Del 3: De store utfordringene for folkehelsen
Publisert
I denne delen beskrives status for de brede folkehelseutfordringene. Det overordnede bildet av de store folkehelseutfordringene endrer seg sakte. Vi beskriver i stor grad etablerte utfordringer som har utviklet seg over tid, og som det har vært iverksatt en rekke tiltak for å møte.
Status for levealder og friske leveår
Generelt er folkehelsen i Norge preget av at mange lever lange liv med god helse. Forventet levealder og forventede friske leveår er sentrale mål på folkehelsetilstanden. Norge har hatt en vedvarende positiv utvikling i forventet levealder og forventede friske leveår (figur 3). Nylig oppdatert tall fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD) viser at Norge i 2023 var blant landene i verden med høyest forventet levealder (nummer 13 av 204 land for begge målene). Forventet levealder i Norge i 2023 var 84,6 år for kvinner og 81,3 år for menn, en økning på henholdsvis 4,8 år og 7,8 år siden 1990, ifølge GBD (figur 3). Levealderen i Norge er over gjennomsnittet i EU (52).
Utvikling i forventet levealder og forventede friske leveår
Mens forventet levealder gir informasjon om utviklingen i dødelighet i befolkningen, gir forventede friske leveår informasjon om utviklingen i både dødelig og sykelighet. Forventede friske leveår var av GBD beregnet til 70,7 år for kvinner og 70,3 år for menn i 2023, tilsvarende en økning på 2,7 år for kvinner og 5,7 år for menn siden 1990. Økningen i forventede friske leveår var dermed lavere enn økningen i forventet levealder mellom 1990 og 2023. Dette kan tyde på at vi ikke har hatt like stor suksess med å redusere sykelighet i befolkningen som vi har hatt med å redusere tidlig død. Den lavere utviklingen i friske leveår rammer flere aldersgrupper, både unge, arbeidsføre og eldre.
Samtidig er det viktig å være klar over at økningen i friske leveår har vært større enn økningen i år levd med helsetap i denne perioden. År levd med helsetap økte med 2,1 år hos begge kjønn, fra 11,8 til 13,9 blant kvinner, og 8,9 til 11,0 blant menn fra 1990 til 2023. Denne forskjellen er enda større i befolkningen over 60 år, hvor antall forventede friske leveår økte med 2,9 år i perioden 1990 til 2023, mens antall forventede leveår med helsetap økte med 1,6 år i samme periode (figur 5). Dette betyr at befolkningen relativt sett har fått flere leveår med god helse enn med dårlig helse de siste 33 årene, selv om den forlengede levealderen også medfører at mer levetid blir tilbrakt med redusert helse og sykdom nå enn for 35 år siden.
Forventede år med og uten helsetap ved 60 års alder
Viktigste årsaker til sykdomsbyrde
Sykdomsbyrdeanalyser gir oversikt over folkehelsen gjennom å vise hvordan sykdommer, skader og risikofaktorer bidrar til tidlig død og helsetap i en befolkning. Hovedmålet for sykdomsbyrde er DALY (Disability-Adjusted Life-Years), som kan forstås som antall tapte friske leveår i en befolkning. Sykdomsbyrde (DALY) består av to komponenter:
- Helsetap mens man lever, som beregnes ved å multiplisere forekomst av sykdom eller skade i befolkningen med alvorlighetsgrad.
- Tapte leveår, som beregnes ved å summere tapt forventet gjenstående levetid for dødsfall ved ulike aldre.
Norge er blant landene i verden med lavest sykdomsbyrde når man tar hensyn til befolkningsstørrelse og alderssammensetning. Den totale sykdomsbyrden i befolkningen økte med omtrent 11 prosent i perioden 2010 til 2023, beregnet som økning i antall DALY. Denne økningen skyldes først og fremst aldring i befolkningen. Justerer man for befolkningsvekst og aldring, ser man en reduksjon i sykdomsbyrden på rundt 7 prosent, noe som tyder på en viss forbedring i folkehelsen over tid.
Når vi ser på årsaker til sykdomsbyrde i befolkningen, domineres disse av de ikke-smittsomme sykdommene, som stod for 83 prosent av den totale sykdomsbyrden i Norge i 2023. Kreft, hjerte- og karsykdom, muskel- og skjelettsykdommer, psykiske lidelser og nevrologiske lidelser var de fem største årsakene, og stod samlet sett for 58 prosent av sykdomsbyrden.
På den andre siden står infeksjonssykdommer i dag for om lag 3,5 prosent av sykdomsbyrden i Norge. Luftveisinfeksjoner er den viktigste blant disse. Målrettede og effektive tiltak over tid har ført til at forekomsten av smittsomme sykdommer i Norge generelt er lav.
Det er imidlertid viktige forskjeller i hvilke sykdommer som bidrar til helsetap mens man lever, og hvilke sykdommer som bidrar til tidlig død. I det følgende vil vi gi en oversikt over de viktigste årsakene til helsetap og tapte leveår i Norge totalt, mens vi i del 3.6 vil gi en mer detaljert beskrivelse av de viktigste årsakene fordelt på aldersgrupper.
Viktige årsaker til helsetap
En stadig større andel av den totale sykdomsbyrden er nå knyttet til helsetap mens man lever, framfor tapte leveår. Helsetap utgjorde 52 prosent av den totale sykdomsbyrden i Norge i 2023, en økning fra 38 prosent i 1990. Andelen av sykdomsbyrden som tilskrives helsetap er noe høyere i Norge enn i Norden samlet (52 vs. 49 prosent). GBD beregnet at de fem største årsakene til helsetap i Norge i 2023 var muskel- og skjelettsykdommer (18 prosent), psykiske lidelser (18 prosent), utilsiktede skader (12 prosent), samlekategorien «andre ikke-smittsomme sykdommer» (9 prosent), og nevrologiske lidelser (9 prosent).
Innenfor psykiske lidelser er det særlig angstlidelser og depressive lidelser som forårsaker stort helsetap i befolkningen. Beregningene i GBD tyder på at sykdomsbyrden fra disse lidelsene har økt over tid, og særlig under pandemiårene. Økningen ser ut til å være mest markant blant unge. Mens GBD-prosjektet kun beregner sykdomsbyrde tilskrevet psykiske lidelser som tilfredsstiller diagnostiske kriterier, viser både norske og internasjonale data at også psykiske plager er svært utbredt i befolkningen, og at det har vært en betydelig økning i dette over tid, særlig blant unge voksne (53;54).
Korsryggsmerter er den største enkeltårsaken til helsetap innenfor sykdomsgruppen muskel- og skjelettlidelser. Det store helsetapet i befolkningen skyldes først og fremst at lidelser som gir korsryggsmerter er svært utbredt. Andre langvarige smertetilstander som forårsaker stort helsetap er hodepinesykdommer, som er den største enkeltårsaken til helsetap innenfor kategorien nevrologiske sykdommer. Samlet sett utgjør ulike smertetilstander en betydelig andel av helsetapet i befolkningen. Befolkningsundersøkelser viser at langvarig smerte er vanlig i alle aldre, og at om lag hver tredje voksne nordmann oppgir å ha langvarig smerte (55). I samlekategorien «Andre ikke-smittsomme sykdommer» er tann- og munnsykdommer og gynekologiske lidelser store undergrupper.
