet fra Dødsårsaksregisteret. Resultatene er stort sett presentert i figurer som viser andeler, som er laget i Stata. Selvmordsratene er beregnet i Excel med utgangspunkt i data fra Statistisk sentralbyrås statistikkbank.

Resultat

Rapporten viser at i perioden 2010 til 2021 skjedde majoriteten av selvmordene blant personer som ikke hadde hatt behandling i PHV/TSB siste året før dødsfallet. Av de uten kontakt med PHV/TSB er det flere menn enn kvinner, spesielt i aldersgruppen 70 år og eldre.

Blant de uten i kontakt med PHV/TSB, er det en betydelig andel med minst én konsultasjon i primærhelsetjenesten en måned før selvmordet. Det er vanlig å ha konsultasjoner hos fastlege, mens det er mindre vanlig med konsultasjoner på legevakt. Færre oppsøker primærhelsetjenesten grunnet psykiske plager sammenlignet med alle andre årsaker. Blant menn i aldersgruppen 70 år og eldre er over 40 prosent i kontakt med fastlegen siste måneden før selvmordet, som indikerer at primærhelsetjenesten er en spesielt viktig arena for forebygging av selvmord blant eldre.

Omtrent halvparten av menn uten kontakt med PHV/TSB forut for selvmord mellom 2010 og 2021 er enslige, enten med eller uten barn, mens resten er samboere eller ektefeller. Videre har mellom seks og 10 prosent av menn i alderen 26 år og eldre opplevd samlivsbrudd innen de siste tre årene før selvmordet.

Blant menn i aldersgruppene 26 til 45 år og 46 til 69 år som ikke er i kontakt med PHV/TSB før selvmord, er mellom 40 og 55 prosent i fulltidsjobb, mens omtrent 30 til 45 prosent mottar trygdeytelser fra NAV. Halvparten av menn i aldersgruppen 15 til 25 år er aktive studenter, og omtrent 40 prosent er i fulltid- eller deltidsjobb. Menn i aldersgruppene 26 til 45 år og 46 til 69 år er overrepresentert i den laveste inntekstkvartilen.

Skytevåpen er den tredje mest vanlige selvmordsmetoden i perioden 2010 til 2021, og den nest vanligste metoden blant menn. Rapporten viser at selvmordsraten ved bruk av skytevåpen er høyere blant menn i aldersgruppen 70 år og eldre, sammenlignet med menn i aldersgruppene 15 til 25 år, 26 til 45 år og 46 til 69 år.

Diskusjon

Samlet sett viser funnene at mange av mennene som dør i selvmord uten kontakt med PHV/TSB ikke står utenfor etablerte samfunnsarenaer. Tvert imot har mange kontakt med fastlegen, er i arbeid, under utdanning eller inngår i familie- og nettverksrelasjoner. Dette peker på at selvmordsforebygging må forstås som et tverrsektorielt samfunnsansvar. Arbeidslivet, utdanningsinstitusjoner, NAV, primærhelsetjenesten, frivillige organisasjoner og familier representerer ulike kontaktpunkter hvor personer med forhøyet risiko kan identifiseres og tilbys støtte. Samtidig viser resultatene at gruppen er svært heterogen, noe som tilsier at det ikke finnes én enkelt arena eller ett enkelt tiltak som vil kunne nå alle. Et effektivt forebyggende arbeid forutsetter derfor en kombinasjon av universelle, selektive og indikerte tiltak, samt gode samarbeidsstrukturer mellom ulike sektorer.

Funnene i rapporten illustrerer også betydningen av å utvikle mer kunnskap om grupper som i liten grad kommer til syne gjennom helsetjenestebruk før selvmord. Flere av mennene fremstår på overflaten som sosialt integrerte gjennom arbeid, partnerskap eller deltakelse i organiserte aktiviteter, samtidig som de ikke har kontakt med psykisk helsevern i perioden før dødsfallet. Dette kan tyde på at psykiske belastninger, livskriser og selvmordstanker i mange tilfeller forblir uoppdaget eller uformidlet til hjelpeapparatet. Registerdata gir verdifull informasjon om kontaktflater og kjennetegn, men kan i begrenset grad belyse de individuelle prosessene som leder frem til selvmord. Det er derfor behov for mer forskning som kombinerer registerbaserte analyser med kvalitative metoder og psykologiske autopsistudier, for bedre å forstå hvordan risikofaktorer, hjelpesøkingsatferd og utløsende hendelser virker sammen i gruppen som ikke har behandling i PHV/TSB før selvmord.

Konklusjon

Personer uten kontakt med PHV/TSB siste år før selvmord står for over halvparten av alle selvmord i Norge. Mange av disse har likevel kontakt med andre samfunnsarenaer, spesielt primærhelsetjenesten, arbeidslivet, utdanningsinstitusjoner og NAV. Funnene viser at selvmordsforebygging må skje bredt i samfunnet og ikke bare innen psykisk helsevern. Økt kunnskap om risikofaktorer gjennom livsløpet kan bidra til mer treffsikre forebyggende tiltak og tidligere identifisering av personer i risiko.