Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Leishmaniasis - veileder for helsepersonell

Leishmaniasis er en samlebetegnelse på infeksjoner forårsaket av leishmania-protozoer. Sykdommen forekommer i to former: visceral leishmaniasis (Kala-Azar) og kutan leishmaniasis.

Hopp til innhold

Om leishmaniasis

Leishmaniasis er en samlebetegnelse på infeksjoner forårsaket av leishmania-protozoene som tilhører gruppen flagellater. Reservoar for parasitten er mennesker og dyr, og vektor er blodsugende sommerfuglmygg av slektene Phlebotomus og Lutzomyia, såkalte sandfluer. Sykdommen forekommer i to former:

Visceral leishmaniasis (Kala-Azar)

Denne formen forekommer i Middelhavsområdet, Midtøsten (inkl. Tyrkia) og Kina (Leishmania infantum), indiske subkontinent og Øst-Afrika (L. donovani) og Sør- og Mellom-Amerika (L. chagasi). 90% av tilfellene i verden forekommer i India, Bangladesh, Nepal, Sudan, Etiophia og Brasil. I WHOs Europaregionen forkommer visceral leishmanisas i Middelhavsområdet, særlig Italia, Spania, Hellas og Albania. Sykdommen forkommer primært på landsbygda i fjellområder. Hunder og andre dyr er reservoar i Middelhavsområdet, mennesker eneste reservoar på det indiske subkontinent. Barn blir oftest rammet i Middelhavsområdet, mest voksne rammes i India og Afrika. Visceral leishmaniasis ble første gang beskrevet i 1869, protozoen ble identifisert i 1903 og smitteveier ble kartlagt i 1922. Verdens helseorganisasjon beregner ca. 500 000 nye tilfeller av visceral leishmaniasis årlig.

Kutan leishmaniasis 

Denne formen forekommer hovedsakelig i Sør- og Mellom-Amerika (L. brasiliensis), Middelhavsområdet og Midtøsten (L. tropica og L. major). 90% av tilfellene i verden forekommer i Afghanistan, Algerie, Brasil, Iran, Peru, Saudi Arabia, og Syria. I WHOs Europaregionen forkommer kutan leishmanisas spesielt i Israel, Tyrkia, Turkmenistan og Usbekistan. Verdens helseorganisasjon beregner ca. 1,5 millioner nye tilfeller av kutan leishmaniasis årlig. Kutan leishmaniasis var et betydlig problem blant personell i militærstyrken ISAF i Afghanistan, også blant norske styrker. Koinfeksjon med leishmaniasis og hivinfeksjon har vært et problem, spesielt blant misbrukere i sørlige deler av Europa. Begge former av leishmaniasis kan opptre i Norge som importerte tilfeller.

Smittemåte 

Vektorbåren smitte. Protozoen overføres hovedsakelig gjennom bitt av ulike sandfluer av slekten Phlebotomus i Europa, Asia og Afrika og Luzomyia i Sør-Amerika. Sandfluer finnes i hovedsakelig i tørre og halvtørre områder i landsbyer, underjordiske gnagerganger, krattskog og steinrøyser, i Sør-Amerika også i tropisk skog. De har en kort aksjonsradius. Sårmateriale ved kutane type kan i sjeldne tilfeller smitte fra en person til en annen. Parasitten kan også overføres gjennom bruk av urene sprøyter.

Inkubasjonstid  

Visceral form: 2-6 måneder. Kutan form: 1 uke til flere måneder.

Symptomer og forløp 

Visceral form: Systemisk sykdom med feber, forstørret milt og lever, glandelsvulst, avmagring, diaré og anemi. Mørk pigmentering kan forekomme i håndflater eller tinninger. Kan få et alvorlig forløp.

Kutan form: Utvikling av rødbrun knute i ansiktet, på skuldre eller overarm, som etter noen tid utvikler en sentral sårdannelse ("orientalsk sår"). Lesjoner i slimhinner kan over år erodere gane og neseseptum (mukokutan form).

Diagnostikk

Agenspåvisning av protozo ved direkte mikroskopi av biopsi fra sårkant, lever, benmarg eller lymfeknuter. Nukleinsyreamplifiseringstester for påvisning i blod er utviklet.

Forekomst i Norge

Leishmaniasis var meldingspliktig i MSIS 1975-94. I denne perioden ble det til MSIS meldt 4 tilfeller av visceral leishmaniasis. Smittested i alle tilfellene var Spania hos personer av norsk opprinnelse.

Iflg. Forvarets sanitet ble det i perioden 2001-2010 diagnosistert 7 tilfeller av kutan leihmanisasis blant norsk militærpersonell i ISAF-styrken i Afghanistan.

Behandling

Gjentatte injeksjoner med natrium stiboglukonate (SSG), en  behandlingsform fra 1930-tallet, har inntil nylig vært den vanligste behandlingsformen. Den beste måten å behandle sykdommen på er engangsdose av amfotericin-B gitt intravenøst. Resistensutvikling er et problem.  

Forebyggende tiltak

Beste forebyggende tiltak er å unngå stikk med sandfluer ved tildekking av kroppen samt bruk av impregnerte myggnett og insektsspray. Det finnes ingen vaksine.

Tiltak ved enkelttilfelle

Ingen spesielle tiltak ved importerte tilfeller. Personer som har eller har hatt Kala-Azar utelukkes permanent fra blodgivning.

Meldings- og varslingsplikt

Ikke meldingspliktig til MSIS.

Varsling til Folkehelseinstituttet og andre instanser påvist smitte hos blodgiver (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).

 

 

Hindi: kala-azar (svart feber). William Leishman (1865-1926, Storbritannia), Charles Donovan (1863-1951, Irland), Carlos Chagas (1879-1934, Brasil).

Eksterne lenker