Del 4: Tidstrender i forekomst av ADHD-diagnoser

Hovedfunn fra kapittelet

• Fra starten av pandemien (2020) ser vi en kraftig økning i ADHD-diagnoser, særlig hos tenåringsjenter (13-17 år) og unge voksne kvinner (18-30 år). Andelen som får nye diagnoser i disse gruppene, er tre ganger så høye i 2022 som i 2010.
• Økningen i ADHD-diagnoser blant barn og unge fortsetter i 2023 og 2024.
• Det har også vært økning i diagnoser hos gutter. Blant gutter i alderen 6-12 år har diagnoser for ADHD nesten doblet seg i løpet av perioden 2010-2022.
• Bruken av ADHD-legemidler har økt, særlig etter 2020. Økningen i medisinbruk er særlig tydelig for tenåringsjenter og unge voksne kvinner.
• ADHD-diagnoser er vanligere hos barn av foreldre med lav inntekt.
• Insidensen av ADHD-diagnoser er betydelig lavere blant barn av to utenlandsfødte foreldre enn barn av norskfødte foreldre, og lavest blant barn av foreldre med bakgrunn fra Asia og Afrika.

Innledning

Andelen av befolkningen som får en ADHD-diagnose har økt mye de siste årene - både nasjonalt og internasjonalt. I dette kapittelet ser vi nærmere på hvordan utviklingen har vært i Norge, med vekt på barn og unge, og drøfter mulige årsaker til endringene. Denne utviklingen har stor betydning for hvordan helsetjenestetilbudet skal bygges opp, både når det gjelder kompetanse og ressurser. Ikke minst er det viktig å fange opp eventuelle samfunnsmessige endringer som kan ha påvirket forekomsten, både for å identifisere behov for tilpasning av tjenestetilbudet og for å avklare eventuelle forebyggingsalternativer.

Endring i forståelsen av ADHD og utvikling i diagnosekriteriene 

For å forstå endringer i diagnostiske trender, er det viktig å kjenne til hvordan ADHD har vært forstått historisk og hvordan kriteriene for diagnose har endret seg. 

ADHD har blitt beskrevet i medisinsk litteratur i 250 år, og begynte med beskrivelser av barn med store oppmerksomhetsproblemer og mye uro. Det var imidlertid først i 1980, med diagnosemanualen DSM-III, at avgrensede, atferdsbeskrivende kriterier for diagnosen ble formulert og dannet grunnlaget for forskning (5) . Siden den gang har forskning på diagnosen eksplodert, og bidratt til å forstå ADHD som en tilstand forårsaket av et komplekst samspill mellom genetiske og miljøbaserte risikofaktorer. ADHD regnes som en nevroutviklingstilstand, og i den nye versjonen av diagnosesystemet som skal innføres i Norge er ADHD en av flere diagnoser under paraplyen nevroutviklingsdiagnoser (se faktaboks om diagnosekriterier).  Disse diagnosene innebærer vedvarende, annerledes nevroutvikling fra barndommen som påvirker funksjon. Blant diagnosene finner vi også autisme, ticstilstander, samt ulike funksjonsnedsettelser knyttet til læring, språk eller motorikk. Mange med disse tilstandene oppfyller kriteriene for flere diagnoser, og funksjonsprofiler kan endres med alder, erfaring og støtte. 

Over tid har kravene til å få en ADHD-diagnose endret seg. Diagnosemanualen DSM-5 (se faktaboks) har noen viktige endringer fra tidligere versjoner. Alderen for når første symptomer må være til stede ble hevet fra 7 til 12 år, etter anerkjennelse av at noen barn, og særlig jenter, kan ha sen presentasjon av symptomer. Antall symptomer for å få diagnose ble redusert fra seks til fem for personer fra 17 år, som innebærer at kriteriene dermed er bedre egnet til å fange opp voksne med ADHD. De anerkjenner også ADHD som en nevroutviklingstilstand sammen med autisme, slik at ADHD-diagnosen kan stilles hos personer som også har en autismediagnose, mens en autismediagnose tidligere var eksklusjonskriterium for ADHD. 

