Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Faktaark

Fakta om fugleinfluensa

Fugleinfluensa, også kalt aviær influensa, er en smittsom virussykdom som hovedsakelig rammer fugl. Ved nærkontakt med smittet fugl har det også i noen tilfeller skjedd at andre dyr og mennesker er blitt smittet.

www.colourbox.com
www.colourbox.com

Influensa hos fugl forårsakes av influensa A-virus. Disse virusene er naturlig forekommende og finnes i mange ulike subtyper og varianter hos ville fugler, spesielt ande- og måke- og vadefugler, og smitter sjelden over til andre dyreslag eller mennesker. 

Når hønsefugl smittes av influensavirus fra ville fugler kan viruset opptre i to hovedformer: en lavpatogen form som gir lite sykdom, og en høypatogen form som er nær 100 % dødelig for hønsefuglene. Den høypatogene formen kan oppstå dersom lavpatogene virus av subtypene H5 og H7 får nye egenskaper. Både virus som er lavpatogene og høypatogene hos høns, kan en sjelden gang smitte til mennesker og gi alvorlig sykdom.

Høypatogene fugleinfluensavirus er til nå hverken påvist hos fugl eller menneske i Norge. Lavpatogene H5- og H7-virus har imidlertid blitt påvist i vår villfugl-populasjon. I tillegg ble det påvist lavpatogent H7-virus i en hobbybesetning med høns i Østfold i 2008.

Influensa hos ville fugler tilknyttet vann

Selv om influensavirus er vanlig forekommende hos mennesker og enkelte andre pattedyr, er det hos ville fugler, spesielt fugl som lever i og ved vann, at det virkelig store utvalget av influensa A-virus finnes. Alle influensa A-virus vi har hos mennesker kan spores tilbake til slike virus hos fugl. Influensa A-virus kan deles inn i subtyper etter hvilke utgaver de har av to molekyler på overflaten, H- og N-proteinet. I alt vet vi om 16 forskjellige H-proteiner og 9 forskjellige N-proteiner hos fugl. Alle slags kombinasjoner av de to kan forekomme hos ande-, måke- og vadefugler uten at de i særlig grad blir syke. Disse fuglene regnes derfor som naturlige verter for influensa A-virus.

Smitte til andre arter

Som så mange andre virus og bakterier kan influensavirus også smitte til andre arter enn der de vanligvis hører hjemme, og da kan det hende at de både lager kraftigere sykdom og selv kommer under press til å forandre egenskaper. Dette skjer hvis virus fra villfugl begynner å smitte blant for eksempel høns. Hos høns er to subtyper av influensa A, H5 og H7, spesielt utsatt for å endre egenskaper under slike forhold, der de kan gå fra å være forholdsvis uskyldige til å bli dødelige virus.

Virusene er i utgangspunktet tilpasset fugl, og selv om de smitter lett mellom fugler skal det betydelig mer til for at slike virus overføres til forskjellige pattedyr – også mennesker. Dette er grunnen til at slik smitte skjer forholdsvis sjelden. Dersom et dyr eller menneske likevel smittes av et fugleinfluensavirus, skal det av samme årsak mye til for at viruset klarer å smitte videre til nye individer. Inntil man oppdaget smitten med A(H5N1)-virus rett fra fugl til mennesker i 1997, var det vanlig å anta at overgangen til mennesker var så vanskelig for fugleinfluensavirus at de først var nødt til å sirkulere en stund hos et annet pattedyr, for eksempel griser. Det er fortsatt mye vi ikke vet om forutsetningene for at et influensavirus fra fugl skal tilpasses helt til mennesker.

Fugleinfluensautbrudd med smitte til mennesker

Blant fugleinfluensavirus som en sjelden gang påvises hos menneske, er det virus av subtypene H5 og H7 man har vært mest oppmerksom på. Både virus som er lavpatogene og høypatogene hos høns, kan en sjelden gang smitte mennesker og gi alvorlig sykdom.

