Om hepatitt E

Ulike genotyper av HEV finnes i ulike deler av verden og kan gi svært ulik epidemiologi og sykdomsutvikling. 

• Genotypene 1 og 2 virus har bare blitt funnet hos mennesker og opptrer primært i lavinntektsland i Afrika og Asia. Sykdom med disse to genotypene opptrer både sporadisk og i store epidemier. De kjennetegnes av en usedvanlig høy mortalitet blant gravide på opp mot 25 %.
• Genotype 3 og 4 virus sirkulerer blant mange dyr (inkludert gris, villsvin og hjort) uten at de gir sykdom hos dyrene, men kan av og til smitte til mennesker gjennom konsum av infisert kjøtt. Disse genotypene finnes sannsynligvis over hele verden, og det er disse genotypene som gir lokal smitte i høyinnkomstland, de gir sjelden alvorlig sykdom eller utbrudd. I Europa finnes primært genotype 3. Serologiske undersøkelser i høyinnkomstland i Europa har vist overraskende høye prevalenser av gjennomgått hepatitt E, til tross for at sykdommen sjelden diagnostiseres. 

Verdens helseorganisasjon har estimert at det årlig smittes over 20 millioner mennesker med hepatitt E, og at det er 44 000 dødsfall årlig som kan relateres til hepatitt E (2015). Sykdommen finnes overalt i verden. Vannbårne utbrudd er vanlig i de fleste land i Afrika og Asia. Utbrudd er også rapportert fra Mexico. Disse utbruddene forårsakes av genotype 1 eller 2.

Det første dokumenterte utbruddet av sykdommen var et vannbårent utbrudd i 1955-56 i New Dehli, India. Viruset ble første gang påvist i 1983. Det første dokumenterte tilfellet av akutt hepatitt E smittet i Norge var i 2016. Svin er et viktig reservoar for hepatitt E-viruset i Norge. I Norge er antistoff mot hepatitt E funnet hos 14 % av norske blodgivere og hos over 75 % av testede griser.

Smittemåte og smitteførende periode

I lavinnkomstland vanligvis vehikkelsmitte gjennom vann eller matvarer forurenset med kloakk som inneholder HEV. I høyinnkomstland tror man at viruset smitter fra dyr til mennesker gjennom inntak av ulike matvarer (antagelig primært svinekjøtt), men den eksakte smitteveien er ukjent. Kontaktsmitte fra person til person gjennom nærkontakt i samme husstand er sjelden, men kan forekomme. Det er tilfeller av smitteoverføring gjennom blodtransfusjon og transplantasjoner. Smitteførende periode for hepatitt E er ukjent, antagelig 4-6 uker fra smittetidspunkt.

Inkubasjonstid 

2-8 uker, vanligvis 4-6 uker.

Symptomer og forløp 

Asymptomatiske infeksjoner forekommer. Moderat feber, allmenn uvelfølelse, hodepine, vekttap, magesmerter, kvalme og utvikling av ikterus, mørk urin og kløe. Symptomer opptrer vanligvis i aldersgruppen 15-40 år for genotype 1. Hepatitt E forårsaket av genotype 3 og 4 som kan forekomme i Norge gir vanligvis svært få symptomer, er ikke farlig for gravide og opptrer av en uforklarlig grunn mest blant eldre menn. Kronisk infeksjon hos immunsupprimerte og eksaserbasjon av eksisterende kronisk hepatitt kan forekomme. Genotype 1 og 2 kan medføre alvorlig hepatitt hos gravide, spesielt ved smitte i tredje trimester. Infeksjon med HEV gir ikke kronisk bærerskap.

Diagnostikk 

Antistoffpåvisning (IgM) eller (IgG) i serum der IgM indikerer nylig infeksjon og IgG gjennomgått infeksjon. Agenspåvisning med PCR rundt sykdomsdebut. HEV kan vanligvis påvises i blod i to-tre uker etter sykdomsdebut, og i faeces et par uker lenger. Ved kronisk infeksjon hos immunsupprimerte kan viruset påvises i blod så lenge infeksjonen persisterer. Nasjonale referansefunksjoner er lagt til Folkehelseinstituttet som mottar prøver for diagnostikk av hepatitt E, se Veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser .

Forekomst i Norge

Hepatitt E var nominativt meldingspliktig i MSIS i perioden 1991-2002. I denne perioden er det meldt 24 tilfeller av hepatitt E, alle hos personer smittet i utlandet (Pakistan 11, India 8, andre/ukjent 5).

Behandling  

Ingen spesifikk behandling ved hepatitt E.

Hepatitt E er i smittevernloven definert som allmennfarlige smittsomme sykdommer. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser.

Forebyggende tiltak

Normalt humant immunglobulin som er tilgjengelig i Norge gir ingen beskyttelse mot hepatitt E. Ved reiser til endemiske områder for hepatitt E i Asia og Afrika er god mathygiene og å unngå ikke-desinfisert drikkevann viktig. Dette gjelder spesielt for gravide. To kandidatvaksiner er utviklet der den ene er godkjent for salg i Kina. Ingen vaksine er foreløpig tilgjengelig utenfor Kina.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd 

Ved et importert tilfelle av hepatitt E bør pasienten ha ekstra streng hånd- og toaletthygiene. Sekundærtilfeller forekommer sjeldent. Personer med diagnostisert hepatitt E og er:

• personer som produserer, videreforedler, tilbereder eller serverer mat (inkl. ansatte i næringsmiddelvirksomhet, serveringssteder og ansatte i barnehager og institusjoner med slikt ansvar) og som kommer i direkte eller indirekte kontakt med næringsmidler som skal spises rå eller uten ytterligere oppvarming
• helsepersonell som har direkte kontakt (inkl. servering av mat) med pasienter som er særlig utsatt for infeksjonssykdommer eller for hvem infeksjoner vil kunne ha særlig alvorlige konsekvenser f.eks. premature barn, pasienter ved intensivavdeling o.l.
• personer som kommer i kontakt med gravide, spedbarn/ bleiebarn.

bør ikke utføre sitt ordinære arbeid dersom det er gått mindre enn 3 uker siden symptomdebut. Kontrollprøve er ikke nødvendig.

For håndtering av utbrudd se Folkehelseinstituttets veileder: Utbruddsveilederen

Ikke meldingspliktig til MSIS. Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser kan være aktuelt ved utbrudd, se Varsling av smittsomme sykdommer .