Tidstrender i forekomst av ADHD-diagnoser 

I denne teksten presenterer vi tall fra Norsk Pasientregister (NPR) på ADHD-diagnoser stilt i perioden 2010 til 2022 i befolkningen av barn og unge i alderen 2 til 30 år. Vi rapporterer nye tilfeller pr år (insidens) og andeler av befolkningen som har fått en diagnose inntil et gitt år (prevalens). Vi ser også på hvordan forhold som kjønn, alder, hvor i landet man bor og familiebakgrunn påvirker hvem og hvor mange som får ADHD-diagnose. Metode er nærmere beskrevet i vedlegg 2.

NPR mottar informasjon om diagnoser fra den offentlige spesialisthelsetjenesten. Det finnes også private klinikker som tilbyr utredning og diagnostisering av ADHD. Disse er foreløpig ikke pliktige å rapportere til NPR. Vi har dermed ikke en dekkende oversikt over alle som har fått en ADHD-diagnose i Norge.

For å forstå utviklingen i diagnosebruk skal vi se nærmere på hvilken rolle ulike samfunns- og systemendringer kan ha for hvordan vi oppfatter og behandler symptomer og diagnoser hos individer. Vi vil også rapportere oppdaterte tall på legemiddelbruk uten å gå inn på spørsmål rundt effekter eller konsekvenser av legemiddelbruk. Vi vil heller ikke drøfte andre behandlingsalternativer for ADHD i dette kapittelet.

Hvor mange har en ADHD-diagnose i Norge?

I perioden 2010-2022 var det 89.371 barn og unge i alderen 2-30 år som fikk en ADHD-diagnose, som tilsvarer 4,75 prosent av befolkningen i aldersgruppen. Andelen som har fått en ADHD-diagnose øker med alderen, ettersom mange får diagnosen først i ungdomsalder eller senere:

• 0,06 prosent blant førskolebarn (2-5 år)
• 3,22 prosent blant barneskolebarn (6-12 år)
• 6,30 prosent blant ungdommer (13-17 år)
• 6,12 prosent blant unge voksne (18-30 år)

I Norge var forekomsten av ADHD-diagnoser blant barn og unge nokså stabil på 3-5 prosent frem til 2018, men har økt mye de siste årene. Dette er ikke et særnorsk fenomen (1). For eksempel melder den svenske Socialstyrelsen om en voldsom økning i henvisninger (6) og en metaanalyse basert på data fra 10 land fant en betydelig økning i ADHD-symptomer under pandemien (7).

Vi har sett nærmere på forskjellene mellom ulike aldersgrupper og hvordan forekomst fordeler seg mellom jenter og gutter i andeler som får ADHD-diagnose.

Økning i nye ADHD-diagnoser over tid

I figur 1 viser vi tall for andeler som har fått en diagnose for første gang et gitt år (insidens) blant personer født i Norge. Vi ser en tydelig økning i insidens i tidsperioden for alle, med unntak av aldersgruppen 2-5 år. Det er sjelden at barn under 6 år diagnostiseres med ADHD.

Figuren viser at andelen som får en ADHD-diagnose for første gang, øker gjennom perioden for begge kjønn og særlig mot slutten (2020-2022). Det er blant gutter 6-12 år vi ser den høyeste tilkomsten av nye diagnoser, og den dobler seg nesten på de 13 årene vi har sett på. Blant gutter 13-17 år er ikke økningen i nye diagnoser så stor fra starten av perioden (0,6 prosent) til siste måletidspunkt (0,72 prosent), men andelen går faktisk ned over noen år før den mer enn dobler seg siste del av perioden. Blant unge menn 18-30 år er årlig andel nye diagnoser stort sett stabil, men øker med over 60 prosent mot slutten av perioden og særlig gjennom pandemien (2020 og utover).

Økningen i andel nye diagnostiserte blant jenter og unge kvinner er iøynefallende. Fra 2010 til 2020 var andelen nye ADHD-diagnoser stabil og på omtrent samme nivå i aldersgruppene over fem år. Fra pandemistart ser vi en kraftig økning som varer gjennom pandemien i disse aldersgruppene. Vi finner den største økningen blant tenåringsjenter (13-17 år) og unge voksne kvinner (18-30 år), der andelene er tre ganger så høye i 2022 som i 2010, mens andelene mer enn dobler seg blant jenter 6-12 år.

