Del 2: Samfunn og levekår
Publisert
I denne delen beskriver vi overordnede samfunnsforhold og utviklingstrekk både nasjonalt og globalt. Vi har valgt å fremheve noen forhold som vi mener er særlig viktige å ha som bakteppe for de videre beskrivelsene av utfordringer for folkehelsen og helsetrusler i denne rapporten.
Demografi og samfunnsforhold
Norge er kjennetegnet av flere samfunnsforhold som er viktige for god folkehelse, og hvor vi er høyt rangert i global sammenheng. Norge ligger høyest av de nordiske landene i andel av befolkningen med høyere utdanning (2), vi er på tredjeplass globalt i likestilling mellom kjønnene (3), blant topp ti landene i OECD-området i arbeidsdeltakelse (4), og befolkningen i Norge er rangert blant de ti lykkeligste i verden (5). Norge er rangert som verdens nest tryggeste land (6), og befolkningen har høy tillit til myndighetene (7). I 2023 lå Norge på andreplass i FNs Human Development Index (etter Island) (8). Befolkningen har tilgang på et offentlig helsevesen av høy kvalitet med lovfestet rett til behandling, uten store egenandeler. I tillegg har vi et velutbygd velferdssystem, som gir sosial og økonomisk sikkerhet.
Sammensetning av befolkningen
Tre utviklingstrekk vil særlig prege sammensetningen av befolkningen framover; en økning i antall og andel eldre, lav fruktbarhet, og økt andel innvandrere. Det forventes en økning i Norges befolkning fra omtrent 5,5 millioner i 2022 til 6,3 millioner i 2050, med en markant økning i andelen innbyggere over 70 år (9). Økningen i andelen eldre har skjedd over tid, og vil fortsette i mange år fremover. Det henger både sammen med at de store etterkrigskullene nå har kommet inn i alderdommen, at fødselstallene har sunket gjennom en lang periode, og gradvis høyere levealder. I 2050 vil omtrent en av fem nordmenn være 70 år eller eldre. Ifølge SSBs befolkningsframskriving vil antall mennesker over 64 år omtrent dobles over de neste 60 årene sammenlignet med gruppen mellom 20 og 64 år, som i stor utstrekning er i arbeid (10). Antallet under 20 år kommer imidlertid til å endre seg lite. En lavere andel av befolkningen i arbeidsfør alder kan føre til lavere økonomisk vekst. Dessuten kan vridningen i aldersstrukturen gjøre det utfordrende å rekruttere ressurser til helse- og omsorgstjenester i en tid da behovet for personell vil øke. Hvordan befolkningens sykdomsbyrde påvirkes av en aldrende befolkning beskriver vi i del 3.
Fruktbarheten i Norge har de siste årene ligget på rundt 1,4 (11). Selv om foreløpige tall for første halvdel av 2025 viser en økning i fødselstall (11), er det høyst usikkert hvordan fruktbarhetsnivået i Norge vil utvikle seg framover. I en framskriving fra SSB ble det antatt et videre fall til et stabilt nivå lavere enn det noe land hittil har hatt. Landets totale folketall vil da avta fra midten av århundret (10). Det er lite kunnskap om hvilke konsekvenser et eventuelt fall i folketall vil ha for økonomisk utvikling, folkehelse og miljø. Fødselstallsutvalget bemerker i sin delrapport fra 2025 at fødselstallene har stor betydning for samfunnsutviklingen på lang sikt (12).
Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har økt kraftig gjennom de siste tiårene, og utgjør nå om lag en femtedel av befolkningen (13). Språkbarrierer, kulturtilpasning, lav kunnskap om tjenester i Norge, arbeidslivstilpasning og diskriminering er utfordringer som også kan få betydning for helse, og medføre behov for omstillinger og ny kompetanse i helsetjenestene. Det er stor variasjon i utfall på integreringsindikatorer ut fra landbakgrunn, botid, kjønn, utdanningsbakgrunn med mer (14). Dette kan få vesentlig betydning for helse og livskvalitet for denne gruppa.
