Notat arbeidspakke 4:
Foreldres brukeropplevelser ved familievernkontoret
Notat
|Publisert
Dette notatet er skrevet på oppdrag fra Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir) og undersøker foreldres opplevelser av nytten av hjelpen de mottar i familieverntjenesten, samt terapeutenes vurdering av endring hos foreldrene gjennom terapiforløpet. Målet med notatet er å få økt kunnskap om hvordan hjelpen oppleves av ulike brukergrupper av foreldre som mottar ulike type tilbud, hvilke faktorer som henger sammen med opplevd nytte og med terapeuters vurdering av endring hos foreldrene.
Sammendrag
Notatet er strukturert i to deler, hvor del 1 omhandler foreldrenes brukeropplevde nytte og del 2 omhandler terapeutrapportert endring hos foreldrene. Datamaterialet består av spørreskjemadata fra et utvalg av foreldre fra FamilieForSK-studien som totalt består av seks runder med datainnsamling fra over 2800 familier. For dette notatet ble data fra de to første rundene benyttet (T1: n = 3145, kvinner = 57%; T2: n = 1161, kvinner = 64%) sammen med terapeutdata (n = 1432). Rundt 46 % av foreldrene bodde sammen mens 54 % av foreldrene bodde fra hverandre.
Foreldrenes brukeropplevde nytte ble målt ved fem spørsmål om hjelpen var tilpasset foreldrenes behov, og om samtalene hadde bidratt til økt forståelse av barnets behov, til økt forståelse av den andre forelderen, til at familien hadde fått det bedre og til konfliktdemping mellom foreldrene, målt på en skala fra 0 (i svært liten grad) til 4 (i svært stor grad). Terapeutrapportert endring ble målt med ett spørsmål om hvorvidt terapeuten hadde opplevd endring hos foreldrene i løpet av terapien/meklingen, kodet som 1 = negativ endring, 2 = ingen endring, 3 = positiv endring. Type tilbud var inndelt i fem kategorier: Mekling, Foreldresamarbeid etter brudd, Familieterapi (bor ikke sammen), Familieterapi (bor sammen) og Parterapi. Antall samtaler på familievernkontoret var kategorisert som 1) kun 1, 2) 2–4, 3) 5–12 og 4) 12–20+ samtaler. Sosioøkonomiske forhold inkluderte foreldrenes utdanning, arbeidstilknytning og økonomiske fremtidsutsikter, og foreldres konfliktnivå var basert på the Conflicts and Problem-Solving Scale.
Del 1: Foreldrenes opplevelse av nytte
Resultatene i del 1 viser at en stor andel av foreldrene opplever hjelpen fra familieverntjenesten som nyttig. Hjelpen ble særlig vurdert som verdifull når det gjaldt spørsmålene om hjelpen opplevdes å være tilpasset foreldrenes behov, om den hadde bidratt til å øke foreldrenes forståelse av hverandre samt økt foreldrenes bevissthet om barnas behov. Foreldre som bodde sammen og som mottok par- eller familieterapi rapporterte høyest grad av opplevd nytte, mens foreldre som bodde fra hverandre – særlig de som deltok i mekling – opplevde hjelpen som mindre nyttig. Foreldre som hadde hatt flere samtaler rapporterte gjennomgående større brukeropplevd nytte, noe som indikerer at kontinuitet og relasjonsbygging i terapiforløpet kan ha betydning for opplevd effekt. Dette tyder på at lengre og mer fleksible samtaleforløp kan bidra til mer varige endringer, og dette kan være spesielt aktuelt for familier med komplekse utfordringer.
Videre viste funnene at foreldre med høyere utdanning, stabil arbeidstilknytning og god økonomi rapporterte høyere nytte enn foreldre med mer krevende livssituasjon og lavere sosioøkonomisk bakgrunn. Dette peker på at sosioøkonomiske forskjeller kan påvirke hvordan hjelpen oppleves, og at tjenesten bør ha et styrket søkelys på hvordan familier med lavere ressurser møtes og følges opp.
Det ble ikke funnet kjønnsforskjeller i opplevd nytte, noe som indikerer at tjenesten lykkes i å møte både kvinner og menn på en likeverdig måte. At foreldre med høyt konfliktnivå opplever hjelpen som like nyttig – og i noen tilfeller mer nyttig – enn foreldre med lavere konfliktnivå, tyder på at familieverntjenesten har relevant kompetanse og metoder for å arbeide med krevende foreldrerelasjoner.
Funnene i del 1 peker dermed mot at familieverntjenesten tilbyr et tilrettelagt tilbud som treffer behovet for de fleste foreldrene. Samtidig bør tjenesten prioritere å videreutvikle tilbudene for separerte foreldre og ha økt bevissthet rundt sosioøkonomiske forskjeller, slik at terapeuter kan tilpasse samtaler og oppfølging til foreldre med færre ressurser og større belastninger. Tjenesten bør også ha et særlig søkelys på fleksible samtaleforløp og tverrfaglig samarbeid, da dette vil kunne bidra til økt opplevd nytte hos flere foreldre og redusere forskjeller mellom brukergrupper.
