Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Skadedyrveilederen

Grevling

Grevling (Meles meles) er lett gjenkjennelig på det svarte og hvite hodet og den raggete pelsen, og den forveksles ikke med noen andre arter i norsk natur. Normalt gjør den ingen skade, men den kan enkelte ganger ødelegge gressplener i sin jakt på meitemark og larver. Den kan også lage seg hi under bygninger, og på den måten forårsake materiell skade. Grevlingen er fredelig, og angriper ikke mennesker.

Grevling
Grevlingen er lett gjenkjennelig på det svarte og hvite hodet. Den grå pelsen på ryggen og sidene er raggete. Illustrasjon: Trond Haugskott

Hopp til innhold

Utbredelse

Grevlingen er utbredt over hele Europa med unntak av de nordligste områdene samt noen øyer i Middelhavet. Hos oss finner vi de nordligste bestandene i Namdalen i Trøndelag. Grevlingen trives best i områder der man finner løvskog kombinert med åpne områder.

Kjennetegn

Grevlingen er det nest største mårdyret i norsk natur bare slått av jerv. Den er kraftig bygd, med et lite hode. Kroppslengden er ca. 67 til 90 cm, mens halen bare er 11–20 cm lang. Vekten ligger vanligvis mellom 9 og 17 kg for hanner (helt opptil 22 kg er registrert). Hunnene er mindre, vanligvis mellom 6 og 14 kg. Vekten varierer imidlertid med årstiden, og om våren etter vintersøvnen kan dyrene være tynne og lette. Grevlingen er lett gjenkjennelig på det svarte og hvite hodet. Den er svart under, og har grå raggete pels på ryggen og på sidene. Beina er korte, og de har lange og kraftige klør som er effektive til graving. Det finnes tre hovedtyper av fargevariasjoner hos grevling; mørk (melanistisk), hvit (albino) og rødlig (erytristisk), men også flere mellomtyper.

Fotavtrykkene til grevling er også lett gjenkjennelige. De peker noe innover, og de er minst like brede som lange. Klomerkene er plassert i en bue.

Avføringen fra grevling plasseres i spesielle toalettgroper som kan være opptil 10 cm dype. Toalettgropene finnes utenfor hiet samt langs territoriets yttergrenser.

Livssyklus

Grevlinger blir kjønnsmodne når de er rundt ett år gamle. De fleste hunner får derimot ikke unger før de er to år gamle. Kullet består av 1–6 unger som fødes om vinteren i januar-mars. Paringen foregår tidlig vår, slik at grevlingen har forlenget fosterutvikling på opptil ti måneder.

Atferd

Grevlinger lever i sosiale grupper som forsvarer et territorium. Dyrene er nattaktive, og vandrer sjelden lenger enn et par kilometer fra hiet. Territoriet markeres med avføring som tilsettes lukt fra analkjertler. Om høsten går grevlingen i hi, og her ligger den frem til våren. Den ligger ikke i dvale slik som bjørner gjør, men den sover seg gjennom vinterhalvåret. Blir det varmt i været kan den våkne og ta seg en liten tur ut før den igjen finner veien tilbake til hiet for å sove videre. Grevlinghiet har vanligvis en stor jordhaug foran inngangshullet som er 30–35 cm i diameter. Denne jordhaugen mangler foran revehi.

Fødeopptak

Grevlingen er altetende, og føden er variert og kan bestå av ulike insekter, fugleegg, snegler, larver, piggsvin og små pattedyr. Om sommeren spiser grevlinger spesielt mye meitemark. Den spiser også plantekost, spesielt om høsten, og røtter, bær, frukt, korn og nøtter er viktige matkilder.

Grevling som skadedyr

Grevlingen gjør fra tid til annen skade på gressplener i sin jakt på meitemark og oldenborrelarver (en type billelarver). Den kan da lage utallige hull i plenen. Den kan også ta tilhold under hus og terrasser, noe som mange føler er ubehagelig. Det kan også bli en del skade på bygninger, spesielt uthus og garasjer, ved at den graver ut hiet sitt her.

Mange mennesker har en ubegrunnet frykt for grevlinger. En gammel myte er at grevlingen er hissig og biter, og at den ikke slipper taket før det knaser i bein. Dette er ikke tilfelle. Grevlinger er fredelige dyr, og hvis de blir forstyrret vil de flykte. Blir den derimot truet og presset opp i et hjørne kan den flekke tenner. Når faren er over stikker grevlingen av.