Fortsatt økning i 2023-2024

Analysene i denne rapporten ble gjort for årene 2010-2022. Etter at analysene var ferdigstilt ble nye data fra NPR frem til 2024 tilgjengeliggjort, men kun i aggregert form uten kobling til SSB for informasjon om foreldres inntekt eller innvandringsbakgrunn. Vi har likevel undersøkt om utviklingen i ADHD-diagnoser fra 2010-2022 har fortsatt i årene 2023-2024. Vi finner en fortsatt økning i insidensratene for ADHD-diagnoser blant barn og unge fra 2022 til 2024. Blant barn 2-17 år gikk insidens fra 0,72 prosent til 0,81 prosent samlet sett, fra 0,62 prosent til 0,68 prosent blant jenter og fra 0,81 prosent til 0,94 prosent blant gutter (vedlegg 2.3). Blant unge voksne 18-30 år gikk insidensen noe ned; fra 0,63 prosent til 0,54 prosent samlet sett. Økningen blant barn og unge viser en kontinuerlig trend, som også kjennetegnes av at insidens av ADHD-diagnoser nå er høyere blant tenåringsjenter enn blant -gutter. Nedgangen blant voksne betyr ikke nødvendigvis at færre får ADHD-diagnose i denne gruppen, men kan blant annet forklares av at flere blir utredet i private klinikker, kanskje på grunn av økt avvisning i DPS.

Økning i legemiddelbruk 

Fordi legemidler er den vanligste behandlingen for ADHD, er det relevant å se på bruken av legemidler i sammenheng med økningen i diagnoser. Legemidler for ADHD omfatter preparater der sentralstimulerende midler som metylfenidat (vanligst), amfetamin, dexamfetamin og lisdexamfetamin, og to ikke-sentralstimulerende substanser (atomoksetin og guanfacine) er de viktigste virkestoffene. Legemidler for behandling av ADHD er evaluert i mange studier av kort og lengre varighet, og har overordnet vist at de er trygge og effektive i behandling av ADHD (1).

Vi har tatt med tall fra Legemiddelregisteret som viser andeler av befolkningen i ulike aldersgrupper som har hentet ut minst én resept på ADHD-medisin i løpet av et år, for perioden 2004-2024 (figur 2). Merk at tallene her inkluderer personer som tok ut minst én resept også foregående år, slik at pasienter som står på medisiner over flere år telles hvert år de henter medisiner, men bare én gang per år. Pasienter med resept fra private helsetjenester er også inkludert i tallene.

Figuren viser at økning i medisinbruk er særlig tydelig for tenåringsjenter og unge voksne kvinner. Her er økningen fra et i utgangspunktet lavt nivå. Blant gutter 13-17 år finner vi høyest medisinbruk, som, i likhet med de andre gruppene, har en bratt økning gjennom pandemien. Vi ser også en betydelig økning blant unge voksne menn gjennom hele perioden, også her fra et i utgangspunktet lavt nivå. Den observerte økningen totalt skyldes både at mange tar ut medisiner hvert år over tid, og at nye pasienter kommer til. Utvikling i legemiddelbruk følger dermed trenden i forekomst av diagnosen.

Hvorfor økte ADHD-diagnoser under pandemien?

Vi har sett at forekomst av ADHD og behandling med legemidler økte markant fra starten av pandemien, og det er viktig å forstå hvorfor dette skjedde. Økningen er observert i mange land (7) . Studier finner at inngripende smitteverntiltak kan ha bidratt til økningen i forekomst; samtidig finner enkelte studier en sammenheng mellom covid-19-infeksjon og ADHD (7;8).  Vi vet imidlertid ikke hvordan infeksjon eventuelt kan ha påvirket eller utløst ADHD.

Det finnes en rekke studier av smitteverntiltakene, som viser at disse ble en belastning for mange barn og unge. De som strevde fra før, fikk det vanskeligere da skole og samfunn stengte ned. En litteraturgjennomgang av studier fra den første tiden av pandemien fant høy forekomst av symptomer på angst, depresjon, irritabilitet og uoppmerksomhet blant barn og unge, sammen med stress, tristhet, kjedsomhet, søvnforstyrrelser og frykt for situasjonen. Forfatterne konkluderte med at barn med autisme og ADHD hadde økt risiko for forverrede symptomer på sin tilstand (9). Konklusjonen understøttes av en finsk registerbasert studie fra 2024 som fant at antall nye ADHD-diagnoser doblet seg under pandemien sammenlignet med perioden rett før (10). Den største økningen gjaldt unge kvinner, hvor forekomsten tredoblet seg, men de høyeste forekomstene var likevel blant gutter og unge menn opp til 20 år. Forfatterne diskuterte om økningen i nye diagnoser kunne være udiagnostisert ADHD som kommer «til overflaten» under de økte belastningene som pandemien påførte de unge, ettersom en tidligere befolkningsbasert undersøkelse fra Nord-Finland fant en forekomst (livstidsprevalens) på 18,2 prosent.

