Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Skadedyrveilederen

Vånd

Vånd, Arvicola amphibius (tidligere Arvicola terrestris) kalles ofte for jordrotte eller vannrotte. På svensk kalles den «vattensork» mens den på dansk går under navnet «mosegrise”. Vånden kan gjøre stor skade på plener, busker og trær, og den kan være en plagsom art for landbruket.

Vånd
Vånd har en rund og butt kroppsfasong. Ørene er godt skjult i pelsen, og den relativt korte halen er hårete. Pelsfargen kan variere fra lys grå til mørk brun og svart. Illustrasjon: Trond Haugskott

Hopp til innhold

Utbredelse

Vånd finnes over nesten hele Europa og Eurasia, og i Norge er den vanlig opp til og med Troms fylke. Man finner den spesielt langs kysten, men også i innlandet og på enger høyt opp i fjellet.

Kjennetegn

Utseendemessig har vånden kort snute, små ører som er lite synlige i pelsen, korte ben og en kort behåret hale. Vånd kan bli opptil 200 gram som voksen. Kroppen er fra 12 til 20 cm, med en hale på 5-11 cm i tillegg. Kroppsfasongen er nokså klumpete og rund sammenlignet med de mer langstrakte rottene og musene. Pelsfargen kan variere fra lys grå til mørk brun og svart (se Tabell 1).

Vånd tilhører gruppen gnagere, og har de samme karakteristiske gnagertennene (fortennene) som rotter og mus. Vånd er imidlertid ingen rotte selv om den ofte kalles for jordrotte/vannrotte.

Livssyklus

Vanligvis legger vånd bolet sitt under bakken i tilknytning til gangsystemet. Den føder ungene sent om våren og om sommeren. Drektighetstiden er ca. 3 uker, og de kan føde 3-5 kull i løpet av sesongen. Hvert kull kan inneholde 4-8 unger. Hunnen kan pare seg like etter fødselen, mens ungene kan reprodusere ved en alder på to måneder.

Vånd er territoriell, og når ungene er avvendt fra moren må de finne et nytt sted å bo. Disse ungene vil gjerne spre seg til naboområder. Naturlige fiender for vånd er ulike rovfugler, måker, hegre, røyskatt, rev, hund og huskatt.

Tabell 1. Noen karakteristiske kjennetegn hos vånd.

Kjennetegn

Vånd (Arvicola amphibius)

Vekt:

200 g

Lengde (kropp):

12-20 cm

Lengde (hale):

5-11 cm (hårete)

Snute:

Butt

Ører:

Små, gjemt i pelsen

Øyne:

Små

Pels:

Alle farger (fra lys grå til brun og svart)

Ekskrementer:

7-10 mm lange og 3-4 mm tykke,

Mat:

Planteeter (røtter, rotknoller, blader, stengler, frø, frukt, grønnsaker)

Vann:

Svømmer meget godt

Atferd:

Nattaktiv

Svømming:

Meget god til å svømme

Bol:

I gangsystemer i bakken

Kjønnsmoden:

2 mnd

Antall unger pr. kull:

4-5

Antall kull pr. år:

4-5

Åpninger som bør tettes:

Går ikke inn i hus

Atferd

Vånd er hovedsakelig aktiv om natten. Den liker fuktige områder, og er flink til å svømme. Man kan imidlertid ofte finne den på tørre steder også. Vånden graver meget omfattende underjordiske gangsystemer i bakken. De fleste gangene går like under jordoverflaten, mens enkelte forgreininger går ned til dypereliggende mat- og ynglekammer.

Gangsystemene har flere utganger, og disse åpningene har vanligvis en diameter på 5-8 cm. Lager man et tverrsnitt av gangen ser man at den er vertikalt oval.

Et karakteristisk kjennetegn for vånd er at utgangshullene som oftest munner ut i jordhaugens ytterkant (se figur nedenfor). Om våren kan man finne lett synlige jordpølser som er utgravd jord og gress som vånden har stappet inn i ganger i snøen (se figur nedenfor).

Vånden er en planteeter, og næringen består hovedsakelig av planterøtter, rotknoller, blader, stengler, frø, grønnsaker og frukt. Vånden hamstrer mat som den gjemmer i egne matlagre nede i gangene i bakken.

Utgangshull fra vånd
Vånd graver store gangsystemer i bakken. Utgangshullene har oftest en diameter på 5-8 cm, og munner ut i jordhaugens ytterkant. Jordhaugene er ofte iblandet gress. FHI - Arnulf Soleng
Utgangshull fra vånd
Utgangshull fra gangsystemet til vånd. Legg merke til at gangsystemet er vertikalt ovalt, og at åpningen munner ut i jordhaugens ytterkant. FHI - Heidi Lindstedt
Våndganger
Om våren kan man finne de karakteristiske ”jordpølsene” som er jord som vånden har gravd ut og stappet inn i ganger under snøen. FHI - Arnulf Soleng

Vånd som skadedyr

De største skadene av vånd er ødeleggelse av røtter på prydbusker og frukttrær. Disse ødeleggelsene kan gi store økonomiske tap f.eks. i frukthager. Videre kan selve gangsystemene gi store ødeleggelser i hager, parker og plener. Plantefelt kan også lide under angrep fra vånd. Vånden kan, slik som rotter og mus gjør, gnage på ulike gjenstander, f.eks. kan underjordiske kabler bli skadelidende. Vånd går imidlertid ikke inn i bygninger og hus slik som rotter og mus gjør.

