Hva slags behandling fins det mot hivsykdom?

Det finnes foreløpig ingen helbredende behandling mot hiv som kan utrydde viruset og gjenopprette et helt normalt immunforsvar. Behandling retter seg mot virusets evne til å reprodusere seg i kroppen, og dermed mot dets evne til å fremkalle sykdom. Behandlingen består vanligvis av kombinasjoner av minst tre ulike virushemmende medikamenter. Behandlingen er livslang. Ved vellykket behandling for hivinfeksjon er man i praksis ikke lenger smitteførende.

Hvordan er hivsituasjonen i Norge?

Totalt er det per slutten av 2017 diagnostisert 6277 hivpositive i Norge (4260menn og 2017 kvinner). Det er beregnet at det per 2017 er anslagsvis 4500-5000 personer som lever med hivinfeksjon i Norge.  

Etter å ha vært svært stabil under 1990-tallet økte antall påviste hivtilfeller på begynnelsen av 2000-tallet. Dette skyldtes i all hovedsak flere hivpositive innvandrere som er smittet i sitt tidligere hjemland før ankomst til Norge samt en betydelig økning av smitte blant menn som har sex med menn (msm). Fra 2015 har det vært en nedgang i meldte tilfeller hos msm, og denne tendensen har fortsatte også i 2017. Nedgangen blant msm skyldes trolig effekten av flere tiltak som økt testaktivitet, raskt igangsatt behandlingen og tilgang til forebyggende behandling (PrEP). Meldte tilfeller blant nyankomne asylsøkere har også falt siste årene, og dette kan relateres til nedgang i antall asylsøkere de siste årene.

Heteroseksuell smittespredning blant personer som er bosatt i Norge er fortsatt forholdsvis sjeldent. De fleste i denne gruppen er menn som smittes i utlandet, spesielt i Thailand. Det skjer lite smitte blant personer som tar stoff med sprøyter i Norge.

Hva slags behandling fins det mot hivsykdom?

Det finnes foreløpig ingen helbredende behandling mot hiv som kan utrydde viruset og gjenopprette et helt normalt immunforsvar. Behandling retter seg mot virusets evne til å reprodusere seg i kroppen, og dermed mot dets evne til å fremkalle sykdom. Behandlingen består vanligvis av kombinasjoner av minst tre ulike virushemmende medikamenter. Behandlingen er livslang. Hivsmittede som er på vellykket behandling er i praksis ikke smitte­førende. 

Hvordan kan man beskytte seg mot hiv?

Den viktigste smittemåten er ved seksuell kontakt, der en av partene er smittet. Det viktigste forebyggende tiltaket er derfor bruk av kondom ved vaginalt og analt samleie og ved munnsex. Hiv smitter svært sjeldent ved munnsex, men dagens situasjon med forekomst av andre seksuelt overførbare infeksjoner som gonoré og syfilis tilsier at kondom bør benyttes ved oralsex blant utsatte grupper for hiv. Rene sprøyter og spisser må benyttes av alle som setter sprøyter. Sprøyteutstyr skal aldri deles med andre. Ved fjerning av blodsøl brukes vanlig husholdningsklor.

Utvikling av en effektiv, forebyggende vaksine har pågått i mange år og en rekke vaksiner er under utprøvning. Hittil har man ikke lykkes å lage en vaksine med smitteforebyggende effekt.

Hvordan smitter hiv?