For å forstå mekanismene bak dette, er det nyttig å ta utgangspunkt i at ADHD-diagnoser stilles på grunnlag av antall og alvorlighetsgrad av symptomer, og i hvilken grad de påvirker daglig fungering. Dette er forhold som påvirkes av belastninger og andre utfordringer som barn og unge kan møte. Elever, og særlig elever med ADHD-diagnose, fungerer bedre dersom de har klare rammer, får støtte og oppmuntring underveis i oppgaver, og hyppige tilbakemeldinger på hvordan det går med utførelse av en oppgave. Skolen representerer slike rammer, og læreren støtter og oppmuntrer elevene. Da alle ble sendt hjem på digital skole alene i starten av pandemien, falt disse rammene bort. Mange elever som hadde klart seg greit på skolen, mistet dermed støtten og hjelpen de trengte for å fungere, noe som kan ha ført til at vansker med konsentrasjon og selvregulering slo ut i full skala. Dette, sammen med bortfall av rutiner og vaner ellers i hverdagen, kan ha forsterket vansker med konsentrasjon og selvregulering, og bidratt til at flere oppfylte kriteriene for en ADHD-diagnose.

Hvorfor øker forekomsten av ADHD-diagnoser blant jenter og unge kvinner?

Årsakene til at forekomsten av ADHD øker mest blant tenåringsjenter og unge kvinner er sammensatt. En viktig årsak er at ADHD lenge har vært underdiagnostisert hos jenter. Historisk har ADHD vært sett på som en guttediagnose, ettersom deres symptomer (hyperaktivitet, uro) er lettere å oppdage og henvise til utredning (11). Jenters og kvinners symptomer er ofte mindre synlige fordi deres problemer hovedsakelig knytter seg til oppmerksomhet og konsentrasjon (12). Mange jenter bruker krefter på å kompensere for vanskene sine og opplever å få andre diagnoser, som angst, depresjon eller andre emosjonelle vansker før en eventuell, og forsinket, ADHD-diagnose (13). I nyere tid har vi fått mer kunnskap om kjønnsforskjeller i symptombildet, noe som kan ha bidratt til at flere jenter har fått diagnosen. Det er også sannsynlig at økt omtale av ADHD i sosiale medier bidrar til at flere jenter kjenner seg igjen i symptomene og oppsøker hjelp. 

ADHD-diagnoser varierer med sosiale forhold

Blant gutter er forekomsten av ADHD høyere enn blant jenter, og økningen i nye diagnoser startet allerede fra rundt 2015 blant gutter mellom 6 og 17 år. Det er derfor relevant å undersøke om det har vært endringer i sosiale forhold som kan ha påvirket forekomst av nye ADHD-diagnoser. En norsk registerbasert studie med data til og med 2016, viste at foreldres inntekt og utdanning er assosiert med risiko for en psykisk diagnose generelt og ADHD spesielt (14).  Barn av foreldre med de laveste inntektsnivåene og lav utdanning har betydelig økt risiko for ADHD sammenlignet med barn av foreldre med høy inntekt og utdanning. Vi har sett nærmere på disse forholdene i oppdaterte registerdata.

I figur 3 ser vi på gutter og jenter hver for seg, i aldersgruppene 6- 12 år og 13-30 år etter foreldres inntektsnivå. 1. kvartil tilsvarer den fjerdedelen med lavest inntekt, og 4. kvartil tilsvarer fjerdedelen med høyest inntekt.

Generelt for alle gruppene er at forekomst av ADHD-diagnose øker jo lavere inntekt foreldrene har. Forskjellene i forekomst mellom inntektsgruppene er relativt stabil, samtidig som forekomsten øker parallelt i alle inntektsgruppene under pandemien. Samtidig ser vi at forskjellene mellom inntektsgruppene er størst blant de yngste guttene, og det er en tendens til at forekomsten øker mer blant de yngste barna i de laveste inntektsgruppene sammenlignet med høyere inntektsgrupper under pandemien. Dette kan være tegn på at pandemien rammet hardere i disse gruppene og er verdt å følge med på videre.