Familie og oppvekst
Gode oppvekstbetingelser er avgjørende for helse gjennom hele livsløpet. Barn og unge som vokser opp i stabile og trygge boforhold, med trygge omsorgspersoner fritidsaktiviteter og sosial støtte, har bedre forutsetninger for god helse senere i livet. Om lag ett av ti barn vokste opp i en familie med vedvarende lavinntekt i 2023. Barn i familier med vedvarende lavinntekt økte kraftig fram til 2020, men både antallet og andelen har gått ned de senere årene (15). Barn med innvandrerbakgrunn er tungt overrepresentert blant dem som vokser opp i lavinntektsfamilier. Antall barn som har opplevd at foreldre går fra hverandre, har hold seg stabilt siden tidlig på 2000-tallet, og avtatt noe siden 2010 (16).
Utdanning og arbeidsliv
Samfunnsdeltakelse, som utdanning og tilknytning til arbeidslivet, er en sentral faktor for god folkehelse. Det store flertallet av ungdom fullfører videregående utdanning, men frafallet er noe større blant gutter enn jenter (20 v. 13 prosent), og er særlig høyt blant gutter som selv har innvandret (42 prosent) (17). Mangel på videregående utdanning øker sannsynligheten for å havne i lavinntektsyrker eller falle utenfor arbeidslivet. Om lag 100 000 mellom 15 og 29 år er verken i arbeid eller utdanning (avhengig av hvilket statistikkgrunnlag som brukes), uten at de nødvendigvis er regnet som uføre (18;19). Andelen utenfor arbeid og utdanning er vesentlig høyere blant unge innvandrere sammenliknet med unge i øvrige befolkning, henholdsvis 23 prosent og 7 prosent (14).
Helsetilstanden har en betydelig innvirkning på individers evne til å delta i arbeidsmarkedet. I Norge er om lag sju av ti voksne inkludert i arbeidsstyrken. Sammenlignet med andre OECD-land er sysselsettingen relativt høy i Norge, men samtidig er forekomsten av sykefravær også relativt høy (20;21). Målt i antall sykefraværsdager per fulltidsansatt har Norge det høyeste sykefraværet i OECD (22). Sykefraværet har økt betraktelig etter 2019, men det har vært en svak nedgang i 2025 (23).
Det er store variasjoner i sykefravær mellom ulike sektorer og yrker. Belastende arbeidsmiljøforhold og risiko for langvarig sykefravær og uføretrygd er vanligere i yrker med lave utdanningskrav og lav lønn (20). Det er også en stor andel som er varig utenfor arbeidsstyrken på grunn av uførhet; 10,5 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år i september 2025 (24). Norge er også blant landene med høyest andel av befolkningen på uføreytelser, og det landet i OECD som bruker en høyest andel av BNP på sykdom- og uføreytelser (22). Sykefravær og uføretrygd kan påvirkes av praksis hos Nav og i helsetjenesten, og av endringer i mønstrene for hvordan vi søker helsehjelp.
Det å ha lav utdanning og inntekt, og eventuelt stå utenfor arbeid, kan få helsemessige konsekvenser. Det er godt dokumentert at arbeid under gitte betingelser fører til bedre helse (25). Arbeid er viktig for helsa fordi det gir tilgang til sosiale relasjoner, identitet og personlig vekst, økonomisk trygghet og andre helsefremmende ressurser (20). Vi omtaler sammenhengen mellom arbeid, sykdom og risikofaktorer nærmere i del 3.
Sosial ulikhet i helse
Norge er et samfunn med mindre økonomiske forskjeller enn andre europeiske land, med en høy gjennomsnittsinntekt (26). Likevel er sosial ulikhet i helse en vedvarende utfordring. Sosial ulikhet i helse viser til systematiske forskjeller i helse og helserelaterte faktorer mellom ulike sosiale grupper.
Begrepet rommer flere dimensjoner:
- Forskjeller i forutsetninger – ulikheter i materielle rammevilkår (boligkvalitet, lokalmiljø, arbeidsforhold) og i individuelle eller sosiale ressurser som kan fremme helse eller forebygge sykdom. Dette inkluderer økonomiske ressurser, kunnskap, og sosial støtte.
