Hopp til innhold

Nyhet

Stigma en barriere ved legemiddelassistert rehabilitering

Publisert

Stigma – å føle seg stemplet – er en barriere for å oppsøke eller forbli i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), viser en systematisk oversikt over kvalitativ forskning fra Folkehelseinstituttet.

Kvinne holder et pilleglass
Colourbox.com

Stigma – å føle seg stemplet – er en barriere for å oppsøke eller forbli i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), viser en systematisk oversikt over kvalitativ forskning fra Folkehelseinstituttet.


Den systematiske oversikten: Erfaringer blant pasienter og helsepersonell med legemiddelassistert rehabilitering (LAR)

Både pasienter og helsepersonell opplever videre at LAR-systemet kan bidra til ytterligere stigma, viser den systematiske oversikten: Erfaringer blant pasienter og helsepersonell med legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er et tiltak for mennesker som er avhengig av opioder, der hensikten er å skape et helhetlig rehabiliteringsløp. I LAR brukes de langtidsvirkende opioidene buprenorfin eller metadon for å erstatte bruken av illegale opioider, som heroin.

Forskerne oppsummerte 24 kvalitative studier om erfaringer som pasienter og helsepersonell har med LAR. De brukte Andersens modell for helsetjenestebruk som rammeverk i analysene. Deretter vurderte de tilliten til resultatene ved hjelp av verktøyet Grade CERQual.

Seks hovedfunn

Forskerne kom fram til seks hovedfunn etter å ha gjennomgått studiene:

  • Stigma fra personer utenfor LAR var en barriere for å oppsøke og forbli i behandling.
  • Pasienter og helsepersonell opplevde at LAR-systemet bidro til ytterligere stigma.
  • Mangelfull kunnskap og kompetanse blant helsepersonell reduserte kvaliteten på LAR, og påvirket pasientenes opplevelse av LAR og behandlingsutfall negativt.
  • Kommunikasjon og forhold mellom pasienter og personell opplevdes enten som hjelpsomt eller som barrierer for etterlevelse i LAR.
  • Pasienter hadde mange forventninger om ikke-helserelaterte individuelle utfall av LAR, for eksempel å komme seg i jobb, få bolig, og å få tilbake sosiale relasjoner.
  • Pasientene balanserte kontinuerlig positive forventninger til LAR opp mot negative utfall, spesielt utfall knyttet til stigma.

  Resultatene viser behov for økt faglig og mellommenneskelig kompetanse blant LAR-personell. På denne måten kan man å øke kvaliteten på behandlingene og unngå stigma og negative holdninger blant personell. LAR bør også ha en helhetlig tilnærming på tvers av profesjoner og systemer for å ivareta pasientenes behov utover det rent helsemessige. Det ser ut til å være avgjørende for å etterleve behandlingen og resultatet av den, avslutter Steiro.