Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Metodevurdering

Vaksiner mot humant papillomavirus (HPV). Vurdering av effekt av profylaktiske HPV-vaksiner

  • Utgitt: 2007
  • Av: Kunnskapssenteret
  • Forfattere: Nilsen E , Alfsen C G, Feiring B , Skjeldestad F E, Steen R , Sæterdal I.
  • ISSN ELEKTRONISK: 1890-1298
  • ISBN ELEKTRONISK: 978-82-8121-145-2

Kunnskapsoppsummeringen er gjennomført etter internasjonalt anerkjente prinsipper. Det er foretatt en systematisk gjennomgang av publisert vitenskapelig litteratur basert på et systematisk litteratursøk.


Bestill

Last ned:

Hovedbudskap

Bakgrunn
Det er identifisert over 120 undergrupper av humant papillomavirus (HPV), og de ulike typene er klassifisert med nummer etter hvert som de er oppdaget. Det er identifisert minst 14 HPV-typer med kreftfremkallende egenskaper. Vedvarende infeksjon med HPV er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for utvikling av livmorhalskreft.

HPV-16 og HPV-18 påvises hos 70 % av kvinner med livmorhalskreft, mens lavrisikotypene HPV-6 og HPV-11 påvises i 90 % av alle kjønnsvorter. HPV er vanlig forekommende hos seksuelt aktive kvinner, og de aller fleste infeksjonene går over av seg selv og etterlater ingen celleforandringer eller kjønnsvorter. Hos noen få blir infeksjonene vedvarende og da er risikoen for utvikling av celleforandringer større.

Det er til nå utviklet to vaksiner mot humant papillomavirus, Gardasil® og Cervarix®. Begge vaksinene er typespesifikke, og begge er rettet mot de to genotypene som har årsakssammenheng til de fleste tilfellene av livmorhalskreft i store deler av verden, type 16 og 18. Gardasil inkluderer i tillegg to genotyper (6 og 11) som har sammenheng med kjønnsvorter.

Metode
Kunnskapsoppsummeringen er gjennomført etter internasjonalt anerkjente prinsipper. Det er foretatt en systematisk gjennomgang av publisert vitenskapelig litteratur basert på et systematisk litteratursøk.

Resultater
Totalt er ti randomiserte kontrollerte studier inkludert i foreliggende rapport, hvorav to er oppfølgingsstudier. Det er totalt mer enn 5000 pasienter inkludert. Studiene viste god HPV typespesifikk vaksineeffekt på å forebygge insident/vedvarende infeksjon, samt cytologiske og histologiske effektmål. Med hensyn til histologiske effektmål har rapporten et svakt kunnskapsgrunnlag. Ingen av studiene rapporterte om alvorlige vaksinerelaterte bivirkninger. De fleste deltakerne både i intervensjons- og kontrollgruppen opplevde milde forbigående symptomer som smerte, hevelse og irritasjon ved injeksjonsstedet.

Konklusjon
Studiene viste god HPV typespesifikk vaksineeffekt innen det tidsintervallet som er undersøkt. Oppfølgingstiden er kort (< 4 år) og det kan ikke trekkes konklusjoner om varigheten av vaksineeffekten. Behovet for boosterdoser er således ikke klarlagt. Det blir viktig å få mer kunnskap om langtidseffekten av vaksinene på flere endepunkt som er diskutert i rapporten.

Sammendrag

Bakgrunn
Denne rapporten er første del av et oppdrag fra Nasjonalt folkehelseinstitutt, med fokus på vurdering av effekt og sikkerhet ved bruk av vaksiner mot humant papillomavirus (HPV). Det pågår helseøkonomiske analyser som publiseres i en egen rapport.

Det er identifisert over 120 undergrupper av HPV, og de ulike typene er klassifisert med nummer etter hvert som de er oppdaget. Det er identifisert minst 14 HPV-typer med kreftfremkallende egenskaper. Vedvarende infeksjon med HPV er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for utvikling av livmorhalskreft. HPV-16 og HPV-18 påvises hos 70 % av kvinner med livmorhalskreft, mens lavrisikotypene HPV-6 og HPV-11 påvises i 90 % av alle kjønnsvorter.

HPV er vanlig forekommende hos seksuelt aktive kvinner, og de aller fleste infeksjonene går over av seg selv og etterlater ingen celleforandringer eller kjønnsvorter. Hos noen få vedvarer infeksjonene, og da er risikoen for utvikling av celleforandringer større.

Det er utviklet to vaksiner mot humant papillomavirus, Gardasil® og Cervarix®. Gardasil er utviklet av Merck og markedsføres i Europa av Sanofi Pasteur MSD, mens Cervarix er utviklet av GlaxoSmithKline. Begge vaksinene er typespesifikke og begge er rettet mot de to genotypene som har årsakssammenheng til de fleste tilfellene av livmorhalskreft i store deler av verden, type 16 og 18. Gardasil inkluderer i tillegg to genotyper (6 og 11) som har sammenheng med kjønnsvorter.