Årsaken til at ADHD varierer med familiens inntektsnivå er sammensatt. ADHD hos foreldrene kan ha påvirket hvor mye (lite) utdanning de tar og senere inntektsforhold og stabilitet i arbeidslivet, som igjen kan ha skapt vanskelige oppvekstforhold for barnet. Men samspill mellom gener og miljø i tilfellet ADHD gjør det vanskelig å avklare hva som bidrar mest. Adoptivstudier kan bidra til å belyse dette, fordi eventuelle arvelige trekk ikke er til stede mellom foreldre og barn. I registerstudien referert over finner de at sammenhengen mellom familiens inntekt og ADHD hos barnet er redusert i familier der barnet er adoptert (14). Dette kan tyde på at barnet i adoptivfamilien ikke har ADHD på grunn av psykososiale forhold. Men sammenhengen er ikke lik null i adoptivfamiliene, som indikerer at iallfall noe av risikoen for ADHD kan henge sammen med psykososiale faktorer.  

ADHD-diagnoser hos barn varierer også med foreldres landbakgrunn

Nyere studier har vist at det er ulik forekomst av sykdom og diagnoser blant norskfødte barn av foreldre med norsk bakgrunn og norskfødte barn av foreldre med migrasjonsbakgrunn (15). En studie fra 2023 viste at barn av to foreldre med migrasjonsbakgrunn hadde mindre sannsynlighet for å få en nevroutviklingsdiagnose enn barn med minst én norskfødt forelder (16). Her ser vi nærmere på hvordan dette ser ut for ADHD spesielt og over tid (figur 4).

I analysene har vi inkludert personer født i Norge gruppert etter om begge, en av eller ingen av foreldrene er utenlandsfødte. I tilfeller der én av foreldrene er norsk, er det vanligst at den andre forelderen er fra Vest-Europa. Størrelsen på prikkene indikerer størrelsen på tallgrunnlaget (det er flest barn med to norskfødte foreldre), og det fargede feltet rundt linjene indikerer spredningen.

Insidensen av ADHD-diagnoser er betydelig lavere blant barn av to utenlandsfødte foreldre i alle gruppene. Blant de yngste barna (6-12 år) er det også forskjell på om barna har en eller to norskfødte foreldre, med 50 prosent høyere andel med ADHD i 2022 hos gutter med to norskfødte foreldre sammenlignet med gutter med én norskfødt forelder, mens dette ikke er forskjellig blant de eldre. Blant jenter og gutter i de eldste gruppene ser vi noe økning i insidens like før og under pandemien også i gruppen med to utenlandsfødte foreldre, men nivået er betydelig lavere enn i de andre gruppene. Insidensen blant de yngste barna i denne gruppen dobler seg gjennom perioden (øverste to paneler), men nivået er allikevel betydelig lavere enn i sammenligningsgruppene.

For autismediagnoser finner vi en betydelig økning blant barn i alderen 2-5 år med utenlandsfødte foreldre (se kapittel 5), mens analysene av ADHD ikke har inkludert denne gruppen da insidensen generelt er veldig lav. Vi finner også en brattere økning i autismediagnose i lavinntektsgrupper uavhengig av om foreldrene var norskfødte eller hadde innvandrerbakgrunn. Blant barn med ADHD ser vi også høyere forekomst av diagnosen blant lavinntektsgrupper, men ikke blant barn med innvandrerbakgrunn. Med andre ord finner vi ikke den samme økningen i ADHD-diagnoser som i autismediagnoser i grupper med innvandrerbakgrunn, uavhengig av foreldres inntekt.

For å få en mer nyansert forståelse av dette, har vi sett på alle barn i Norge, både de som har innvandret og de som er født her, i henholdsvis aldersgruppen 10-17 år og 2-9 år (figur 5):  

