Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Erythema infectiosum (femte barnesykdom) - veileder for helsepersonell

Erythema infectiosum er en virussykdom, også kalt femte barnesykdom , som vanligvis har et lett og ukomplisert forløp. Infeksjon under tidlig graviditet kan i sjeldne tilfeller resultere i fosterdød og hydrops foetalis.

Hopp til innhold

Om erythema infectiosum

Erythema infectiosum forårsakes av infeksjon med parvovirus B19 i slekten erytrovirus. Viruset ble første gang påvist i 1975 og ble relatert til sykdommen i 1983. Risiko for smitteoverføring til foster ble påvist i 1986.

Studier hos barn har vist at rundt halvparten av tilfellene kan forløpe uten symptomer. Sykdommen kan hos voksne gi leddaffeksjon som kan vare opptil flere uker eller måneder. Infeksjonen opptrer sporadisk eller epidemisk vanligvis i aldersgruppen 5-15 år. Større utbrudd vinter og vår hvert 3-5 år er vanlig. Utbrudd kan forekomme lokalt og nasjonalt og det er ofte lokale utbrudd i skoler og barnehager. Studier har vist at over halvparten av den voksne befolkningen har antistoffer mot viruset.

Smittemåte og smitteførende periode

Nærdråpesmitte fra person til person. Erythema infectiosum er mest smittsomt ca. 7 dager før utslett opptrer og er antagelig ikke smittsom etter utbrudd av utslett. Ved asymptomatisk infeksjon begynner den smittsomme perioden rundt 4 dager etter eksponering og er som regel over 15 dager etter eksponering (av og til opptil 21 d). Vertikal smitte fra mor til foster kan forekomme. Hvis en gravid kvinne blir infisert, er sjansen for at viruset overføres til barnet ca. 30. Kan smitte ved transfusjon av blodprodukter, benmargs- og organtransplantasjon.

Inkubasjonstid

4 – 21 dager.

Symptomer og forløp

Asymptomatisk hos mange. Erythema infectiosum er karakterisert av et rødt sammenflytende utslett i ansiktet som i løpet av et par dager sprer seg til resten av kroppen. Ofte lett kløe i huden hos voksne. Vanligvis lett feber og luftveissymptomer noen dager i forkant av utslettet. Voksne har ofte få allmennsymptomer, men spesielt kvinner kan også få leddsmerter som hos noen få kan vare i flere måneder. Utslettet forsvinner i løpet av 7-10 dager, men kan residivere. Intrauterin infeksjon kan føre til spontanabort, fosteranemi, hydrops foetalis og fosterdød (se eget avsnitt). Parvovirus B19-infeksjon kan opptre i mer kroniske og alvorlige former, særlig hos pasienter med nedsatt immunforsvar. Personer med alvorlige anemier kan utvikle aplastiske kriser.

Diagnostikk

Parvovirus bør inkluderes dersom laboratoriediagnostikk utføres ved tilstander med feber og utslett. Vær oppmerksom på den kliniske likheten med rubella og meslinger, spesielt ved utbrudd i barnehager og skoler. IgG benyttes for å teste om man er mottakelig for infeksjon. Ved spørsmål om akutt infeksjon eller mulig eksponering bør man teste på spesifikt IgM og IgG, samt spesielt hos gravide gjøre viruspåvisning ved PCR da det viser seg at immunkompleksdannelse kan føre til negativ serologi ved akutt infeksjon. Ved mistanke om eksponering og negativt resultat i den første prøven, kan prøven gjentas slik at den maksimale inkubasjonstiden på 21 dager dekkes. Påvisning av parvovirus B19-nukleinsyre i blod, fostervann, beinmarg og autopsimateriale er også mulig. Ved parvovirusinfeksjon hos blodgivere brukes PCR til å undersøke om virus ikke lenger kan påvises i blod slik at donasjon kan gjenopptas siden det er vist at man kan ha en lavgradig viremi i lang tid etter en akutt infeksjon.

Parvovirus B19-infeksjon og graviditet

Alle gravide med ukjent immunitet som eksponeres for parvovirus B19 eller har typiske symptomer, med eller uten kjent eksponering, bør tilbys antistofftest (IgM og IgG) og viruspåvisning ved PCR-metode. Både PCR og antistofftesting bør gjentas hvis negativt resultat og nylig eksponering.  

