Hopp til innhold

Få varsel ved oppdateringer av «Del 9: Norge og den globale krisen»

Hvor ofte ønsker du å motta varsler fra fhi.no? (Gjelder alle dine varsler)

E-postadressen du registrerer her vil kun bli brukt til å sende ut nyhetsvarsler du har bedt om. Du kan når som helst avslutte dine varsler og slette din e-post adresse ved å følge lenken i varslene du mottar.
Les mer om personvern på fhi.no

Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:

  • Del 9: Norge og den globale krisen

Del 9: Norge og den globale krisen

Til tross for at Norge har utbygde helse- og omsorgstjenester og høy tillit til myndighetene, er vi helt avhengige av internasjonalt samarbeid for å håndtere helsekriser. Samtidig har pandemien satt de store globale ulikhetene i helse på spissen. Kan pandemien påvirke det globale samarbeidet om helse på sikt?

kap9.png

Til tross for at Norge har utbygde helse- og omsorgstjenester og høy tillit til myndighetene, er vi helt avhengige av internasjonalt samarbeid for å håndtere helsekriser. Samtidig har pandemien satt de store globale ulikhetene i helse på spissen. Kan pandemien påvirke det globale samarbeidet om helse på sikt?


For Norges del har internasjonalt samarbeid bidratt svært positivt under pandemien. Det er mange eksempler. Den genetiske koden til SARS-CoV-2 (da kjent som 2019-nCoV) ble delt raskt, og det ble derfor mulig å teste for korona i Norge allerede 23. januar 2020. Vaksiner ble utviklet eksepsjonelt raskt, og Norge har hatt tilgang til å kjøpe dem gjennom samarbeid med EU. Smittetall og andre overvåkingsdata fra andre land har gjort det mulig å forstå utviklingen av pandemien og konsekvenser av nivå på smitteverntiltak, ofte før nye smittebølger har kommet til Norge.

Denne tilgangen til teknologi, data og kunnskap er ikke noe vi kan ta for gitt, og vår beredskapsevne i fremtidige pandemier og folkehelsekriser kan stå på spill om ikke det internasjonale samarbeidet konsolideres og styrkes.

I 2020 og 2021 har samarbeidet i stor grad vært mulig på grunn av internasjonale avtaler og forpliktelser, gode relasjoner mellom land og organisasjoner, og en etablert kultur der åpen forskning og deling av resultater er en forutsetning. I årene fremover er vi avhengige av internasjonale ordninger og en geopolitisk situasjon som sikrer og utvikler dette samarbeidet.

Mange helsekriser er internasjonale

De mange uvaksinerte, både i rike og fattige land, gjør at smitten brer seg videre, og at nye virusvarianter har større muligheter til å utvikle seg. Det kan gi nye bølger som er vanskeligere å kontrollere, og som krever justerte vaksiner og nye runder med vaksinasjon. Selv om pandemien kommer under kontroll i verden, vil SARS-CoV-2 sannsynligvis leve videre som et sesongvirus.

Pandemitrusselen er bare ett eksempel på at helsen i Norge henger tett sammen med helsen i andre land. Antibiotikaresistens er et annet viktig eksempel. Og det er ikke bare smittsomme sykdommer som spres. Mange ikke-smittsomme sykdommer brer seg med samfunnsmessige trender i risikofaktorer, som for eksempel levevaner og kosthold som gir økt risiko for kreft, diabetes og hjerte-kar-sykdom.

Klimaendringer, migrasjon og forurensning som krysser landegrenser bringer også med seg nye sykdomsbilder til mange ulike land.

Helsekriser knyttet til klimaendringer, krig og pandemier rammer mange land samtidig. Norge er avhengig av andre lands evne til å håndtere epidemier og andre folkehelsekriser, og av internasjonale systemer for å beskytte liv og helse.

På samme måte påvirkes andre land gjennom vår beredskap og håndtering av kriser og hendelser. Norge har også lang tradisjon for å bidra til å løse globale helseutfordringer, blant annet gjennom utviklingssamarbeid, forskning og ved å jobbe for bedre tilgang til vaksiner til lav- og mellominntektsland.

På hvilke måter trenger Norge samarbeid med andre land?

Vi får mange av ‘verktøyene’ vi trenger for å håndtere pandemien fra andre land eller fra internasjonalt samarbeid. Under pandemien gjelder det blant annet testutstyr og vaksiner, og dersom nye effektive.

mot covid-19 hadde kommet på markedet, ville det vært resultat av innsats i andre land. Det er gjerne noen få land, selskaper og organisasjoner som står for de dyre og langsiktige investeringene som trengs for å utvikle de viktigste verktøyene.

Mange av tiltakene vi bekjemper pandemien med er virkningsfulle fordi de bygger på samarbeid mellom fagmiljøer i mange forskjellige land. Det gjelder overvåking av smittespredning og virus-gener, vitenskapelig utprøving av legemidler og vaksiner, og finansiering av utvikling av nye vaksiner og legemidler som det ikke alltid finnes et kommersielt marked for.

En del problemer kan ikke løses av enkeltland. For eksempel er bekjempelse av resistente bakterier avhengig av summen av den samlede innsatsen i alle land og på tvers av mange samfunnssektorer. Noen ganger er effektene avhengig av svakeste ledd i kjeden, for eksempel overvåkings- og varslingssystemer for nye smittestoffer.

