Hopp til innhold

Røyskatt

Publisert Oppdatert

Røyskatten (Mustela erminea) er et lite mårdyr, og det hvite vinterskinnet ble tidligere solgt som et svært verdifullt pelsverk under navnet hermelin. Røyskatten finnes over hele landet. Av natur er den svært nysgjerrig. Den spiser mye smågnagere, og blir av mange sett på som et viktig nyttedyr i områder med mye mus. Normalt gjør den ingen skade, men den kan enkelte ganger bo i og under bygninger hvor den kan hamstre store mengder gnagere med påfølgende luktproblemer fra de døde dyrene.

Røyskatt
Røyskatt i hvit vinterpels bak, og brun sommerpels foran i bildet. Legg merke til den karakteristiske svarte haletippen. Illustrasjon: Trond Haugskott

Røyskatten (Mustela erminea) er et lite mårdyr, og det hvite vinterskinnet ble tidligere solgt som et svært verdifullt pelsverk under navnet hermelin. Røyskatten finnes over hele landet. Av natur er den svært nysgjerrig. Den spiser mye smågnagere, og blir av mange sett på som et viktig nyttedyr i områder med mye mus. Normalt gjør den ingen skade, men den kan enkelte ganger bo i og under bygninger hvor den kan hamstre store mengder gnagere med påfølgende luktproblemer fra de døde dyrene.


Utbredelse

Røyskatt er utbredt over stort sett hele Europa med unntak av Island og i en del områder rundt Middelhavet (1, 2). Hos oss finner vi den over hele landet (1). Den foretrekker områder med fuktig mark, og gjerne steinrøyser.

Kjennetegn

Spor av røyskatt i snø
Røyskattens spor i dyp snø viser ofte avtrykk av både føttene og kroppen. Foto: Anne Figenschou Soleng

Røyskatten er et lite mårdyr med en lang smal kropp på 18–31 cm. I tillegg kommer halen på 5–12 cm. Vekten kan komme opp i 450 gram. Vinterpelsen er helt hvit, med unntak av den svarte halespissen som gjør at man lett kan skille den fra snømusa. Om sommeren er pelsen brun på oversiden og gulhvit på undersiden.

Fotavtrykkene er lett gjenkjennelige på mårdyrenes karakteristiske hoppende parspor. De veksler ofte mellom korte og lange sprang. Forbeina lager et spor som er ca. 2 cm langt og 1,5 cm bredt, mens bakbeina lager spor som er henholdsvis 3,5 cm langt og 1,3 cm bredt.

Røyskatta plasserer ofte ekskrementene (avføringen) på forhøyninger i terrenget. De inneholder mye hår, fjær og knokler. De har den typiske mårformen, pølseformet, snodd og trukket ut i en spiss. De er om lag 5 mm tykke.

Røyskatter lager mange forskjellige lyder. Den kan hvine med en skingrende lyd, og den kan lage knurrelyder som demper aggresjon mellom individer, og som hunnen bruker for å holde kontakt med ungene. Ofte er det disse karakteristiske lydene, pluss krafselyder, man hører hvis man har røyskatter i en bygning.

Ekskrementer fra røyskatt
Ekskrementer fra røyskatt er rundt 5 mm tykke, pølseformete, snodde og trukket ut i en spiss. De inneholder fjær, pels og knokler, og plasseres gjerne på forhøyninger i terrenget eller under hytter og bygninger der røyskatta kan ha tilhold. FHI - Arnulf Soleng

Livssyklus

Paringstiden er i mai-august, mens ungene fødes i april/mai året etter på grunn av en meget forsinket fosterutvikling. Kullstørrelsen varierer mellom fem og tolv unger, og er avhengig av tilgangen på smågnagere. Er det veldig lite smågnagere kan ynglingen utebli. Hunnen og ungene er sammen utover sommeren til juli/august. Da kan ungene jakte selv og de blir selvstendige.

Atferd

Røyskatten har territorier, og den har gjerne flere hi innen dette området. Hiet er gjerne i et hult tre, i en fjellsprekk, under en trestamme eller i en steinur. Den lever vanligvis alene, utenom parringstiden. Territoriets størrelse varierer med habitatet og med årstiden.

Røyskatt i hi
Røyskatten har gjerne hi i et hult tre, i en fjellsprekk, under en trestamme eller i en steinur. Foto: Colourbox

I forbindelse med paringen kan eldre hanner vandre over store områder. Hunner har vanligvis tilhold i et område som strekker seg noen hundretalls meter utover, mens hannene ofte har områder som er tre til fire ganger større enn det. Røyskatten er en utmerket klatrer og den svømmer godt. Den har god luktesans, men generelt dårlig syn, selv om nattsynet er rimelig bra. Dyret kan være i aktivitet hele døgnet, men trives best om natten og i skumringen.

