Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Sebraklanner

Publisert Oppdatert

Sebraklanner
Hann av sebraklanner. Hunnen er bredere og mer brunaktig med rødaktige tverrbånd, og antennene er kortere med en treleddet kølle ytterst. FHI - Preben Ottesen

Sebraklanneren (Trogoderma angustum) oppdages vanligvis først ved at billene om våren svermer mot lyset. De treffer vinduer og samles i vindusposten. Larvene er lysskye. I private hjem gjør de en gang i blant skade på matvarer og tekstiler, men i museer og samlinger er de alvorlige skadedyr.


Hopp til innhold

Har du funnet en feil?

Utseende

Hannen av sebraklanner er 2,2-2,8 mm lang og 1,1-1,2 mm bred. Hannen er svart til brunsvart og har tre hvite tverrbånd på dekkvingene, derav navnet sebraklanner. Hunnen er større, 2,8-3,9 mm lang og 1,4-2,0 mm bred. Hunnen er brunsvart med tre rødgule tverrbånd over dekkvingene. Hannen har parallelle kroppssider, mens hunnen er bredere bak. De 11-leddete antennene er forskjellige hos hunn og hann. Hos hunnen er antennene mindre og tynnere, og de tre siste ledd danner en tydelig mørkebrun kølle. Larvene har tett lysebrun behåring med en lang hårpensel i bakenden og mørke, korte hårdusker på de bakerste leddene. Larven kan bli opptil 8 mm lang. Den er svært lik larven til vepsebolklanner, og kan bare skilles fra denne ved sterk forstørrelse.

Historikk

Sebraklanner stammer fra Sør-Amerika og har spredt seg til Nord-Amerika, Europa og Asia med varetransport. I Europa ble den først funnet i Polen (Stettin) i 1921. I Tyskland ble den første gang påvist i 1938 og ble særlig vanlig i Berlin. Den er nå vanlig i hele Nord- og Mellom-Europa. Til Storbritannia kom den først i 1996.

I Norge ble arten funnet første gang i en leilighet i Oslo i 1975. Kort tid senere, i 1978, ble den funnet i Tromsø. Til å begynne med spredte arten seg i disse to byene med omland, senere til andre byer i bolighus, museer og næringsmiddelbedrifter. I dag (2012) er den spredt over nesten hele landet og er nå et av de vanligste skadedyr som sendes til Folkehelseinstituttet for artsbestemmelse.

Næring

Sebraklanneren er mere altetende enn de fleste klannere, og larvene kan spise og gnage på både tørket dyre- og plantemateriale, bl.a. døde fluer, tørt kjøtt, fuglefjær, pels, hasselnøtter, mandler, hvete-, rug- og havrekorn, riskorn, maiskorn, makaroni, kjeks, sjokolade og ost.

Utvikling

Ved god mattilgang i romtemperatur har billene gjerne to generasjoner i året. Hunnen parer seg dagen etter at hun klekker fra puppen, og kan tre til seks dager senere legge fem til 62 egg. Eggene klekker etter 10 til 16 dager, gjennomsnittlig 12 dager. Larvene holder seg på den matvaren de ble klekt på, og vandrer ikke videre før alt spiselig er fortært. Utviklingstiden til sebraklannerlarver kan variere svært mye, selv om de spiser på like matvarer ved like temperaturer. De fleste larvene har åtte til 12 hudskifter over en periode på fem måneder, mens andre kan bruke mye lengre tid. For noen av de med lang utviklingstid er det observert opptil 32 hudskifter. Larven forpupper seg inni sin siste larvehud og klekker til voksen bille etter 11 til 17 dager. Larvene er ekstremt motstandsdyktige mot utsulting og kan leve i månedsvis uten mat. Ved matmangel kan de faktisk, gjennom stadig nye hudskifter, bli mindre og mindre. På en måte fortærer de seg selv.

Skade

Det er larvene som kan gjøre skade ved sin gnaging. De voksne billene lever sannsynligvis av nektar som de andre nærbeslektede artene. Størst betydning har larvene hatt som skadedyr i museer hvor de har gnagd på pelsverk, skinnklær og utstoppede dyr. I insektsamlinger kan de små larvene komme inn i eskene gjennom små sprekker og gjøre rent bord i samlingen. Også herbarier kan angripes, særlig tørket sopp eller planter med litt kjøttfulle blomsterknopper slik som tistler. På grunn av de tallrike hudskiftene, vil man ofte finne rikelig med tomme hudskall etter larvene.

I bolighus er larvene funnet på kjøkken f.eks. i tørre osterester og kornvarer. I et tilfelle ble det funnet mange larver bak et stråtapet som var limt opp med hvetemelsklister, hvor de levde av døde brødbiller og tørt hvetemelsklister. I et bolighus hadde sebraklanneren gjort betydelig skade på skinnbindene på gamle bøker. De hadde spist selve skinnet og ikke bare limet i ryggen som andre biller gjør.

Larvehudene er tett besatt med små hår formet som piler. Tomme hudskall og de små pilene svever lett med trekk, og kan således innåndes. Det er vist at de er allergifremkallende.

Bekjempelse

Når man finner mange voksne sebraklannere i et hus, skyldes det ofte ett bestemt sted med god tilgang av riktig mat der larvene får utvikle seg. Dette stedet må finnes. Her vil man se mange tomme larvehuder og levende larver. Godt renhold med støvsuger og frysing eller kasting av angrepne varer og utstyr er som oftest tilstrekkelig bekjempelse. I museer bør alt aktuelt materiale fryses før det settes inn i samlingene.