Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Skadedyrveilederen

Røyskatt

Røyskatten (Mustela erminea) er et lite mårdyr, og det hvite vinterskinnet ble tidligere solgt som et svært verdifull pelsverk under navnet hermelin. Røyskatten finnes over hele landet. Av natur er den svært nysgjerrig. Den spiser mye smågnagere, og blir av mange sett på som et viktig nyttedyr i områder med mye mus. Normalt gjør den ingen skade, men den kan enkelte ganger bo i og under bygninger hvor den kan hamstre store mengder gnagere med påfølgende luktproblemer fra de døde dyrene.

Hopp til innhold

Røyskatt
Røyskatt i hvit vinterpels bak, og brun sommerpels foran i bildet. Legg merke til den karakteristiske svarte haletippen. Illustrasjon: Trond Haugskott

Utbredelse

Man finner ikke røyskatt i området rundt Middelhavet og på Island, men ellers er den utbredt over hele Europa. Hos oss finner vi den over hele landet. Den foretrekker områder med fuktig mark, og gjerne steinrøyser.

Kjennetegn

Røyskatten er et lite mårdyr med en lang smal kropp på 18–31 cm. I tillegg kommer halen på 5–12 cm. Vekten kan komme opp i 450 gram. Vinterpelsen er helt hvit, med unntak av den svarte halespissen som gjør at man lett kan skille den fra snømusa. Om sommeren er pelsen brun på oversiden og gulhvit på undersiden.

Fotavtrykkene er lett gjenkjennelige på mårdyrenes karakteristiske hoppende parspor. De veksler ofte mellom korte og lange sprang. Forbeina lager et spor som er ca. 2 cm langt og 1,5 cm bredt, mens bakbeina lager spor som er henholdsvis 3,5 cm langt og 1,3 cm bredt.

Ekskrementer fra røyskatt plasseres ofte på forhøyninger i terrenget. De inneholder mye hår, fjær og knokler. De har den typiske mårformen, dvs de er pølseformet, snodd og trukket ut i en spiss. De er om lag 5 mm tykke.

Røyskatter lager mange forskjellige lyder. Den kan hvine med en skingrende lyd, og den kan lage knurrelyder som demper aggresjon mellom individer, og som hunnen bruker for å holde kontakt med ungene. Ofte er det disse karakteristiske lydene, pluss krafselyder, man hører hvis man har røyskatter i en bygning.

Livssyklus

Paringstiden er i mai-august, mens ungene fødes i april/mai året etter på grunn av en meget forsinket fosterutvikling. Kullstørrelsen varierer mellom fem og tolv unger, og er avhengig av tilgangen på smågnagere. Er det veldig lite smågnagere kan ynglingen utebli. Hunnen og ungene er sammen utover sommeren til juli/august. Da kan ungene jakte selv og de blir selvstendige.

Atferd

Røyskatten har territorier, og den har gjerne flere hi innen dette området. Hiet er gjerne i et hult tre, i en fjellsprekk, under en trestamme eller i en steinur. Den lever vanligvis alene, utenom parringstiden. Territoriets størrelse varierer med habitatet og med årstiden. I forbindelse med paringen kan eldre hanner vandre over store områder. Hunner har vanligvis tilhold i et område som strekker seg noen hundretalls meter utover, mens hannene ofte har områder som er tre til fire ganger større enn det. Røyskatten er en utmerket klatrer og den svømmer godt. Den har god luktesans, men generelt dårlig syn, selv om nattsynet er rimelig bra. Dyret kan være i aktivitet hele døgnet, men trives best om natten og i skumringen.

Fødeopptak

Føden til røyskatt domineres av smågnagere. De spiser også fugleunger, meitemark, insekter, frosk og bær.

Røyskatt som skadedyr

Normalt ser man på røyskatten som et nyttedyr i og med at den spiser store mengder smågnagere. Den kan imidlertid ta tilhold i og under bygninger, spesielt hytter. Enkelte ganger opplever man luktproblemer på slike steder pga. døde smågnagere som røyskatten har hamstret. Blir det store mengder avføring på slike steder, for eksempel på grunn av yngling, kan det også medføre luktproblemer. Røyskatter som kommer inn i bygningens oppholdsrom kan ødelegge inventaret.

Forebygging og sikring

Forebygging mot røyskatt foregår ved å sikre bygget. Alle åpninger som røyskatten kan benytte må tettes. Husk at røyskatten er en dyktig klatrer, og at også hull og sprekker høyt oppe på bygningen må tettes.

Bekjempelse

Røyskatt kan felles uten særskilt tillatelse hele året når dyret gjør skade av vesentlig økonomisk betydning Som vilkår for skadefelling heter det seg at skaden må ha oppstått i inneværende sesong, og at det på forhånd i rimelig utstrekning er blitt forsøkt andre tiltak for å avverge skade. For mer informasjon se Forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon.

Felling av skadegjørende vilt skal generelt følge de krav til ordinær jaktutøvelse som fremgår av viltloven med tilhørende forskrifter. Det er imidlertid ikke nødvendig å løse jegeravgift for å delta i en skadefelling. Innenfor tettbygd strøk er bruk av våpen i alminnelighet forbudt. Tillatelse må derfor innhentes fra politimyndighetene før felling foretas.

Feller

Man kan bruke fangstbur til røyskatt. Dyret søker til fangstredskapet lokket av åte i form av mat/lukt. Som åte for røyskatt kan man bruke de fødetyper den normalt spiser. Fangstredskapet kan også være konstruert som en slagfelle eller fallem/fallstokk som utløses når dyret passerer.

Ved bruk av redskaper som fanger viltet levende er man ansvarlig for å hindre at redskapet er til fare for andre dyr og mennesker, og man er pliktig til å stenge redskapet i etterkant av fangstperioden. Fangstredskaper skal ikke utplasseres i områder hvor alminnelig ferdsel medfører at det kan oppstå fare for mennesker eller husdyr. Det er ikke tillatt å bruke levende lokkedyr i fangstredskaper. Fangstredskap som er utplassert skal være merket med brukerens navn og adresse og eventuelt telefonnummer.

Ved bruk av fangstredskap som fanger viltet levende er man pliktig til å føre tilsyn med fangstredskapet minst én gang hvert døgn. Fredet vilt eller vilt som ikke tillates fanget i vedkommende redskap skal straks slippes fri. Fangstredskap som avliver viltet skal ha tilsyn minst én gang hver uke. Ved levendefangst skal innfanget vilt straks avlives på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte og slik at viltet ikke utsettes for unødig lidelse.

For ytterligere informasjon se Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst.

Gift, repellenter og biologiske midler

Kjemisk kontroll ved bruk av gift er ikke tillatt. Det finnes utstyr som er laget for å skremme bort gnagere og andre pattedyr, f.eks. apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner. Det finnes ikke vitenskapelige undersøkelser som viser at disse er effektive, og vi kan derfor ikke anbefale bruken av disse. Kjemiske avskrekkingsmidler (repellenter) er heller ikke vist å være spesielt effektive. Noen mener imidlertid at sprøyting med salmiakk kan få ulike pattedyr til å flytte ut. Dette er ikke dokumentert. Det er ingen biologiske bekjempelsestiltak som kan anbefales per i dag.