Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Artikkel

Influensa - faktaark

Influensa gir feber og smerter i hele kroppen, og i tillegg luftveissymptomer. Vanligvis blir mellom fem og ti prosent av befolkningen syke i løpet av en vintersesong.

Colourbox.com
Colourbox.com

Influensautbruddene kan enkelte år gi epidemier med mange alvorlig syke eller døde og er derfor under nøye overvåking. I tillegg forekommer ekstraordinært store epidemier, influensapandemier, med noen tiårs mellomrom.

Hva er sesonginfluensa?

Hvert år i perioden desember til april rammes befolkningen på den nordlige halvkule av influensaepidemier. Dette kalles sesonginfluensa. To typer av influensavirus, type A og B, er årsak til disse epidemiene. Influensavirus type A deles videre inn i subtyper. 

Fra år til år utvikler hvert av influensavirusene nye varianter som gjør vår immunitet mot de gamle variantene avleggs.

Influensaepidemier i historien

Epidemier som ser ut til å ha vært influensa, er kjent langt tilbake i tid. Det er særlig de ekstraordinært store epidemiene som har blitt nedtegnet. Til sammen 19 slike svære influensaepidemier er kjent fra historien. Vi kaller dem influensapandemier.

Den første pandemien ble beskrevet i 1580. Den største var Spanskesyken i 1918-19, som førte til 25-40 millioner dødsfall i verden. I Norge døde cirka 15 000 personer.

De tre siste større pandemiene var:

  • Asiasyken i 1957
  • Hong Kong-syken i 1968
  • H1N1-pandemien i 2009

Den nye varianten av A(H1N1)-virus som førte til pandemien i 2009-2010, kalles ofte svineinfluensa siden de nærmeste slektningene vi kjenner er svineinfluensavirus. Varianten utgjør i dag ett av de vanlige sesonginfluensavirusene og har siden pandemien blitt kalt A(H1N1)pdm09. Ettersom den gamle A(H1N1)-varianten ikke lenger eksisterer, er det nå vanlig å bruke den enklere benevnelsen A(H1N1) også på det nye viruset.

Se også:Tema: Influensapandemier - temaside om pandemier  

Immunitet og influensavaksine

Influensavirus av type A ble første gang påvist i 1933 og type B i 1940. På 1940-tallet ble den første influensavaksinen utviklet, men det tok ikke lang tid før det ble klart at man hadde med et foranderlig virus å gjøre, og at vaksinen løpende måtte tilpasses de sirkulerende virusvariantene.

Influensavirus har siden blitt nøye kartlagt, både deres egenskaper, evolusjon og økologi. Mens influensavirus type B nesten utelukkende er funnet hos mennesker, finnes influensavirus type A hos andre dyr, og særlig hos fugler som lever i tilknytning til vann. Influensavirus A deles videre inn mange subtyper som har forskjellige overflatemolekyler. Immunitet mot en subtype beskytter lite mot virus av en annen subtype.   

Dråpe- og kontaktsmitte

Influensa smitter hvis man puster inn dråper med influensavirus fra smittede personer som hoster eller nyser, såkalt nærdråpesmitte. Man kan også smittes ved direkte kontakt og i noen tilfeller kan smitte sveve i luften litt lenger enn for nærdråpesmitte. En liten smittedose er nok for å gi sykdom. 

Inkubasjonstiden fra smitte til symptomer er vanligvis to dager, men varierer fra en til tre dager. Man er smitteførende fra den dagen symptomene viser seg og i tre-fem dager etterpå. Den høye "smittetakten" gjør at epidemier kan utvikle seg meget raskt.

Når man har gjennomgått influensasykdom med én virusstamme, er man vanligvis immun i mange år etterpå mot denne stammen. Man kan også være immun mot lignende stammer, såkalt kryssimmunitet. Evnen til å utvikle immunitet varierer med alder.

Symptomer på influensa

Ved typisk influensa kommer symptomene brått, med feber, muskelsmerter, hodepine, påvirket allmenntilstand og tørrhoste. Mageplager er sjeldne, men diaré kan opptre, spesielt hos barn. Influensa varer oftest i sju til ti dager. 

I tillegg til virussykdommen kan det oppstå komplikasjoner i form av bakterieinfeksjon med lungebetennelse, bihulebetennelse eller ørebetennelse. 