Del 2: Terapeutrapportert endring hos foreldrene
I den andre delen av notatet ble det undersøkt hvordan terapeuter vurderer endring hos foreldrene i løpet av terapiforløpet, og hvordan dette henger sammen med foreldrenes egen opplevelse av nytte, antall timer samt med karakteristikker hos foreldrene.
Terapeutene vurderte at 72 % av foreldrene viste positiv endring, mens 20 % ble vurdert å ha ingen endring og 8 % negativ endring. Dette viser at tjenesten i stor grad lykkes i å bidra til positiv utvikling hos foreldre som mottar hjelp, i hvert fall fra terapeutens ståsted. Foreldre som ble vurdert av terapeuter å ha positiv endring rapporterte også høyere brukeropplevd nytte. Denne sammenhengen mellom terapeutvurdert endring og foreldrenes egen opplevelse av nytte var statistisk signifikant og tyder på at foreldrenes subjektive erfaringer i stor grad samsvarer med faglige vurderinger av fremgang. En mindre gruppe foreldre ble imidlertid vurdert av terapeuter å ha negativ endring, samtidig som foreldrene selv rapporterte lav opplevd nytte. Dette kan tyde på at enkelte foreldre har mer komplekse utfordringer eller belastende livssituasjoner som gjør det vanskeligere å nyttiggjøre seg hjelpen. Slike foreldre kan trenge mer differensiert oppfølging, lengre forløp eller tettere samarbeid med andre tjenester.
Terapeutene vurderte oftest positiv endring hos foreldre som mottok parterapi og familieterapi der foreldrene bodde sammen. Foreldre som mottak mekling eller familieterapi og bodde fra hverandre, ble vurdert i noe mindre grad å ha positiv endring. Dette kan reflektere både ulik motivasjon og ulike formål med tilbudene, der mekling i større grad handler om å komme frem til gode avtaler om samvær enn endringsprosesser.
Høyere antall samtaler ble funnet å henge sammen med økt sannsynlighet for positiv endring, spesielt i foreldresamarbeidssaker etter brudd og i parterapi. For familieterapi der foreldrene bodde fra hverandre, var det imidlertid også en større andel foreldre som ble vurdert å ha negativ endring, uavhengig av omfanget av oppfølging. Dette kan tyde på mer komplekse utfordringer som krever langvarig og tverrfaglig innsats. Det ble ikke funnet signifikante forskjeller i terapeutvurdert endring basert på foreldrenes utdanningsnivå, arbeidstilknytning, økonomi eller konfliktnivå. Dette står i kontrast til del 1, hvor slike faktorer påvirket foreldrenes egenopplevde nytte.
Oppsummert tyder dermed resultatene fra del 2 på at familieverntjenesten generelt lykkes godt med å bidra til positiv endring hos foreldre, uavhengig av hva slags type tilbud foreldrene mottar og foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn og konfliktnivå. Dette styrker inntrykket av at tjenesten har en høy grad av faglig treffsikkerhet. Samtidig viser funnene at foreldre med lavere brukeropplevd nytte også i større grad vurderes å ha negativ endring, noe som peker på behovet for mer målrettet innsats overfor foreldre som i utgangspunktet er mindre mottakelige for hjelp. Et særlig viktig utviklingsområde er å styrke tjenestens evne til å møte foreldre med komplekse livsutfordringer, for eksempel ved å utvikle mer helhetlige forløp på tvers av hjelpeinstanser (NAV, barnevern, psykisk helsevern). At flere samtaler henger sammen med mer positiv endring, understreker viktigheten av å sikre tilstrekkelig tid og kontinuitet i oppfølgingen, spesielt for foreldre etter brudd og familier med sammensatte behov.
Samlet viser resultatene i dette notatet at familieverntjenesten i stor grad leverer et treffsikkert tilbud som oppleves som nyttig for en stor andel av foreldrene og at den oppnår gode utfall sett fra terapeutenes side. Samtidig peker funnene på behov for videre utvikling av tilbudet for separerte foreldre og familier med lavere sosioøkonomisk status, hvor forsterket oppfølging og differensiering av hjelpen kan bidra til enda bedre opplevd nytte for familier med krevende utgangspunkt. Resultatene viser også at varighet og kontinuitet i terapiforløpet henger sammen med større sannsynlighet for positiv endring, noe som taler for at familieverntjenesten bør sikre fleksibilitet i antall samtaler og tilpasning av forløp etter behov. Funnene understreker også at systematisk innhenting av foreldrenes opplevelser av nytte kan være et verdifullt supplement til terapeutvurderinger av endring hos foreldrene for å styrke både kvalitet, utvikling og læring i tjenesten.
I lesingen og tolkningen av resultatene i dette notatet, er det viktig å ta høyde for at foreldrene i dette utvalget ikke nødvendigvis er representative for foreldre i befolkningen som helhet, eller for alle foreldre som brukere av familieverntjenesten. En mer inngående diskusjon om disse og tilsvarende begrensninger finnes både i metodekapittelet og i avsnittet om begrensninger mot slutten av notatet.