Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Nyhet

PCB og bromerte flammehemmere i Mjøsa. Helserisikovurdering.

Det er funnet høye nivåer av polyklorerte bifenyler (PCB) og bromerte flammehemmere (PBDE) i fisk fra Mjøsa. Folkehelseinstituttet, Mattilsynet og Statens forurensingstilsyn har i den forbindelse foretatt en helserisikovurdering. Selv om nivåene av PBDE i fisk fra Mjøsa er svært høye sammenliknet med annen fisk, er de ikke så høye at det innebærer helsefare å spise fisken. Inntak av PBDE via drikkevann fra Mjøsa vil være ubetydelig. Nivået av PCB i stor ørret fra Mjøsa er imidlertid så høyt at barn og kvinner i fruktbar alder frarådes å spise den.

Polyklorerte bifenyler (PCB) i stor ørret fra Mjøsa

Resultater i den nylig publiserte SFT-rapporten (Fjeld et al., 2004) viser høyt nivå av dioksinlike PCB i stor ørret fra Mjøsa og Vorma.

I den forbindelse er det beregnet endringer i kroppskonsentrasjon av dioksiner og dioksinlike PCB etter lang tids inntak av ett og to måltider ørret fra Mjøsa og Vorma per måned. Beregningene er begrenset til dette fordi det er råd om ikke å spise stor ørret fra Mjøsa (og andre ferskvann) oftere enn en gang per måned på grunn av høyt kvikksølvinnhold. Beregningene viser at de som spiser ett måltid stor ørret fra Mjøsa eller Vorma hver måned vil få ca 30% økning i sin kroppskonsentrasjon av dioksiner og dioksinlike PCB sammenliknet med det som regnes som norsk gjennomsnittsbelastning.

Med bakgrunn i denne risikovurderingen har Mattilsynet sendt ut råd om at barn, kvinner i fruktbar alder og gravide ikke bør spise stor ørret fra Mjøsa og Vorma jevnlig. Leilighetsvis inntak (for eksempel 4 måltider i året) vil ikke være betenkelig. På grunn av de positive helseeffektene av fiskekonsum er det ikke ønskelig at det totale fiskeinntaket reduseres, men måltidene med stor ørret fra Mjøsa kan erstattes med annen fisk.

Mer om PCB på matportalen

Mattilsynets kostholdsråd

Polybromerte difenyletere (PBDE)

Polybromerte difenyletere (PBDE) brukes som flammehemmende tilsetninger i en rekke produkter, som elektriske artikler, elektroniske kretskort, tekstiler og bygningsmaterialer. Det er overveiende tre kommersielle PBDE-blandinger som  har blitt produsert, med varierende grad av bromering av de aromatiske ringene. Disse er dekabromdifenyleter, oktabromdifenyleter, og pentabromdifenyleter. Disse blandingene har ulik sammensetning og renhet. I de fleste toksisitetsstudier er en eller flere av disse blandingene brukt. Den fullbromerte PBDE (deka-BDE) absorberes dårlig, elimineres fort og bioakkumulerer lite. Tri- til heksa-BDE blir nesten fullstendig absorbert, langsomt eliminert, bioakkumulerer og er mer bioaktive enn deka-BDE. Det er ukjent i hvilken grad de lavbromerte formene i miljøet kommer fra bruk av lavbromerte kommersielle blandinger eller fra nedbrytning av deka-BDE.

Effekter av lave doser PBDE

Både struktur og egenskaper til de PBDE kan til en viss grad sammenliknes med PCB. Det er rapportert effekter på balanse av hormoner som regulerer stoffskiftet og på nervesystemet i form av adferdsendringer  i mus og rotte.

Stoffskiftehormonbalansen
Noen PBDE og deres omdannelsesprodukter har strukturlikhet med  hormoner fra skjoldbruskkjertelen og kan forstyrre transport, omdannelse og binding av hormonene.

Adferdsendringer
I likhet med PCB er det i flere studier rapportert at PBDE gir hemmet motorikk og læring etter eksponering hos nyfødte mus, og effektene blir mer uttalte når musene blir eldre. Lengre tids eksponering eller eksponering i forsterlivet er ikke undersøkt og man kjenner ikke virkningsmekanismene.

Eksponering for PBDE og blodnivå
De høyeste nivåene av PBDE finnes i fettrike matvarer og spesielt i fisk. Inntak av PBDE via kosten er beregnet til 51-97 ng/dag i Spania og Sverige (0,022-0,042 mg/kg/mnd for en person som veier 70 kg). PBDE-innhold i morsmelk tyder på at det foreligger en diffus bakgrunnsbelastning i samme størrelsesorden i Norge som i resten av Europa.

Størrelsen på eksponering via andre kilder enn mat er lite kjent, men den kan være betydelig. Det er rapportert at personer som jobber i elektronikkindustri, spesielt med demontering av elektroniske artikler, har et noe høyere nivå og en annen sammensetning av PBDE i blodet enn andre (Thomsen et al., 2001).


Risiko for human helse etter eksponering for PBDE

Det er vanskelig å karakterisere helserisiko som resultat av inntak av PBDE fordi det er mangler i kunnskapsgrunnlaget. I risikovurderingen har en tatt utgangspunkt i studier på rotte (Zhou et al., 2002) og lagt inn sikkerhetsmarginer for at dette er korttidsstudier og kommer frem til en et foreløpig (temporært) tolerabelt daglig inntak (tTDI) på 2 mg/kg/dag. Det estimerte inntaket i Sverige og Spania på henholdsvis 0,7 og 1,4 ng/kg/dag ligger 1400 til 3000 ganger lavere enn den angitte tTDI.