Forebygging og sikring

Det er ikke enkelt å forebygge mot grevling, men inngjerding kan holde dyrene borte fra bygninger og hager. Oppdager du grevlinghi under terrassen eller under en bygning så ikke steng denne åpningen før du er sikker på at hiet er ubebodd. I verste fall kan du stenge grevlingungene inne i hiet hvis det er bebodd. Du kan også oppleve at skadene rundt bygningen blir enda større hvis hiet er bebodd og grevlingen graver seg inn igjen.

Bekjempelse

Grevling kan felles uten særskilt tillatelse hele året av eier/bruker/rettighetshaver eller den han/hun bemyndiger når dyret gjør skade av vesentlig økonomisk betydning på en eller flere av følgende verdier: Hus, hage, åker, plante- eller frøkultur, aktivt drevne egg- og dunvær, pelsdyrfarm, fjørfeoppdrett eller viltoppdrett. Som vilkår for skadefelling heter det seg at skaden må ha oppstått i inneværende sesong, skaden er av vesentlig økonomisk betydning, og at det på forhånd i rimelig utstrekning er blitt forsøkt andre tiltak for å avverge skade.

For mer informasjon se Forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon.

Felling av skadegjørende vilt skal generelt følge de krav til ordinær jaktutøvelse som fremgår av viltloven med tilhørende forskrifter. Det er imidlertid ikke nødvendig å løse jegeravgift for å delta i en skadefelling. Innenfor tettbygd strøk er bruk av våpen i alminnelighet forbudt. Tillatelse må derfor innhentes fra politimyndighetene før felling foretas.

Feller

Man kan bruke både bås og fangstbur til grevling. Grevlingen søker til fangstredskapet lokket av åte i form av mat/lukt. Som åte for grevling kan man bruke de fødetyper den normalt spiser. Fangstredskapet kan også være konstruert som en felle som plasseres i grevlingens vandringsrute og som utløses når dyret passerer. Bås er et større, stasjonært fangstredskap som gjerne bygges av planker eller mures i stein. Fangstbur er i hovedregelen mindre enn båser og består av et rammeverk av tre eller stål kledd med netting.

Den som setter ut redskaper som fanger viltet levende er ansvarlig for å hindre at redskapet er til fare for annet vilt, bufe og mennesker. Fangstredskaper skal heller ikke utplasseres i områder hvor alminnelig ferdsel medfører at det kan oppstå fare. Det er ikke tillatt å bruke levende lokkedyr i feller. Fangstredskap som er utplassert skal være merket med brukerens navn og adresse og eventuelt telefonnummer. Den som setter ut feller plikter å sette opp plakat som varsler om fangsten som foregår slik at fare for skade på mennesker og husdyr unngås. Kommunen kan etter nærmere fastsatte vilkår gi tillatelse til bruk av slagfelle til fangst av grevling.

Ved bruk av fangstredskap som fanger viltet levende er man pliktig til å føre tilsyn med fangstredskapet minst én gang hvert døgn. Fredet vilt eller vilt som ikke tillates fanget i vedkommende redskap skal straks slippes fri. Ved bruk av fangstredskap som avliver viltet, plikter man å føre tilsyn minst én gang hver uke. Ved levendefangst plikter brukeren straks å avlive innfanget vilt. Avlivingen skal skje sikkerhetsmessig forsvarlig og på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødig lidelse. For avliving av grevling som er fanget i bås eller fangstbur kan salongrifle, revolver eller pistol i kaliber 22 LR nyttes.

Ytterligere informasjon finner man i Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst.

Gift, repellenter og biologiske midler

Kjemisk kontroll ved bruk av gift er ikke tillatt. Det finnes utstyr som er laget for å skremme bort gnagere og andre pattedyr, f.eks. apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner. Det finnes ikke vitenskapelige undersøkelser som viser at disse er effektive, og vi kan derfor ikke anbefale bruken av disse. Kjemiske avskrekkingsmidler (repellenter) er heller ikke vist å være spesielt effektive mot grevling. Noen mener imidlertid at sprøyting med salmiakk kan få grevlinger til å flytte ut av hiet sitt. Det er ingen biologiske bekjempelsestiltak som kan anbefales per i dag.