Utilsiktede skader omfatter blant annet fallskader og trafikkulykker, og fallskader er den dominerende årsaken til helsetap innenfor denne kategorien. Sykdomsbyrden fra fallskader har økt over tid, noe som henger sammen med et større antall eldre i befolkningen. Osteoporotiske brudd, som hoftebrudd, er en viktig konsekvens av slike skader.
Utover at de er sentrale årsaker til helsetap, har psykiske lidelser, muskel- og skjelettsykdommer og andre årsaker til langvarig smerte, og utilsiktede skader også det til felles at de er viktige årsaker til nedsatt livskvalitet, nedsatt arbeidsevne og uførhet (54-57). De kan påvirke helse og funksjon hos alle aldersgrupper og gjennom livsløpet.
Viktige årsaker til tapte leveår
Kreft, hjerte- og karsykdom, nevrologiske sykdommer, kroniske luftveissykdommer, og skader og selvskade, er viktige årsaker til tapte leveår i befolkningen. Til sammen stod disse fem dødsårsakskategoriene for over tre fjerdedeler (76,4 prosent) av antall tapte leveår i Norge i 2023, ifølge GBD. De siste 20 årene har det vært en nedgang i for tidlig død, definert som død før fylte 70 år, av de ikke-smittsomme sykdommene hjerte-karsykdommer, kreft, diabetes og lungesykdommer. Utviklingen er imidlertid i ferd med å flate ut etter 2019 (58). Det er store og vedvarende sosiale forskjeller i for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer, for både menn og kvinner (59).
Før fylte 80 år har rundt fire av ti nordmenn fått minst én kreftdiagnose. Antall nye krefttilfeller som oppdages årlig har økt, og vil øke i årene som kommer. Dette har bla. sammenheng med økt befolkning og en høyere andel eldre. Risikoen for kreft (målt som antall tilfeller per 100 000) ser imidlertid ut til å gå ned blant menn. Nedgangen er størst for lunge-, prostata- og testikkelkreft. Blant kvinner er risikoen i ferd med å flate ut. Det er historisk lav forekomst av livmorhalskreft, men fremdeles en økning av brystkreft. Hud- og føflekkreft øker for både menn og kvinner (60). Dødeligheten av kreft har gått ned de siste årene, men kreft har vært den hyppigste dødsårsaken i Norge siden 2017 (61).
For hjerte- og karsykdommer har dødeligheten over tid gått betydelig ned. Nedgangen i dødelighet fra hjerte- og karsykdom skyldes antagelig både forebygging, med nedgang i viktige risikofaktorer som blodtrykk, totalkolesterol og røyking, og bedre behandling. En femtedel av den norske befolkningen får forebyggende behandling mot eller lever med en hjerte- og karsykdom (62). Tall fra Hjerte- karregisteret viser at antall pasienter som mottar behandling for hjertekarsykdom økte i perioden 2016-2024. Samtidig er antallet pasienter diagnostisert med hjerteinfarkt blitt betydelig redusert (63).
Innenfor kategorien nevrologiske sykdommer er Alzheimers sykdom den største årsaken til tapte leveår, og i takt med aldring av befolkningen har det blitt en vanligere dødsårsak.
Totalt døde 2 933 personer av skader i 2024 (61). Ser man på utviklingen over tid, har dødsfall av skader og ulykker gått kraftig ned siden 70-tallet, mens dødelighetsraten av skader og ulykker har vært mer stabil de siste 10 årene (57). Selvmord er den største årsaken til tapte leveår innenfor skader, etterfulgt av fallskader, i GBD. I 2024 var det 739 selvmord i Norge. Antallet er noe høyere enn foregående år, men innenfor den variasjonen vi forventer av tilfeldige svingninger fra år til år (64) .
Infeksjonssykdommer rammer et stort antall mennesker i Norge hvert år, men gir først og fremst akutt sykdom med lite helsetap over tid. Den store majoriteten av infeksjonsdødsfallene i Norge skyldes nedre luftveisinfeksjoner hos personer over 70 år (65) . Under pandemien ble covid-19 en sentral årsak til infeksjonsdødsfall (66). I inneværende influensasesong ser man foreløpig en lavere forekomst av dødsfall assosiert med covid-19, men en noe høyere forekomst av dødsfall assosiert med influensa. Totalt sett er det en lavere forekomst av dødsfall assosiert med luftveisinfeksjoner enn i forutgående sesonger (siden 22/23) (67) .
Viktige risikofaktorer
Beregninger fra GBD tyder på at minst en tredjedel av sykdomsbyrden i befolkningen i Norge kan forklares av velkjente risikofaktorer som kan påvirkes. For eksempel er ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdom og diabetes i stor grad forklart av kjente risikofaktorer som høyt blodtrykk, røyking, høyt blodsukker og høyt kolesterol.
Selv om GBD-prosjektet baserer seg på eksisterende evidens om risikofaktor-sykdomsutfalls par, er det er fortsatt mange risikofaktorer som ikke er inkludert i oversikten fra dette prosjektet. 88 risikofaktorene inkludert i GBD er knyttet opp mot til sammen 159 sykdomsutfall. Imidlertid er risikofaktorer for sykdommer som primært gir helsetap, slik som muskel- og skjelettsykdommer og psykiske lidelser, dårligere dekket i GBD. For slike tilstander, og for mange andre, er årsaks- og risikofaktorene sammensatt og kompliserte. En betydelig del av den uforklarte sykdomsbyrden antas imidlertid å skyldes miljøfaktorer og levevaner som kan påvirkes (68), selv om vi i enkelte tilfeller mangler kunnskap både om effekten de har på sykdomsutfall, og data på eksponering i befolkningen. Et eksempel på dette er effekt av miljøgifter.
En oversikt som viser risikofaktorer hver for seg, kan skjule at risikofaktorer sjelden virker alene. Både på individ- og befolkningsnivå ser man at risikofaktorer opptrer samtidig, eller hoper seg opp, hos en person eller en gruppe (69). Opphopning av enkelte risikofaktorer henger også sammen med sosioøkonomi og levekår. I del 2 av rapporten ble sosiale forhold og samfunnsforhold som virker på folkehelsen på et overordnet nivå omtalt.
Når vi i det videre omtaler risikofaktorer, har GBD-rammeverket bidratt til utvelgelsen av viktige risikofaktorer knyttet til levevaner og metabolske faktorer, mens omtale av risikofaktorer knyttet til atferd og psykososiale forhold, som en del av de miljømessige risikofaktorene, også hviler på andre kilder. Figur 5 under viser de ti største risikofaktorene for sykdomsbyrde i Norge i 2023 ifølge GBD.
Topp 10 risikofaktorer for sykdomsbyrde (DALY) i 2024
Risikofaktorer knyttet til levevaner
Røyking, snusbruk og bruk av andre nikotinprodukter
Alle tobakks- og nikotinprodukter medfører en risiko for helseskade ved bruk. Røyking av sigaretter er det tobakksproduktet i Norge som medfører høyest risiko for sykdom, men også bruk av snus og e-sigaretter med og uten nikotin i e-væsken medfører risiko for helseskade (70-73).
