Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Vevkjerringer

Publisert Oppdatert

Vevkjerring
Kroppen til denne vevkjerringen er bare 5 mm lang, mens diameteren med de lange beina utstrakt er nær 10 cm. FHI - Hallvard Elven

Vevkjerringer (Opiliones) er ikke skadedyr, men de forviller seg inn i bygninger om natten. De klatrer raskt oppover husveggene og inn av åpne vinduer. Om morgenen finner man dem gjerne på badet hvis lyset har stått på om natten. Vevkjerringene hører med til edderkoppdyrene, og har som alle disse fire par bein. Det finnes 16 ulike arter av vevkjerringer i Norge.


Har du funnet en feil?

Vevkjerring
Enden på beina består av mange små fotledd. Dette gjør beina myke, slik at vevkjerringene kan bevege seg smidig gjennom vegetasjonen. FHI - Preben Ottesen

De kjennetegnes på sin lille, eggformete kropp og de utrolig lange beina som ender i mange små fotledd. Mange kaller vevkjerringer for ”langbein” eller ”stankelbein”. Det nest fremste beinparet er lengst. Selv om kroppen bare er noen millimeter lang, kan diameteren til hele dyret med utstrakte bein være nesten ti cm hos de største. De mange fotleddene gjør beina fleksible, slik at vevkjerringene kan ”flyte” over ujevnt terreng i stor fart. På kroppens overside sitter to små øyne. De er plassert på en liten forhøyning foran midten. Lengst fremme på kroppen sitter to små palper med sakseklør, men klørne inneholder ingen gift.

Vevkjerringene er for det meste rovdyr som spiser insekter, larver, meitemark og annet, men de spiser også på åtsler. De er i tillegg observert gnagende på sopp og annet plantemateriale. Byttet fanges med beina og føres opp til palpenes klosakser som dreper byttet, deler det opp og fører maten til munnen.

Eggene til vevkjerringen legges på beskyttete og fuktige steder, som nede i jorden, i sprekker i mur eller treverk og liknende. De største artene kan legge 200-300 egg. Gjennom tallrike hudskifter vokser de seg stadig større. Først etter 6-9 måneder er de voksne.

De norske vevkjerringartene har ulike krav til miljøet. Én art finnes over hele landet, selv i høyfjellet. De fleste er imidlertid knyttet til løvskog i Sør-Norge. Mange foretrekker menneskeskapte miljøer som hager og parker. Det er oftest disse artene som vi ser sittende stille på murvegger om dagen, og som raskt krabber opp fasader og inn i hus om natten. Vanligst skjer dette på sensommeren eller høsten, mens noen arter er mer sommeraktive. I naturen kan man, foruten på bakken, finne dem jaktende høyt oppe i vegetasjonen eller i trær.

Om man griper en vevkjerring i beina, kan det hende at beinet ryker, slik at vevkjerringen unnslipper. Dette er ikke noe uhell, det er en av deres faste forsvarsmekanismer. De vil aldri vokse ut igjen. Svært mange av de vevkjerringer man ser ute vil mangle ett eller flere bein. Dette tyder på at de har vært angrepet av fugler eller kanskje noen grådige biller. En annen forsvarsmekanisme hos vevkjerringer er de har stinkkjertler på siden av forkroppen.

Fordi vevkjerringer på ingen måte er skadedyr, skal de heller ikke bekjempes. Inne i et hus eller en leilighet vil de raskt tørke ut om de ikke får tilgang til vann. Det beste man kan gjøre er å hjelpe dem ut med en feiekost når de har forvillet seg inn.