- Forskjeller i levevaner – helserelatert atferd, for eksempel røyking, kosthold, fysisk aktivitet og alkoholbruk varierer med sosioøkonomisk status.
Sosial ulikhet i helse innebærer at noen grupper får dårligere helse enn de kunne hatt, fordi de vokser opp eller lever under betingelser som direkte eller indirekte påvirker helsen. Personer med lav inntekt og utdanning har i gjennomsnitt både kortere levetid og flere helseplager gjennom livet (27). Sosial ulikhet i helse kan også gjenspeile tidlige og vedvarende påvirkninger fra forhold og ressurser under barndom og oppvekst.
De sosiale ulikhetene i helse synes å ha holdt seg ganske stabile de siste tiårene. Sosial ulikhet i selvrapportert helse holder seg stabilt over tid, og gjelder både menn og kvinner, se figur 1 (28;29). Personer med høy utdanning og inntekt, og personer som har yrker som krever høy kompetanse rapporterer gjennomgående bedre helse enn dem med lavere utdanning, lav inntekt og arbeid innenfor yrker uten høye formelle kompetansekrav. De som står utenfor arbeidslivet, har klart lavest selvrapportert helse (28;29).
Selvrapportert helse etter utdanning og inntekt
Personer med høy utdanning og inntekt lever i snitt 5–8 år lenger enn dem med lav utdanning og inntekt (figur 2). Som det kommer frem av figuren, har det vært en betydelig økning i levealder på tvers av grupper med lav, middels og høy utdanning, men forskjellen i levealder mellom gruppene består. Imidlertid er gruppen med grunnskole som høyeste utdanning halvert fra 1980 (48,8 prosent) til 2023 (23,4 prosent), mens gruppen med universitets- eller høyskoleutdanning er mer enn tredoblet i størrelse i samme periode (fra 11,3 prosent til 37,4 prosent) ifølge tall fra SSB (30). Denne trenden forventes å fortsette frem mot 2040 (31), slik at gruppen med lavest utdanning forventes å reduseres ned mot 15 prosent.
Forventet levealder etter utdanning
Årsakene til sosiale forskjeller i helse er komplekse. Dårlig somatisk og psykisk helse kan føre til redusert arbeidsdeltakelse, lavere inntekt og sosial marginalisering, og dermed bidra til økt sosial ulikhet. Samtidig er lav sosioøkonomisk status forbundet med helseproblemer, for eksempel som følge av helsebelastende yrker, økonomiske vansker eller dårlige boforhold, som boforhold preget av støy, utendørs luftforurensning, dårlig inneklima, og dårligere tilgang til urbane grøntområder av god kvalitet. Levevaner som fysisk inaktivitet, dårlig kosthold, røyking og alkoholbruk bidrar også til sosial ulikhet i helse, ved at de som har lengre utdanning og høyere inntekt oftere har gunstigere levevaner enn de som har kortere utdanning og lavere inntekt (27). Sosiale forskjeller knyttet til helseutfall og risikofaktorer er nærmere beskrevet i del 3.
I Norge henger sosiale helseforskjeller tett sammen med innvandring. Innvandrere er overrepresentert blant lavtlønnede, arbeidsløse, personer med lite eller ingen formell utdannelse, og blant de som står utenfor arbeidslivet. Det er også vanligere blant innvandrere å ikke ha spart seg opp trygderettigheter. Innvandrere, og særlig de med flyktningbakgrunn, utgjør en stor andel av de som har lav inntekt i Norge (14). Økningen i inntektsulikhet i Norge de siste 30 årene forklares i all hovedsak av økt innvandring (32). Til tross for dette har innvandrere en høyere forventet levealder enn befolkningen for øvrig (33).