Til tross for at det har vært en markant nedgang i andel dagligrøykere i Norge, er røyking fremdeles en av de største risikofaktorene for sykdomsbyrde. Dette skyldes blant annet at helseskade fra langvarig røyking vedvarer og er til dels irreversibel, slik at risiko for sykdom og for tidlig død er økt også lenge etter røykeslutt (74). Andelen dagligrøykere har sunket fra over 40 til under 10 prosent fra tidlig 1970-tall til 2020-tallet, og andelen røykere er nå høyest blant de eldste aldersgruppene. Siste tall fra SSBs undersøkelse av røykevaner viste at 7 prosent blant voksne røyker daglig (75). Dette er historisk lavt, og også lavt sammenliknet med nesten alle andre europeiske land (76). Også blant unge voksne er andelen som røyker daglig historisk lav. Samtidig har andelen som rapporterer røyking av og til økt, særlig blant unge voksne, og særlig blant unge menn (20 prosent blant menn 16-24 år i perioden 2021-2025 mot 13 prosent blant kvinner) (75).
Bruk av andre nikotin- og tobakksprodukter har på sin side økt betydelig, først og fremst bruk av snus. I de senere årene har andelen snusbrukere vært størst i aldersgruppa 25-49, hvor rundt 30 prosent nå bruker snus daglig. Bruk av e-sigaretter/vapes har også økt i løpet av de siste årene. Andelen som svarte at de brukte e-sigaretter av og til i aldersgruppa 16-24 år var oppunder 10 prosent i 2025 (75). WHO/IARC anbefaler å unngå slike produkter for å redusere risikoen for kreft (77).
Det er betydelig sosial ulikhet i andelen som røyker, og dagligrøyking er vesentlig mer utbredt blant de med kort enn de med lang utdanning (27). Det er også store forskjeller i røykevaner mellom ulike innvandrergrupper, men sett under ett er det langt mer vanlige å røyke daglig blant innvandrere sammenliknet med befolkningen for øvrig, særlig for menn (78).
Kostholdsfaktorer
Usunt kosthold er rangert som den femte største risikofaktoren for sykdomsbyrde i Norge. Et sunt kosthold i tråd med kostrådene fra Helsedirektoratet er viktig for helsen, og reduserer risikoen for blant annet hjerte- og karsykdommer, type 2-diabetes, høyt blodtrykk, flere former for kreft, beinskjørhet, tannråte, overvekt og fedme. En betydelig andel av befolkningen har imidlertid et kosthold som ikke er i tråd med nasjonale kostholdsanbefalinger. Inntaket av grove kornprodukter, grønnsaker, frukt og bær, og fisk er hos mange lavere enn anbefalt, mens inntaket av bearbeidet og ubearbeidet rødt kjøtt, samt matvarer med mye mettet fett, salt og sukker er høyere enn anbefalt (79).
Grupper med lang utdanning har generelt et sunnere kosthold enn grupper med kort utdanning (80;81). Undersøkelser blant utvalgte innvandrergrupper viser at de undersøkte gruppene har et kosthold som skiller seg fra den øvrige befolkningen, med både gunstige og ugunstige avvik fra anbefalingene. For eksempel har enkelte grupper med bakgrunn utenfor Europa høyere konsum av grønnsaker, men lavere konsum av fisk (82).
Energidrikker har et høyt innhold av koffein, som barn tåler mindre av enn voksne. Siden 2019 har det vært en markant økning i bruk av energidrikker blant ungdom i Norge (83). Kosthold er også den viktigste kilden til miljøgifteksponering.
Alkoholbruk
Alkoholbruk er en viktig årsak til helsemessige og sosiale problemer, og problemer for tredjepart som pårørende, arbeidsliv og samfunnet for øvrig (84). Det registrerte alkoholforbruket i Norge gikk ned fra 1980 til 1993, økte så kraftig fram til 2008, og har deretter gått noe ned. Med unntak av en nedgang i pandemiårene, har andelen unge voksne i alderen 16-30 år som oppgir å drikke alkohol vært forholdsvis stabil i perioden 2012-2024. Andelen unge voksne med et risikofylt alkoholbruk økte imidlertid mellom 2021 og 2024. (85)I 2024 oppga 47 prosent av 15-16-åringer at de hadde drukket alkohol siste 12 måneder, mot 86 prosent av 16-30-åringer (81). Flere eldre i Norge, spesielt eldre kvinner, oppgir å drikke alkohol nå sammenlignet med tidligere (86). Rundt 1 av 4 personer i alderen 60-79 år drikker alkohol 2-3 ganger i uken eller oftere (40). Innvandrere har i snitt et vesentlig lavere alkoholforbruk enn befolkningen for øvrig, men det er store forskjeller etter landbakgrunn (78). Antallet registrert med kronisk alkoholmisbruk har økt jevnt i perioden 2017-2024, med en tydeligere økning blant menn (87).
Drikkefrekvens og årlig alkoholforbruk er høyere i grupper med lang utdanning og høy inntekt, mens risikofylt alkoholbruk og alkoholrelaterte skader er mer utbredt blant dem med kort utdanning og lav inntekt. Likevel har alkoholbruk gjennomgående en mer negativ innvirkning på helsen til grupper med lav sosioøkonomisk status (88;89). Dette såkalte alkoholskadeparadokset omfatter også direkte alkoholrelaterte helseeffekter som leverskader, og antas bare delvis å skyldes forskjeller i drikkemønster og risikofylt alkoholbruk (90;91). Trolig bidrar andre levevaner som røyking, kosthold og fysisk aktivitet til å dempe eller forsterke helseeffektene av alkohol (92).
Fysisk inaktivitet
Det er godt dokumentert at fysisk aktivitet fremmer helse og kan forebygge og behandle sykdom (93). Samtidig er inaktivitet og mye stillesitting knyttet til økt risiko for flere folkesykdommer og for tidlig død. Blant voksne (20-85 år) tilfredsstilte om lag halvparten Helsedirektoratets reviderte anbefalinger for fysisk aktivitet i 2020-22. Andelen er noe høyere blant unge voksne, og noe lavere blant eldre. Mens de fleste 6-åringer oppfylte minimumsanbefalingene til fysisk aktivitet i 2018, gjorde under halvparten (45 prosent) av 15-åringer det (93). Fysisk inaktivitet er mer utbredt i en rekke innvandrergrupper, og særlig blant kvinner (78).
Manglende oppdatering av datagrunnlag er antakelig en årsak til at fysisk inaktivitet ikke kommer høyt opp på lista over viktige risikofaktorer i det globale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD), og det antas at sykdomsbyrden er høyere enn det som vises i tallene derfra.
Bruk av illegale rusmidler
I 2024 var det 8 prosent av ungdom og 12,5 prosent av unge voksne som oppga cannabisbruk siste 12 måneder. Mellom 2019 og 2024 økte andelen ungdom i alderen 15-16 år som oppga noen gangs bruk av cannabis. Noen gangs bruk av kokain og ecstasy/MDMA økte også blant ungdom i denne perioden, fra 3,2 til 5,7 prosent (85).