Influensa A(H5)-virus

Tilfeller av smitte direkte fra fugl til mennesker med høypatogent H5N1-virus ble første gang registrert i Hongkong i 1997. Den gang fant man 18 tilfeller, 6 av dem med dødelig utgang. Ved genetiske analyser kunne man fastslå at smitten kom fra et utbrudd av dødelig fugleinfluensa i Hongkongs hønsebestander. Hurtig avliving av omkring 1,5 millioner fjørfe hindret trolig et større antall tilfeller blant mennesker. I perioden 2003-2006 spredte nære slektninger av dette H5N1-viruset seg til deler av Asia og Afrika, der det forårsaket større eller mindre utbrudd hos fugl, og noen steder sporadiske infeksjoner og dødsfall hos mennesker. Siden den gang har denne undergruppen av A(H5N1)-virus etablert seg i fjørfebestandene i deler av Asia, Afrika og Midtøsten. I disse landene smitter viruset sporadisk til menneske. I 2014 rapporterte Canada om et dødsfall hos en pasient som fikk påvist influensa A(H5N1) etter reise til Kina. I løpet av perioden fra 2003 til mai 2017 ble det rapportert fra Verdens helseorganisasjon (WHO) om 859 laboratorie-bekreftede tilfeller av A(H5N1) fra 16 land. Av disse var det 453 som døde.

I 2013 ble det påvist et nytt A(H5)-virus, kalt A(H5N6), blant fugl i Kina som har vist seg sporadisk å kunne smitte til mennesker og forårsake alvorlig sykdom. Viruset er beslektet med H5N1 og har siden 2013 også blitt påvist hos ville fugler og fjørfe i Sør-Korea og Japan.

Les mer om A(H5)-virus.

Influensa A(H7)-virus

Under et utbrudd av H7N7-fugleinfluensa i Nederland i 2003 døde en veterinær, mens 83 mennesker fikk infeksjon ledsaget av mild influensalignende sykdom og øyekatarr. Antistoff-undersøkelser i ettertid har imidlertid vist at det må ha vært betydelig flere som ble smittet, uten å ha blitt syke. De som var blitt smittet hadde vært eksponert for syk fugl, og noen få familiemedlemmer til disse var også smittet, antakelig via person til person smitte.

I 2013 dukket det opp et nytt fugleinfluensavirus, A (H7N9), i østlige deler av Kina som smitter til menneske. I løpet av perioden fra 2013 til midten av mai 2017 ble det av WHO rapportert om 1486 laboratoriebekreftede tilfeller, de fleste fra Kina. Av disse var det 571 som døde. Det rapporteres om at de fleste mennesker som har fått påvist A(H7N9) har vært i kontakt med fjørfe eller markeder der levende fugl selges. Viruset forårsaker lite sykdom hos fjørfe (dvs. det er lavpatogent), og det er derfor vanskeligere å kartlegge virusets utbredelse og smitteveier. I slutten av februar 2017 rapporterte WHO at det i enkelte prøver fra mennesker, fugl og miljø tilknyttet den kinesiske Guangdong-provinsen er funnet A(H7N9)-virus som er endret fra å være lite sykdomsfremkallende (lavpatogent) til å være mer sykdomsfremkallende (høypatogent) for fjørfe. Foreløpig er det ingenting som tyder på at denne endringen medfører økt risiko for mennesker. Det gjenstår å se om disse endrede virusene vil få økt utbredelse eller ikke. Influensa A(H7N9)-viruset smitter i sin nåværende form ikke lett til eller mellom mennesker.

Andre fugleinfluensavirus enn H5 og H7 har også en sjelden gang smittet til mennesker. H6N1, H9N2 og H10N8 er eksempler på dette.

De to subtypene som i vår tid er etablert hos mennesker, H1 og H3, har også sin opprinnelse i virus fra fugl for 50-100 år siden.