Hiv finnes i kroppsvæsker hos den som er smittet. De kroppsvæskene som inneholder nok virus til å overføre smitte er: blod, sæd, skjedesekret og morsmelk. Andre kroppsvæsker (svette, tårer, spytt, urin) inneholder ubetydelig mengde virus og kontakt med disse medfører i praksis ingen smitterisiko

Seksuell kontakt er den vanligste smittemåten. Over 90 % av smitte skjer ved seksuell kontakt. Virus overføres ved at blod, sæd eller skjedesekret kommer i kontakt med slimhinner hos partner. Slimhinner finnes i skjeden, urinrøret, endetarmen, munnen og øynene. Smitte ved seksuell kontakt kan derfor skje ved ubeskyttet vaginalt/analt samleie eller munnsex. Analt samleie regnes som mest risikofylt, men også ved munnsex er det mulig å bli smittet med hiv. Å ha en annen seksuelt overførbar sykdom (klamydia, gonoré, herpes, syfilis eller andre sykdommer med sår eller puss) øker risikoen for overføring av hiv ved seksuell kontakt. Risikoen for smitte øker også ved samtidig skjedekatarr forårsaket av sopp.

Hiv finnes i blod. Det kan overføres ved blodoverføring, en risiko som nå praktisk talt er eliminert i Norge på grunn av testing av blodgivere og varmebehandling av en rekke blodprodukter. Hiv kan også smitte ved at blod kommer i kontakt med slimhinner eller synlig skadet hud. Hiv kan spres blant person som tar stoff med sprøyter ved bruk av urene sprøyter, spisser eller annet brukerutstyr. Dette gjelder både når det settes stoff eller dopingmidler.

Risikoen for overføring av smitte fra mor til barn ved svangerskap, fødsel og amming er ca. 30 %. Denne risikoen kan reduseres til ca 1 % ved behandling av den gravide og barnet de første uker etter fødselen, samt at barnet ikke ammes.

Hva slags oppfølging får jeg hvis jeg tar en hivtest?

I forbindelse med at legen tar en hivtest vil man bli tilbudt samtale og rådgivning. Dersom hivtesten er positiv (dvs. at du er hivsmittet) vil du bli henvist til spesialist i infeksjonsmedisin. Det anbefales å starte behandling tidlig, uavhengig av graden av immunsvikt, dels av hensyn til den smittedes egen helse, dels for å hindre videre smitteoverføring.

Hva hvis jeg spør om en hivtest, men legen ikke vil ta den?

Hvis du selv ønsker en hivtest uten at legen foreslår det, bør du forklare hvorfor du ønsker en slik test. Det kan være mange grunner for at man ønsker en test, og det er viktig at du er åpen overfor legen hvorfor du ønsker det. I utgangspunktet bør ingen som ønsker å teste seg for hiv bli avvist. Legen har ansvar for å vurdere om det er grunnlag for å ta en hivtest.

Hvor kan jeg ta en hivtest og er den gratis?

En vanlig hivtest kan man få utført hos alle fastleger eller ved andre legekontorer. I de fleste store byer i Norge finnes det egne klinikker for seksuelt overførbare sykdommer som også tilbyr hivtest. Dersom du har vært i en risikosituasjon eller har symptomer på hivinfeksjon er testen gratis. Det er opprettet egne testtilbud for menn som har sex med menn, bl.a. i Oslo ved Olafiaklinikken og Helseutvalget som begge kan tilby hurtigtester for hiv.

Jeg er gravid, bør jeg ta en hivtest?

Alle gravide tilbys hivtest som et ledd i svangerskapskontrollene. Det er viktig for å hindre smitteoverføring til barnet at den gravide tester seg under svangerskapet. Dersom mor er smittet med hiv kan hun få effektiv behandling som forebygger at fosteret blir smittet i svangerskapet eller ved fødsel. Risikoen for overføring av smitte fra mor til barn ved svangerskap, fødsel og amming er uten behandling ca. 30 %. Denne risikoen kan reduseres til ca. 1 % ved behandling av den gravide og barnet de første uker etter fødselen, samt at barnet ikke ammes. Det er nå sjelden at det fødes barn med hiv i Norge.

Hvorfor bør jeg ta en hivtest?