Følsomme grupper

Gravide har stor belastning på stoffskiftehormonbalansen under svangerskapet. Foster og spedbarn er spesielt følsomme for redusert stoffskiftehormonnivå. Gravide, fostre og spedbarn er derfor følsomme grupper for PBDE både på grunn av effekter på stoffskiftehormonbalansen og effekter på utvikling av sentralnervesystemet.

Usikkerhetsmomenter

Det fremholdes at det sannsynligvis er inntak over tid som kan være forbundet med helseskade. Halveringstiden til lavbromerte flammehemmere i menneske er ikke kjent. Den angitte tTDI er beregnet ut fra en blanding med hovedsakelig tetra- og penta-bromerte difenyletere. Det er ukjent om blandinger som mennesket eksponeres for via kosten har en annen virkningsgrad enn den kommersielle blandingen som er brukt i dyreforsøkene.

PBDE i Mjøsfisk

PBDE-innholdet i mellomstor ørret (gjennomsnittsvekt 3,5 kg) var i samme størrelsesorden som for den største ørreten i Mjøsa (6-10 kg). Nivået i liten ørret (300 g) og i lagesild var betydelig lavere. I undersøkelsene er det også målt PBDE-innhold i lake, abbor og gjedde. Her er det imidlertid foretatt målinger i hel fisk, som også inkluderer lever. Siden dette dreier seg om fiskearter som har magert kjøtt, er det sannsynlig at størsteparten av PBDE her finnes i den fete leveren, som ikke spises (bortsett fra lakelever, se under). Hvor mye PBDE som konsumeres via annen fisk fra Mjøsa enn ørret, kan derfor ikke beregnes, men den lave fettandelen i andre arter indikerer at nivåene i spiselig del her er betydelig lavere enn det som finnes i ørret.

Inntak av PBDE via Mjøsfisk

Ett månedlig måltid (200g) stor ørret fra Mjøsa, som inneholdt opptil 363 ng PBDE/g, vil bety inntak på 1 mg PBDE/kg/mnd for en person som veier 70 kg. Siden PBDE akkumulerer i fettvev og har lang halveringstid, vil inntaket fra ett måltid fordeles over en lengre tidsperiode.  Inntak av 2 mg/kg/dag (tTDI) tilsvarer 60,8 mg/kg/mnd., som igjen tilsvarer ca 60 måltider stor ørret hver mnd.

Vi har opplysninger om at lakelever i likhet med torskelever spises. Tidligere målinger på lakelever (Fjeld et al., 2001) viser høyt PBDE-innhold. Inntak av en porsjon lakelever vil gi omtrent samme PBDE-inntak som ett måltid stor ørret.

Liten risiko forbundet med PBDE ved inntak av Mjøsfisk

Inntak av PBDE via kosten er som nevnt ovenfor lav. PBDE-innhold i morsmelk fra norske kvinner tyder på at vi i Norge er utsatt for diffus bakgrunnsbelastning i samme størrelsesorden som i resten av Europa. Inntak av PBDE fra ett månedlig måltid mellomstor eller stor ørret fra Mjøsa vil kunne øke eksponeringen fra PBDE 25-50 ganger utover bakgrunnen. Det er sannsynlig at folk som jevnlig spiser stor eller liten fisk fra Mjøsa vil ha et noe høyere eksponering for PBDE enn resten av befolkningen.

Selv om Mjøs-ørreten er betydelig forurenset med PBDE, er det lite sannsynlig at inntaket av PBDE vil overskride det foreløpig tolerable inntaket (tTDI). Det foreligger gode marginer idet et inntak av PBDE tilsvarende tTDI vil innebære 60 måltider fisk hver måned (to daglige fiskemiddager) med samme PBDE innhold som mellomstor og stor ørret  fra Mjøsa.

PBDE i drikkevannskilden

Siden PBDE er lite løselig i vann og vil være bundet til partikler, er nivået i vann meget lavt - også i Mjøsa. Inntak av PBDE via drikkevann fra Mjøsa vil være ubetydelig og ikke noe å engste seg for.

Informasjon på matportalen

SFTs nettside med omtale av saken 

Saken ble også tatt opp i NRKs Brennpunkt tirsdag 9.mars.2004

Referanser

Fjeld, E, Knutzen, J., Brevik, E. M., Schlabach, M, Skotvold, T., Borgen, A. M., and Wiborg, M. L. Halogenerte organiske miljøgifter og kvikksølv i norsk ferskvannsfisk, 1995-1999. 827/01. 1-8-2001. Statlig program for forurensningsovervåkning.

Fjeld, E, Schlabach, M, Berge J.A, Eggen, T, Snilsberg, P, Källberg, G, Rognerud, S, Enge, E. K, Borgen, A, and Gundersen, H. Kartlegging av utvalgte nye organiske miljøgifter—bromerte flammehemmere, klorerte parafiner, bisfenol A og triclosan.  2004.  SFT.

Thomsen,C., Lundanes,E., and Becher,G. (2001). Brominated flame retardants in plasma samples from three different occupational groups in Norway. J. Environ. Monit. 3, 366-370.

Zhou,T., Taylor,M.M., DeVito,M.J., and Crofton,K.M. (2002). Developmental exposure to brominated diphenyl ethers results in thyroid hormone disruption. Toxicol. Sci. 66, 105-116.