Koronapandemien har per oktober 2021 ført til flere enn 236 millioner smittede på verdensbasis, og flere enn 4,8 millioner er døde av sykdommen. Oppmerksomheten har naturlig nok særlig vært rettet mot å begrense smitte og behandle de akutt syke.

Men det er også økende interesse for personer som sliter med langvarige plager etter gjennomgått covid-19. Det er frykt for at senfølger etter gjennomgått covid-19 kan bli en egen epidemi, med tap av livskvalitet for dem som rammes, og med negative konsekvenser for samfunnsøkonomien på grunn av langvarig arbeidsuførhet.

Langvarige plager etter infeksjonssykdommer

Det er velkjent at flere infeksjonssykdommer kan gi såkalte postinfeksiøse symptomer etter gjennomgått akutt sykdomsforløp.[1] Etter pandemiene russisk snue på 1890- tallet, og seinere etter spanskesyken, var det flere som hadde langvarige plager, og utmattelse var et av de vanligste symptomene.

Infeksjonssykdommer utløst av både virus, bakterier og parasitter kan gi postinfeksiøse plager, som for eksempel etter mononukleose (kyssesyke), Q-feber og diarésykdommen giardiasis (1;2). Blant de mest kjente kroppslige senfølgene er giktfeber med hjerteklaffefeil etter streptokokkinfeksjon, og leddbetennelse og nyrebetennelse etter flere ulike infeksjoner. En systematisk oversikt over langvarige symptomer etter koronavirusepidemiene sars og mers fant at omtrent en tredel av pasientene som hadde vært innlagt med alvorlig sykdom hadde angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse opp til seks måneder etter gjennomgått akutt sykdom (3).

I tillegg kan sykehus- og intensivbehandling av pasienter med alvorlige sykdomsforløp gi langvarige plager og medføre økt bruk av helsetjenester og et stort rehabiliteringsbehov uavhengig av diagnose.

Ikke enighet om definisjoner

Det er ingen internasjonal enighet om en definisjon av det som på engelsk ofte kalles «post COVID-19 conditions» eller «long covid». Britiske, franske og amerikanske helsemyndigheter benytter litt ulike definisjoner, men felles er at det må ha en viss varighet og at andre forklaringer må utelukkes (4;5).

En systematisk oversikt publisert i mai 2021 fant at tidsmessige kriterier for å vurdere «long covid» varierte betydelig mellom studiene, fra tre uker etter starten på akutt sykdom, til 24 uker etter utskrivelse fra sykehus (6).

Hva vet vi i dag om risiko for senfølger?

Det er foreløpig vanskelig å trekke sikre konklusjoner om forekomsten av og årsakene til ulike langvarige symptomer etter covid-19. Det er publisert flere systematiske oversikter over studier av dette, men de fleste studiene har svakheter, og det er stor variasjon i resultatene på tvers av studiene.

Mulige årsaker

Det er ikke alltid mulig å finne årsaken til senfølger. Det er rapportert mer enn 60 ulike langvarige symptomer og plager etter covid-19 (7). Akutt covid-19 kan ramme de fleste organer i kroppen, og tilsvarende kan senfølger etter covid-19-sykdom gi symptomer fra ulike organer (8). Dette kan noen ganger skyldes påvisbare skader. Men også personer som har hatt milde til moderate symptomer kan få langvarige plager som kan gå ut over livskvalitet og arbeidsevne, uten at det er mulig å finne noen sikker organspesifikk årsak til dette.

Symptomer blant voksne

Folkehelseinstituttet oppdaterte i august 2021 en såkalt hurtigoversikt fra mars 2021 om langvarige symptomer etter covid-19. Forskerne gjennomførte et systematisk litteratursøk, og inkluderte 20 fagfellevurderte studier (9). Fjorten av studiene var utført i Europa, hvorav fire i Norge. Deltakerne i de fleste studiene var middelaldrende, og bare én studie inkluderte barn.  Kun en av studiene i oversikten hadde kontrollgruppe, noe som er en sterk begrensning for å kunne evaluere spesifikke langvarige symptomer etter gjennomgått covid-19 (10).

Dette er de viktigste funnene fra hurtigoversikten.

• Symptomer etter sykehusinnleggelse: Det var stor variasjon i rapporteringen av symptomer mellom de ulike studiene. Blant pasientene som hadde vært innlagt på sykehus, hadde mellom 12 % og 81 % minst ett symptom som vedvarte til seks måneders oppfølging. De vanligste symptomene var tungpustethet, tretthet/utmattelse, angst og søvnproblemer.
• Symptomer etter mildere sykdom: I studiene som hadde undersøkt pasienter med mildere forløp, som i hovedsak ikke var innlagt, varierte andelen pasienter som rapporterte minst ett symptom omtrent seks måneder etter covid-19 mellom 8 % og 61 %. De vanligste symptomene var tungpustethet, tretthet/utmattelse, angst og søvnproblemer, og nedsatt lukte- og smakssans.
• Livskvalitet: Åtte studier som vurderte livskvalitet rapporterte en reduksjon i generell helsetilstand og livskvalitet blant fra 25 % til 61 % hos covid-19 pasientene som hadde vært innlagt på sykehus, sammenlignet med fra 25 % til 46 % av pasientene som ikke hadde vært innlagt. Det var reduksjon i mobilitet, og høyere forekomst av angst, depresjon og utmattelse som påvirket livskvaliteten mest.

