Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Humant papillomavirus (HPV), genitale infeksjoner - veileder for helsepersonell

HPV-infeksjon er den vanligste seksuelt overførbare infeksjonen i verden. HPV-infeksjon kan via en rekke celleforandringer føre til kreft og er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, årsak til utvikling av livmorhalskreft.

Hopp til innhold

Om HPV-infeksjoner

Humant papillomavirus (HPV) tilhører en gruppe DNA-virus som inngår i familien papovaviridae. Det er anslått at over 70 % av seksuelt aktive vil få en HPV-infeksjon en eller annen gang i løpet av livet. HPV smitter hovedsakelig ved vaginalt eller analt samleie, eller ved intim hudkontakt. Over 90 % kvitter seg med infeksjonen selv. Det er definert mer enn 100 forskjellige genotyper av HPV, og 40 av disse kan infisere hud og slimhinner i anogenitalområdet. 15 av HPV-typene kan gi forstadier til kreft og kreft (disse kalles høy-risiko HPV). To av de vanligst forekommende HPV typene, HPV 16 og HPV 18, er årsak til om lag 70 % av alle tilfeller av livmorhalskreft i verden. HPV-infeksjon kan via en rekke celleforandringer føre til kreft og er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, årsak til utvikling av livmorhalskreft. Røyking, p-piller, hivinfeksjon og mange barnefødsler er vist å være ko-faktorer for kreftutvikling, muligens også andre seksuelt overførbare infeksjoner, immunsuppresjon og visse ernæringsfaktorer. HPV-relatert kreftutvikling kan ta 10-30 år.

Globale estimater over samlet prevalens (alle aldersgrupper) hos kvinner med normal cervix cytologisk prøve viser store geografiske variasjoner; 22 % i Afrika, 20 % i Sentral Amerika, 11 % i  Nord Amerika, og 8% i Europa og Asia. I alle verdensdeler er HPV-prevalensen høyest hos kvinner under 35 år. Globalt har ca 20% av 25 år gamle kvinner med normal cytologi en HPV infeksjon. I alle verdensdeler unntatt Asia, kommer det en ny topp i HPV-prevalens i aldersgruppen 45-54 år.

HPV-genotypene 16 og 18 påvises oftest ved livmorhalskreft, hos norske kvinner i 70-78 % av tilfellene. HPV-infeksjon er også assosiert med kreftutvikling i de ytre kjønnsorganer hos kvinner, i endetarmskanalen både hos kvinner og menn, og på penis. Ingen av disse krefttypene er så vanlige eller så godt undersøkt som livmorhalskreft. HPV er også assosiert med kreft i munnhule og svelg.

HPV-infeksjon er også årsak til kjønnsvorter (condylomata acuminata) som forekommer hos ca. 1% av seksuelt aktive personer mellom 15 og 49 år. 90% av alle kjønnsvorter forårsakes av HPV-genotypene 6 og 11. Forekomsten av synlige kjønnsvorter er økende både for menn og kvinner.  Disse genotypene forårsaker ikke kreft.

HPV ble første gang påvist ved elektronmikroskopi i 1949. Infeksjon ble anerkjent som en seksuelt overførbar sykdom på 1950-tallet. Sammenheng mellom HPV og cervixcancer ble påvist på 1970-tallet. HPV-vaksine ble tilgjengelig i 2006. Iflg. Verdens helseorganisasjon har 66 land per 2015 innført HPV-vaksine i sine vaksinasjonsprogrammer. HPV-infeksjoner er utbredt over hele verden. Andre typer av HPV forårsaker vanlige fot- og håndvorter. Viruset kalles ofte vortevirus.

Smittemåte  

Direkte kontaktsmitte fra person til person ved seksuell kontakt. HPV-infeksjoner er svært smittsomme. Hud eller slimhinner som har sår eller er skadet, er mer mottakelige for smitte. Kjønnsvorter er meget smittsomt. Mor-til-barn smitte under fødsel er ikke uvanlig, men barnet blir vanligvis asymptomatisk bærer av viruset og kvitter seg med viruset i løpet av kort tid.

Inkubasjonstid

Inkubasjonstid for HPV-infeksjon varierer fra én til 6 måneder.

