Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Spørsmål og svar

Spørsmål og svar om hepatitt B og C

Publisert Oppdatert

Foto: Colourbox.com
Foto: Colourbox.com

Mange virus kan gi leverbetennelse, og de viktigste er hepatitt B- og C-viruset. Her finner du spørsmål og svar om disse to virusene.



Har du funnet en feil?

Hva er hepatitt B og C? 

Mange virus kan gi leverbetennelse, og de viktigste er hepatitt B-viruset og hepatitt C-viruset. Noen (men ikke alle) som blir smittet av disse virusene vil få sykdomstegn som gulsott (gul farge i øyne og på hud), slapphet, kvalme eller magesmerter. Ut fra symptomene er det ikke mulig å avgjøre hvilket av virusene du er smittet med. Bare en blodprøve kan vise det.

Omtrent halvparten av dem som blir smittet av hepatitt B-viruset vil få symptomer i løpet av to til seks måneder etter smittetidspunktet. De fleste smittede vil kvitte seg med viruset og danne beskyttende antistoffer i løpet av noen måneder. De er da immune mot hepatitt B resten av livet. Ca. 5 % av voksne og opp mot 95 % av barn som smittes i forbindelse med fødsel kvitter seg ikke med viruset. Hos dem blir viruset værende i leveren og de blir kroniske bærere.

Hepatitt C kan ubehandlet hos 70–80 % av de smittede få et kronisk forløp der en del utvikler en kronisk leverbetennelse med risiko for utvikling av skrumplever og leverkreft. Hepatitt C-smitte forekommer i dag i all hovedsak blant personer som tar stoff med sprøyter.

Hva er symptomer på hepatitt-smitte? 

Omtrent halvparten av dem som blir smittet av hepatitt B-viruset vil få symptomer i løpet av to til seks måneder etter smittetidspunktet. Symptomer kan være gulsott (gul farge i øyne og på hud), slapphet, kvalme eller magesmerter.

Smitte med hepatitt C kan gi de samme symptomene som hepatitt B, men de fleste har få symptomer og mange av de som er smittet oppdager det først ved en blodprøve som påviser antistoffer mot viruset. Andre blodprøver kan si om man fortsatt er smitteførende eller om man har kvittet seg med viruset. Kronisk bærertilstand av hepatitt B eller C gir vanligvis ingen symptomer og kan bare oppdages ved blodprøver. Hos noen kan en kronisk betennelse i leveren med tiden gi skrumplever og også øke risikoen for leverkreft. Det er derfor viktig at personer som er kroniske bærere av hepatitt B- eller hepatitt C-viruset regelmessig blir fulgt opp i helsevesenet og eventuelt tilbys behandling.

Hvem bør testes for hepatitt B og C?

De fleste som smittes med hepatitt B eller C får ingen eller få symptomer. Det er derfor viktig at personer som kan ha blitt utsatt for en mulig smitterisiko tester seg. Dette gjelder særlig personer som: 

  • noen gang har injisert stoff med sprøyte
  • noen gang har sniffet kokain
  • er født eller oppvokst i land med høy forekomst av hepatitt B eller C
  • har vært mottakere av blodprodukter før 1992 i Vest-Europa (inkl. Norge), Nord-Amerika, Japan, New Zealand og Australia og mottakere av blodprodukter uansett tidspunkt i andre enn de nevnte landene
  • har eller har hatt ubeskyttet sex med menn som har sex med menn
  • har hatt ubeskyttet seksuell kontakt med en person som tar stoff med sprøyter eller med personer fra områder i verden hvor sykdommene er utbredte
  • har vært utsatt for sprøytestikk ved uhell eller har vært utsatt for yrkesmessig eksponering, for eksempel i helsevesenet
  • har fått tatovering under utilfredsstillende hygieniske forhold
  • er i dialyse
  • har fått tannbehandling, profesjonell barbering og lignende i land med høy forekomst av hepatitt B eller C.

Hvor kan jeg ta en hepatitt-test og er den gratis?

Test for hepatitt B eller hepatitt C kan man få utført hos alle fastleger eller ved andre legekontorer. Hvis legen vurderer at du kan ha utsatt deg for smitterisiko er prøven og konsultasjonen gratis.

Hvor lang tid bør det gå fra man har vært i en smittesituasjon til man tar en test? 

Hepatitt-testene som brukes i dag kan påvise smitte vanligvis 5-6 uker etter at man har blitt smittet. Hvis det er gått mer enn seks måneder siden man kan ha utsatt seg for smitte, kan man stole på et negativt testresultat (dvs. at man ikke har hepatitt).