Figur 5 viser den samlede forekomsten (prevalensen) av ADHD-diagnoser i 2022 etter befolkningsgrunnlaget med samme landbakgrunn (verdensdel), for barn født i 2005-2012 (øverst) og barn født i 2013-2020 (nederst). Siden ADHD vanligvis diagnostiseres i høyere alder og sjelden før fylte 6 år, er prevalensen høyere hos de eldre barna enn hos de yngre. I figuren ser vi for eksempel at prevalenstall for Norge viser andelen av den norskfødte befolkningen innenfor aldersgruppen med to norskfødte foreldre som har en ADHD-diagnose (ca. 6,7 prosent blant unge i alderen 10-17 år og ca. 1,3 prosent blant barn i alderen 2-9 år). Prevalenstall for Asia viser andelen av befolkningen innenfor aldersgruppen med landbakgrunn fra Asia som har en ADHD-diagnose (ca. 2,5 prosent blant unge 10-17 år og 0,5 prosent blant barn 2-9 år). Vi ser altså at i begge aldersgruppene har barn med bakgrunn fra Asia og Afrika lavere andel ADHD-diagnoser innenfor sin befolkningsgruppe enn barn fra Norge, Nord-Amerika eller fra EU/EØS-området. Barn med opphav fra Sør- og Mellom-Amerika ligger imidlertid høyt, og høyere enn Norge blant de eldste barna.

Det er ikke klart hva som ligger til grunn for at barn av foreldre med migrasjonsbakgrunn, særlig fra Asia og Afrika, i så liten grad får ADHD-diagnose i Norge. Forskning viser generelt til kulturelle forskjeller i normer og holdninger til psykisk helse-spørsmål, for eksempel knyttet til stigma, men også variasjoner i helsekompetanse og kunnskap om hvor og om hva man søker hjelp for i helsetjenesten (17). I noen tilfeller kan språkbarrierer og ulik bruk av tolk spille inn. Holdninger til behandling kan spille en rolle, særlig til medikamentell behandling. På den annen side kan helsepersonell ha oppfatninger som påvirker deres kliniske vurderinger. Vi trenger mer kunnskap om hvordan mennesker med ulik kulturell bakgrunn oppfatter og tolker barns utfordringer, deres kunnskap om helsetjenestene og hjelpsøkingspreferanser, men også oppfatninger og praksis overfor disse gruppene i norsk helsetjeneste.

Geografisk variasjon i ADHD-diagnoser

Tidligere undersøkelser har avdekket betydelige forskjeller i forekomst av ADHD-diagnoser mellom fylker i Norge (18). I studien til Surén og medarbeidere fra 2018 sprikte forekomsten fra 1,5 prosent i fylket med laveste andel (Vest-Agder) til over 5,5 prosent i fylket med den høyeste andelen (Sør-Trøndelag). Nasjonal faglig retningslinje for ADHD ble revidert i 2021, blant annet med anbefaling om å bruke DSM-kriteriene ved diagnostisering, og det er relevant å følge med på om denne har bidratt til mer enhetlig praksis i landet. Vi har derfor gjort nye analyser av fylkesvise forekomster; se figur 6.

Figur 6 viser dagens 15 fylker sortert alfabetisk. Den stiplede linjen viser landsgjennomsnittet, mens den fargede linjen viser utviklingen i fylket. Landsgjennomsnittet for nye tilfeller av ADHD-diagnoser blant barn og unge 2-17 år lå på 0,4 prosent i 2010 og økte til 0,74 prosent i 2022. Tendensen er økende i alle landets fylker, med unntak av Vestfold hvor det har vært en tydelig nedgang. Oslo ligger betydelig under landsgjennomsnittet i hele perioden, mens Trøndelag ligger over.

Våre data viser at det fortsatt er betydelige forskjeller mellom fylkene i hvor mange som får ADHD-diagnose. Noen svar ligger antakelig i befolkningssammensetningen; for eksempel er det ulikt hvordan sosioøkonomiske forhold eller andelen innvandrere med bakgrunn fra Asia eller Afrika er fordelt mellom fylkene.

Men dette er ikke hele bildet. Klinisk kompetanse og praksis er to forhold som kan bidra til variasjoner mellom regioner. To norske undersøkelser har på ulike måter avdekket dårlig samsvar mellom symptomgrunnlag og diagnose. I en undersøkelse av hvordan ADHD-diagnoser gitt til barn var begrunnet i pasientjournaler, fant man at det var mangelfull begrunnelse for diagnosen i over halvparten av tilfellene (18). I disse journalene var det ikke samsvar mellom resultater av undersøkelser og konklusjon om ADHD, det var ikke gjort vurdering av andre mulige forklaringer, eller beskrivelser av symptomene var ikke i samsvar med kriteriene for en diagnose. Selv om man i journaler ikke beskriver alle detaljer i den kliniske prosessen, ble det avdekket en mulighet for at barn har fått ADHD-diagnose uten reelt å ha tilstanden. I en annen studie så man på fylkesvise diagnosetall fra NPR og geografiske variasjoner i symptomer hentet fra Den norske mor, far og barn-undersøkelsen, og fant at variasjon i diagnoser var større enn variasjon i målte ADHD-symptomnivåer (19). Begge disse undersøkelsene indikerer et behov for mer kunnskap om grunnlaget for ADHD-diagnoser i norske klinikker; både når det gjelder om og hvordan retningslinjen for utredning av ADHD brukes, men også kompetanse, tilgjengelighet og ressurser i helsetjenestene rundt om i landet.

