Erfaringer fra koronapandemien - Lærdommer og anbefalinger for FHI og den nasjonale beredskapen
Rapport
|Publisert
Koronapandemien er en historisk hendelse som påvirker FHI på mange måter. Denne rapporten handler om FHIs erfaringer. Målet er å lære for å utvikle oss videre. Som rapporten viser, ser vi mange muligheter til å forbedre beredskapen fremover, både nasjonalt og i FHI. Samtidig er vi åpne for at kunnskapen om pandemien og håndteringen kan endre seg fremover.
Hovedbudskap
Viktig erfaring for fremtidig pandemihåndtering
Koronapandemien har på nytt vist hvor hardt utbrudd av smittsomme sykdommer kan ramme samfunn. Krisen har kastet lys på viktige styrker ved organiseringen av helsesektoren, samfunnet og beredskapen i Norge, og den har avdekket svakheter som bør utbedres.
Til en viss grad er premissene for fremtidig pandemihåndtering endret, blant annet på grunn av lærdommene fra historisk inngripende og langvarige tiltak på tvers av sektorer i samfunnet og fra samspillet mellom myndigheter og befolkningen, og på grunn av erfaringen med ny vaksineteknologi.
Neste pandemi kan bli helt annerledes
Mye tyder på at land som har holdt pandemien under rimelig kontroll med forholdsmessige tiltak til vaksinasjonsdekningen blant risikogruppene var tilstrekkelig høy, har oppnådd best balanse mellom sykdomsbyrde og tiltaksbyrde.
En sentral forutsetning for dette var at effektive vaksiner ble tilgjengelige på rekordtid. I mange land ble de ikke det, og det er usikkert om vaksiner kan utvikles like fort i en fremtidig pandemi, som i tillegg kan forårsake annen sykdom og kreve andre typer tiltak.
Styrker og svakheter ved den nasjonale beredskapsplanleggingen
Koronapandemien har krevd intensiv sektor-overgripende håndtering fra myndighetene på en måte som ikke var beskrevet i det pre-pandemiske planverket nasjonalt eller i FHI. Utover det har mesteparten av plan- og lovverket likevel stått seg, slik som smittevernloven, og kommunenes og helse- og omsorgstjenestens roller.
Erfaringen tilsier behov for bedre planlegging av blant annet oppskalering av kapasitet til testing, smittesporing, vaksinasjon og intensivbehandling, og tydelig rollefordeling i kriser blant etater i den sentrale forvaltningen. Løsninger som brukes aktivt i normale tider, vil sannsynligvis også fungere best i kriser, og bør prioriteres.
Plan for å sikre forsyninger og internasjonalt kunnskapssamarbeid
Mange av de viktigste verktøyene under pandemien har vi fått tak i fra andre land eller via internasjonalt samarbeid. Tilgangen til vaksiner, data, kunnskap, utstyr og innsatsfaktorer til testing er ikke noe vi kan ta for gitt, og vår beredskapsevne kan stå på spill om ikke vår deltakelse i internasjonalt samarbeid konsolideres og styrkes. Norge må ha en plan for hvordan tilgang til fremtidige pandemiske vaksiner og andre viktige forsyninger skal sikres.
Kunnskap er en avgjørende del av responsen
Forskning, analyse og annen kunnskapsproduksjon har vært en helt avgjørende del av responsen. Det har vært nødvendig med aktiv og pågående innsats for å skaffe nye data, gjøre nye analyser og speide etter informasjon og resultater fra vitenskapelige studier i nettverk nasjonalt og internasjonalt. Beredskap for produksjon, innhenting, vurdering og
bruk av kunnskap i kriser bør være en sentral del i beredskapsplaner for pandemier og andre helsekriser.
Fremdeles behov for et løft for overvåkingen
Gjennom pandemien er det utviklet nye, gode løsninger og en del av det teknologiske etterslepet fra før pandemien er hentet inn. Likevel er det behov for – og muligheter for – et stort løft for overvåkingen av smittsomme sykdommer og smittestoffer fremover. Overvåkingen bør utvikles for å gi bedre støtte til det daglige smittevernarbeidet i kommuner og sykehus, samtidig som den må kunne oppskaleres raskt og fungere ved en smittevernkrise.