Symptomer og forløp

Det naturlige forløpet av HPV-infeksjoner er ikke avklart og sannsynligvis høyst varierende. De fleste HPV-infeksjoner forløper asymptomatisk og klinisk infeksjon varer ofte i 3 til 10 måneder. Kroniske infeksjoner med ”høyrisiko genotyper” har onkogent potensiale. Vanligvis tar det 10-30 år etter smittetidspunkt før invasiv cervixcancer utvikles. Celleprøve fra cervix vil i løpet av denne tiden vise ulike grader av celleforandringer

Kjønnsvorter: Utvekster, ofte blomkålliknende. Blør ikke. Vanligvis flere i samme område. Kan også være papuløse og flate og dermed vanskelig å diagnostisere. Kan sitte overalt på genitalia, hos kvinner spesielt i skjedeåpningen, i skjeden  og på livmorhalsen. Hos heteroseksuelle menn sitter kjønnsvortene hovedsakelig på penis, både på penisskaftet og på forhuden. Ved vedvarende infeksjon sprer vortene seg til huden rundt anus hos 20-30% av mennene. De kan også være lokalisert 1-2 cm inn i urinrørsåpningen. Hos menn som praktiserer analsex med andre menn kan vorter også forekomme i anus.

Diagnostikk  

Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft skal forhindre kreft i livmorhalsen ved at forstadier til kreft oppdages og behandles (se under). HPV-test anbefales nå som en andrelinjetest i dette programmet. Ved funn av usikre eller lavgradige celleforandringer på den cytologiske prøven, tas HPV-prøve med nukleinsyreamplifiseringtest (PCR). Det tas biopsi hvis det påvises både celleforandringer og høyrisiko HPV, eller ved påvisning av høygradige celleforandringer.

Kjønnsvorter påvises ved klinisk undersøkelse, evt. bruk av kolposkop. Det er ikke mulig å dyrke viruset. Eddiksyretest med 5% eddiksyre kan brukes for å påvise flate, atypiske lesjoner. Eddiksyretest brukes primært ikke for å diagnostisere kondylomer, men kan være nyttig for å se utbredelse av påviste kondylomer.

Nasjonale referansefunksjoner for HPV er lagt til Akershus Universitetssykehus.

Forekomst i Norge

Det er anslått at over 70 % av seksuelt aktive mennesker vil få en HPV-infeksjon i løpet av livet. Mens 250-300 kvinner får livmorhalskreft årlig i Norge, er det ca 3000 kvinner som opereres for forstadier til kreft. Til tross for god oppslutning (80%) om masseundersøkelsen mot livmorhalskreft  (se under) dør det årlig ca 75 til 100 kvinner av livmorhalskreft i  Norge. En del krefttyper i vulva, vagina og penis er også HPV-assosiert, men forekommer sjeldnere, tilsammen ca 100 tilfeller i året.

Ca. 10 % av norske kvinner oppgir at de har hatt kjønnsvorter, og det må antas at forekomsten er minst like høy blant norske menn.

Behandling

Celleforandringer på biopsien fra livmorhalsen klassifiseres som cervical intraepital neoplasi (CIN) og graderes fra 1-3 etter alvorlighetsgrad. CIN 2-3 regnes som forstadier til kreft og behandles med en operasjon, ”konisering”, hvor en kjegleformet bit av livmorhalsen fjernes. HPV assosiert kreft i genitalia både hos kvinner og menn behandles i hht. kliniske retningslinjer.

Fjerning av synbare kjønnsvorter påvirker i liten grad selve infeksjonen. Det finnes ingen antiviral behandling, kun symptomatisk behandling.  Egenbehandling med antivirale midler (podofyllotoksinløsning eller imikvimod) er vanligvis det beste behandlingsalternativet mot kondylomer, særlig hos menn. Pensling hos lege med podofyllinoppløsning anbefales ikke lenger. Lokalbehandling med oppløsning eller krem bør ikke benyttes under graviditet. Kjønnsvorter kan også fjernes kirurgisk med laser, skraping eller frysning. Residiv er hyppig, men på sikt vil praktisk talt alle kvitte seg med sine kjønnsvorter uten behandling.

Forebyggende tiltak

Kondom gir en viss beskyttelse, men vil mange ganger ikke dekke alle infiserte områder, og gir ikke full beskyttelse mot HPV-infeksjon.