Det har vært en økning i narkotikautløste dødsfall i Norge i perioden 2012-2024. I 2024 ble det registrert 342 narkotikautløste (overdoser) dødsfall. De fleste overdosedødsfallene var knyttet til opioider og syntetiske opioider (94).
Metabolske risikofaktorer
Høyt blodtrykk, høyt blodsukker, høy kroppsmasseindeks (BMI) og høyt kolesterol er de fire største bidragsyterne til sykdomsbyrde i Norge innenfor de metabolske risikofaktorene ifølge beregningene fra GBD. Disse risikofaktorene regnes som viktige for utvikling av de største ikke-smittsomme sykdommene Risikofaktorer knyttet til miljø og levevaner anses som viktigste årsak til metabolske risikofaktorer. Det er også en betydelig grad av samvariasjon mellom ulike metabolske risikofaktorer, slik at for eksempel høy BMI er forbundet med økt risiko for høyt blodtrykk, høyt blodsukker, og/eller høyt kolesterol.
Overvekt og fedme
Høy kroppsmasseindeks (ofte forkortet til BMI) er ifølge GBD blant de viktigste risikofaktorene for sykdomsbyrden i befolkningen. Fedme er en risikofaktor for bl.a. hjerte- og karsykdom, diabetes, flere kreftformer og muskel- og skjelettlidelser. Størstedelen av landets voksne befolkning har overvekt eller fedme (95). Andelen med overvekt eller fedme i befolkningen er større hos menn enn kvinner, og har økt over tid, men det er tegn til mindre bratt økning de siste årene (96). Hos barn og unge ser det ut til at den negative utviklingen har stagnert, og andelen har vært relativt stabil de siste 10 årene. Til sammen har om lag 1 av 6 av barn og ungdom i alderen 8-15 år overvekt og fedme (95).
Forekomsten av fedme og overvekt varierer etter landsdel og utdanningsnivå (95). Fedme er mer utbredt i visse innvandrergrupper, og særlig blant innvandrerkvinner (82).
I løpet av de siste årene har det vært en stor økning i bruken av de nye vektreduserende legemidlene, GLP1-analogene. Forbruket er særlig høyt blant kvinner i alderen 50–59 år, hvor anslagsvis 8,5 prosent benytter vektreduserende legemidler (97).
Andre viktige metabolske risikofaktorer
Over tid har andelen med høyt blodtrykk gått ned i alle aldergrupper i den voksne befolkningen (98). Samtidig har det vært økning i andel som bruker legemidler som senker blodtrykket (62). Når man tar hensyn til befolkningsvekst og aldring, har sykdomsbyrden fra høyt blodtrykk gått litt ned siden 2010 (99). Til tross for denne positive utviklingen er høyt blodtrykk rangert som den største risikofaktoren for sykdomsbyrde i Norge av GBD, sammen med røyking.
Høyt blodsukker er først og fremst en risikofaktor for diabetes, men er også forbundet med en rekke andre ikke-smittsomme sykdommer, som hjerte- og karsykdommer, kronisk nyresykdom, demens og ulike krefttyper. Data fra Tromsøundersøkelsen tyder på at andelen som lever med diabetes har økt over tid (100).
Andelen med høyt kolesterol har gått ned fra midten av 1990-tallet i alle aldersgrupper i den voksne befolkningen (101). Det har vært en økning over tid i andelen som bruker kolesterolsenkende legemidler, spesielt i de eldste aldersgruppene (99).
Risikofaktorer knyttet til miljø og yrke
Det finnes en rekke ulike risikofaktorer for sykdom og tidlig død knyttet til miljøet, men av de som er omtalt her, er det kun tilskrivbar sykdomsbyrde fra luftforurensning som er beregnet i GBD-prosjektet. Resten av de omtalte faktorene er basert på andre kunnskapskilder, men det er per nå ikke mulig å beregne hvilken påvirkning disse faktorene har på sykdomsbyrden.
Yrkesfaktorer
Innenfor kategorien yrkesfaktorer er de viktigste faktorene yrkesskade (som transportskader og fall), eksponering for kreftfremkallende stoffer og ergonomiske faktorer. Landbruk, skogbruk og fiskeri, bygg/anlegg, industri og servicenæringen trekkes fram som steder med høyere risiko for å bli utsatt for både kreftfremkallende stoffer og ulykker (20;102). Eksponering i arbeidslivet for slike risikofaktorer kan øke risikoen for sykdom og uføretrygd (103). Skiftarbeid kan øke risikoen for enkelte kreftformer (102). De siste tiårene er det rapportert inn mellom 20-23 000 arbeidsulykker årlig. Av disse fører omtrent halvparten til langvarig sykemelding. Det har vært en sterk nedgang i dødsulykker i forbindelse med arbeid (104;105).
Luftforurensning
Luftforurensning er den nest viktigste risikofaktoren for tapte leveår og sykdomsbyrde på verdensbasis (106), og er assosiert med økt risiko for utvikling og forverring av luftveissykdommer, hjerte- og karsykdom, type-II diabetes, og demens. Norge har hatt en betydelig forbedring av luftkvalitet, og gjennomsnittlig eksponering for fint svevestøv (PM2.5) i den norske befolkningen er mer enn halvert siden starten av 1990-tallet. Luftforurensning har gått fra å være den den 7. viktigste risikofaktoren for tap av leveår i Norge i 1990, til den 16. viktigste risikofaktoren i dag (107). Luftforurensning er likevel den viktigste enkeltfaktoren i miljøet som påvirker helse, og representerer fremdeles en helserisiko for deler av den norske befolkningen, særlig i de større byene og for dem som bor nær trafikkerte veier. Mer enn 90 prosent av Oslos befolkning eksponeres for luftforurensingsnivåer over det nasjonale miljømålet for luftkvalitet, der sårbare grupper er spesielt utsatt (108).
Miljøgifter
Eksponering for miljøgifter skjer gjennom luft, vann, mat og produkter. Siden 1950 er mer en 140 000 nye kjemikalier kommet på markedet, og produksjonsvolumet forsetter å øke og forventes å tredobles i perioden 2010-2050. Helsefare er bare avklart for en liten andel av disse. Etterslep i kjemikalietesting er betydelig, særlig i forhold til effekter på immunforsvar og nevroutvikling. Barn er sårbare for effekter av miljøgifter. Eksponering i tidlig faser av livet, særlig under fosterutviklingen, kan gi alvorlige og varige effekter som påvirker risiko for sykdomsutvikling i voksen alder (109;110). WHO anslår at et fåtall godt beskrevne kjemikalier alene forårsaker 2 millioner dødsfall og 53 millioner DALY på verdensbasis (110;111).