Styrke vurderinger av smitteverntiltak
Pandemien har gitt mye erfaring om hvordan smitteverntiltak kan og bør iverksettes i stor skala, samtidig som det fremdeles er betydelige kunnskapshull om effekten og byrden av ulike tiltak. Den nasjonale ordningen for å vurdere smitteverntiltak i kriser bør styrkes. Blant annet bør ansvaret for formelle analyser av tiltaksbyrde i samfunnet plasseres, og det trengs et system for å overvåke kapasitet i helse- og omsorgstjenesten. I FHI er økt systematikk i vurdering av smitteverntiltak et mål.
Vaksinasjonsprogrammet har vært vellykket
I Norge har vi hatt høy vaksinasjonsdekning og effektiv distribusjon av vaksiner til tross for store avstander og spredt befolkning. Årsakene til dette er flere: Tydelige roller som grunnlag for godt samarbeid mellom de sentrale etatene i forvaltningen, kommunene og helsetjenesten; tillit til myndighetene; åpen kommunikasjon fra myndighetene; og stor innsats fra kommuner og helsepersonell.
Det er rom for bedre planlegging av befolkningsvaksinasjon i fremtiden. Det gjelder blant annet forberedelse til prioritering av doser, logistikkberedskap og tilnærming til grupper i befolkningen som er vanskelige å nå.
Kommunikasjon har vært en viktig oppgave for myndighetene
Myndighetenes kommunikasjon under pandemien nådde de fleste i befolkningen. Åpenhet og tilgjengelighet har sannsynligvis vært viktige grep for å øke tilliten til myndighetene og FHI gjennom pandemien. I Norge har ikke spredning av feilinformasjon vært et stort problem, men det kan endre seg. Kompliserte tiltak og hyppige endringer har bidratt til at det har vært vanskelig for mange å forstå hva som til enhver tid har vært gjeldende.
Pandemier rammer skjevt
Det er ikke noe nytt at pandemier rammer skjevt. Det er også kjent at varierende tillit til myndigheter i ulike grupper i befolkningen kan påvirke blant annet vaksinasjon og etterlevelse av smitteverntiltak. Vi har fått en ny bekreftelse på dette, og mer kunnskap om hva som kan gjøres bedre gjennom kommunikasjon og særskilt oppmerksomhet om enkelte grupper. Den norske samfunnsmodellen har åpenbart bidratt positivt til krisehåndteringen, blant annet i sammenhengen mellom sosialt sikkerhetsnett og evnen til å tåle smitteverntiltak med økonomiske konsekvenser.
FHI har utført sine oppgaver i plan- og lovverk
For FHI har pandemien vært en stor faglig og organisatorisk utfordring med mange viktige lærdommer for beredskapsarbeidet. Gjennom intens og langvarig innsats har instituttet levert på alle pålagte oppgaver i plan- og lovverk, som overvåking, risikovurdering, rådgiving til sentrale og lokale myndigheter, smittesporing og vaksinasjon, og har klart å svare på behovene til svært mange ulike brukere. Det er også gjort en rekke nyskapinger i arbeidsmåter og digitale verktøy som vil styrke fremtidig krisehåndtering.
Lærdommer for kriseorganisering i FHI
Pandemien har vist at beredskapsarbeidet i instituttet må styrkes. Det er blant annet behov for å redusere sårbarhet ved omfattende nasjonale kriser gjennom både økt grunnbemanning i nøkkelroller og planer for oppskalering av funksjoner ved hjelp av interne og eksterne ressurser. Det er også behov for bedre planlegging av overgangen mellom ordinær drift og kriseorganisering, og bærekraftige arbeidsordninger for medarbeidere ved langvarige kriser. Kapasitet til forskning og innovasjon bør være en større del av beredskapsplanleggingen.