Poliomyelitt (polio) – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Poliomyelitt (polio) er nå en sjelden virussykdom som i de fleste tilfeller gi lette symptomer. Hos noen opptrer alvorligere sykdom med hjernehinnebetennelse og/eller lammelser.
Om poliomyelitt
Poliomyelitt (polio) er en virussykdom som forårsakes av poliovirus. Polioviruset tilhører slekten enterovirus i familien picornaviridae. Infeksjonen fører i de fleste tilfeller til virusreplikasjon i tarmkanalen uten symptomer eller med bare lette symptomer som feber, katarralia, muskelsmerter eller kvalme og oppkast. Hos en liten andel (ca. 1 av 1000 i småbarnsalder og 1 av 100 i voksen alder) opptrer alvorligere sykdom med hjernehinnebetennelse og/eller lammelser. Sykdommen rammer bare mennesker.
Tre typer av polioviruset er kjent: type 1, 2 og 3. Poliovirus blir ofte beskrevet som vilt poliovirus eller vaksinepoliovirus. Den orale vaksinen (som ikke lenger benyttes i vaksinasjonsprogrammet i Norge) består av levende svekket poliovirus, og viruset kan påvises i avføringen til et barn som nylig har fått oral vaksine. Levende poliovaksinevirus kan i sjeldne tilfeller forårsake pareser. I tillegg kan vaksine-virus sirkulere og bli mer sykdomsfremkallende (sirkulerende vaksinederivert poliovirus, cVDPV). Type 2 villvirus er utryddet, og i 2016 ble derfor all oral poliovaksine endret fra trivalent til bivalent vaksine. En monovalent vaksine mot poliovirus type 2 finnes i egne lagre hos WHO for bruk ved utbrudd med cVDPV type 2.
Historisk bakgrunn
Sykdommen som har vært kjent i mange tusen år, men ble først i forrige århundre epidemisk med det sykdomsbilde vi i dag kjenner som paralytisk poliomyelitt, dvs. utvikling av pareser og muskelatrofier. Første større epidemi var i 1907, senere gjentatte store epidemier i hele Europa og Nord-Amerika fram til slutten av 1950-tallet. I 1952 døde flere barn i verden av polio enn av noen andre infeksjonssykdommer. I 1909 ble det påvist at sykdommen skyldtes et virus. De ulike typene av viruset ble påvist på 1930-tallet.
Norge
Det første utbruddet av sykdommen i Norge er beskrevet så tidlig som 1868 da 14 mennesker ble rammet i Odalen. Deretter er det beskrevet enkelttilfeller og mindre utbrudd fram til 1904-05 da vi fikk den første store landsomfattende epidemien som omfattet nærmere 1000 personer. I årene som fulgte opptrådte landsomfattende utbrudd i 1911,1925, 1936 og 1941. Spesielt årene 1950-54 var ille med over 4000 poliotilfeller med lammelser og mer enn 500 døde. Høyest årsinsidens var i 1951 med 1563 meldte tilfeller av paralytisk poliomyelitt og 670 tilfeller av ikke-paralytisk sykdom. Det er i dag vanskelig å forestille seg hvilken uhyggelig tid dette var for foreldre med barn og ungdom. Utbruddene startet vanligvis med enkelttilfeller i lokalsamfunnet på våren som i løpet av sommeren utviklet seg til utbrudd som nådde høydepunktet i slutten av oktober. Når kulden kom forsvant vanligvis sykdommen.
Sykdommen ble opprinnelig kalt barnelammelse, men de siste årene før vaksine ble introdusert ble også større barn og voksne i økende grad rammet. Mange utviklet raskt lammelser, mens andre utviklet serøs meningitt. Lammelsen kunne opptre overalt i kroppens muskulatur, men som oftest ble muskelgrupper i over- eller underekstremiteter rammet. Dersom muskulaturen i mellomgulvet ble angrepet kunne dette medføre alvorlige pustevanskeligheter og stor fare for død. Disse pasientene ble fra 1940-tallet behandlet i spesielt utviklete pustemaskiner, de såkalte jernlungene.
