Utseende

Biologi og livssyklus

Sankthansoldenborren tilhører familien skarabider, Scarabaeidae. Den foretrekker tørre, solrike steder med glissen skog og sandholdig jord. Larvene blir opptil 30 mm lange, tykke og gråhvite, med brunt hode og tre par bein (1). Kroppen holdes U-formet krummet. Larveutviklingen tar to til tre år. Larvene lever av gressrøtter. De voksne billene opptrer og legger egg midtsommers (juni-juli). De kan da sverme, sent på kvelden, i stort antall med brummende lyd rundt frittstående løvtrær og høye hus. Billene tiltrekkes av lys.

Utbredelse

Sankthansoldenborren er hovedsakelig knyttet til kystnære strøk fra Agderfylkene til svenskegrensen, men den også funnet i innlandet. På Østlandet er den funnet nordover til Oppland. Noen få funn er gjort på Vestlandet. Det foreligger en rekke klager fra folk som har blitt plaget av disse billene på verandaene sine hvor billene flyr nær hodene på folk slik at «det har vært umulig å oppholde seg ute». Meldinger om plagsom stor bestand har hovedsakelig kommet fra området rundt Oslofjorden, fra Osloområdet til Østfold, Vestfold samt langs kysten av Telemark.

Skadebilde

De voksne billene spiser blader på busker og løvtrær og gjør ingen skade av betydning, men ved store angrep kan bladverket på trær snauspises fullstendig. Larvene kan gjøre skade på grasmark når de opptrer i stort antall. Gnagskadene er synlige som brune felter i plenen.  Larvene kan også gnage på potetknoller og rotvekster. Grevling og fugler, som liker å ete disse larvene, kan så komme og grave etter larver over hele plenen.

Forebygging og bekjempelse

Det finnes ingen råd eller tiltak mot svermingen av sankthansoldenborren. Svermingen varer kun en ukes tid. «Problemet» blir derfor borte av seg selv. Larvene er et planteskadedyr og bekjempes etter råd som gis av Nibio (2).