Det er ikke bare Norge som er i en situasjon hvor en del helseutfordringer ligger utenfor vår makt å håndtere alene. Vi er del av et internasjonalt system av regler og institusjoner innen helse, handel, transport, patenter, menneskerettigheter og deling av informasjon og kunnskap. I denne utviklingen av felles normer og standarder er Norge ett lite enkeltland blant svært mange.

Blir det bedre eller verre?

Vi ser både tegn til positiv og negativ utvikling for det globale samarbeidet om helse generelt, og for håndtering av epidemier spesielt.

Under pandemien har vi sett eksempler på at land er mindre interessert i internasjonalt samarbeid enn tidligere, og av ulike grunner har søkt kortsiktig egennytte for egen befolkning. De globale systemene for varsling, håndtering og samarbeid under epidemier har blitt satt på prøve og til dels lykkes og til dels sviktet.

Det siste gjelder særlig de store ulikhetene i tilgangen til vaksiner, der WHO har advart mot vaksinenasjonalisme både fra et moralsk standpunkt og fordi det kan forsinke bekjempelsen av pandemien i verden (1). Den spente situasjonen knyttet til vurderingen av SARS-CoV-2-virusets opprinnelse er et annet eksempel.

Vi har også sett at det ennå er en vei å gå når det gjelder åpenhet og rask deling av informasjon mellom land om nye utbrudd og nye genetiske varianter. En annen utfordring er at de store vaksineselskapene har eksklusiv tilgang til svært viktige data om vaksinenes effekter, og det er ikke klart om land og stater får rask nok tilgang til disse, selv ikke de landene som har investert store summer i utviklingen av vaksinene.

Bedre rustet enn før

Til tross for alle utfordringene har det vært mange suksesser under pandemien, også knyttet til deling av kunnskap, utvikling og testing av vaksiner og legemidler på tvers av land, og samarbeid om overvåking.

Disse erfaringene legger grunnlag for forsterket samarbeid mellom land, selskaper og organisasjoner i fremtiden. De kan føre til tydeligere roller for internasjonale organisasjoner, som WHO, og nasjonale faginstitusjoner, som folkehelseinstitutter.

Politikere og befolkninger i hele verden har trolig fått en betydelig større forståelse for hvor viktig det er at vi har et felles forsvar mot smittsomme sykdommer. Vi står dermed bedre rustet nå enn etter SARS, MERS og Ebola, der anbefalingene fra en rekke evalueringer i liten grad ble fulgt opp. Det kan føre til at det kommer på plass sterkere styrings- og finansieringsmekanismer for å ansvarliggjøre land og organisasjoner i forebyggingen og håndteringen av fremtidige kriser.

Hva er viktig fremover?

Det er mange forbedringer som er ønskelige og nødvendige i det internasjonale samarbeidet om å bekjempe utbrudd og pandemier. Det viktigste på kort sikt er å bidra til å bekjempe pandemien med tilgang til vaksiner og å styrke systemene for å overvåke og håndtere nye virusvarianter.

På lengre sikt er det stort potensial for bedre samarbeid globalt, og det er noen områder som særlig peker seg ut.

Internasjonal overvåking og åpenhet

Noe av det viktigste nå er å styrke systemer for epidemiologisk og genomisk overvåking av virus og bakterier. På den globale arenaen blir det viktig å utvikle kapasitet til å sette normer og faglige standarder for et internasjonalt overvåkningssystem.

Åpenhet og deling av informasjon mellom land, selskaper og organisasjoner er en avgjørende forutsetning. Det trengs bedre systemer og sterkere kultur for rask deling av forskningsresultater, biologiske prøver, gensekvenser og andre data.

Utvikling og utprøving av medisinske pandemitiltak

Det trengs bedre systemer for utvikling og utprøving av medisinske pandemitiltak som legemidler, vaksiner og diagnostikk. På vaksineområdet har Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) en koordinerende rolle, i samarbeid med og forankret i WHO sine anbefalinger, mens det på andre områder fremdeles er behov for sterkere felles mekanismer.

De svakeste leddene

De fleste land trenger å utvikle sterkere nasjonale helsesystemer, og mange land har behov for særlig store løft og investeringer for å kunne trygge sin egen befolkning og bidra til den samlede, globale innsatsen.

I mange lavinntektsland trengs både faglig og økonomisk støtte for å styrke beredskap, og det trengs ordninger for krisestøtte til land som er rammet av utbrudd og epidemier. Beredskapen må bygges gjennom å styrke lokale og nasjonale helsesystemer som kan takle daglige utfordringer, og ikke bare store katastrofer.

Produksjon og logistikk

Det bør utvikles større produksjonskapasitet som er bedre regionalt fordelt for medisinske pandemitiltak som vaksiner, legemidler, og diagnostikk.

Det trengs også systemer for å kjøpe disse inn og rulle dem ut under kriser. ACT-A-samarbeidet har vist potensiale for dette, men må evalueres og utvikles til et planlagt partnerskap for fremtidige kriser.

Tydeligere global koordinering

Pandemien har på nytt vist at det trengs større kapasitet til å koordinere internasjonal respons ved større utbrudd, epidemier og pandemier.

Referanser

  1. Eaton L. Covid-19: WHO warns against “vaccine nationalism” or face further virus mutations. BMJ 2021;372:n292.