Symptomer hos fosteret opptrer vanligvis innen 12 uker, men opptil 20 uker etter mors infeksjon er beskrevet. Av den grunn bør gravide med aktuell infeksjon henvises til gynekolog eller fødeavdeling for videre undersøkelser og jevnlige ultralydundersøkelser for å kunne fange opp anemisymptomer og hydrops foetalis hos fosteret. Der anemi og/eller hydrops foetalis diagnostiseres hos fosteret, kan intrauterin blodtransfusjon redusere dødeligheten. Påvisning av parvovirus B19-nukleinsyre i fostervann er mulig.

Bakgrunn

Rundt 60 % av kvinner i fertil alder vil ha gjennomgått parvovirus B19-infeksjon og være immune, og dermed vil ca 40 % av gravide ha risiko for å få en primærinfeksjon under graviditeten. Risikoen for at en mottagelig gravid smittes varierer. I endemiske perioder er serokonversjonsraten vist å være 1,0 %, med en stigning til 13,5 % i epidemiske perioder. Høyest risiko har gravide som eksponeres for egne barn med infeksjon. Blant gravide som blir infisert er rundt halvparten asymptomatiske.

I om lag 30 % av tilfellene der en gravid kvinne blir smittet i svangerskapet, blir virus overført til fosteret. Totalt ser det ut til at infeksjon hos mor kan føre til spontanabort, hydrops foetalis eller intrauterin fosterdød hos under 10 %. En liten andel av spontanaborter i 1. trimester kan muligens tilskrives parvovirus B19, men fosteret er antagelig mest sårbart for infeksjon i 2. trimester når erytropoiesen er mest aktiv. Ulike studier viser noe ulike estimater for risiko for hydrops foetalis og fosterdød, men risikoen ser ut til å være størst ved smitte første halvdel av svangerskapet. Det er vist at en liten andel tilfeller av fosterdød i 3. trimester er assosiert med parvovirus B19-infeksjon, men da uten hydrops foetalis i forkant. Det er ikke vist forhøyet risiko for fostermisdannelser ved intrauterin infeksjon.

Forebyggende tiltak under graviditeten

Gravide bør om mulig, spesielt de første 20 ukene av svangerskapet, unngå miljøer hvor det er konstatert utbrudd av erythema infectiosum til det ved en blodprøve er påvist at den gravide er immun mot parvovirus B19. Dersom eksponering har funnet sted, bør den gravide følges opp. Under utbrudd vil det være risiko for smitte overalt i samfunnet, og den største risikoen vil oftest være smitte fra barn i egen husstand. Ved utbrudd på arbeidsplassen til en ikke-immun gravid vil det kunne være aktuelt å tilby omplassering etter individuell vurdering. Utenom utbruddsperioder er det lavere risiko for smitte.  

Gravide helsearbeidere bør unngå kontakt med pasienter med parvovirus B19-infeksjon til det ved en blodprøve er påvist at hun er immun. En mottagelig gravid helsearbeider bør tilbys omplassering slik at hun kan unngå kontakt med slike pasienter mens hun er gravid. Dersom eksponering har funnet sted, bør den gravide følges opp.

Forekomst i Norge

Parvovirus B19-infeksjon er svært vanlig. Seroprevalensen øker med alderen og studier har vist at rundt 60 % av kvinner i fertil alder har antistoffer mot viruset Parvovirus B19-infeksjon er svært vanlig. Seroprevalensen øker med alderen og studier har vist at rundt 60 % av den voksne befolkning har antistoffer mot viruset.

Behandling

Ingen spesifikk behandling for erythema infectiosum. Behandling med immunglobulin i enkelte tilfeller. Der hydrops foetalis og/eller anemi diagnostiseres hos fosteret, har intrauterin blodtransfusjon vist seg å redusere dødeligheten betydelig.

Forebyggende tiltak

Smitteforebygging innebærer generell god hygiene blant annet med hyppig håndvask. Vaksine er under utvikling.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Ingen spesielle tiltak i nærmiljøet. Barn kan gå i barnehage ved god allmenntilstand uavhengig av utslett.

Meldings- og varslingsplikt

Ikke meldingspliktig til MSIS.

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser kan være aktuelt ved utbrudd (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).