Formål
I denne rapporten er det foretatt en systematisk gjennomgang av den foreliggende vitenskapelige dokumentasjonen om effekt og sikkerhet ved bruk av vaksiner mot HPV. Rapporten skal inngå som kunnskapsgrunnlag for en faggruppe nedsatt av Nasjonalt folkehelseinstitutt. Denne faggruppen skal rådgi Helse- og omsorgsdepartementet i spørsmålet om vaksine mot HPV bør tas inn i vaksinasjonsprogrammet i Norge.

Metode
Kunnskapsoppsummeringen er utført som en metodevurdering. En utredningsgruppe har bistått Kunnskapssenteret med arbeidet. Det er utført et systematisk litteratursøk, og alle artikler identifisert gjennom litteratursøket er vurdert med hensyn til relevans og kvalitet.

Resultater
Totalt er ti randomiserte kontrollerte vaksinasjonsstudier inkludert i rapporten, hvorav to av studiene er oppfølgningsstudier. Det er totalt mer enn 5000 deltakere inkludert i studiene. Fire av publikasjonene har kun evaluert immunrespons og sikkerhet, mens seks publikasjoner også har vurdert effekt av vaksinen mot insident/vedvarende infeksjon, celleforandringer i livmorhalsen (ASC-US, LSIL og HSIL) og/eller histologisk verifiserte forstadier til livmorhalskreft (CIN 1, 2 og 3). I tillegg til analyser i per protokoll populasjonen (PPP) har studiene på Cervarix fremskaffet resultater basert på Intention-To-Treat (ITT)-populasjonen, mens studiene på Gardasil viser resultater basert på modifisert ITT (MITT)-populasjon. Disse to populasjonene (ITT og MITT) er tilnærmet identiske i de inkluderte studiene og omhandler kvinner som har fått minst én vaksinedose. Dette vil være populasjonen som er mest representativ ved gjennomføring av et vaksinasjonsprogram. Oppsummert viser resultatene for Cervarix og Gardasil:

Effekt av vaksine mot HPV 16/18 (Cervarix)
Analyse på ITT-populasjonen etter 27 og 48 måneder viste henholdsvis 83 % (62,0-92,4 %, p < 0,0001) og 94,4 % (77,9-99,3 %) beskyttende effekt av vaksinen på insident infeksjon. For PPP er beskyttende effekt etter 18 og 48 måneder henholdsvis 91,6 % (64,5-98 %) og 96,9 % (81,3-99,9 %) på insident infeksjon.
Undersøkelse på ITT-populasjonen etter 27 og 48 måneder viste henholdsvis 95,1 % (63,5- 99,3 %) og 100 % (57,0-100 %) beskyttende effekt av vaksinen på vedvarende infeksjon (minimum to positive HPV-DNA PCR-prøver fra den samme virusgenotypen med minst fem eller ti måneders mellomrom). For PPP er beskyttende effekt etter 18 og 48 måneder henholdsvis 100 % (47,0-100 %) og 100 % (33,6-100 %). CIN 2/3 ble kun evaluert i PPP der det ikke ble funnet noen tilfeller i vaksinegruppen mot fem i kontrollgruppen. Fem hendelser var for få til å gi et meningsfylt effektestimat.

Effekt av vaksine mot HPV 6/11/16/18 (Gardasil)
Analyse etter 36 måneder viste 88 % (72-96 %) beskyttende effekt av vaksinen på vedvarende infeksjon (minimum to positive HPV-DNA PCR-prøver fra den samme virusgenotypen med minst fire måneders mellomrom eller positiv test ved siste undersøkelse) for MITT-populasjonen, og 89 % (70-97 %) beskyttende effekt for PPP. CIN 2/3 ble kun testet i PPP hvor det ikke ble funnet noen tilfeller i vaksinegruppen mot tre i kontrollgruppen. Tre hendelser var for få til å gi et meningsfylt effektestimat.

Sikkerhet
Ingen av studiene rapporterte om alvorlige vaksinerelaterte bivirkninger. De fleste deltakerne, både i intervensjons- og kontrollgruppen, opplevde milde, forbigående symptomer som smerte, hevelse og irritasjon ved injeksjonsstedet.

Kommentar
Studiene som er inkludert i denne rapporten viste god HPV-typespesifikk vaksineeffekt på forebygging av insident/vedvarende infeksjon, samt cytologiske og histologiske effektmål innen det tidsintervallet som er undersøkt. Med hensyn til histologiske effektmål har rapporten et svakt kunnskapsgrunnlag. Oppfølgingstiden er kort (< 4 år) og det kan ikke trekkes konklusjoner om varigheten av vaksineeffekten. Behovet for boosterdoser er således ikke klarlagt. Det blir viktig å få mer kunnskap om langtidseffekten av vaksinene.