Mange av tiltakene for å fremme helse og utjevne ulikhet skjer utenfor helsesektoren – for eksempel innen barnehager, skoler, videre utdanning, arbeidsliv og økonomiske tiltak for å styrke arbeidsdeltakelse og redusere fattigdom, by- og stedsutvikling, samt i tilgangen til grunnleggende infrastruktur og redusering av luft- og støyforurensning. Foreløpige funn fra en kunnskapsoppsummering viser at det er lite kunnskap om hvilke tiltak og intervensjoner som virker for å utjevne sosiale helseforskjeller i ikke-smittsomme sykdommer (NCD-er) og sosial ulikhet i relaterte risikofaktorer (34). Kunnskapsoppsummeringen fant ingen robuste studier fra Norge. Evidens fra andre nordiske land var også begrenset. Enkelte studier fra andre land har vist at tiltak også kan ha utilsiktet effekt ved å øke, heller enn å redusere, sosiale helseforskjeller. Et av funnene i kunnskapsoppsummeringen var at det i hovedsak var universelle tiltak som ble evaluert. Selv om enkelte tiltak hadde positiv effekt, hadde de fleste tiltakene ingen eller en negativ effekt på sosial ulikhet. Det ser derfor ut til å være behov for å supplere universelle tiltak med proporsjonalt universelle og eventuelt også målrettede tiltak for å redusere helseforskjellene (34).
Utfordringer i helsetjenestene som påvirker folkehelsen
Helsetjenestene har en viktig rolle i sentrale deler av folkehelsearbeidet, blant annet gjennom vaksinasjon, screening og smittesporing. Helsetjenesten er også viktig for primærforebygging av sykdom gjennom tiltak rettet mot levevaner, for eksempel ved å fremme initiativ til røykeslutt eller øke fysisk aktivitet. Forhold som på ulikt vis svekker helsetjenestene evne eller kapasitet til å utføre sine oppgaver, kan dermed få negative konsekvenser for folkehelsen.
Demografiske endringer med en aldrende befolkning, og flere brukere med mer enn én ikke-smittsom sykdom, har gitt et merkbart større press på personell i helse og omsorgssektoren. Tjenestene står fremfor store utfordringer i årene som kommer, med blant annet antatt reduksjon i tilgang til kvalifisert personell (35). Dersom personellutfordringene ikke blir løst vil dette kunne utgjøre en vesentlig folkehelseutfordring, både ved å svekke det forebyggende arbeidet som gjøres av og i tjenestene, og ved redusert kvalitet og lengre ventetider.
Framskrivninger av norske helseutgifter viser at demens, hjerneslag og diabetes vil være de viktigste kostnadsdriverne fram mot 2050. Også fallskader, sanseorgansykdommer og Parkinsons sykdom forventes å øke betydelig i utgifter. Dette skyldes primært den demografiske utviklingen, med flere eldre. Utgiftene til sykehjem og hjemmesykepleie anslås å øke kraftig, ettersom flere eldre vil trenge omfattende omsorgstjenester. Det ventes noe økte utgifter til psykiske lidelser, hjerte- og karsykdommer og kreft, men her drives veksten i større grad av teknologi og behandlingsforventninger (36).
Livskvalitet
Livskvalitet, forstått som trivsel, engasjement og livsglede, er gunstig både for den enkeltes helse og levealder, men også for familie-, arbeids- og samfunnsliv. Høy livskvalitet er forbundet med bedre psykisk og fysisk helse, lavere risiko for sykdom, økt mestringsevne og større motstandskraft i møte med belastninger (37;38). Livskvaliteten i Norge er generelt høy. Befolkningen oppgir i gjennomsnitt 6,9 på en skala fra 0 til 10 når de blir spurt om hvor fornøyde de er med livet alt i alt (39).
Samtidig er livskvaliteten skjevfordelt. Mellom 24 og 28 prosent av befolkningen har rapportert lav livskvalitet i perioden 2020–2025, noe som tilsvarer mellom én og 1,3 millioner voksne. Særlig personer med levekårsrelaterte utfordringer, som dårlig økonomi, arbeidsledighet, uførhet, funksjonsnedsettelser og redusert psykisk eller fysisk helse, rapporterer om dårlig livskvalitet. Jo flere slike risikofaktorer, desto større andel opplever å være lite fornøyd med livet (39) .