Med dagens effektive behandling kan de fleste med hivinfeksjon leve et langt liv med redusert risiko for alvorlige sykdomskomplikasjoner. Det er derfor en fordel å vite om man eventuelt er hivsmittet slik at behandlingen kan igangsettes tidlig. Å vite at man er hivsmittet gjør dessuten at man kan unngå å smitte andre. Ved vellykket behandling for hivinfeksjon er man i praksis ikke lenger smitteførende.

Hva er symptomer på hivsmitte?

Mange som er hivsmittet har få eller ingen symptomer på sykdom før det er gått flere år.

Noen (ca. halvparten av de smittede) vil 2-4 uker etter smittetidspunktet får en såkalt primærinfeksjon som normalt vil gå over i løpet av 3 uker. Symptomene kan være uspesifikke, de vanligste er:

• feber
• influensalignende symptomer med halsondet
• utslett
• forstørrede lymfekjertler
• mer sjeldne symptomer som uttalt hodepine, diaré eller sår på kjønnsorganene.

Symptomer på mer langtkommen hivsykdom kan være mange og kan være vanskelig å skille fra en rekke andre sykdommer. Din fastlege vil normalt vurdere å tilby deg en hivtest bl.a. dersom du har følgende symptomer eller sykdommer: 

• mononukleoseliknende (kyssesykeliknende) symptomer
• forstørrete lymfeknuter
• helvetesild (herpes zooster)
• lymfomkreft
• soppinfeksjon (candidainfeksjon) i munn og svelg
• utslett i ansiktet
• påvist en annen seksuell overførbar sykdom
• leverbetennelse (hepatitt A, B eller C)
• vekttap, nattesvette eller kroppssmerter
• langvarig febersykdom.

Hvem bør testes for hiv?

Alle kan bli smittet med hiv. Det som avgjør om man bør ta en hivtest er om man har utsatt seg for smitterisiko, uansett om man har symptomer eller tegn på hivsmitte eller ikke.

Dette gjelder spesielt hvis man har hatt ubeskyttet sex med noen i risikoutsatte grupper. Noen grupper er mer utsatt for hiv enn andre, det kan være mennesker som bor i eller kommer fra land der hiv er utbredt, menn som har sex med menn eller injiserende misbrukere. Dette gjelder også personer som har hatt sex med personer i disse gruppene. Situasjoner hvor du kan ha utsatt deg for smitte kan være:

• hatt usikker sex med en person som kan ha hivinfeksjon (dvs. ubeskyttet vaginalt eller analt samleie eller munnsex uten kondom)
• tatt stoff med urene sprøyter
• fått påvist en annen seksuelt overførbar infeksjon 

Det kan være vanskelig å vurdere om man har vært utsatt for en slik smitterisiko. Alle bør tenke gjennom om de engang kan ha utsatt seg for smitterisiko for hiv og eventuelt teste seg.

Hvor lang tid bør det gå fra man har vært i en smittesituasjon til man tar en test?

Hivtestene som brukes i dag kan påvise smitte så tidlig som 1- 2 uker etter at man har blitt smittet. Hvis det er gått mer enn 6 uker siden man kan ha utsatt seg for smitte, kan man i over 90 % av tilfellene stole på et negativt testresultat (dvs. at man ikke har hiv). Hvis man har vært i en høyrisikosituasjon (dvs. ubeskyttet sex med en kjent hivsmittet som ikke er på vellykket behandling) bør man i tillegg ta en ny prøve etter 3 måneder.

Hvilke tester brukes for hiv?

Hivtesten er en blodprøve. Den vanligste hivtesten som brukes i dag er en såkalt kombitest som påviser antistoffer og antigener mot hiv. Vanligvis går det 4-5 dager før svaret foreligger fra laboratoriet. Prøven kan analyseres uten at navnet ditt blir kjent for laboratoriet dersom du ønsker det slik. Hurtigtester for hiv, hvor man får svar i løpet av noen minutter, er i bruk enkelte steder.

• Informasjonsmateriell om hiv og seksuelt overførbare infeksjoner (hdir.no)