Hva hvis jeg spør om en hepatitt-test, men legen ikke vil ta den? 

Hvis du selv ønsker en hepatitt-test uten at legen foreslår det, bør du forklare hvorfor du ønsker en slik test. Det kan være mange grunner for at man ønsker en test, og det er viktig at du er åpen overfor legen hvorfor du ønsker det. I utgangspunktet bør ingen som ønsker å teste seg for hepatitt bli avvist. Legen har ansvar for å vurdere om det er grunnlag for å ta en hepatitt-test.

Hva slags oppfølging får jeg hvis jeg tar en test for hepatitt B eller C?

I forbindelse med at legen tar en hepatitt-test vil man få en samtale rundt prøvene. Dersom hepatitt-testen er positiv (dvs. at du er smittet med hepatitt B eller C) vil du få oppfølging av din fastlege i samarbeid med sykehusleger, inkludert vurdering om du skal ha behandling.

Hva slags behandling fins det mot hepatitt B og C? 

I de senere årene har behandlingsmulighetene for kronisk hepatitt C blitt betydelig bedre. Alle som får påvist kronisk hepatitt C-infeksjon bør derfor vurderes av spesialist for behandling. Ved vellykket behandling vil man kvitte seg med viruset, men man er ikke beskyttet mot å bli smittet på nytt dersom man fortsetter med risikofylt atferd. Behandlingen varer normalt i 12 uker og ca.95 % av de behandlede kvitter seg med viruset, og man vil ikke lenger være smitteførende. Det kan også være aktuelt å behandle kronisk hepatitt B med spesielle medisiner for å bremse utvikling av alvorlig leversykdom, men behandlingen vil sjelden føre til at man blir kvitt viruset for godt.

Hvor mange har hepatitt B og C i Norge?

Anslagsvis 30 000 – 50 000 personer lever med kronisk infeksjon forårsaket av hepatitt B- eller C-viruset i Norge. 

Hvordan smitter hepatitt B og C?

Hepatitt B smitter i Norge vanligvis ved ubeskyttet sex og via blod ved deling av sprøyteutstyr. I land med høy forekomst er smitte fra mor til barn vanlig. De fleste som i dag får påvist hepatitt C er blitt smittet ved tidligere eller nåværende sprøytebruk eller gjennom blodoverføring for mange år siden. I dag blir alle blodgivere testet. Som for hepatitt B er bruk av urene sprøyter den vanligste smittemåten ved hepatitt C. Seksuell smitte kan forekomme i sjeldne tilfeller.

Hvordan kan man beskytte seg mot hepatitt B og C?

Det er viktig å forebygge videre spredning av hepatitt B og C. Forebyggende tiltak for både hepatitt B og C er:

  • Bruk av rent brukerutstyr og rene sprøyter dersom man tar stoff med sprøyter
  • Kondombruk ved tilfeldig seksuell kontakt

Hepatitt B forebygges i tillegg ved vaksinasjon av spesielt risikoutsatte og for nyfødte av hepatitt B-smittede mødre, med behandling av immunglobulin i tillegg. Det finnes ingen vaksine mot hepatitt C.

Jeg er gravid, bør jeg ta en hepatitt-test?

Både hepatitt B og hepatitt C kan smitte fra mor til barn under fødselen. Dersom prøver viser at den gravide er smitteførende med hepatitt B kan det tilbys effektiv behandling av den nyfødte slik at risikoen for smitte til barnet blir betydelig redusert. Det fins ikke slik behandling for hepatitt C, men risikoen for smitte til barnet er mindre.

Alle gravide tilbys test for hepatitt B under svangerskapet. Prøven tas normalt sammen med prøver for hiv og syfilis ved første konsultasjon. Gravide som kan ha blitt utsatt for en mulig smitterisiko for hepatitt C bør teste seg. Dette gjelder gravide som:

  • noen gang har injisert stoff med sprøyte
  • er født eller oppvokst i land med høy forekomst av hepatitt C 
  • har hatt ubeskyttet seksuell kontakt med sprøytemisbruker eller med personer fra områder hvor hepatitt C er utbredt.
  • har vært mottakere av blodprodukter før 1992 i Vest-Europa (inkl. Norge), Nord-Amerika, Japan, New Zealand og Australia og mottakere av blodprodukter uansett tidspunkt i andre enn de nevnte landene
  • har fått tatovering under utilfredsstillende hygieniske forhold

Ved påvist hepatitt B eller C-smitte vil den gravide bli henvist til spesialist. Ved påvist hepatitt B kan det være aktuelt med behandling med antivirale midler.