Avfall fra helseinstitusjoner og avløp
Artikkel
|Oppdatert
Hva er avfall fra helseinstitusjoner, avfall i avløpsvann, slam og våtorganisk avfall, og hva slags helseeffekter kan disse avfallstypene medføre?
Avfall fra helseinstitusjoner
I utgangspunktet er store mengder avfall fra helseinstitusjoner næringsavfall, og dermed har den enkelte helseinstitusjon plikt til å levere avfallet sitt til godkjent mottak. En egen forskrift regulerer håndtering av smittefarlig avfall, Forskrift om smittefarlig avfall fra helsetjeneste og dyrehelsetjeneste mv.
I tillegg til mulig smittefare, kan avfall fra helseinstitusjoner og veterinærinstitusjoner også inneholde medisinrester, andre kjemikalier og radioaktivitet som kan medføre fare for helseskade eller forurensning. Enkeltkomponenter kan være svært giftige. Legemiddelrester og avfall som oppstår i forbindelse med håndtering av legemidler omfatter både medikamenter, medikamentrester og infusjonsvæsker. Legemiddelrester kan også forekomme i brukt engangsutstyr, avføring, urin og andre kroppsvæsker.
I denne sammenheng er cytostatika (kreftbehandlingsmidler) en gruppe legemidler som byr på spesielle problemer. Cytostatika eller omdannelsesprodukter av cytostatika kan forekomme i urin, avføring, oppkast og blod fra pasienter flere dager etter at medikamentet er gitt. De forskjellige typer cytostatika har forskjellige utskillelsesveier og -hastigheter. For noen typer kan konsentrasjonen i f.eks. urin være høy.
Kjemiske desinfeksjonsmidler er en betydelig kjemikaliegruppe som det er et stort forbruk av. Disse midlene kan være av typen klorforbindelser, fenoler eller aldehyder. Bruken av kjemiske desinfeksjonsmidler har avtatt de senere årene, for å bli erstattet av varmebehandling.
Flere av kjemikaliene som er omtalt her regnes som farlig avfall og skal sorteres ut og behandles som dette. Imidlertid vil stoffene vanligvis være blandet med andre komponenter som ikke utelukkende er farlig avfall. Dette fører lett til at det blir store volumer som må leveres til godkjent mottak. En omhyggelig kildesortering blir derfor meget viktig.
Avfall fra sykehus o.l. kan også inneholde betydelige mengder radioaktivitet. Radioaktivitet spres til avløp via urin eller avføring fra pasienter som har fått behandling eller undersøkelse ved hjelp av radioaktive isotoper.
Helseeffekter
Det er viktig å presisere at avfall fra helseinstitusjoner generelt har liten betydning for spredning av smittsomme sykdommer i samfunnet i Norge. I samfunnet som helhet vil det til enhver tid befinne seg mange flere mennesker med infeksjonssykdommer som ikke er innlagt i sykehus eller andre helseinstitusjoner. Avfall fra disse vil håndteres som alt annet husholdningsavfall som fra den øvrig befolkningen.
Avfall fra helseinstitusjoner som er definert som smittefarlig avfall krever spesiell behandling i henhold til Forskrift om smittefarlig avfall fra helsetjeneste og dyrehelsetjeneste mv (1). Avfall som kan være smittefarlig er: (1)
- Avfall som er direkte forurenset med sekret, puss o.l. fra pasienter med alvorlige infeksjoner (for eksempel brukte bandasjer, drensmateriell, hansker, munnbind, bleier og liknende).
- Stikkende/skjærende avfall, for eksempel brukte kanyler, brukte skalpellblader, brukte sakser og pinsetter, reagensrør med blod, puss eller vevsrester.
- Vevsbiter, organer, blod og blodprodukter (inkludert serum, plasma og andre komponenter fra blod (fra pasientbehandling, undersøkelse eller pleie), samt blodige bandasjer
- Avfall fra luftsmitteisolater.
Risikoen forbundet med denne avfallstypen er håndtering i henhold til forskrift hjemlet i Arbeidsmiljøloven (3) og veiledning til arbeidsmiljøloven (4).
Mer om avfallshåndtering i helsetjenesten, Avfallshåndtering.
Avfall i avløpsvann
Å bruke utslagsvasken er enkelt og billig (og derfor meget fristende), og det er omtrent umulig å føre tilsyn med utslipp av mindre mengder farlige kjemikalier til avløp fra private husholdninger.