Norge mangler systematisk overvåkning av miljøgifteksponering i befolkningen. Selv stoffgrupper med velkjente og alvorlige helseeffekter kan ikke inkluderes i sykdomsbyrdeberegningene på grunn av manglende kunnskap om faktiske eksponeringsnivåer. En studie utført av Folkehelseinstituttet i 2023 viste at nesten alle barn undersøkt hadde høyere nivåer av bisfenol A (BPA) enn det som ansees som trygt, og nær en tredjedel hadde for høye nivåer av polyfluoralkyl stoffer (PFAS) i kroppen (112). Både BPA og PFAS påvirker immunsystemet og har hormonforstyrrende effekter. Enkelte PFAS er også klassifisert som kreftfremkallende (113). Det er et betydelig etterslep i testing, overvåkning og regulering av kjemikalieeksponering.
Støy
Støy er den miljøfaktoren som rammer flest nordmenn. I overkant av 2 millioner er utsatt for støy over anbefalt nivå utenfor bolig. Vegtrafikk er den klart største kilden til miljøstøy, og antallet som utsettes for støy øker med økt grad av urbanisering og fortetning. Støy er en stressfaktor som forstyrrer kommunikasjon, konsentrasjon, hvile og søvn. Dette bidrar til støyplage og mistrivsel for dem som er støyutsatt. Langvarig eksponering for støy øker risikoen for søvnforstyrrelser og ulike helsevirkninger som hjertekarsykdom og diabetes. Støyeksponering knyttet til fritidsaktiviteter og yrkesliv er den vanligste årsaken til hørselstap sett bort fra aldring (114).
Inneklima
Mellom 80-90 prosent av døgnet tilbringes innendørs. Innemiljø har derfor stor betydning for helse og livskvalitet. En rekke faktorer i inneklima kan påvirke helse. Fuktskader og muggsopp er det mest utbredte problemet i Norge og er assosiert med økt risiko for forverring og/eller utvikling av en rekke allergier og luftveislidelse. Andre viktige inneklimafaktorer omfatter legionellasmitte, skadedyr, allergener, asbest og syntetiske mineralfibre, flyktige organiske forbindelser, og ozon (115). Barn er mer utsatt for helseeffekter fra luftveiseksponeringer, og inneklima er et problem ved en rekke norske skolebygg (116). Innendørs luftsmitte er viktigste smittevei for influensa og covid-19, og pandemien økte fokuset på betydning av ventilasjon og luftrensning for smittespredning (117).
Radon
Radon er fremdeles et problem i norske husstander, og øker risiko for lungekreft (118;119). Norge har generelt høye nivåer av radon på grunn av geologiske forhold, og kaldt klima kan bidra til mindre lufting og økte innendørskonsentrasjoner (120).
Utilstrekkelig beskyttelse fra UV-stråling
UV-stråling fra sol og solarier er den viktigste årsaken til både melanom og ikke-melanom hudkreft. Dette er kreftformer som i stor grad kan forebygges, men som har økt mest i Norge på 2000-tallet. Helseundersøkelser og jevnlige spørreundersøkelser fra Kreftforeningen og Direktoratet for Strålevern og Atomsikkerhet indikerer at nordmenn i utilstrekkelig grad beskytter seg mot sterk UV-stråling (121). I tillegg øker reising til solrike land den totale eksponeringen.
Psykososiale risikofaktorer
Psykososiale risikofaktorer øker særlig risikoen for å utvikle psykiske lidelser, men er også forbundet med en rekke andre sykdomsutfall. Med unntak av partnervold, seksuell vold mot barn og mobbing, som blant annet forklarer rundt 18 prosent av sykdomsbyrden fra psykiske lidelser, er det per nå ingen andre psykososiale risikofaktorer som er inkludert i GBD. Det er dermed vanskelig å få en helhetlig oversikt over deres bidrag til sykdomsbyrden sammenliknet med andre, inkluderte risikofaktorer. Gjennomgangen nedenfor baserer seg derfor hovedsakelig på andre kilder enn GBD.
Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i barndommen
Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i barndommen er viktige risikofaktorer for alvorlige fysiske og psykiske helseplager (122). Norske undersøkelser tyder på at om lag 3-7 prosent barn og unge har opplevd alvorlig fysisk vold (slag med gjenstand, spark, banket opp) fra en omsorgsperson i oppveksten, mens rundt 12-15 prosent av barn og unge har opplevd mindre alvorlig fysisk vold (klyping, lugging, slag med flat hånd) i oppveksten (123-125). GBD har beregnet at rundt fire prosent av den totale sykdomsbyrden i befolkningen mellom 10 og 24 år kan forklares av seksuelle overgrep/vold i barndom, og denne risikofaktoren er rangert av GBD som den tredje viktigste risikofaktoren i denne aldersgruppen.
Mobbing
Mobbing, har lenge vært en kjent og viktig risikofaktor for angst, depresjon og lav selvfølelse (126). Ifølge GBD forklarer mobbing nesten 5 prosent av sykdomsbyrden fra angst og depresjon blant barn og unge i Norge. Mobbing er sammen med seksuelle overgrep i barndom de eneste inkluderte risikofaktorene i GBD-prosjektet som gir kunnskap om forebyggingspotensialet for barn og unges psykiske helse. Mobbing har økt over tid, og digital mobbing har blitt mer utbredt siden 2000-tallet (126). Elevundersøkelsen viser at i 2024 stoppet økningen opp, og i 2025 er det en tydelig nedgang i mobbing (127).
Vold og partnervold i voksen alder
Å ha vært utsatt for vold er vanlig i voksen alder, særlig blant menn. Samtidig er det flere kvinner enn menn som blir utsatt for alvorlig partnervold (128). GBD har beregnet at partnervold (inkludert både fysisk og seksuell vold) er den nest største risikofaktoren for sykdomsbyrde (etter seksuelle overgrep i barndom) blant kvinner i alderen 20 til 54 år i Norge (129).
Personer med innvandrerbakgrunn er, målt i anmeldte tilfeller, oftere utsatt for vold og mishandling (130). Undersøkelser viser også at vold i nære relasjoner og vold mot barn er mer utbredt blant personer med innvandrerbakgrunn (125). Vi vet ikke hvor mange som er ofre for tvangsekteskap, æresrelatert vold, negativ sosial kontroll eller kjønnslemlestelse i Norge. Bufdir antar at mørketallene er store (131) .
Ensomhet
Ensomhet regnes som en av de viktigste folkehelseutfordringene av blant annet OECD og WHO, fordi langvarig ensomhet er knyttet til økt risiko for psykiske lidelser, hjerte- og karsykdommer, redusert livskvalitet og høyere dødelighet. Samtidig har det samfunnsmessige konsekvenser gjennom økt press på helse- og omsorgstjenester og svekket sosial deltakelse (132;133).
Ensomhet blant ungdom har økt markant de siste tiårene, og fremstår som en sentral faktor for økningen i psykiske plager i denne aldersgruppen (43). Ensomhet er også en viktig faktor i livskvalitet hos eldre: En av fire i alderen 60–79 år og én av tre over 80 år rapporterer at de er ensomme. De fleste rapporterer mild ensomhet. Ensomhet er mest utbredt blant kvinner, aleneboende og personer med dårlig helse (40). Ensomhet synes også å være mer utbredt blant innvandrere (78).
