«Mot et kunnskapsstøttesystem for kommunene» - Beskrivelse og erfaringer med modellutprøvninger
Rapport
|Publisert
Lokale og sentrale myndigheter satt søkelys på behovet for et «kunnskapsløft» for kommunene. Et sentralt element i dette er å utvikle kunnskapsstøttesystemer som kan bidra til et slikt kunnskapsløft. Rapporten du nå leser beskriver to utprøvinger (modeller) for et slikt kunnskapsstøttesystem.
Sammendrag
Helsepersonell, administrativ ledelse og politikere i kommunene trenger et godt kunnskapsgrunnlag for valg og beslutninger om tiltak og tjenester. Gode faglige beslutninger bør være basert på brukererfaringer, ansattes erfaringer, lokale forhold og forskningsbasert kunnskap. For ansatte i kommunen kan det imidlertid være utfordrende å innhente og anvende forskningsbasert kunnskap.
Utvikling av et system for kunnskapsstøtte til helse- og omsorgstjenester i kommunene trekkes fram som en viktig myndighetssatsning, blant annet i stortingsmeldingen «Nytte, ressurs og alvorlighet – Prioritering i helse- og omsorgstjenesten» (Meld. St. 38 (2020–2021. Selv om det finnes en rekke regionale og nasjonale ressurs- og kompetansesentre savnes det ofte lokale samarbeidsstrukturer som fremmer at forskning faktisk tas i bruk som et kunnskapsgrunnlag. De to modellene som presenteres i denne rapporten har utviklet og pilotert slike samarbeidsstrukturer. Formålet har vært å utvikle metodikk for systematisk innhenting og anvendelse av forskning ut fra kommuners behov, med mulighet for oppskalering og videreutvikling til andre kommuneklynger, regioner og nasjonalt.
Den ene modellen, «Et kunnskapssystem for kommunene», har vært prøvd ut i kommuneklyngen Kunnskapskommunen Helse Omsorg Vest i Bergensregionen. Den tar utgangspunkt i kommune-ansattes formuleringer av behov for forskningsbasert kunnskap i tjenestene. I dialog med bibliotekarer og forskere identifiserer forskerne relevante forskningspublikasjoner og skriver forskningsomtaler av disse på norsk, tilpasset forslagsstillers bestilling. Forskerne bistår med veiledning og verktøy for kommunenes beslutningsprosesser og implementering. Forskningsomtalene fungerer da som et reelt beslutningsgrunnlag for tjenestene, sammen med deres hensyn til brukererfaringer, ansattes erfaringer og lokale forhold.
Den andre modellen, «Kunnskapsbroen», har vært prøvd ut i Stavanger kommune og klyngesamarbeidet i Sør-Rogaland. Denne modellen vektlegger også praksisfeltets formulering av egne kunnskapsbehov. I tillegg legges det strukturer for å øke deres kollektive kompetanse i kunnskapsbasert praksis, med hovedvekt på bruk av forskningsbasert kunnskap. Målet har vært å utvikle og bygge opp erfaring med å identifisere og formulere kunnskapsbehov innenfor tjenesteområdene. Modellen har bidratt til dette og til å bygge opp forskningsrelevant kompetanse i de involverte kommunene.
Begge modellutprøvingene har vært utforskende og blitt gjennomført i tett samarbeid med de involverte kommunene og kommuneklyngene. Tilbakemeldinger fra kommunene i prosjektperioden er i hovedsak gode, men det er også rom for videreutvikling. Vår vurdering er at verktøyene for bestilling av kunnskapsoppsummeringer og for støtte til beslutning må være enkle, på norsk, forklart i klart språk og tilpasset kommunale behov.
Det er videre vår vurdering at en spredning og oppskalering modellene vil avhenge av at det bygges faste kunnskapsinfrastrukturer lokalt, regionalt og nasjonalt. Å etablere slike strukturer avhenger av tilførte ressurser, enten ved at samarbeidsaktørene (kommunene og utdannings- og forskningsinstitusjonene) prioriterer egne ressurser til dette, eller at det tilføres nye ressurser.
De to modellene er blitt utviklet parallelt med etableringen av KSF Vest og med støtte derfra. KS har siden 2020 ledet arbeidet med å utvikle et kunnskapssystem for kommunene, kalt Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF) som bygger på en utredning fra et utvalg nedsatt av HelseOmsorg21-rådet. Vi mener det er viktig at modellene som skisseres i vår rapport bygges inn i en regional og nasjonal struktur for kommunal kunnskapsstøtte. Strukturen som foreslås i KSF-rapporten kan være et lovende utgangspunkt for dette, men bør videreutvikles. Dette må uansett forankres i hver av de deltakende kommunene og i forskningsinstitusjonene for å sikre eierskap. Videre vil de eksisterende nasjonale kompetansesentrene innenfor helse, sosial og omsorgstjenester og eventuelt også et nasjonalt koordinerende organ være viktig for å veilede og kvalitetssikre det metodiske arbeidet, samt formidle kunnskap mellom kommuner og forskere.