I økende grad rapporterer også unge om lav livskvalitet. Årsakene er sammensatte og ikke fullt ut forstått, men bekymring, stress og lavere tilfredshet med økonomi trekkes frem som mulige forklaringer (39).
Livskvaliteten øker med alderen, noe som har blitt en tydeligere trend over tid. Eldre i alderen 60–79 år rapporterer høyere livskvalitet enn yngre aldersgrupper, imidlertid øker andelen som opplever ensomhet og lav livskvalitet blant dem over 80 år (40).
Positive faktorer som fremmer livskvalitet inkluderer gode sosiale relasjoner, opplevelse av tilhørighet, tillit til andre mennesker og til samfunnsinstitusjoner, samt mulighet til å delta i meningsfulle fellesskap (39). Sosial støtte og følelsen av å være sett og verdsatt har stor betydning for både psykisk og fysisk helse, og er forbundet med lavere forekomst av depresjon, bedre selvopplevd helse og økt livslengde. Opplevelse av kontroll, mestring og mening i hverdagen bidrar også til økt livskvalitet og kan virke beskyttende mot stress og sykdom. Ensomhet er en sentral komponent i livskvalitet, og har stor betydning for både psykisk og fysisk helse (se del 3.5.4.4.).
Det er små forskjeller i livskvalitet mellom fylkene. I Fylkeshelseundersøkelsene observeres imidlertid signifikante forskjeller i livskvalitet mellom kommuner i Norge. Det samme gjelder for bydeler i f.eks. Oslo og Bergen. I Oslo ser man et øst-vest-skille i livskvalitet. Det sammenfaller med skillet man ser for en rekke helserelaterte og sosioøkonomiske utfall, som sannsynligvis delvis forklarer skjevfordelingen (39).
Norge har tradisjonelt ligget høyt på internasjonale rangeringer av livstilfredshet, sammen med de øvrige nordiske landene. De siste årene har det imidlertid vært en svak nedgang i befolkningens rapporterte livskvalitet, og Norge har falt noe på de internasjonale listene (5).
Globale utviklingstrekk
Den geopolitiske situasjonen
Siden forrige folkehelsemelding har det skjedd store endringer i internasjonale forhold. Det er økte geopolitiske spenninger og pågående krig i Europa, i tillegg til krig og konflikter andre steder i verden. Omprioriteringer av statens økonomiske ressurser over til forsvar gir mindre midler til helse, både i eget land og til internasjonal bistand. Dette har betydning for folkehelsearbeidet i Norge og vårt internasjonale samarbeid. Den geopolitiske situasjonen svekker internasjonalt samarbeid på global helse. Det kan også gi økt usikkerhet rundt tilgang til kritisk informasjon, ressurser og forsyningssikkerhet. Ondsinnede handlinger som biosikkerhetstrusler, digitale angrep, desinformasjonskampanjer, konvensjonell krig og terror kan påvirke helse også i Norge.
Det internasjonale samarbeidet innen helse og beredskap har den senere tid blitt utfordret, blant annet ved at USA har trukket seg fra flere internasjonale samarbeidsarenaer. Dette kan svekke den globale evnen til å forebygge, oppdage og respondere ved internasjonale helsekriser, som nye pandemier, og påvirke global og nasjonal beredskap, tilgang til informasjon, ekspertise, ressurser og infrastruktur. Internasjonal bistand til helse er halvert fra 2021 til 2025. Underfinansiering av og kutt i globale helseprogram vil føre til store negative helsekonsekvenser for landene som er direkte påvirket, men kan også få konsekvenser for Norge, for eksempel knyttet til økt risiko for spredning av smittsomme sykdommer. I denne situasjonen er det risiko for at forebyggende tiltak nedprioriteres ytterligere.
