Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Artikkel

Dødsårsaken kodes med ICD-koder

Publisert Oppdatert

Folkehelseinstituttet
Folkehelseinstituttet

Når en person dør, skal årsaken oppgis med en kode fra International Classification of Diseases (ICD). Ved hjelp av slike koder kan dødeligheten i ulike land sammenliknes, og en kan følge utviklingen av ulike dødsårsaker over tid.


Har du funnet en feil?

ICD er Verdens helseorganisasjons (WHO) kodeverk for sykdommer. Kodene er under stadig utvikling. 

Det viktigste prinsippet i ICD-klassifikasjonen er at det er den underliggende dødsårsaken som skal oppgis som dødsårsak. Dette er den sykdommen eller skaden som satte i gang hendelsene som til slutt medførte døden. Dette prinsippet er avgjørende for å kunne sammenlikne utviklingen av dødsårsaker over tid og mellom land.

Dødsmeldingen som legen fyller ut, har to deler. Det er viktig å avklare om diagnosene i del I på meldingen står i en troverdig årsak-virkning-kjede. Andre diagnoser som ikke har medført døden, skal stå i del II i dødsmeldingen. Basert på disse diagnosene identifiseres en underliggende dødsårsak.

Automatisert kodesystem

Dødsårsaksregisteret ble drevet av Statistisk sentralbyrå frem til årsskiftet 2013-2014, da driften ble overtatt av Folkehelseinstituttet (FHI). FHI hadde da vært databehandlingsansvarlig fra 2001.

Dødsårsaker ble kodet manuelt fram til og med årgang 2005. Mange nasjonale regler kunne medføre individuelle tolkninger av dødsmeldingen, og dermed forskjeller i kodepraksis. Dette kunne føre til at sammenlikning nasjonalt og internasjonalt ble vanskelig.

I 2005 ble det automatiske kodesystemet ACME (Automated Classification of Medical Entities) innført i Dødsårsaksregisteret. Dette er et automatisert kodesystem som fastsetter den underliggende dødsårsaken basert på internasjonale regler og retningslinjer for utvelgelse av den underliggende dødsårsak.

Når man erstatter manuell koding med ACME, unngår man subjektive tolkninger av WHOs regler og retningslinjer. Kodingen blir dermed mer konsekvent og standardisert. Innføringen av ACME-systemet ga en meget klar kvalitetsheving av dødsårsaksstatistikken fra og med årgang 2005.

En ytterligere kvalitetsheving av dødsårsaksstatistikken skjedde ved innføringen av IRIS i 2011. IRIS er et språkuavhengig datasystem som er basert på et nasjonalt diagnoseleksikon med ICD-koder. Teksten fra dødsmeldingen kobles mot diagnoseleksikonet, og siste versjon av ICD-kode (i dag ICD-10) blir hentet fra datasystemet.

I noen tilfeller kan imidlertid ikke det automatiserte kodesystemet benyttes, blant annet fordi det baserer seg på at det kun er ett dokument eller én kilde knyttet til dødsfallet. I Norge foreligger det flere dokumenter ved cirka 8-10 prosent av dødsfallene, for eksempel ved dødsfall der det har vært utført en obduksjon.

Les mer om den historiske utviklingen av ICD-versjoner nedenfor.

Datasystemene ACME og IRIS utgjør til sammen et helautomatisk kodesystem for dødsårsaker, med de unntakene som er nevnt ovenfor når det gjelder ACME.

Innføringen av ACME førte til noen endringer i kodepraksis. Hovedsakelig er det endringer i noen tilfeller der én diagnose av lite presis karakter er oppført i del I i dødsmeldingen, og flere presise diagnoser er oppført i del II. Ved manuell koding ville disse dødsfallene fått en kode fra del II, mens ACME langt oftere beholder diagnosen i del I som dødsårsak.

Uviklingen av ICD-kodeverket fra 1951 til i dag

Arbeidet med internasjonale klassifikasjoner for dødsårsaker startet i 1853. Den første offisielle klassifikasjonen ble godkjent i 1893. Fra og med revisjonen i 1948 har kodene også omfattet ikke-dødelige sykdommer.

Norge innførte ICD-koder i 1951. Vi begynte med versjon 6 i 1951 og benytter i dag versjon 10 (ICD-10).

  • ICD-6 benyttet i 1951-1957
  • ICD-7 ble benyttet i 1958-1968
  • ICD-8 ble brukt 1969-85 og ICD-9 1986-1995. Fra 1996 har vi brukt ICD-10.

Endringene fra ICD-6 og ICD-7 var små, det samme fra icd-8 til icd-9, men med ICD-10 kom en omfattende revisjon. For å kunne sammenlikne dødsårsaker over tid, må gamle koder "oversettes" til nye. Eurostat har laget en kortliste der diagnosene i ICD plasseres i 65 ulike dødsårsaksgrupper. I Norge bruker vi en justert versjon av denne listen. I 2012 kom en større rapport om dødelighet og dødsårsaker i Norge gjennom 60 år, og i denne er også redegjørelse for kodepraksis.

Klassifisering av dødsårsaker før 1951

Norge registrerte dødsårsaker også før ICD-koden ble innført. Registrering startet tidlig i det nittende århundre, men dødsårsakene var i hovedsak bare summarisk meldte. Unntak var infeksjonssykdommer og ulykker.

Etterhvert ble diagnoselisten mer detaljert. Sent på 1800-tallet ble det innført en mer detaljert dødsårsaksliste til bruk for offentlige leger. Listen ble utvidet i 1911, og i 1919 kom det i tillegg en egen diagnoseliste for kreft.  Samarbeid mellom de skandinaviske landene for å lage en felles dødsårsaksliste startet i begynnelsen på 1920-årene. Denne lista ble lagt til grunn for klassifisering av dødsårsaker i Norge og var i bruk fra 1927 til 1951.