Utbredelse

I Norge er det påvist seks arter av brems (Diptera: Oestridae). Kubrems, liten kubrems og hestebrems er sjeldne, mens reinbremsene er vanlige der det er reinflokker. Elgens svelgbrems er funnet nord-øst i Finnmark og har nylig også blitt funnet i Trøndelag og på Østlandet (1). Verdt å merke seg er at navnet «brems» ofte brukes feilaktig om de store, blodsugende kukleggene, som altså hører til en helt annen familie av fluer, nemlig klegg.

Utseende

De norske bremsene er relativt store fluer, 11–18 mm lange. De har et humlelignende utseende siden kroppen er besatt med mange hår av gul, hvit og brun farge (Figur 1). Larvene er pølseformet og har tykk hud med tverrbånd av korte vorter og torner.

Livssyklus

Hos alle brems foregår larveutviklingen i levende pattedyr. Bremslarvene har tre stadier før de forpupper seg i jord og til slutt klekkes som voksent individ. De voksne individene tar ikke til seg næring og lever kun i noen få dager (2).

Hestebrems: Denne arten legger egg på hesters frambein. Eggene er ferdig utviklet etter en uke, men klekkes først når hesten slikker eller biter på dem. De nyklekte larvene kan følge med tungen inn i munnen. I munnen borer de seg inn i tunga der de lever i fire uker. De skifter så hud, forlater det første levestedet og vandrer til magesekken der den videre utviklingen skjer. Når larvene er ferdig utviklet føres de ut med avføringen og forpupper seg i jord (2). Puppene klekkes til voksne brems utover sommeren og høsten.

Hudbrems: Reinbrems og de to kubremsene har larveutvikling i huden. De voksne individene legger egg på hår på bena og nedre del av kroppssidene til henholdsvis rein (Figur 2) og storfe. Eggene klekker etter noen dager, og larvene borer seg inn i huden og vandrer til vertens ryggside. Denne vandringen tar en tid og går gjennom ulike typer vev. De tre artene har hver sin typiske vandringsrute. På ryggsiden lager larvene små pustehull gjennom skinnet. Det danner seg en kapsel i underhuden rundt larven, som i løpet av vinteren blir 3–4 cm lang. Om våren eller sommeren trenger larven seg ut gjennom pustehullet og slipper seg til jorden, hvor den forpupper seg og klekker (2).

Nesebrems: Reinens nesebrems sprøyter nyklekte larver i området ved reinens munn i juli og august. Larvene vandrer innover i reinens munn eller nese, hvor de etablerer seg og i løpet av vinteren og blir 3 cm lange. Om våren slipper de taket i neseveggen og lar seg nyse ut for å forpuppe seg i jorda i mai og juni (3). Elgens svelgbrems sprøyter også ut nyklekte larver ved neseborene til verten, som er elg. Larvene etablerer seg i nesehulen og svelg der utviklingen fullføres. Seint på våren slipper larvene taket, kommer ut av elgens nesebor og forpupper seg i jord før de klekker som voksne om sommeren.

Skadebilde

Bremsene er til stor plage for sine vertsdyr. Kuer, hester og rein får ofte panikk og flykter når de hører lyden av flyvende brems, og under flukten kan de skade seg (4). Dersom husdyr også stadig blir forstyrret og stresset av brems kan det gi redusert beiting som igjen går utover tilveksten til dyrene og melkeproduksjon (2;5). Insektplagen er en direkte årsak til at rein på varme sommerdager trekker opp i høyden eller inn på snøflekker for å slippe unna brems (6). Et annet problem er at larvene til kubremsene og reinbrems etterlater seg hull i skinnet og dermed kan gjøre huder ubrukelig for garving (7).

På verdensbasis er forekomst av levende fluelarver i mennesker relativt vanlig (8;9). I Norge forekommer dette imidlertid sjeldent. I Finnmark har det vært flere tilfeller hvor reinbrems ved en feiltagelse har lagt egg på menneskehår. Larver fra disse har så trengt seg inn i huden og skapt betennelsesreaksjoner. Det er også tilfeller der larver har gått inn i øyne på mennesker og ført til komplikasjoner der (Figur 3) (10-12).

Norske arter

• Hestebrems (Gasterophilus intestinalis)
• Reinbrems (Hypoderma tarandi)
• Kubrems (Hypoderma bovis)
• Liten kubrems (Hypoderma lineata)
• Reinens nesebrems (Cephenemyia trompe)
• Elgens svelgbrems (Cephenemyia ulrichii).