Praktiske råd til kommunen om støy
Artikkel
|Oppdatert
Det er meget viktig å påse at det ikke oppstår nye støyproblemer i planleggingen av ny arealbruk, ved nybygging, nyetableringer m.m. Helsetjenesten må aktivt være premissgiver i arealplaner og byggeplaner og ikke bare vurdere klager i ettertid når skaden har oppstått.
Støyforebyggende strategi
Retningslinjer for behandling av støy i arealplanlegging gir anbefalinger om hvordan hensynet til støy skal ivaretas når nye støykilder planlegges og når det er ønskelig å oppføre ny bebyggelse til støyfølsomme bruksformål i støyutsatte områder. Helsetjenesten lokalt må følge med i arealplanene å påse at retningslinjene blir fulgt og at grenseverdiene i retningslinjen gjøres forpliktende gjennom planvedtak. Retningslinjen inneholder også anbefalte grenseverdier for bygge- og anleggsvirksomhet og anbefalinger om stille områder.
- Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging. T-1442/2016 (Klima- og miljødepartementet)
Det foreligger også en veileder til retningslinjen som er en faglig utdyping av prinsipper, metoder og anbefalinger som er politisk fastsatt gjennom retningslinjen T-1442/2016.
- Veileder til T-1442/2016 (Miljødirektoratet)
For planformål er det for alle de viktigste støykildene mulig å beregne fremtidig støyeksponering med god nøyaktighet. Helsetjenesten må føre tilsyn med at det følger støyutredninger med i alle plansaker hvor støy kan være et problem, og hvis så er tilfelle, hvordan problemet skal avbøtes. Det er viktig å få med konkrete forslag til støygrenser og krav til avbøtende tiltak i planbestemmelser, slik at anbefalingene i retningslinjen blir juridisk forpliktende. I alle plansaker som innebærer en utbygging, bør det være obligatorisk å ha med en planbestemmelse som begrenser støy fra bygge- og anleggsvirksomhet i tråd med retningslinjens anbefalinger.
Etter den nye folkehelseloven (2012) har kommunene ansvar for å fremme folkehelse gjennom arbeidet i alle sektorer. Det vil si at hensyn til befolkningens helse skal tas med i betraktningen i beslutningsprosesser på alle kommunens ansvarsområder. Det samme prinsippet gjelder for virksomheten i fylkeskommuner og for statlige myndigheter. Viktige oppgaver for folkehelsearbeidet i kommunene på støyområdet er å:
- Ha oversikt over støyforhold i kommunen som virker negativt inn på helse og trivsel.
- Utarbeide planer som kan begrense støy.
- Medvirke til at det tas hensyn til støy i alle plansaker i kommunen.
- Kreve retting/stansing.
Det er forventet at støy ikke vil være et alvorlig problem for hoveddelen av befolkningen under angitte grenseverdier. Men for dem som plages av støy også ved lavere støynivåer kan plagene være like reelle, og bør tas alvorlig på lik linje med dem som rapporteres der grenseverdiene overskrides. For helsetjenesten er dette en utfordring, fordi helsetjenesten tradisjonelt bør forholde seg til enkeltindividers problemer og plager, men samtidig har få virkemidler der støyplagen ikke «støttes» i regelverket.
Hvordan man skal hjelpe de mest sårbare og utsatte gruppene er ikke klart. Disse må sannsynligvis klare seg med råd om egentiltak for å redusere støyulempene. Kravet om universell utforming som er implementert i NS 8175:2012 tar i større grad hensyn til sårbare grupper enn det som har vært gjort tidligere, og vil bidra til å forbedre de akustiske forholdene innendørs for syns- og hørselshemmede. Hensyn til spesielt sårbare grupper betyr samtidig at forholdene blir bedre for alle.
For planformål er det for alle de viktigste støykildene mulig å beregne fremtidig støyeksponering med akseptabel nøyaktighet. Man kan også beregne effekten av støyreduserende tiltak i form av reduksjon i dB. Dette innebærer at man har det teoretiske beregningsverktøyet som skal til for å tilfredsstille støykrav fastsatt i forskrifter, veiledninger, retningslinjer mm. Selv om man kan beregne hvordan fremtidig eksponering vil forholde seg til regelverket, er det likevel viktig å huske at befolkningens reaksjoner på enkelte typer endringer i støyforholdene der de bor ikke alltid er like enkle å forutsi. Dette kan ha betydning for hva man kan forvente av klager ved søkt støy, men per i dag er det ikke noe verktøy for å ta hensyn til slike endringseffekter.
Måle- og beregningsmetoder
Måling og beregning av støy bør utføres i henhold til anerkjente prosedyrer gitt i nasjonale standarder, forskrifter, retningslinjer, veiledninger m.m.
En oversikt over aktuelle måle- og beregningsmetoder for mange kilder (veitrafikk, jernbane, fly, skytebane, motorsportbaner, industri, vindmøller, bygge- og anleggsvirksomhet, havner og terminaler) er gitt i Veileder til Klima-og miljødepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (retningslinje T-1442-2016). For bygningstekniske kilder i bygninger gir NS 8175 anbefalinger om hvilke målestandarder som må følges.
Det er viktig å være klar over at utendørs støymålinger i meget sterk grad påvirkes av meteorologiske forhold som vindretning, vindhastighet, vindgradienter, turbulenser, temperatur, temperaturgradienter, fuktighet, nedbør m.m. Målte lydnivåer over ett døgn fra f.eks. en vei vil kunne variere med så mye som 25 dB. Av den grunn er det viktig å registrere de meteorologiske forholdene under støymålinger utendørs og samtidig påse at man holder seg innenfor målestandardenes anbefalinger. Krav til meteorologiske forhold er bl.a. gitt i SFTs rundskriv TA-590 (industristøy).
Hørsel måles tradisjonelt med rentone-audiometri hvor høreterskelen for rene toner bestemmes ved forskjellige frekvenser som regel i området fra 125 til 8000 Hz ifølge ISO 8253. Høreterskelen sammenlignes med normaliserte høreterskler ifølge ISO 389.
