Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Vestnilfeber - veileder for helsepersonell

Vestnilfeber er en virussykdom som forekommer både i tropiske og tempererte områder og kan gi alvorlig nevrologisk sykdom. Fugler fungerer som forsterkende verter. Viruset overføres av mygg.

Hopp til innhold

Om vestnilfeber

Vestnilfeber (West Nile Fever, WNF) forårsakes av vestnilviruset som er et arbovirus i familien flaviviridae.Viruset ble første gang identifisert i Uganda 1937, og har spredd seg betydelig siden det først ble oppdaget og anerkjent som årsak til alvorlig meningoencefalitt under et utbrudd hos eldre i Israel i 1957. Siden har utbrudd forekommet i store deler av verden, bl.a. i Romania 1996, Tsjekkia 1997, Kongo 1998, Russland (Volgograd og Astrakhan-området) 1999, Israel 2000 og Frankrike 2003. De siste årene er det rapportert enkelttilfeller og mindre utbrudd i mange sør- og østlige europeiske land. Flest tilfeller er rapportert fra Russland, Israel og Hellas, men tilfeller er også meldt fra Italia, Spania, Portugal, Tsjekkia, Østerrike, Ungarn, Romania, Albania, Makedonia, Kroatia, Bosnia Hercegovina, Serbia, Montenegro, Ukraina og Tyrkia. I 2016 ble det i EU/EØS-området rapportert 225 humane tilfeller, flest tilfeller ble rapportert fra Romania, Italia og Ungarn. 

Vestnilviruset kan også forårsake sykdom hos dyr, spesielt hester, mens fugler som oftest ikke blir syke. Mennesker og hester som blir syke, er tilfeldige verter og spiller sannsynlig liten rolle for smittespredningen.

Kunjinvirus er et flavivirus som smitter gjennom mygg og regnes som en subtype av vestnilfeberviruset. Sykdommen forekommer endemisk i Oseania, særlig Australia. Viruset ble første gang isolert i 1960 og forårsaker de samme symptomer som vestnilfeber, men har vanligvis et mildere sykdomsforløp.

Vestnilfeber i Nord-Amerika

I 1999 ble vestnilfeber for første gang påvist på det amerikanske kontinent ved et utbrudd i New York City. Innen 2003 hadde sykdommen spredt seg til de fleste statene i USA og til sørlige provinser i Canada.  I USA har man registrert smitteoverføring i perioden juni- november. Antall registrerte tilfeller i USA nådde en topp i 2003, men i 2012 så man igjen en kraftig økning av tilfeller i mange amerikanske stater og Canada. For 2016-sesongen ble det meldt 2038 tilfeller blant mennesker i USA med flest tilfeller i California, Texas, Illinois, Colorado og Sør-Dakota. Første humane tilfellet ble rapportert i Canada i 2002, flest tilfeller ble rapportert i 2007 med 2215 tilfeller. I 2016 ble det i Canada meldt 104 humane tilfeller.

Smittemåte 

Smitte ved stikk av infisert Culex-mygg står for over 90% av tilfellene. Det er også påvist at andre myggarter kan fungere som vektorer, for eksempel Aedes-arter. Viruset er påvist hos over 40 myggarter. Flått kan fungere som vektor, men spiller sannsynligvis en liten rolle i smittespredingen. Viruset må formeres og spres til myggens spyttkjertler før mennesker eller dyr kan smittes gjennom stikk. Denne prosessen tar tid og er temperaturavhengig. Det norske klimaet vil redusere sannsynligheten for at mygg overlever lenge nok til å smitte mennesker eller dyr. Viruset kan ellers overføres ved blodoverføring, organtransplantasjon, stikkskader og fra mor til barn under graviditet, fødsel og amming.

Inkubasjonstid  

2-14 dager, vanligst 2-6 dager.

Symptomer og forløp 

Ca. 80% av infeksjonene er asymptomatiske. Ca. 20% av smittede får en mild og uspesifikk febril sykdom som går over i løpet av 3-5 dager. Vanlige symptomer er feber, hodepine, smerte i øynene, mage-/tarmsymptomer, generell sykdomsfølelse, slapphet og hudutslett. Barn får generelt mildere sykdom enn voksne. Under 1% utvikler alvorlig nevrologisk sykdom. Nevrologisk sykdom (meningoencefalitt) kan arte seg som en ren meningitt med hodepine og nakkestivhet, eller (mer sjelden) encefalitt med hodepine, forvirring og koma. Andre nevrologiske funn kan være akutt slapp lammelse, bevegelsesforstyrrelser og parkinsonliknende symptomer i form av stivhet, sene bevegelser og ustøhet. Nevrologiske følgetilstander av alvorlig sykdom kan ses hos omtrent halvparten. Dødeligheten av meningoencefalitt øker med økende alder og kan komme opp i 10%.

Diagnostikk

Antistoffpåvisning i serum eller ved nukleinsyreamplifiseringstester (PCR). Folkehelseinstituttet utfører slike tester etter avtale med lokale laboratorier.

Forekomst i Norge

Vestnilfeber har vært har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975 under diagnosen "encefalitt". Fra 1.7.2012 er vestnilfeber nominativt meldingspliktig, gruppe A. Det er ikke meldt om tilfeller i Norge, verken innenlandssmittede eller importerte.

Behandling

Ingen spesifikk behandling.

Forebyggende tiltak

Det finnes foreløpig ingen vaksine registrert til bruk for mennesker, men kun for hester. Smitterisikoen reduseres ved generelle tiltak mot myggstikk, dvs. bruk av myggnett, beskyttende klær og myggmidler spesielt i skumringstimene og før soloppgang, når Culex-myggen er mest aktiv.

Vestnilfeber og blodgivning

For å hindre smitte fra infiserte blodgivere, er det i Norge og flere andre europeiske land innført midlertidig karantene for blodgivere etter opphold i USA og Canada. Personer som har forlatt USA og Canada i perioden 1. april til 30. november, kan ikke gi blod de første 4 ukene etter ankomst til Norge. Denne karantenen gjelder ikke i perioden 1. desember til 31. mars. Personer som har eller har hatt opphold i områder hvor overføring av vestnilvirus til mennesker forekommer kan ikke gi blod før minimum 28 dager etter utreise fra området.

Tiltak ved enkelttilfelle

Ingen spesielle tiltak i Norge ved importtilfeller til landet, bortsett fra varsling til evt. blodbank og melding til helsemyndigheter i landet hvor smitten har skjedd.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig, gruppe A. Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av:

  • vestnilvirus i cerebrospinalvæske eller serum ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse eller
  • vestnilvirus spesifikk antistoffrespons (IgM) i cerebrospinalvæske eller
  • høyt titer av vestnilvirus spesifikt antistoff (IgM) og samtidig påvisning av vestnilvirus spesifikt antistoff (IgG). Påvisning av IgM i en enkelt serumprøve bør bekreftes i en ny prøve med mindre man også har påvist virus ved nukleinsyreundersøkelse

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, ved smitte fra dyr eller ved mistanke om smitte fra medisinsk utstyr eller blod eller ved påvist smitte hos blodgiver (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).

 

 

West Nile - delregion i Uganda, Kunjin - aboriginerstamme Australia. Arbovirus: arthropod-borne viruses

Relaterte saker

Eksterne lenker