Psykososiale forhold på arbeidsplassen
Flere studier viser at psykososiale og organisatoriske forhold på arbeidsplassen henger sammen med helse, særlig psykisk helse. Tidspress, rollekonflikter og lav kontroll over egen arbeidssituasjon er vist å øke risikoen for muskel- og skjelettplager, mens rollekonflikter, høye emosjonelle krav, begrenset beslutningsfrihet, mobbing og jobbusikkerhet øker risikoen for psykiske helseproblemer (20). Samtidig er positive psykososiale forhold på arbeidsplassen, som meningsfulle arbeidsoppgaver, medbestemmelse og et godt sosialt klima knyttet til høy jobbtilfredshet, bedre psykisk helse og lavere risiko for langvarig sykefravær (103).
Nøkkeldata om utvalgte grupper
I denne delen vil vi beskrive hva som preger folkehelsen i ulike aldersgrupper, innvandrerbefolkningen, den samiske befolkningen, og etter geografi. Her vil vi utdype mer om sykdomsbyrde og risikofaktorer som preger de ulike gruppene.
Barn og unge
I et historisk perspektiv har barn født i Norge i dag gode utsikter til et langt liv med god helse. Spedbarnsdødeligheten er svært lav, forekomsten av skader og ulykker hos barn har sunket betraktelig, og flesteparten har en god levestandard (134). Majoriteten av barn og unge rapporterer om god livskvalitet og god psykisk helse. Samtidig er det også mange som oppgir psykiske og fysiske plager, mistrivsel på skolen, mobbing, vold eller trakassering (135).
Nesten en tredjedel av sykdomsbyrden blant barn og unge skyldes psykiske lidelser (figur 6), i all hovedsak angst og depresjon. For aldersgruppen 10-24 år utgjør psykiske lidelser nærmere 40 prosent av sykdomsbyrden. GBD-resultatene tyder også på en markant økning i sykdomsbyrde fra angstlidelser og depressive lidelser, særlig i perioden etter 2010.
Årsaker til sykdomsbyrde under 25 år
Et annet viktig utviklingstrekk er en økning i autismediagnoser de siste ti årene, primært blant barn i førskolealder og blant tenåringsjenter; og ADHD-diagnoser etter 2020 (136). Økningen i ADHD-diagnoser gjelder særlig jenter i tenårene og ung voksen alder, mens andelen gutter med ADHD-diagnoser har økt jevnt over de siste 10-15 årene (137) .
Det har også vært en økning i selvrapporterte psykiske plager over tid, spesielt blant tenåringsjenter. I en gjennomgang av mulige årsaksfaktorer for økningen i psykiske plager hos unge i Folkehelserapportens temautgave 2025, fremstår ensomhet, skolerelatert stress, og søvnvansker som sannsynlige bidragsytere (43). En betydelig andel (rundt 25 prosent) unge og unge voksne har søvnvansker (138). I en nasjonal studie av norske ungdommer rapporterte 23 prosent av jentene og 14 prosent av guttene høy grad av ensomhet i 2021, med en ytterligere økning observert gjennom pandemien (139).
Foreldres sosioøkonomiske status har betydning for barns helse gjennom hele livsløpet. Barn som vokser opp med foreldre med lav sosioøkonomisk status, har høyere risiko for å bli diagnostisert med både somatiske og psykiske lidelser i voksen alder (140). Lavere sosioøkonomisk status er knyttet til økt risiko for at barn oppsøker helsetjenesten for psykiske helseproblemer. Dette gjelder særlig blant gutter, og i størst grad for ADHD (141).
Tidlig debut av psykiske lidelser er forbundet med høyere risiko for gjentatte episoder med psykiske lidelser i voksen alder. Psykiske lidelser i barndommen kan øke risikoen for dårligere tilknytning til skole og utdanning. Psykiske lidelser i ung alder er også knyttet til en økt risiko for å falle ut av arbeidslivet eller til å ha redusert yrkesaktivitet senere i livet, samt forbundet med lavere inntekt i ung voksenalder (141).
Enkelte barn og unge er eksponert for risikofaktorer som kan føre til dårligere somatisk helse senere i livet, som ugunstig kosthold, mangel på fysisk aktivitet, og forekomst av overvekt og fedme. Også disse risikofaktorene er sosialt skjevfordelt (134).
Den voksne befolkningen
I den voksne, arbeidsføre befolkningen er kreft den viktigste årsaken til sykdomsbyrde, men først og fremst fordi kreftdødsfall i denne aldersgruppen gir mange tapte leveår (figur 7). De viktigste sykdommene som gir helsetap i denne delen av befolkningen, er psykiske lidelser og muskel- og skjelettsykdommer. Blant yngre voksne (om lag 25–50 år) utgjør disse tilstandene den største delen av sykdomsbyrden. Også utilsiktede skader, hjerte- og karsykdom og nevrologiske sykdommer – for denne aldersgruppen i hovedsak hodepinesykdommer – er viktige bidrag til sykdomsbyrde. Antall år levd med helsetap i den voksne befolkningen i Norge er på linje med størrelsen i de andre nordiske landene (106;142).
Årsaker til sykdomsbyrde 25-69 år
Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser som angst og depresjon er også de viktigste årsakene til sykmeldinger og langvarige trygdeytelser (20). I 2024 var muskel- og skjelettsykdommer den viktigste årsaken til sykefravær, og stod for nær en tredel av tapte dagsverk (21). Arbeidsmiljø og organisering av arbeidet, inkludert mekaniske og psykososiale belastninger, er også viktige risikofaktorer for både muskel- og skjelettlidelser og psykiske plager (20). Levevaner som røyking (143;144) og rusmiddelbruk, særlig alkoholbruk, er også forbundet med korttids- og langtids sykefravær (43;145;146) og nedsatt arbeidsevne (145;147;148).
Alvorlige psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse forekommer sjeldnere enn angst- eller depressive lidelser. Imidlertid er alvorlige psykiske lidelser forbundet med langvarig, uttalt funksjonstap og lavere forventet levealder. Disse lidelsene oppstår typisk i tidlig voksenalder. Alvorlige psykiske lidelser er forbundet med omtrent ti tapte leveår (149;150), og samsykelighet med rusmiddellidelser kan redusere antall leveår ytterligere (151;152). Mesteparten av tapte leveår ved disse lidelsene kan tilskrives fysiske sykdommer som for eksempel hjerte- og karsykdommer, diabetes og kroniske lungesykdommer (149).
Eldre
En stor andel av sykdomsbyrde blant eldre skyldes tapte leveår. De viktigste årsakene til sykdomsbyrde i denne aldersgruppa er hjerte- og karsykdom og kreft (figur 8).
Årsaker til sykdomsbyrde 70+ år
For nevrologiske sykdommer dominerer Alzheimer og andre demenssykdommer. Selv om risikoen for å utvikle demens for den enkelte har gått noe ned, vil det totale antallet personer med demens øke i takt med at befolkningen eldes (153).
Sykdomsgruppen utilsiktede skader er dominert av fallskader, som for de to yngre aldersgruppene. Beinskjørhet (osteoporose) er en medvirkende faktor ved de fleste brudd hos eldre. I Norge rammes cirka 9000 voksne personer av hoftebrudd hvert år. Hos eldre er den vanligste årsaken en kombinasjon av fall og beinskjørhet (154).