Smittemåte og smittsomhet

Fugleinfluensavirus kan, avhengig av hvilket virus det er, smitte mellom fugl gjennom luftveissekret eller avføring. Smitte til menneske kan en sjelden gang forekomme og da som regel ved direkte kontakt med infisert fugl eller deres luftveissekret eller avføring. Ofte er det personer som jobber med (og ofte bor sammen med) fjørfe som blir smittet. Varmebehandling til 70 grader (koking, steking, grilling) av egg og kjøtt dreper viruset.

Fugleinfluensavirus smitter lett fra fugl til fugl, men vanskelig til mennesker. Våre slimhinner er vanligvis lite mottakelige for slike virus. En sjelden gang kan likevel mennesker bli smittet. Et menneske som er smittet med et fugleinfluensavirus vil bare svært unntaksvis smitte videre til andre mennesker. Virus av H7-subtypen har i mange tilfeller gitt øyekatarr (konjunktivitt) hos mennesker og en kan ikke se bort fra at smitten kan komme inn den veien for virus som gir dette symptomet.

Sykdom

Ved smitte til mennesker er inkubasjonstiden for fugleinfluensa ca. 5 dager (2-8 dager), som er noe lenger enn for vanlig sesonginfluensa, men det kan variere noe med virusvarianten. Symptomene ved fugleinfluensa hos menneske varierer også med virusvarianten og kan ha ulik alvorlighetsgrad. Asymptomatiske infeksjoner kan forekomme. Noen virus kan gi øyekatarr (konjunktivitt) og mild luftveissykdom. Andre kan gi de typiske symptomene som opptrer ved vanlig influensa som høy feber, muskelsmerter, hodepine, tørrhoste, slapphet og nedsatt allmenntilstand. Diaré, oppkast, buksmerter, brystsmerter og blødning fra nese og tannkjøtt kan også forekomme. Utvikling av en alvorlig infeksjon i nedre luftveier med påfølgende pusteproblemer er sjeldent, men vil da ofte skje nokså tidlig i forløpet, og kan resultere i lungesvikt og død. Enkelte ganger forekommer også hjernebetennelse (encefalitt).

Forebygging

De viktigste tiltakene for å hindre fugleinfluensa hos menneske er å overvåke, forebygge og kontrollere forekomsten av fugleinfluensavirus i verdens fjørfebesetninger. Hvordan dette utføres, varierer fra land til land. Avliving av smittet fugl på gårder eller markeder, stenging av markeder, vaksinasjon av fjørfe og økt biosikkerhet (f.eks. hindre at fjørfe kommer i kontakt med ville fugler) er noen eksempler på tiltak som brukes. Mennesker som reiser til land med fugleinfluensa bør unngå kontakt med smittet fugl.

Vaksine og behandling

Vaksiner mot influensavirus må lages mot hver enkelt virusvariant. Det vil si at sesonginfluensavaksinen ikke beskytter mot fugleinfluensavirus. Etter fugleinfluensautbruddet i Hongkong i 1997 ble det startet et arbeid for å utvikle vaksine mot H5N1-viruset. Det finnes nå flere godkjente vaksiner mot H5N1, men disse er per i dag ikke kommersielt tilgjengelig. Noen land, som for eksempel USA, har egne beredskapslagre av H5N1-vaksinen. Norge har per i dag ikke lager av H5N1-vaksine, men det foreligger en avtale om reservasjon av produksjonskapasitet og eventuelt kjøp av vaksine i tilfelle pandemi forårsaket av et nytt influensavirus. Det finnes heller ikke en kommersiell vaksine mot A(H7N9), men flere aktører forsker på effekt og sikkerhet av vaksiner mot dette viruset.

Det finnes imidlertid kommersielt tilgjengelige antivirale midler som også kan brukes i behandlingen av mennesker som er blitt smittet av fugleinfluensa. Disse medikamentene kan også være aktuelle til forbyggende bruk. Norge har et stort beredskapslager av slike medikamenter.