Cytologiske undersøkelser

Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft har vært landsdekkende i Norge fra 1995. Denne undersøkelsen skal forhindre utvikling av kreft i livmorhalsen ved at forstadier til kreft, såkalte celleforandringer på livmorhalsen, oppdages og behandles. Kvinner i aldergruppen 25-69 år anbefales å ta celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år. Det er viktig at kvinner som er yngre enn 25 år ikke tar kreftprøver fordi det da ofte er primærinfeksjonen med HPV virus som påvises. Denne vil i over 90% av tilfellene gå over av seg selv. 

I det norske screeningprogrammet tas det knapt 450 000 celleprøver årlig. Per i dag er det ingen metode til å forutsi hvilke celleforandringer som kan utvikle seg videre til kreft. Derfor behandles alle norske kvinner med påviste alvorlige celleforandringer, selv om mange av disse aldri vil utvikle kreft.

Vaksiner

Det er utviklet to vaksiner mot HPV, Gardasil® ”Sanofi Pasteur MSD” og Cervarix® ”GlaxoSmithKline”. Vaksinene består av genteknologisk fremstilt overflateprotein fra HPV-virus, satt sammen til viruslignende partikler (VLP). Begge vaksinene inneholder VLP fra HPV-genotypene 16 og 18, Gardasil inneholder i tillegg VLP fra HPV type 6 og 11. Iflg. HPV-vaksine er profylaktisk og bør fortrinnsvis gis før seksuell debut. Det er ikke påvist at vaksinene har terapeutisk effekt. Om vaksine gis etter at en person har pådratt seg infeksjon med én av genotypene som dekkes, har studier vist at vaksinen fortsatt er virksom mot de andre genotypene. Siden vaksinen bare beskytter mot de HPV-typene som er årsak til ca. 70 % av tilfellene av livmorhalskreft, er det svært viktig at kvinner som lar seg vaksinere, fortsetter å følge screeningprogrammet mot livmorhalskreft.

Gardasil ® beskytter i tillegg mot kjønnsvorter og celleforandringer forårsaket av genotypene 6 og 11

Vaksine i vaksinasjonsprogrammet

HPV-vaksine ble tatt inn i barnevaksinasjonsprogrammet for jenter i 7. klasse fra skoleåret 2009-2010. Til nå er det Gardasil som er brukt i barnevaksinasjonsprogrammet. Fra november 2016 tilbys Cervarix til kvinner født i 1991 og senere gjennom et midlertidig, toårig vaksinasjonsprogram (innhentingsprogram).  Mer informasjon:

I forbindelse med innføringen av HPV-vaksinen er det opprettet et langsiktig oppfølgingsprogram (HPVnorvaks). Programmet administreres av Folkehelseinstituttet og omfatter blant annet løpende oppfølging og rapportering av vaksinasjonsdekning samt uønskete hendelser. Blant det siste årskullet jenter som er tilbudt HPV vaksine i programmet, jenter født i 2002, har 86 % fått første dose per juni 2015. Andelen som har fått minst 2 doser er 85 % og 76 % har foreløpig fått alle tre dosene. 

Folkehelseinstituttets har egne temasider om HPV og HPV-vaksine hvor man bla.a finner informasjon om vaksinen:

Les mer om vaksinen i Vaksinasjonsboka:

Tiltak ved enkelttilfelle

Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft har klare retningslinjer for hvordan celleforandringer og HPV infeksjon skal følges opp hos den enkelte kvinne. Disse retningslinjene er under løpende evaluering.

Ved kjønnsvorter bør partner få informasjon. Smitteoppsporing anses vanligvis ikke hensiktsmessig.

Personer som har fått påvist kjønnsvorter vil bli vurdert med tanke på risikoatferd og midlertidig eller permanent utelukkelse fra blodgivning. 

Meldingsplikt

For å evaluere effekt av vaksinen ble HPV-infeksjon som har forårsaket kreft eller forstadier til kreft gjort meldingspliktig til MSIS, gruppe A sykdom fra 1.juli 2014, og fra 2017 skal forekomst av HPV-genotyper i livmorhalskreft og forstadier til livmorhalskreft registreres i MSIS.

Kreftregisteret melder opplysninger til MSIS om pasienter som har fått påvist kreft eller forstadier til kreft. Endringer følges ved at prøver fra livmorhalsen tatt i forbindelse med utredning av forstadier til livmorhalskreft eller livmorhalskreft HPV-testes ved det nasjonale HPV-referanselaboratoriet. Resultatene fra disse testene skal lagres i Meldesystem for infeksjonssykdommer (MSIS) ved Folkehelseinstituttet.

Relaterte saker

Eksterne lenker