Utfordringsbildet og behovet for kunnskap

Utviklingen i ADHD-diagnoser i Norge følger en trend vi ser i store deler av verden, kjennetegnet av en generell økning i forekomst over tid og en særlig økning blant tenåringsjenter og unge kvinner fra ca. 2020. Denne utviklingen er ikke spesifikk for ADHD, men ADHD skiller seg ut ettersom antallet er stort og økningen så markant. Det store antallet utfordrer spesialisthelsetjenestene og deres ressurser og kapasitet til å følge opp barn og unge med denne og andre alvorlige diagnoser.

Det er vist at endringer i diagnosekriterier og utredningsmetoder bidrar til økning i ADHD-diagnoser selv om forekomsten av en diagnostiserbar tilstand i befolkningen ikke øker (20), uten at vi vet hvordan dette ser ut for norske forhold. Men selv om forekomst av ADHD-diagnoser øker, tyder vår gjennomgang på at vi kan stå overfor både underdiagnostisering og mulig overdiagnostisering. Vi har sett at jenter i stor grad har blitt oversett når det gjelder diagnostisering av ADHD, og at disse nå oppsøker spesialisthelsetjenesten sent i tenårene eller i voksen alder. Samtidig ser vi at barn med bakgrunn fra særlig Asia og Afrika kan være oversett med tanke på mulig ADHD. Her trenger vi mer kunnskap, særlig ut fra det bildet vi nå har av forekomst av autisme i disse gruppene. 

Økningen i ADHD-diagnoser reiser også spørsmål om hvorvidt dette reflekterer en økning i faktiske utfordringer og plager, eller om endringer i diagnostiske kriterier og samfunnsmessige forhold fører til at for mange får diagnosen. Store geografiske forskjeller og manglende dokumentasjon for diagnosene kan bidra til økt usikkerhet om hvorfor flere blir diagnostisert. En annen viktig observasjon er at barn født sent på året har høyere risiko for å få ADHD-diagnose (21). Dette kan tyde på at symptomer på utviklingsmessig umodenhet hos yngre barn feilaktig blir tolket som tegn på ADHD. Men det kan også tenkes at barn med subterskel symptomer (litt lavere enn krav til diagnose) bikker over terskel for diagnose, avhengig av miljøet rundt (22). I tillegg vet vi at ukvalifiserte tips og råd om ADHD-symptomer og kjennetegn deles i stor skala på sosiale medier, og kan påvirke unge til å tenke at ADHD er relevant for dem (23).  Disse trendene utfordrer helsesystemene til å finne riktig balanse mellom normale utviklingsforskjeller og reelle nevroutviklingstilstander. 

Vi kan ikke utelukke at økningen også handler om reell økning i personer som strever med konsentrasjon og uro. De siste 20 årene har vi sett samfunnsendringer som har påvirket barn og unges liv på grunnleggende måter. Det har vært store endringer i skolen, med økte krav til læring, selvledelse og samhandling fra tidlig alder. Mobiltelefon og sosiale medier bidrar til at informasjonstilgangen har økt og at alt går raskere. Samlet kan disse endringene ha bidratt til at det er vanskeligere å leve med ADHD-relaterte symptomer i dag enn tidligere.

For å møte disse utfordringene er det behov for mer kunnskap om hvordan, eventuelt om, den Nasjonale faglige retningslinjen for ADHD brukes og hva som legges til grunn for diagnosen, samt eventuelle barrierer i utredningen av ADHD. Vi trenger også bedre forståelse av de regionale forskjellene i tilgang til helsetjenester og kapasiteten i spesialisthelsetjenesten, som kan være faktorer som driver økt etterspørsel etter utredning. 

 For metodebeskrivelse og datagrunnlag for figurene, se Metodebeskrivelse og vedlegg til kapittel 4.