Lammelsene kunne gå helt tilbake. Intens trening og fysioterapi kunne bedre situasjonen, men svært mange barn og unge fikk varige lammelser og ble avhengig av støtteskinner, krykker eller rullestol. Letaliteten hos pasienter med lammelser var 5-10 %. Epidemiene skapte et stort behov for behandlingsplasser. Egne avdelinger ble opprettet ved alle de store sykehusene. Kronprinsesse Märthas institutt ble startet i Oslo i 1957 og kunne tilby etterbehandling til pasienter fra hele landet. Sunnaas sykehus på Nesodden ble innviet i 1954 med egne avdelinger for de som var avhengig av pustemaskiner for å overleve. Siste innenlands smitte i Norge med vilt poliovirus var i 1969. Etter denne tid er det registrert enkelte sykdomstilfeller av vilt poliovirus i Norge etter at pasienten har oppholdt seg i endemiske områder. Disse har ikke ført til videre innenlands spredning.
Global situasjon
Etter utvikling av vaksine i 1956 er sykdommen utryddet i industrialiserte land, men sykdommen eksisterer fortsatt i noen få land. I 1988 vedtok Verdens helseorganisasjon (WHO) en plan for global utryddelse av poliomyelitt med intensiverte vaksinasjonsprogrammer og overvåking av sykdom og virus. Fram til 2014 har antall rapporterte globale poliotilfeller siden 1988 blitt redusert med 99%. Regioner i WHO som er erklært poliofrie er Amerika (1994), Vestlige Stillehavet (2000), Europa (2002) og Sørøst-Asia (2014). Disse regionene utgjør over 80% av verdens befolkning. Siste tilfelle av poliosmitte i WHOs Europaregion før 2002 var i Tyrkia i 1998, men i 2010 var det et utbrudd av poliomyelitt i Tadsjikistan med 128 mistenkte tilfeller.
Etter at Verdens helseorganisasjon (WHO) meldte om en økning i antall tilfeller og flere land med utbrudd av polio (poliomyelitt) i 2019 og 2020, har det vært en tydelig reduksjon i antall rapporterte tilfeller av polio i 2021. Likevel vurderer WHO at risikoen for spredning av polio er bekymringsfull. COVID-19 pandemien og konflikter i enkelte regioner er utfordrende for overvåkning, forebyggende arbeid og poliovaksinering. Les mer om Poliovaksinasjon ved opphold i land med polioutbrudd.
I tillegg til tilfellene av vilt poliovirus har enkelte land hatt utbrudd av vaksinederivert-virus. Poliovirus som stammer fra levende poliovirus-vaksine er langt svakere enn vilt poliovirus men kan spres i områder med lav vaksinedekning og kan gi sykdom hos utsatte personer. Det er særlig vaksinevirus type 2 som står for disse utbruddene.
Vaksinasjonsdekning var ifølge WHO i 2018 for verdens barn under 1 år med tre doser poliovaksine 85%. Arbeidet med global utrydding anses å være i en sluttfase, men har store utfordringer. Hovedutfordringen er å nå barn med vaksinasjon i fattige og tett befolkede områder i Pakistan og i konfliktområder i grenseområder mellom Pakistan og Afghanistan. Det kreves fortsatt store innsatser av affiserte land og det internasjonale samfunn for å nå målet. Oversikt over globale tilfeller finnes på Polio Now (GPEI). Verdens poliodag markeres 24. oktober.
Verdens helseorganisasjon (WHO) erklærte i mai 2014 at poliovirus er en trussel mot internasjonal folkehelse. Bakgrunnen er økningen av poliotilfeller og utilstrekkelig vaksinasjonsdekning i flere land. Manglende prioritering eller evne til å gjennomføre barnevaksinasjoner eller vaksinekampanjer er et problem i mange land, også i Europa. WHO anbefaler nå at land som har polioutbrudd nå også skal tilby poliovaksine til alle som reiser ut fra landene. Dette kommer i tillegg til en intensivering av poliovaksineringen til befolkningen. Også for reisende fra Norge til land med polioutbrudd er det siden mai 2014 gitt nye vaksinasjonsråd (se nedenfor).
Postpoliosyndrom
Fra 1972 er det kjent at pasientene med tidligere paralytisk polio kunne utvikle senskader flere tiår etter den akutte sykdommen. Tilstanden kalles postpoliosyndromet og er karakterisert av ny muskelsvakhet, smerter og tretthet. Man regner med at 5-10% av tidligere poliopasienter vil utvikle plager og at færre enn 10 000 personer som ble rammet av paralytisk poliomyelitt i Norge fortsatt er i live.