Fødeopptak

Føden til røyskatt domineres av smågnagere. De spiser også fugleunger, meitemark, insekter, frosk og bær.

Røyskatt som skadedyr

Normalt ser man på røyskatten som et nyttedyr i og med at den spiser store mengder smågnagere. Den kan imidlertid ta tilhold i og under bygninger, spesielt hytter. Enkelte ganger opplever man luktproblemer på slike steder pga. døde smågnagere som røyskatten har hamstret. Blir det store mengder avføring på slike steder, for eksempel på grunn av yngling, kan det også medføre luktproblemer. Røyskatter som kommer inn i bygningens oppholdsrom kan ødelegge inventaret.

Forebygging og sikring

Forebygging mot røyskatt foregår ved å sikre bygget. Alle åpninger som røyskatten kan benytte må tettes. Dette vil være som å sikre bygget mot gnagere, bortsett fra at røyskatta ikke gnager seg gjennom myke tettematerialer slik som byggskum, plastnetting osv slik gnagere kan gjøre. Husk at røyskatten er en dyktig klatrer, og at også hull og sprekker høyt oppe på bygningen må tettes.

Bekjempelse

Forskrift om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i oppdrett, forskning og dyrepark (viltforskriften) gir regler for skadefelling. Skadefelling av røyskatt kan gjøres etter skadelidtes egen beslutning uten særskilt tillatelse hele året når det er nødvendig for å stanse eller avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom.  Et meget viktig poeng i forbindelse med eventuell skadefelling er at viltforskriften gir følgende vilkår som må være oppfylt før skadefelling starter:

  • Skaden er eller kan bli av vesentlig økonomisk betydning
  • Skadeforebyggende tiltak er i rimelig utstrekning forsøkt, vurdert ut fra hvilke verdier som skal beskyttes og kostnadene ved alternative tiltak
  • Uttaket rettes mot skadegjørende individ
  • Uttaket er egnet til å stanse eller vesentlig begrense skadesituasjonen
  • Uttaket ikke truer bestandens overlevelse

Felling av skadegjørende vilt skal følge de krav til ordinær jaktutøvelse som fremgår av viltloven med tilhørende forskrifter. Det er imidlertid ikke nødvendig å løse jegeravgift for å delta i en skadefelling. Innenfor tettbygd strøk er bruk av våpen i alminnelighet forbudt. Tillatelse må derfor innhentes fra politimyndighetene før felling foretas. Dyrevelferdsloven setter krav til at avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Man kan bruke fangstbur til røyskatt. Dyret søker til fangstredskapet lokket av åte i form av mat/lukt. Som åte for røyskatt kan man bruke de fødetyper den normalt spiser. Ellers kan ulik mat for kjæledyr, egg, fisk osv være effektivt. Fangstredskapet kan også være konstruert som en slagfelle eller fallem/fallstokk som utløses når dyret passerer. Disse skal virke slik og ha slik slagkraft at det vilt som fanges blir drept øyeblikkelig. Ved bruk av redskaper som fanger viltet levende er man ansvarlig for å hindre at redskapet er til fare for andre dyr og mennesker, og man er pliktig til å stenge redskapet i etterkant av fangstperioden. Fangstredskaper skal ikke utplasseres i områder hvor alminnelig ferdsel medfører at det kan oppstå fare for mennesker eller husdyr. Det er ikke tillatt å bruke levende lokkedyr i fangstredskaper. Fangstredskap som er utplassert skal være merket med brukerens navn og adresse og eventuelt telefonnummer.

Ved bruk av fangstredskap som fanger viltet levende er man pliktig til å føre tilsyn med fangstredskapet minst én gang hvert døgn. Fredet vilt eller vilt som ikke tillates fanget i vedkommende redskap skal straks slippes fri. Fangstredskap som avliver viltet skal ha tilsyn minst én gang hver uke. Ved levendefangst skal innfanget vilt straks avlives på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte og slik at viltet ikke utsettes for unødig lidelse. For ytterligere informasjon se Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst samt tilhørende veileder.

Kjemisk kontroll ved bruk av gift er ikke tillatt. Det finnes utstyr som er laget for å skremme bort gnagere og andre pattedyr, f.eks. apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner. Det finnes ikke vitenskapelige undersøkelser som viser at disse er effektive, og vi kan derfor ikke anbefale bruken av disse. Kjemiske avskrekkingsmidler (repellenter) er heller ikke vist å være spesielt effektive. Det er ingen biologiske bekjempelsestiltak som kan anbefales per i dag.

Referanser

Om artikkelen / endringshistorikk

Innhold på denne siden