Laboratorietesting

Det anbefales at pasienter med alvorlig luftveissykdom som kan ha blitt smittet av fugleinfluensa, blir innlagt i sykehus og testet. Folkehelseinstituttet har spesifikke tester (PCR) for H5 og H7-virus. Ved funn av influensa A-virus som ikke kan subtypes bør prøven videresendes til referanselaboratoriet for influensa ved Folkehelseinstituttet, hvor subtypeidentifikasjon og videre testing vil bli gjort, og eventuelt også oversendelse til WHOs referanselaboratorium.

Melding om mistenkte tilfeller

Helsepersonell som mistenker smitte med fugleinfluensa (alle typer) hos pasienter bes melde dette (jamfør MSIS-forskriften og IHR-forskriften) til Smittevernvakten ved Folkehelseinstituttet på telefon 21 07 63 48.

Mistanke om fugleinfluensa hos dyr skal meldes til Mattilsynet. Man skal unngå å håndtere døde dyr man finner i naturen.

Reiseråd

Reisende til land og områder der det er påvist smitte med fugleinfluensa til mennesker, bør ta visse forholdsregler.

Se egen artikkel med reiseråd.

Virusblanding – utvikling av et nytt influensavirus

Siden fugleinfluensavirus er så lite smittsomme mellom mennesker, er det i utgangspunktet liten risiko at de vil forårsake et nytt verdensomspennende influensautbrudd; en såkalt influensapandemi. Men influensavirus er uforutsigbare og endrer seg hele tiden når de formerer seg i cellene. Noen av disse forandringene kan føre til at virus med nye egenskaper oppstår. For eksempel dersom et menneske smittes av både vanlig influensa- og fugleinfluensavirus samtidig, kan cellene i kroppen som infiseres, produsere en krysning mellom de to virusene. Det kan i teorien resultere i at et nytt virus oppstår med noen av de sykdomsfremkallende egenskapene til fugleinfluensaviruset og smitteegenskapene til et vanlig influensavirus. Dette vil være et nytt virus som få eller ingen har immunitet mot.

Influensapandemier - epidemier med ”nye” influensavirus hos mennesker

Vi vet at nye influensavirus har spredd seg og skapt pandemier blant mennesker gjentatte ganger tidligere, og man antar at dette også vil skje i fremtiden. Da Asiasyken bredte seg i 1957 var det med en krysning av influensavirus fra menneske (H1N1 på den tiden) og H2N2-fugleinfluensavirus. Likeledes oppstod Hongkong-syken ti år senere ved at H2 ble byttet ut med H3 – også fra fuglevirus. Mange tror at Spanskesyken i 1918-19, som drepte kanskje 40 millioner mennesker i løpet av et år, oppstod på samme måte eller at hele viruset stammet direkte fra et fuglevirus. Da disse ”nye” influensavirusene oppstod var det i praksis ingen mennesker som var immune mot disse og virusene kunne dermed lett spre seg blant mennesker. Slike uvanlig store globale influensaepidemier kalles influensapandemier. Fra 1900-tallet og frem til i dag, har dette skjedd fire ganger1918-20: Spanskesyken A(H1N1), 1957-58: Asiasyken A(H2N2), 1968-70: Hongkong-syken A(H3N2) og i 2009-10: Svineinfluensa A(H1N1).

Beredskap

Norge har egne beredskapsplaner mot pandemisk influensa. I tillegg har vi en avtale om leveranse om vaksine til hele befolkningen ved en ny pandemi. Helsedirektoratet har også et stort beredskapslager av antivirale midler som kan brukes ved utbrudd av pandemisk influensa. Landbruksmyndighetene har omfattende rutiner og planverk for forebygging, oppdagelse og bekjempelse av fugleinfluensa hos fjørfe.

 

Eksterne lenker