Omtrent 20 prosent av de som blir smittet, har få eller ingen symptomer, men de kan smitte andre.

Påvisning av influensavirus

Hvis det tas prøve fra nese eller hals tidlig i sykdomsforløpet, kan influensavirus påvises og identifiseres nærmere. Det kan også tas blodprøve for å påvise antistoffer i blod, da bør det helst tas en prøve tidlig i sykdomsforløpet og en ny prøve 10-14 dager senere, slik at de to prøvene kan sammenlignes. Imidlertid stilles vanligvis diagnosen på grunnlag av symptomer og kunnskap om hvilke virus som sirkulerer på den tiden av året. 

Forekomst - sesonginfluensa

Tidspunktet og størrelsen på utbruddet varierer mye mellom de ulike vintersesongene. I år med større epidemier kan 10-30 prosent av den norske befolkningen bli smittet. Under Hong Kong-syken i 1970 ble anslagsvis 15-40 prosent av befolkningen syke.

Estimater gjort i Norge antyder at cirka 900 dødsfall i året kan knyttes til influensa. Dette er imidlertid et gjennomsnitt og kan variere mye fra år til år. De som dør er alt overveiende eldre og personer med alvorlig bakenforliggende sykdom.

ILIfig til faktaark_sykdomspulsen.
ILIfig til faktaark_sykdomspulsen.


Figur 1. Influensalignende sykdom meldt i Norge i 2006- 2014. Kurvene viser prosentandelen legekontakter der pasientene har fått diagnosen influensalignende sykdom fra uke 40 om høsten til uke 20 om våren. Den gule linjen viser pandemien i 2009.

Behandling av influensa

Behandling med antivirusmidlene zanamivir (Relenza) eller oseltamivir (Tamiflu) kan forkorte sykdomsforløpet med 1 til 2,5 dager og dempe symptomene. Slik behandling fås på resept, og for å være effektiv må den starte senest to døgn etter at de første symptomene oppstår for å være effektiv.

Antivirusmidlene er også godkjent som forebyggende behandling hvor det er påvist influensa i nærmiljøet, for oseltamivir fra 1 års alder og for zanamivir fra 5 års alder. Disse midlene virker kun mot influensavirus. Midlene anbefales brukt ved influensasykdom hos personer i risikogruppene (se nedenfor), men kan også etter klinisk skjønn brukes ved influensa hos andre.  

I mange tilfeller vil det ved influensasykdom først og fremst være aktuelt å behandle symptomene og ikke selve virusinfeksjonen. Paracetamol er et reseptfritt medikament som både virker febernedsettende og smertestillende. Også acetylsalisylsyre kan brukes, men dette anbefales ikke til barn under 12 år. Hvis man har fått bakterielle infeksjoner i tillegg, kan det være aktuelt å behandle med antibiotika.

Spørsmål og svar om influensasykdom 

Forebyggende tiltak

Generelle smitteforebyggende råd er å vaske hendene ofte, og unngå å hoste og nyse på andre. Hvis du er syk med feber, bør du holde deg borte fra arbeid, skole og barnehage, både av hensyn til deg selv og for å unngå å smitte andre. Barn kan gå i barnehagen når formen er god nok til det.

De viktigste forebyggende tiltakene forøvrig er vaksinasjon og medikamenter. Sesonginfluensavaksinen inneholder de influensavirusvariantene som WHO anbefaler. Vaksine for sesonginfluensa bør gis i september-november. Full beskyttelse oppnås etter én til to uker. 

Vaksinen gir beskyttelse hos 50-80 prosent av de vaksinerte. Hvor god beskyttelsen er, avhenger av alderen på den vaksinerte og hvor god match det er mellom sirkulerende virus og viruset som er brukt i vaksineproduksjonen. Hos eldre er beskyttelsen mot å bli syk noe lavere, men vaksinen gir betydelig redusert risiko for komplikasjoner.

Folkehelseinstituttet distribuerer hvert år cirka 400 000 doser vaksiner mot sesonginfluensa til grupper som anbefales influensavaksinasjon.

