Hopp til innhold

Leishmaniasis - veileder for helsepersonell

Publisert Oppdatert

Leishmaniasis er en samlebetegnelse på infeksjoner forårsaket av leishmania-protozoer. Sykdommen forekommer i flere former.

Leishmaniasis er en samlebetegnelse på infeksjoner forårsaket av leishmania-protozoer. Sykdommen forekommer i flere former.


Om leishmaniasis

Leishmaniasis er en samlebetegnelse på infeksjoner forårsaket av over 20 leishmania-protozoer som tilhører gruppen flagellater. Reservoar for parasitten er mennesker og dyr, og vektor er blodsugende sommerfuglmygg av slektene Phlebotomus og Lutzomyia, såkalte sandfluer. Sykdommen forekommer endemisk  i Asia, Afrika, amerikanske kontinent og Middelhavsområdet. I følge Verdens helseorganisasjon er det 700 000-1 million nye tilfeller med anslagsvis 20-30 000 dødsfall årlig. I flere områder i verden som Brasil, Etiopia og India er det rapportert mange tilfeller med  Leishmania-hiv koinfeksjon. Sykdommen forekommer i tre former og kan opptre i Norge som importerte tilfeller:

Visceral leishmaniasis (Kala-Azar)

Denne formen er den mest vanlige og forekommer i Middelhavsområdet, Midtøsten (inkl. Tyrkia) og Kina (Leishmania infantum), indiske subkontinent og Øst-Afrika (L. donovani) og Sør- og Mellom-Amerika (L. chagasi). I 2017 forekom 94% av nye tilfeller av viscerla leishmaniasis i India, Sudan, Sør-Sudan, Somalia, Etiopia, Kenya og Brasil. I WHOs Europaregionen forkommer visceral leishmanisas i Middelhavsområdet, særlig Italia, Spania, Hellas og Albania. Sykdommen forkommer primært på landsbygda i fjellområder. Hunder og andre dyr er reservoar i Middelhavsområdet, mennesker er eneste reservoar på det indiske subkontinent. Barn blir oftest rammet i Middelhavsområdet, mest voksne rammes i India og Afrika. Visceral leishmaniasis ble første gang beskrevet i 1869, protozoen ble identifisert i 1903 og smitteveier ble kartlagt i 1922. 

Kutan leishmaniasis (Orientalsk sår) 

Denne formen forekommer hovedsakelig i Middelhavsområdet og Midtøsten (L. tropica og L. major) og Sør- og Mellom-Amerika (L. brasiliensis).  90% av tilfellene i verden forekommer i Afghanistan, Algerie, Brasil, Colombia, Iran, Pakistan, Peru, Saudi Arabia, og Syria. I WHOs Europaregionen forkommer kutan leishmanisas spesielt i Israel, Tyrkia, Turkmenistan og Usbekistan. Kutan leishmaniasis var et betydelig problem blant personell i militærstyrken ISAF i Afghanistan, også blant norske styrker. 

Mukokutan leishmaniasis (Espundia)

Denne formen forekommer utelukkende i Mellom- og Sør-Amerika og forårsakes av L. brasiliensis. Rammer slimhinner i f.eks nese og munnhule og kan forårsake vansiring av bl.a. ansikt. Nærmere 90% av nye tilfeller forekommer i Bolivia, Brasil og Peru, særlig i Amazonasområdet.

Smittemåte 

Vektorbåren smitte. Protozoen overføres hovedsakelig gjennom bitt av ulike sandfluer av slekten Phlebotomus i Europa, Asia og Afrika og Luzomyia i Sør-Amerika. Sandfluer finnes i hovedsakelig i tørre og halvtørre områder i landsbyer, underjordiske gnagerganger, krattskog og steinrøyser, i Sør-Amerika også i tropisk skog. De har en kort aksjonsradius. Sårmateriale ved kutane type kan i sjeldne tilfeller smitte fra en person til en annen. Parasitten kan også overføres gjennom bruk av urene sprøyter.

Inkubasjonstid  

Visceral form: 2-6 måneder. Kutan og mukokutan form: 1 uke til flere måneder.

Symptomer og forløp 

Visceral form: Systemisk sykdom med feber, forstørret milt og lever, glandelsvulst, avmagring, diaré og anemi. Mørk pigmentering kan forekomme i håndflater eller tinninger. Kan få et alvorlig forløp.

Kutan form: Utvikling av rødbrun knute i ansiktet, på skuldre eller overarm, som etter noen tid utvikler en sentral sårdannelse ("orientalsk sår"). Såret gjør vanligvis ikke vondt.

Mukokutan form:  Sårdannelser og nesetetthet med ødeleggelse av neseskillevegg (septum), ganen, lepper som kan medføre problemer med snakking, spising og pusting. Betydelig kosmetisk skjemmende i ansiktet. 

Diagnostikk

Agenspåvisning av protozo ved direkte mikroskopi av biopsi fra sårkant, lever, benmarg eller lymfeknuter. PCR-tester for påvisning i blod er utviklet.

Forekomst i Norge

Leishmaniasis var meldingspliktig i MSIS 1975-94. I denne perioden ble det til MSIS meldt 4 tilfeller av visceral leishmaniasis. Smittested i alle tilfellene var Spania hos personer av norsk opprinnelse.

Ifølge Forvarets sanitet ble det i perioden 2001-2010 diagnostisert 7 tilfeller av kutan leihmanisasis blant norsk militærpersonell i ISAF-styrken i Afghanistan.

Behandling

Kutan form går ofte over av seg selv, mens visceral og mukokutan form vanligvis behandles med systemiske medikamenter som amfotericin B, miltefosin, natriumstiboglukonat og meglumin antimoniat. Resistensutvikling er et problem.  

Forebyggende tiltak

Beste forebyggende tiltak er å unngå stikk med sandfluer ved tildekking av kroppen samt bruk av impregnerte myggnett og insektsspray. Det finnes ingen vaksine.

Tiltak ved enkelttilfelle

Ingen spesielle tiltak ved importerte tilfeller. Personer som har eller har hatt Kala-Azar utelukkes permanent fra blodgivning.

Meldings- og varslingsplikt

Ikke meldingspliktig til MSIS. Varsling til Folkehelseinstituttet og andre instanser påvist smitte hos blodgiver, se Varsling av smittsomme sykdommer).

  

Hindi: kala-azar (svart feber), Spansk: Espundia (kreftliknende sår), William Leishman (1865-1926, Storbritannia), Charles Donovan (1863-1951, Irland), Carlos Chagas (1879-1934, Brasil).

Hopp til innhold