Svekket tillit til kunnskap og feilinformasjon
Tillit i befolkningen til kunnskapen som fremskaffes og deles fra helsemyndighetene, er avgjørende for at befolkningen kjenner til risikofaktorene for egen helse, tar gode helsevalg og følger helserådene som gis. For eksempel er høy vaksinasjonsdekning både et resultat av høy tillit fra befolkningen til helsemyndighetene, og et godt samarbeid mellom de lokale helsetjenestene, både kommunehelsetjeneste generelt og skolehelsetjeneste spesielt, og FHI. Økt usikkerhet rundt vaksineanbefalinger i flere land, inkludert toneangivende land som USA, kan gi en økning i vaksinenøling også i Norge. I USA kan dette skyldes at landets nye helsemyndigheter viser at de ikke stoler på etablert kunnskap og vil revurdere flere anbefalinger. Forhold som svekker vaksinedekning, er videre omtalt i del 4 om helsetrusler.
Den geopolitiske situasjonen gjør det nødvendig med økt årvåkenhet for både desinformasjon og andre tiltak som er spesielt egnet til å svekke og destabilisere myndighetene. Det europeiske smittevernbyrået ECDC har i en periode overvåket og delt informasjon om desinformasjon i sosiale medier i Europa. Dette deles også med Norge. Foreløpig ser man størst spredning av falske nyheter om vaksiner. Desinformasjon og konspirasjonsteorier deles i internasjonale og norske fora.
Digitalisering, skjermbruk og kunstig intelligens
Digitalisering og teknologisk utvikling er globale drivkrefter som påvirker folkehelsen på komplekse måter. På den ene siden gir teknologiske fremskritt, for eksempel innenfor kunstig intelligens (KI), nye muligheter for helsefremmende tiltak, lettere tilgang til informasjon om helse, bedre diagnostikk og mer tilgjengelige helsetjenester. Digitalt utenforskap – knyttet til alder, utdanning eller sosioøkonomisk status – kan imidlertid forsterke eksisterende helseforskjeller, dersom evne til å finne helseinformasjon eller benytte seg av helsetjenester avhenger av digital tilgang og kompetanse. Digitalisering og teknologisk utvikling kan også føre med seg utfordringer knyttet til personvern, feilinformasjon og algoritmisk skjevhet. Det kan bidra til å svekke tillit til helseinformasjon, og stiller økende krav hos den enkelte til kompetanse og evne til kritisk tenking i møte med ny teknologi.
Økt skjerm- og smarttelefon bruk og bruk av sosiale medier er globale trender som vi også har sett i Norge de siste 15 årene. I et folkehelseperspektiv er de mulige konsekvensene skjermbruk har på barn og unge særlig viktige. Bruken av digitale enheter har endret hvordan barn og unge bruker fritiden sin, sosialiserer, lærer og slapper av. Disse endringene kan bidra til positive virkninger som for eksempel. ved at sosiale medier kan bidra til læring, utfoldelse og deltakelse i sosiale felleskap. Mulige negative virkninger som omtales av Skjermbruksutvalget er blant annet utfordringer med konsentrasjon og læring som en mulig konsekvens ved bruk av digitale enheter som smarttelefon (41). Sosiale medier har også blitt pekt på som en kommersiell determinant for helse fordi forretningsmodellen er basert på annonseinntekter, som krever en opprettholdelse av bruk og engasjement (42).
Sammenhengen mellom psykiske plager og lidelser, og bruk av sosiale medier og skjermbruk synes å være sammensatt. Noen studier finner en positiv assosiasjon eller ingen assosiasjon, mens andre finner en negativ assosiasjon. FHI gjorde en gjennomgang av forskningen knyttet sannsynlige årsaker til økningen i psykiske plager blant barn og unge i Folkehelserapportens temautgave om barn og unges psykiske helse. Oppsummeringen viser at det er vanskelig å slå fast en klar årsakssammenheng mellom skjermbruk eller sosiale medier og psykisk uhelse hos barn og unge. Det er likevel mulig at bruk av sosiale medier og skjermbruk generelt kan henge sammen med og forsterke andre risikofaktorer som kroppspress, ensomhet og søvnproblemer. De forskjellige forskningsfunnene indikerer at skjermbruk og sosiale medier sin innvirkning på psykiske vansker og lidelser er sammensatt. Man må også se på sammenhengen med faktorer som familieforhold, søvn, skolemiljø, ensomhet, sosiale relasjoner og andre livshendelser (43). Gitt kompleksiteten i de mulige sammenhengene og det raske tempoet i den teknologiske utviklingen på dette området, er dette et kunnskapsfelt som vil det vil være krevende å kunne få svar på.