Risikogrupper

Risikogrupper som årlig bør vaksineres mot sesonginfluensa:

  • Gravide etter 12. svangerskapsuke (2. og 3. trimester). Gravide i 1. trimester med annen tilleggsrisiko kan vurderes for vaksinasjon
  • Beboere i omsorgsbolig og sykehjem
  • Alle fra og med fylte 65 år
  • Barn og voksne med:
    • diabetes, type 1 og 2
    • kronisk lungesykdom (inkludert astma)
    • kronisk hjerte- og karsykdom, spesielt personer med alvorlig hjertesvikt, lavt minuttvolum eller pulmonal hypertensjon
    • kronisk leversvikt
    • kronisk nyresvikt
    • kronisk nevrologisk sykdom eller skade, spesielt personer med nedsatt lungekapasitet
    • nedsatt immunforsvar
    • svært alvorlig fedme (kroppsmasseindeks (KMI) over 40)
    • annen alvorlig og/eller kronisk sykdom der influensa utgjør en alvorlig helserisiko, etter individuell vurdering av lege 

I tillegg anbefales influensavaksine til følgende grupper:

  • Helsepersonell som har pasientkontakt. Disse er i stor grad utsatt for smitte, og dersom de selv blir smittet kan de være en betydelig smittekilde for sine pasienter.
  • Husstandskontakter til svært immunsupprimerte pasienter bør vurdere å vaksinere seg mot influensa for å beskytte den immunsupprimerte.
  • Svinerøktere og andre som har regelmessig kontakt med levende griser. Hovedhensikten med vaksinasjon av svinerøktere er å beskytte grisene mot influensasmitte, og dermed hindre utvikling av virus med nye egenskaper i svinebesetningene.

Risikoutsatte grupper og andre grupper som anbefales influensavaksinasjon, kan få vaksine til redusert pris ved å henvende seg til sin fastlege eller evt. det kommunale vaksinasjonstilbudet.

Se også: Influensavaksinasjon - veileder for helsepersonell

Til de felles målgruppene kan vaksine mot sesonginfluensa med fordel kombineres med vaksine mot lungebetennelse, såkalt pneumokokkvaksine. Pneumokokkvaksine skal i motsetning til sesong­influensa­­vaksinen ikke gis årlig. Eldre personer anbefales revaksinasjon etter cirka 10 år. Noen risikogrupper anbefales hyppigere revaksinasjon.

Se også: Pneumokokkvaksinasjon - veileder for helsepersonell - kapittel i vaksinasjonsboka, skrevet for helsepersonell

Alle vaksiner som settes, inkludert influensavaksine, skal registreres i SYSVAK så sant pasienten har samtykket til det.

Ved utbrudd i helseinstitusjoner skal helsepersonell følge spesielle retningslinjer.

Se også: Influensa - veileder for helsepersonell  - kapittel i Smittevernboka, skrevet for helsepersonell

Varslingsplikt

Influensautbrudd i sykehus og helseinstitusjoner skal varsles til Folkehelseinstituttet etter bestemte regler. 

Influensasentre i 110 land

Verdens helseorganisasjon (WHO) har opprettet et nettverk av nasjonale influensasentre i 110 land som overvåker influensaaktivitet og anbefaler sammensetningen av neste sesongs vaksine.

Overvåking av influensa ved Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet har ansvaret for å overvåke influensa i Norge. Instituttet undersøker hvilke influensavirus som er i omløp i befolkningen, og det utarbeides statistikk.

Sykdomspulsen gir ukentlige data om forekomsten av influensalignende sykdom på fylkesnivå. Overvåkingen skjer ved å hente inn data fra alle landets fastleger og legevakter. Det tidligere vakttårnsystemet hvor 201 legekontorer/legevakter rapporterte kliniske influensadiagnoser hver uke er nedlagt etter influensasesongen 2013/14 og erstattet av Sykdomspulsen. 
I tillegg sender et frivillig nettverk av legekontorer (kalt fyrtårn) inn prøver fra pasienter med influensasymptomer til influensasenteret ved FHI, og øvrige mikrobiologiske laboratorier rapporterer sine funn og sender inn prøver med påvist influensavirus for nærmere analyse på influensasenteret.

For å overvåke befolkningens motstandskraft undersøkes hvert år en samling blodprøver. Disse gir informasjon om befolkningens antistoffer mot influensavirus og forteller hvilke grupper som særlig var angrepet. Samtidig kan en få et bilde av hvordan motstandskraften er mot det influensaviruset som forventes å være det viktigste kommende sesong. Slik informasjon innhentes i mange land og benyttes både til internasjonal overvåking og til produksjonen av neste års influensavaksine.

Relaterte saker

Eksterne lenker