Eldre i dag klarer seg i større grad selv og har bedre iboende kapasitet, bedre hørsel, samt bedre fysisk og kognitiv funksjonsevne enn tidligere generasjoner. Mange opplever høy livskvalitet, og blant de over 70 år har andelen med depresjon sunket de siste tiårene. For de over 80 år øker imidlertid forekomsten av depressive symptomer og ensomhet (40). Det er særlig blant de eldste at helse- og funksjonsproblemer med behov for hjelp er mest utbredt. Det er også store sosiale ulikheter i helse, funksjonsdyktighet og levealder blant eldre. Resultater fra både internasjonale og norske studier viser at eldre med lengre skolegang i snitt har bedre helse og bedre funksjonsevne enn eldre med kortere skolegang (153).
Flere og flere overlever og lever med kroniske sykdommer. Når kreftdødeligheten går ned, rammes flere kreftpasienter av andre sykdommer etter kreftdiagnosen. Over halvparten av kreftoverlevere hadde minst én sykdom i tillegg til kreft (153).
Legemiddelbruken blant eldre er høy, ofte med bruk av flere legemidler samtidig. Bruken av vanedannende legemidler har også gått opp i denne gruppa (153).
Kjønnsforskjeller
Menn har lavere forventet levealder enn kvinner, men økningen i både levealder og antall friske leveår har vært større for menn enn for kvinner de siste 35 årene. Kvinner lever nå en noe større del av livet med helsetap (16 prosent eller 14 år) sammenliknet med menn (14 prosent eller 11 år) (se også avsnitt 3.1.)
Sykdomsbyrdedata viser at selv om det er mange felles årsaker til sykdomsbyrde hos kvinner og menn - kreft og hjerte- og karsykdommer rangerer for eksempel øverst for begge kjønn - er det også noen klare forskjeller: Blant menn skyldes en større andel av sykdomsbyrden tapte leveår som følge av for tidlig død, mens år levd med helsetap utgjorde den største andelen blant kvinner (99).
En høyere andel menn enn kvinner dør tidlig (i alderen 30-69 år) av ikke-smittsomme sykdommer. Det skyldes i hovedsak høyere dødelighet av hjerte- og karsykdommer hos menn (155). Menn har totalt sett 20 prosent høyere risiko for kreft enn kvinner, men det er stor variasjon mellom kreftformene (156). Menn har også høyere sykdomsbyrde fra utilsiktede skader. I alle aldersgrupper er det flere menn enn kvinner som dør i ulykker (57). Rusmiddellidelser er mer utbredt hos menn, og en viktigere årsak til sykdomsbyrde enn hos kvinner (99). Tre av fire som tar sitt eget liv, er menn (64). Menn har høyere alkoholbruk (157), og høyere forekomst av overvekt og fedme (95).
Muskel- og skjelettsykdommer er høyere rangert som årsak til sykdomsbyrde blant kvinner enn blant menn, og utgjør en større andel av kvinners sykdomsbyrde. Langvarige smertetilstander er vanligere blant kvinner (158). Psykiske lidelser utgjør også en større andel av sykdomsbyrden for kvinner enn for menn, i tillegg til at gynekologiske sykdommer utgjør en betydelig sykdomsbyrde blant kvinner (99). To av tre hoftebrudd rammer kvinner (154).
Innvandrerbefolkningen
Personer med innvandrerbakgrunn utgjør omtrent 21 prosent av befolkningen i Norge, hvorav 17 prosent har innvandret selv og 4 prosent er etterkommere (13). Om lag én av fire har bodd i Norge i mindre enn fem år. Innvandrerbefolkningen har lavere inntekt, utdanning og arbeidsdeltakelse enn øvrig befolkning, og utgjør en stor andel av dem med dårligst levekår. For eksempel lever 60 prosent av barn av innvandrere i vedvarende lavinntekt (14).
Resultater fra folkehelseundersøkelsen i Oslo viser stor variasjon både mellom og innad i ulike grupper. Personer født i østlige Europa, Asia eller Afrika kommer vesentlig dårligere ut på en rekke områder. For mange innvandrergrupper er selvrapportert helse, tannhelse, psykiske plager, fysisk aktivitet og røyking dårligere enn for majoritetsbefolkningen (78). Dette er i tråd med funn fra andre tidligere undersøkelser (159;160), men undersøkelsen fra Oslo kan indikere at forskjellene har blitt større.
Grunnleggende folkehelse har historisk stått høyt på agendaen i de skandinaviske landene, noe som gjør at flertallet av befolkningen over generasjoner har internalisert en grunnforståelse av temaer som kosthold, fysisk aktivitet, inneklima, tannhygiene mm. Dette er ikke i samme grad internalisert kunnskap i alle innvandrergrupper. Det er derfor et betydelig forebyggingspotensial i de gruppene der denne kunnskapen ikke er godt internalisert.
For enkelte levevaner er det forskjell mellom enkelte innvandrergrupper og den øvrige befolkningen, både i positiv og negativ retning. Se også omtale under enkelte risikofaktorer.
Den samiske befolkningen
Samer har mange av de samme folkehelseutfordringene som befolkningen generelt (161). Når det gjelder ulike indikatorer for livskvalitet, ligger samer relativt likt som, eller litt lavere enn øvrig befolkning.
Samer rapporterer i litt større grad om dårlig fysisk helse enn ikke-samer, og personer med samisk bakgrunn rapporterer om mer psykiske plager enn de uten samisk bakgrunn i de samme geografiske områdene.
Personer med samisk bakgrunn rapporterer i større grad enn personer med ikke-samisk bakgrunn å ha vært utsatt for vold i barndom og/eller voksen alder. Samer rapporterer også hyppigere å ha vært utsatt for diskriminering enn ikke-samisk befolkning, og samisk bakgrunn rapporteres å være den hyppigst opplevde årsaken til diskriminering (161). En kunnskapsoppsummering fra 2024 tyder på at diskriminering av samer fortsatt er et utstrakt problem som skjer på mange samfunnsarenaer. Diskriminering påvirker samenes fysiske og psykiske helse negativt, og har en negativ påvirkning på deres hverdagsliv og livstilfredshet (162)
Konkrete målsettinger for reduksjon av ikke-smittsomme sykdommer
Verdens helseorganisasjon (WHO) vedtok i 2012 et mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer med 25 prosent i perioden 2010 til 2025. Dette målet er senere endret til 33 prosent reduksjon i perioden 2015 til 2030, og inngår i FN sine globale mål for bærekraftig utvikling. I tillegg har WHO åtte andre mål, som blant annet inkluderer reduksjon i de fire viktigste felles risikofaktorene for ikke-smittsomme sykdommer - tobakksbruk, usunt kosthold (i denne forbindelse definert som saltinntak), fysisk inaktivitet og skadelig alkoholforbruk - samt redusere høyt blodtrykk og stoppe økningen i fedme og diabetes. De to siste målene omhandler å sikre tilgang til behandling for ikke-smittsomme sykdommer til alle som trenger det (163;164). Norske myndigheter har sluttet seg til disse målene (165).