Smittemåte og smitteførende periode
Direkte kontaktsmitte fra person til person ved fekal-oral kontakt, men også nærdråpesmitte ved hosting gjennom sekret fra svelg kan forekomme. Næringsmiddelbårne utbrudd kan forekomme. Smitteførende flere dager før og opptil 3-6 uker etter symptomdebut. Kronisk bærertilstand er svært sjeldent.
Inkubasjonstid
1-2 uker.
Symptomer og forløp
Akutt poliomyelitt er i 90% av tilfellene asymptomatisk eller med svært lette symptomer. Mindre enn 1% av de smittede utvikler pareser. De resterende utvikler et klinisk bilde med lette symptomer som feber, muskelsmerter, kvalme og oppkast i 1- 2 uker. 5-10% av alle som blir smittet tilfellene utvikler meningitt. Ved utvikling av slappe pareser vil ca. 50% av tilfellene gå tilbake i løpet av uker eller måneder. Større nevrologiske komplikasjoner som lammelser av svelg og respirasjonsmuskulatur kan opptre i ca. 10% av tilfellene av paralytisk sykdom.
Diagnostikk
Agenspåvisning (dyrking av feces eller halsprøve i egnede cellekulturer) under akutt fase i sykdomsforløpet. Poliovirus kan isoleres i feces i inntil 6 uker etter sykdomsdebut.
Folkehelseinstituttet har nasjonal referansefunksjon for polio- og enterovirus og er WHO Polio Laboratory, se Veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser. Som nasjonalt WHO-laboratorium har Folkehelseinstituttet ansvar for den løpende overvåkningen slik at introduksjon av vilt poliovirus eller vaksinederivert virus påvises straks.
Forekomst i Norge
Poliomyelitt har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975. I perioden 1975-2017 er det til MSIS meldt 5 tilfeller forårsaket av vilt poliovirus. Alle disse var importtilfeller i henholdsvis 1975, 1981, 1982, 1987 og 1992. Tre av pasientene var smittet i Pakistan. To av tilfellene var hos voksne, to hos innvandrerbarn etter besøk i foreldrenes hjemland, og ett av tilfellene var hos et adoptivbarn fra utlandet. Ingen av disse tilfellene førte til videre innenlands spredning. Det siste innenlandstilfellet smittet med vilt poliovirus ble rapportert i 1969.
Behandling
Ingen spesifikk behandling. Fysioterapi er av avgjørende betydning fra tidlig stadium.
Poliomyelitt er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser.
Forebyggende tiltak
Inaktivert poliovaksine (IPV) ble introdusert i Norge 1956, og ble en del av vaksinasjonsprogrammet i 1958. Levende, peroral vaksine (OPV) ble brukt fra 1965 fram til 1979 da en forbedret, inaktivert vaksine for injeksjon igjen ble tatt i bruk. Vaksinen finnes som ren poliovaksine eller som seksvalent kombinasjonsvaksine (DTP-IPV-Hib-HepB). Difterivaksine inngår i barnevaksinasjonsprogrammet som kombinert vaksine DTP-IPV-Hib-HepB ved 3, 5 og 12 måneders alder. Boosterdose gis som kombinert vaksine DTP-IPV i 2. klasse (7-8 år) og 10.klasse (15-16 år). Vaksinasjonsdekning for poliomyelitt i 2016 var 96% for 2-åringer og 91% for 16-åringer. Alle militære rekrutter blir vaksinert med DTP-IPV vaksine ved innrykk.
Gjennomført vaksinasjon gir beskyttelse i 10 år. Poliovaksine kan ved behov gis helt fra fødselen, men doser gitt før 8 ukers alder regnes ikke med ved vurdering av barnets vaksinasjonsstatus ved videre vaksinasjon. Spedbarn som skal reise til land hvor poliomyelitt er endemisk bør alltid vaksineres med minst én dose, uavhengig av alder. Voksne som ikke er grunnvaksinert bør starte basisvaksinasjon før reise til endemiske områder. Oral vaksine er tilgjengelig i Norge, men bør kun vurderes for personer som har hatt straksallergiske reaksjoner etter injeksjonsvaksine. Ved beregning av antall tellende doser telles doser med inaktivert vaksine og oral vaksine likt. Personer som tidligere har hatt poliomyelitt og som er i risiko for smitte ved reiser eller smitte i nærmiljøet, skal også vaksineres da de kan bli smittet med andre typer av poliovirus.