Kapittel 12 til 17 i forurensningsforskriften regulerer avløpsområdet.
I Norge er det registrert 2780 avløpsanlegg som kan betjene minst 50 personer. De fleste avløpsanlegg er kommunale. Bosettingsmønster og rensekrav vil i stor grad avgjøre hvor mange renseanlegg som finnes i et område. Antall renseanlegg varierer derfor mye fra fylke til fylke.
Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom antall anlegg og hvor mye av avløpsvannet som renses. Likevel er gjennomsnittlig rensekapasitet per anlegg ofte liten i fylker med mange anlegg og høy i fylker med få anlegg. Norges største renseanlegg, VEAS i Akershus, har for eksempel omtrent dobbel så stor rensekapasitet som samtlige anlegg i Nordland.
Det stilles strenge krav til rensing i de fylkene som leder avløpsvann ut til kyststrekningen fra svenskegrensen til Lindesnes. Andre steder i landet kan det være liten eller ingen rensing, det vil si mer eller mindre fritt utløp til hav.
Alle renseprosesser fjerner partikler fra avløpsvannet. Hvor mye som fjernes avhenger av hva slags type renseanlegg som brukes. Det utskilte materialet kalles avløpsslam.
Slam
Avløpsvann fra husholdninger og industri føres via det offentlige avløpsnettet til renseanlegg. I renseanlegget skilles det ut avløpsslam. Det organiske materialet, næringssaltene og forurensningene som trekkes ut av avløpsvannet under rensing, blir igjen i avløpsslammet.
Slam fra rensing av avløpsvann er en viktig og næringsrik ressurs. Slammet blir brukt til jordforbedring i jordbruket, på grøntarealer eller levert til jordprodusenter. Hvis avløpsslam ikke blir behandlet og disponert riktig, kan det forårsake forurensning. Dette kan skje i form av avrenning til vann, forurensning av jord eller utslipp til luft av lukt og klimagassen metan. Før slammet kan brukes, må smittestoffer og lukt fjernes. Vanlige behandlingsmetoder for slam er kompostering eller utråtning med produksjon av biogass.
Avløpsslam kan inneholde sykdomsfremkallende organismer og kan føre til forurensninger. Håndtering og bruk av avløpsslam er derfor regulert gjennom forskrift om gjødselvarer mv. av organisk opphav. I forskriften er det blant annet stilt krav til hvor mye tungmetaller avløpsslammet kan inneholde. Forskriften begrenser også mengde avløpsslam som kan brukes per arealenhet når avløpsslam brukes i jordbruket. Myndigheten deles mellom Miljødirektoratet og Mattilsynet via de lokale jordbrukskontorene i kommunen.
Helseeffekter
Vanlige og viktige forurensninger i slam er tungmetaller som bly, kadmium og kvikksølv, som alle er potensielt helseskadelige, mens andre mindre alvorlige stoffer er nikkel, sink, kobber og krom. Undersøkelser av slam i noen renseanlegg viser at innholdet av bly, kadmium og kvikksølv i slam sannsynligvis er på vei nedover. Men også rester av legemidler, vannløselige og partikkelbundne organiske miljøforurensninger og rester av radioaktivitet er blitt målt i avløpsvann og -slam.
Det er ikke kjent - og eventuelt svært vanskelig å dokumentere - hvorvidt kontaminert slam fører til direkte helseskader, samtidig som luktproblemene kan være betydelige dersom slammet ikke er hensiktsmessig stabilisert (dvs. behandlet for å redusere lukt). Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har vurdert bruk av avløpsslam som gjødsel, og de konkluderer med at det er ingen signifikant risiko forbundet med bruk av avløpsslam på dyrket mark hvert tiende år. Rapporten anbefaler likevel at nivåene av kadmium og kvikksølv må overvåkes og forsøkt redusert i slammet (5).
Våtorganisk avfall
De viktigste kildene til våtorganisk avfall er husholdningene (matavfall) og industrien (næringsmiddelindustrien). Deponering av våtorganisk avfall er forbudt.
Det er Statsforvalteren i de ulike fylkene som gir tillatelse til drift av anlegg som behandler våtorganisk avfall.
Gjenvinning og utnytting
Den største delen av våtorganisk avfall, inkludert avløpsslam, brukes til energiutnyttelse (bioenergi), et felt som har hatt meget sterk vekst det siste tiåret. Avfallet kan gjenvinnes, komposteres og utnyttes som gjødsel og jordforbedringsmiddel i landbruket eller på grøntarealer.