Sykdommer fra vånd

Vånd kan være reservoarvert for bakterien som forårsaker sykdommen tularemi (harepest). Tularemi hos mennesker forekommer som enkelttilfeller i Norge, og har vært spesielt knyttet til drikkevann forurenset av gnagere. Det kan heller ikke utelukkes en viss risiko for smitte av diarèfremkallende bakterier fra vånd hvis dyrene kommer i kontakt med menneskeføde.

Forebygging

Ofte forveksler folk vånd med vanlig brunrotte. Det er derfor viktig å kunne fastslå med sikkerhet hva slags gnager som forårsaker problemene. Man må videre få et overblikk over antall dyr, samt finne de områdene (gangsystemene) som viser aktivitet av dyr. Man kan gå nøye over området og tråkke igjen alle hull som vånden har laget. Ganger og hull som er aktive vil raskt bli åpnet igjen.

De største våndproblemene finner man vanligvis i områder som grenser opp mot jordbruksområder som ligger brakk. Herfra vil det stadig kunne vandre inn nye vånd. Det er viktig å finne ut hvilke omkringliggende områder som kan opprettholde store bestander av vånd.

Et godt forebyggende råd er å holde gresset kort. Tunge redskaper som pakker jorda sammen slik at gangene ødelegges kan også gjøre nytte. Det er viktig at naboer i fellesskap går sammen om bekjempelse av vånd for å hindre innvandring av nye dyr fra ubehandlede områder i omgivelsene. På brakklagte jordbruksområder kan man bruke jordfres, eventuelt slippe ut beitedyr som tråkker i stykker gangene.

Man har i enkelte land utviklet gjerder som holder vånden ute. Disse gjerdene stikker 20-50 cm ned i bakken og 30-50 cm opp over bakken. Disse gjerdene kan effektivt holde vånden ute av områder hvor dyrene kan gjøre meget stor skade slik som for eksempel i botaniske hager og urtehager. Det er ellers ingen praktiske måter å sikre eiendommer på for å forhindre invasjoner av vånd. I områder med mye vånd bør man sikre ledninger, kabler osv. som ligger på og under bakken slik at ikke disse kan gnages på.

Bekjempelse

Selve bekjempelsen skal utføres med minste mulige risiko for miljø og helse (substitusjonsprinsippet), og kan basere seg på mekaniske bekjempelsesmidler som feller eller kjemiske midler som gift.

Bruk av feller (rottefeller, muldvarpsakser eller netting/kassefeller) kan anbefales. Man plasserer fellene på steder der vånden er aktiv. Levendefangende netting- eller kassefeller plasseres over aktive åpninger, gjerne på steder med tett beplantning. Helst bør fellen, unntatt selve åpningen, dekkes til med f.eks. halm eller gress. Inne i fellene legges åte f.eks. solsikkefrø, paprika, mais, gulrot, poteter eller jordbær. Disse fellene har vist seg å være meget effektive når det gjelder fangst av vånd.

Fellene må inneholde drikkevann og et sted for dyret å gjemme seg. Slike feller må kontrolleres daglig. Etter fangst må vånden enten slippes fri et annet sted eller avlives på en forsvarlig måte i henhold til dyrevelferdsloven.

Man kan bruke rottefeller (klappfeller) mot vånd. På rottefellene kan man bruke f.eks. eple eller gulrot som åte. Rottefellene plasseres inne i gangsystemet til vånden. Det anbefales å bruke to feller plassert etter hverandre med utløseren i hver ende slik at vånden treffer på disse samme hvilken vei den går i gangen.

En grunnregel for all gnagerbekjempelse er at jo flere feller jo bedre er muligheten for å lykkes med bekjempelsen. Også såkalte muldvarpsakser kan brukes mot vånd. Disse plasseres også nede i gangsystemene. Klappfeller kan med hell også plasseres ved utgangshullene, men da dekkes til med en kasse eller bøtte slik at andre dyr ikke får tilgang til fellen.

Det er ikke noen godkjente plantevernmidler og heller ingen godjente biocidprodukter av typen antikoagulanter til bruk mot vånd.Bruk av aluminiumfosfid kan være effektivt mot vånd. Slike midler kan imidlertid kun brukes av en godkjent skadedyrbekjemper med godkjent tilleggskurs.

Apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner er ikke vist å ha noen skremmende effekt på vånd. Det ser også ut til at virkningen av illeluktende kjemikalier som f.eks. møllkuler i gangene for å skremme bort vånden er begrenset. Kalsiumkarbid som utvikler acetylengass når den kommer i kontakt med vann er heller ikke en metode som er effektiv for å bekjempe eller skremme vekk vånd.

Man vil ikke klare å drukne dyrene ved å fylle vann i gangsystemet. Eksos er ikke et godkjent biocid eller plantevernmiddel og det er derfor ikke lovlig å bruke.

En del huskatter og hunder kan være flinke til å ta vånd, og kan på den måten holde bestanden delvis under kontroll. Oftest vil allikevel nytten være begrenset på grunn av rask reproduksjon hos vånd sammen med innvandring av nye dyr fra naboområder.

En fullstendig utryddelse av vånd er vanskelig fordi det alltid vil være enkelte individer man ikke klarer å ta knekken på. Vånd fra naboområder vil ofte relativt raskt invadere et behandlet område. Det er viktig at man starter bekjempelsen tidlig på våren før dyrene blir for tallrike. Etter en vellykket våndbekjempelse er det viktig å ødelegge gangsystemene slik at disse ikke ligger klare for en ny invasjon av vånd.