FHI følger utviklingen i de ikke-smittsomme sykdommene i Norge gjennom jevnlige oppdateringer av 25 indikatorer foreslått av WHO (166). Noen av indikatorene er direkte knyttet til de ni målene, andre er tilleggsindikatorer som mer indirekte bygger opp under målene for ikke-smittsomme sykdommer (kalt NCD-målene). Endringer over tid gir et mål på vår samlede innsats for forebygging over tid.
Status for Norge er at utviklingen ser ut til å være positiv for fire av de ni målene (58): Redusere for tidlig død knyttet til ikke-smittsomme sykdommer og reduksjon i andelen med høyt blodtrykk samt de to målene om å sikre tilgang til behandling. For tre mål har vi ikke klart å snu utviklingen. Det gjelder 15 prosent nedgang i fysisk inaktivitet, 30 prosent nedgang i saltinntak og målet om å stanse økningen i fedme og diabetes. Når det gjelder målet om 20 prosent nedgang i skadelig bruk av alkohol, ser vi ingen sikre tegn til nedgang. Målet om 30 prosent nedgang i samlet tobakksbruk innen 2025 ble ikke nådd, med det har vært en betydelig og svært positiv nedgang i daglig røyking.
Fremtidig sykdomsbyrde
I GBD-prosjektet gjøres det også framskrivinger av forventet levealder, forventede friske leveår og sykdomsbyrden frem mot 2050. Framskrivinger som viser det mest sannsynlige scenarioet (referansescenarioet), basert på historisk utvikling og framskrivinger av befolkning, sosiodemografi og risikofaktorer, tyder på at både forventet levealder og forventede friske leveår vil øke med rundt 1,8 år fra 2022 til 2050 (figur 9). Imidlertid er det et potensial for ytterligere 2 års økning fra referansescenarioet, dersom man lykkes med å eliminere viktige risikofaktorer for ikke-smittsomme sykdommer frem til 2050.
Framskriving av forventet levealder og forventede friske leveår (HALE)
Befolkningsøkning og aldring vil medføre at den samlede sykdomsbyrden vil øke fremover, selv om den aldersstandardiserte raten faller. Framskrivingene tyder på at ikke-smittsomme sykdommer vil fortsette å dominere, og at kreft og nevrologiske lidelser vil utgjøre en større andel av sykdomsbyrden fremover. Den kraftige nedgangen vi har sett i sykdomsbyrde fra hjerte- og karsykdom fra 1990-tallet og frem til i dag, er framskrevet å flate ut, sykdomsbyrden fra muskel- og skjelettlidelser er framskrevet å øke, mens psykiske lidelser er framskrevet å holde seg stabilt frem mot 2050. Alzheimers sykdom og andre former for demens er framskrevet å bli den største årsaken til sykdomsbyrde i 2050, med over 54 prosents økning i sykdomsbyrde fra 2022. Flere kreftformer, kols, fallskader og diabetes er også framskrevet å øke, mens iskemisk hjertesykdom – som lenge har vært den største dødsårsaken – vil falle på rangeringen.
FHIs vurdering av store folkehelseutfordringer
Vurderingene av folkehelseutfordringer i denne rapporten må sees i lys av folkehelseloven, og folkehelsepolitikkens mål om bedre helse og livskvalitet for alle. De faglige vurderingene er ment som innspill til nasjonale folkehelseutfordringer. Dette vurderes adskilt fra helsetruslene, som behandles for seg, blant annet fordi graden av sannsynlighets/usikkerhetsmomentet er ulikt mellom de to kategoriene.
I vurderingen av de viktigste folkehelseutfordringene, legger vi til grunn det overordnede bildet av helsetilstanden i Norge, sykdomsbyrde, trender og variasjon mellom grupper, som beskrevet over. I tillegg har vi tatt hensyn til samfunnskonsekvenser og konsekvenser for helsetjenester. På den bakgrunnen vurderer vi følgende som de mest sentrale folkehelseutfordringene:
Psykiske lidelser hos unge og unge voksne
Andelen barn og unge med psykiske helseproblemer er høy, og har vært økende over lang tid. Psykiske lidelser er også en sentral årsak til helsetap i den arbeidsføre voksenbefolkningen. Tidlig debut av psykiske lidelser er forbundet med gjentatte episoder gjennom livet, og risiko for å utvikle andre og mer alvorlige psykiske lidelser. Med bakgrunn i betydningen psykiske helse har for utdanning, arbeidsdeltakelse og livskvalitet gjennom livet, mener vi psykiske lidelser hos barn, ungdom og unge voksne er en sentral folkehelseutfordring. Sosial ulikhet i psykisk helse henger videre sammen med foreldres sosioøkonomiske status, noe som også begrunner hvorfor utfordringen bør prioriteres i folkehelsearbeidet.
Psykiske lidelser har mange og sammensatte risikofaktorer, og helhetlig tenking og tverrsektorielt samarbeid vil være vesentlig for å lykkes i å snu den trenden vi har sett de siste tiårene. Samtidig er det mange spesifikke risikofaktorer for psykisk uhelse som er velkjente, og som bør være sentrale for målrettet innsats. Forebyggingspotensialet er stort i at tiltak for å redusere og behandle psykiske plager og lidelser hos barn og unge vil kunne forebygge videre sykdom gjennom livsløpet.
Sykdom og funksjon i aldrende befolkning
Den største andelen av sykdomsbyrden i befolkningen er hos de eldste, og skyldes de store ikke-smittsomme sykdommene hjerte- og karsykdom, kreft, diabetes og kols. Over tid har det vært økning i Alzheimers sykdom og annen demens, som også er framskrevet å fortsette de neste årene. Samfunnskonsekvensene av en aldrende befolkning og et økende press på helsetjenestene vil fortsette å øke. Multimorbiditet av flere ikke-smittsomme sykdommer hos eldre belaster kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det gjør det særlig viktig å løfte hvordan man kan redusere «gapet» mellom forventet levealder og forventede friske leveår, slik at flere bevarer god funksjon og livskvalitet også i høy alder. Her finnes det et forebyggingspotensial.
En stor andel av sykdomsbyrden fra ikke-smittsomme sykdommer i den eldre befolkningen kan knyttes opp mot veletablerte risikofaktorer, slik som levevaner og metabolske risikofaktorer, i tillegg til miljøfaktorer som luftforurensing. Det er viktig å fortsette arbeidet med å forebygge de viktigste risikofaktorene gjennom livsløpet, og videreføre allerede gode tiltak, særlig med blikk på bedre funksjon gjennom livet. Forebygging av kroniske sykdommer utsetter forekomsten og forkorter dermed tiden som eldre lever med flere kroniske sykdommer. For mange viktige risikofaktorer for uhelse gjennom livet er det sosiale ulikheter, for eksempel for røyking, overvekt og fedme, kosthold og alkoholbruk. Det tilsier fortsatt høy oppmerksomhet rundt hvordan samfunnet kan legge til rette for sunne levevaner. Målrettet innsats mot disse risikofaktorene vil kunne forebygge en rekke av de ikke-smittsomme sykdommene og helsetapet knyttet til disse.