Kommersielle interessers påvirkning på folkehelsen
Kommersielle interesser og aktører kan påvirke folkehelsen både positivt og negativt. Verdens helseorganisasjon peker på at kommersielle interesser virker inn på en rekke risikofaktorer og helseutfall, og at barn er særlig utsatt (44). Det er beregnet at produkter fra fire store industrier (tobakk, alkohol, ultraprosessert mat og fossile brensler) anslagsvis bidrar til ca. 19 millioner dødsfall årlig, om lag en tredel av dødsfallene globalt (45). Det er godt etablert at tobakks- og alkoholindustrien arbeider mot innføring av tiltak for å redusere konsumet av alkohol og tobakk som er begrunnet i hensyn til folkehelse, for eksempel oppstillingsforbudet for tobakk (46) og advarselsmerking på alkoholholdig drikke (47). Kommersielle aktører bruker flere og sammensatte strategier for å påvirke politikkutformingen som politisk påvirkning, omdømme- og alliansebygging og finansiering av forsking (45). Økt grad av grenseoverskridende netthandel øker risiko for import av produkter som inneholder miljøkjemikalier som er forbudt/strengt regulert i Norge/EU. Nettplattformer for direktehandel med produsenter representere et særlig problem for forbrukersikkerhet (48). En undersøkelse utført av det Europeiske Kjemikaliebyrået (ECHA) i 2021, fant at 78 prosent av produkter solgt på nett brøt med EUs kjemikalielovgivning, og inneholdt blant annet kreftfremkallende stoffer og andre helsefarlige kjemikalier (49).
Matvarebransjen spiller en sentral rolle for nordmenns kosthold. Norsk matvarebransje preges av å ha et tett nettverk av matvarebutikker med godt utvalg både av sunne og usunne alternativer. Men den består også av aktører som markedsfører og selger produkter som kan ha en negativ innvirkning på folkehelsen. Matvarebransjen kan påvirke kostholdet negativt gjennom aktiv markedsføring av usunne mat og drikkeprodukter, men også ved å motarbeide regulatoriske tiltak som f.eks. sukkeravgift og regulering av markedsføring av usunn mat og drikke. Det har vært en rekke forsøk på å etablere samarbeid mellom myndigheter og matvarebransjen, men disse har gitt blandede resultater. En evaluering av Intensjonsavtalen for et sunnere kosthold mellom helsemyndigheter og matbransjen 2016-2025 viste ingen tegn til reduksjon av salt, tilsatt sukker og mettet fett i produktene (50).
Kosthold kan også påvirkes av prisutvikling. Rapporten «Utvikling i norsk kosthold» viser at trender som reduksjon i inntak av grønnsaker, frukt, bær og fisk i 2025 sammenlignet med tidligere år (51) trolig kan knyttes til økte matpriser.
Oppsummering om samfunnsforhold
En aldrende befolkning vil øke presset på helsetjenestene og utfordre samfunnets bærekraft, både fordi antallet eldre øker og fordi forholdet mellom eldre og arbeidsfør befolkning endres. Sosial ulikhet i helse er en vedvarende utfordring. En økende innvandrerbefolkning har også betydning, særlig gjennom sammenheng med levekår og ulikhet. I tillegg ser vi at internasjonale utviklingstrekk, som svekket samarbeid om beredskap, en urolig geopolitisk situasjon, digitalisering og endrede holdninger til evidensbasert kunnskap, i økende grad påvirker Norge. Disse faktorene understreker behovet for en helhetlig og tverrsektoriell folkehelsepolitikk som kombinerer forebygging, beredskap og tiltak for sosial utjevning.