Utmattelse sammenlignet med andre infeksjoner

Den internasjonale forskergruppen Collaborative on Fatigue Following Infection (COFFI) har utarbeidet en systematisk oversikt over utmattelse etter covid-19, og en narrativ oversikt om utmattelse etter andre infeksjoner (11). De fant at utmattelse er ganske vanlig opp til 20 uker etter covid-19 hos hovedsakelig innlagte pasienter. De fant at utmattelse også er vanlig etter mange andre infeksjonssykdommer.

Kontakt med helsetjenestene

Norske registerstudier har vist en kortvarig økning i antall fastlege- og legevaktkontakter etter mildt forløp av covid-19, og ingen økning i bruk av spesialisthelsetjenesten. Økningen i kontakt med allmennlege skyldtes hovedsakelig luftveisplager (12-14). Dette samsvarer med en dansk registerstudie av personer med påvist covid-19 som ikke hadde vært innlagt på sykehus, hvor kontrollgruppen var personer med negativ test for Sars-CoV-2. Risikoen for alvorlige komplikasjoner de første seks månedene etter påvist covid-19 var lav, men de smittede hadde noe økt bruk av astma- og migrenemedisin, samt noe økt kontakt med fastlege og poliklinikk sammenlignet med kontrollgruppen (10).

Senfølger i ulike grupper

Menn er mer utsatt enn kvinner for alvorlig akutt covid-19, mens kvinner ser ut til å være mer utsatt for å få senfølger, uavhengig av om de har vært innlagt på sykehus eller ikke. I tillegg ser det ut til at personer som har hatt mer alvorlig akutt covid-19, flere symptomer ved diagnosetidspunktet og som har flere andre sykdommer (samsykelighet) har økt risiko for å ha vedvarende symptomer seks måneder etter gjennomgått covid-19 (9). Når det gjelder senfølger blant barn og unge, tyder kunnskapen så langt på at risikoen for å få langvarige symptomer er liten (15-19). Foreløpig finnes det få studier, med begrenset kvalitet. 

Som blant voksne ser det ut til at barn med alvorlig covid-19 opplever flere symptomer i en lengre periode enn barn med mild eller asymptomatisk covid-19. En stor britisk studie som undersøkte ungdommer som både testet positivt og negativt på covid-19, viste at mange i begge gruppene – men noen flere blant dem som hadde testet positivt - utviklet kroppslige plager og følte at livskvaliteten var blitt redusert etter tre måneder (20).

Hva bør gjøres nå?

Vi vet ikke hvorfor noen utvikler plager etter covid-19, og andre ikke gjør det. Vi trenger mer kunnskap om utviklingen og omfanget av senfølger for å sette inn de rette forebyggende tiltakene og rett behandling. Ut fra kunnskapen så langt, mener vi dette er viktigst nå:

Begrense smitte og skadeomfang

Det viktigste forebyggende tiltaket for å redusere forekomsten av senfølger, er å begrense smitten, slik at færrest mulig får covid-19 med risiko for å oppleve langvarige symptomer. Videre er det viktig å forebygge at de som blir smittet med covid-19 får et alvorlig sykdomsforløp, samt å sikre god behandling av de syke med alvorlig sykdomsforløp.

Vaksinering beskytter både mot smitte og mot alvorlig sykdom. Langvarige bivirkninger etter vaksinering er ikke sikkert påvist.

Langsiktige oppfølgingsstudier

Den viktigste kilden til kunnskap om senfølger er registerstudier og helseundersøkelser som følger opp både personer som har gjennomgått covid-19 og en kontrollgruppe med test-negative personer (eventuelt friske kontroller) over lang tid. I Norge er flere slike studier underveis, og vi har gode registerdata. Det vil likevel ta tid før vi vet mer, fordi senfølger både kan utvikle seg og avta i befolkningen over tid. I den forbindelse er det også viktig å ha enighet mellom forskningsmiljøer om kriterier og definisjoner, slik at studiene blir sammenlignbare over tid.

Behandling og rehabilitering

Både nasjonalt og internasjonalt er det utarbeidet retningslinjer om rehabilitering av personer som har senfølger etter covid-19. Disse retningslinjene er ganske generelle, siden vi foreløpig mangler gode studier om behandling og rehabilitering av pasienter som har senfølger etter covid-19. Eventuell behandling eller rehabilitering avhenger av hvilke symptomer eller plager pasienten har. Det er viktig å ha et helhetlig, biopsykososialt perspektiv.

Hovedprinsippet i den nasjonale veilederen fra Helsedirektoratet er at pasientene som har senfølger etter covid-19 følges opp av sin fastlege. Pasienter med behov for rehabilitering skal følge vanlig rehabiliteringsforløp.

[1] Den første kjente beskrivelsen er fra januar 1892 da Josephine Butler, en engelsk kvinnesaksaktivist skrev til sin sønn og klaget over utmattelse etter at hun i julen hadde hatt symptomer på influensapandemien som ble kalt russisk snue. Tre måneder seinere skrev hun til en venn: “Jeg er så svak at hvis jeg leser eller skriver i en halv time, blir jeg så trett og svimmel at jeg må legge meg ned.” Flere britiske politikere, inkludert statsministeren, ble også smittet av den russisk snue og reflekterte i sine dagbøker om plager med trøtthet og søvnvansker.