Folketrygden yter stønad til poliovaksine til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge og til personer som har gjennomgått stamcelletransplantasjon (blåreseptforskriften § 4.3). Vaksine bestilles fra Folkehelseinstituttet. Poliovaksine til voksne betales av brukeren. Les mer om vaksinen i Vaksinasjonshåndboka:
Alle vaksinasjoner er meldepliktige til Nasjonalt vaksinasjonsregister (SYSVAK) avhengig av samtykke.
Boostervaksinasjon av voksne
For flere av vaksinene som gis i barnevaksinasjonsprogrammet trengs det gjentatte boosterdoser i voksen alder for å opprettholde beskyttelsen mot sykdommene. Det er aktuelt med slik oppfriskningsvaksinasjon mot sykdommene difteri, stivkrampe, kikhoste og polio når det er gått 10 år eller mer siden forrige vaksinedose. Det gjelder alle voksne, også personer som ikke har tenkt seg på utenlandsreise. På grunn av økt risiko for smitte og videre spredning av smitte til sårbare pasienter, er dette spesielt viktig for helsepersonell. For boostervaksinasjon anbefales kombinert difteri/tetanus/kikhoste/polio (DTP-IPV) vaksine eller en poliovaksine. For basisvaksinasjon av voksne anbefales tre doser DTP-IPV eller ren poliovaksine.
Vaksinasjon ved utenlandsreiser
Alle anbefales å være vaksinert mot difteri, stivkrampe og polio. Voksne som er grunnvaksinert bør ta en dose oppfriskningsdose (boosterdose) mot disse sykdommene cirka hvert 10. år. Dette er ekstra viktig ved reiser til land i Afrika og Asia.
WHO krever at land som har stor risiko for å eksportere poliovirus skal tilby poliovaksine til alle som reiser ut fra landene. For å hindre at man tar med seg smitte ut av disse landene må man få poliovaksine mellom 4 uker og 12 måneder før man forlater disse landene. Dette gjelder besøkende som skal oppholde seg i landet over 4 uker. Vaksinasjonen må dokumenteres med internasjonalt vaksinesertifikat. Vaksinasjonsrådet gjelder for personer i alle aldre. Poliovaksinasjon i denne sammenhengen har to formål: å redusere faren for at den enkelte blir smittet og får polio, samt å forebygge at personer blir smittebærere og kan overføre viruset etter hjemkomst til Norge. WHO og norske helsemyndigheter oppfordrer også at reisende fra land med pågående eller nylig utbrudd med vaksinederivert poliovirus følger samme råd som over.
Vaksinasjon av asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente
Barn som ikke er vaksinert eller som er ufullstendig vaksinert mot polio, eller ved tvil om dette, tilbys poliovaksine ved eller kort tid etter ankomst i mottak/ sentre der mange bor tett. Dette er spesielt viktig for barn under 6 år.
Anbefaling om poliovaksine i tidlig ankomst fase der mange bor tett har til hensikt å forebygge epidemier i mottakene, samt hindre smitte til uvaksinerte/ mangelfullt vaksinerte personer. Bosituasjonen i mottak gjør faren for utbrudd av smittsomme sykdommer større enn for bosatte i egne boliger. Ved usikker vaksinestatus er det bedre å gi for mange enn for få vaksinedoser.
Hvis det er usikkert om et barn er fullvaksinert (uansett hvilket land barnet kommer fra), bør det så snart som praktisk mulig tilbys full basisvaksinering i henhold til anbefalinger i norsk barnevaksinasjonsprogram. Ved spredt bosetting ute i kommunene anbefales det at barn starter oppvaksinering i henhold til det norske barnevaksinasjonsprogrammet ved ankomst eller kort tid etter for barn under 2 år. For barn over 2 år anbefales oppstart innen 3 måneder etter ankomst til Norge.
DTP-IPV-vaksine bør gis i form av DTP-IPV-Hib til barn under 5 år og DTP-IPV for eldre barn. Barn som har fått oral poliovaksine (OPV) i tidligere oppholdsland bør i tillegg få en dose inaktivert poliovaksine (IPV) for å regnes som fullvaksinerte.
Voksne som ikke er vaksinert med inaktivert poliovaksine bør tilbys vaksine fortrinnsvis innen 3 måneder og senest 1 år etter ankomst. Voksne asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente har rett til gratis poliovaksine.
Det bør også tas stilling til behov for grunnvaksinering og ytterligere oppvaksinering for difteri, stivkrampe, kikhoste og polio. Alle voksne anbefales å friske opp vaksiner mot difteri, stivkrampe, kikhoste og polio hvert 10. år for å sikre beskyttelse.
Poliovaksine leveres ut gratis fra Folkehelseinstituttet til voksne asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente. Bestilling må gjøres av lege. Personopplysninger er ikke nødvendig
Ansatte ved mottak antas å være mer utsatt for importerte infeksjonssykdommer enn andre selv om risikoen er lav. De kan også smitte beboere og sårbare pasienter. Generelt anbefales alle ansatte å være vaksinert mot stivkrampe, difteri, kikhoste og polio. Les mer i vaksinasjonshåndboka om yrkesvaksinasjon.
Om bestilling av vaksiner i vaksinasjonshåndboka: Bestilling og utsending av vaksiner, immunglobuliner og sera. Bestill helst via siden vaksinebestilling.
Overvåking av tilfeller av akutte, slappe lammelser (AFP)
Overvåking av AFP hos barn under 15 år er en viktig del av den norske beredskapen mot polio og er samtidig et av Norges bidrag til WHOs globale overvåking av poliomyelitt. Et tilfelle av poliomyelitt vil mest sannsynlig presentere seg som et barn med akutt innsettende slappe lammelser i en eller annen form. Barn som får slike symptomer vil alltid bli innlagt i sykehus. Ved alle landets barneavdelinger er det oppnevnt en AFP-kontakt. Det skal tas 2 avføringsprøver med minst 24 timers mellomrom innen 14 dager fra start av pareser. Vanligvis blir det årlig meldt ca. 10-15 tilfeller av AFP hos barn under 15 år. Les mer om prøveinnsending og oppfølging av AFP:
Ved mistanke om poliomyelitt uansett alder, skal dette straks varsles Smittevernvakta, tlf. 210763 48.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Selv om Norge og Europa lenge har vært poliofritt, foreligger i dagens globale samfunn fortsatt reell risiko for at poliosmitte kan komme til Norge. God vaksinasjonsdekning i befolkningen er den beste beskyttelsen, men høy årvåkenhet for å fange opp ev. poliotilfeller er også viktig. Tiltakene for å holde Norge fritt for poliovirus er beskrevet i en nasjonal plan, som også er et ledd i WHOs strategi for å gjøre verden poliofri. I det samme dokumentet er det også beskrevet tiltak ved funn eller utbrudd av poliovirus i Norge.
Utgifter til poliovaksine til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge dekkes av folketrygden (blåreseptforskriften § 4 punkt 3). Vaksine bestilles fra Folkehelseinstituttet.
Tiltak i helseinstitusjoner
Basale smittevernrutiner. Kontaktsmitteregime til 1 uke etter start av symptomer.
Meldings- og varslingsplikt
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er et tilfelle som oppfyller kliniske kriterier med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av poliovirus ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse.
Kliniske kriterier er en person < 15 år med akutte, slappe lammelser (AFP), definert som akutt og progredierende kraftløshet og slapphet i én eller flere ekstremiteter med nedsatt eller opphevet senerefleks i affiserte ekstremiteter eller en person uansett alder med sykdomsbilde som lege, sykepleier, jordmor eller helsesykepleier mistenker kan være poliomyelitt.
Med epidemiologisk tilknytning menes muligheten for overføring fra person til person eller reise til et polioendemisk område eller et område med mistenkt eller bekreftet sirkulasjon av poliovirus.
I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller tannlege som mistenker eller påviser et tilfelle, umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte (tlf. 21076348).
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, se Varsling av smittsomme sykdommer.
Gresk: polio (grå), myelos (marg)