Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Vaksinasjonsveilederen

06. Barnevaksinasjonsprogram i ulike land og tilpasning for barn som flytter

Hopp til innhold

6.1 Vaksinene som inngår i barnevaksinasjonsprogram i forskjellige land

Vaksinasjonsprogrammene varierer fra land til land, selv om sykdommene det vaksineres mot stort sett er de samme. På midten av 1970-tallet var det nesten bare industrialiserte land som hadde barnevaksinasjonsprogram, og vaksinasjonsdekningen var lav i store deler av verden.

For å gjøre noe med det, etablerte Verdens helseorganisasjon (WHO) Expanded Programme on Immunization (EPI) i 1974. Seks vaksiner inngår i EPI: vaksine mot tuberkulose (BCG), difteri, tetanus og kikhoste (DTP), poliomyelitt og meslinger. Alle land har de seks EPI-vaksinene i sine vaksinasjonsprogram, bortsett fra at mange vestlige land med lite tuberkulose ikke tilbyr BCG-vaksinasjon til alle.

Siden 1974 har dekningen med EPI-vaksinene økt kraftig og er nå 80 prosent eller høyere i svært mange land. Unnta­kene er særlig land der krig og uro gjør forebyggende helsearbeid vanskelig. Mange land har vaksinasjonsprogram med flere doser av hver vaksine, flere vaksi­ner og andre vaksinasjonstidspunkt. Bakgrunnen kan være epidemiologiske forhold i det enkelte land, ressurser, infrastruktur eller organiseringen av vaksinasjonsarbeidet. Økonomiske forhold kan være avgjørende for hvilke vaksiner utover EPI-vaksinene hvert enkelt land tilbyr i sitt program.

Nettsidene til WHO har mer informasjon om barnevaksinasjonsprogram i ulike land.

6.2 Antall doser i barnevaksinasjonsprogrammet og alder ved vaksinasjon

I det klassiske EPI-pro­grammet gis BCG-vaksine ved fødselen. I land der poliomyelitt er vanlig, gis i tillegg én dose oral polio­vaksine (OPV) samtidig. Det videre programmet fortsetter ved 6-ukersalder i mange lavinntektsland. DTP- og poliovaksine gis samtidig, tre doser med fire ukers intervall. Meslingvaksine gis én gang ved 9-månedersalder. Mange lavinntektsland har ingen flere vaksinedoser i programmet. Mange mellominntektsland har nå Hib-vaksine samtidig med DTP, og rotavirusvaksine er innført i en rekke lav- og mellominntektsland.

Hvis første dose DTP-poliovaksine er gitt før alder åtte uker eller det er korte intervall mellom de tre første dosene, trengs en boosterdose for å sikre langtidsbeskyttelse. De tre første dosene DTP- og poliovaksine i det klassiske EPI-programmet kan betraktes som de tre første dosene i et firedoseprogram. Firedoseprogram for DTP -, polio- og evt. Hib-vaksine (kombinert eller samtidig) begynner ved alder 6-12 uker og består av tre doser med 4-8 ukers intervall, og en 4. dose senere. Alle aktuelle høyinntektsland og stadig flere mellom- og lavinntektsland har en 4. dose (boosterdose), vanligst i 2.- 5. leveår.

I de nordiske landene (og noen få andre land) brukes tredoseprogram med lange intervaller mellom dosene. Første tellende dose gis tidligst ved 2-månedersalder (åtte uker) og det skal gå minst åtte uker mellom 1. og 2. dose og minst seks måneder mellom 2. og 3. dose. Korrekt gjennomført tredoseprogram gir samme gode beskyttelse som firedoseprogram. 

6.3 Vaksinasjon av barn som skal flytte ut fra Norge

Barn som i første leveår skal ha lengre opphold i land med høyere forekomst av infeksjonssykdommer, kan begynne vaksinasjon tidligere enn vanlig og få dosene med kortere intervall for å rekke to eller tre doser DTP-IPV-Hib-Hep B-vaksine og pneumokokkvaksine før avreise. Ved tidsnød kan 1. dose av disse vaksinene gis allerede ved 6-ukersalder (42 dager) og intervallet mellom 1. og 2. dose kan reduseres til fire uker. Det innebærer at barnet må vaksineres etter firedoseprogram (se ovenfor). Da kan intervallet mellom 2. og 3. dose være så kort som fire uker og det bør ikke være vesentlig lengre enn åtte uker. Boosterdosen (4. dose) kan gis et års tid eller mer etter 3. dose.

Ved planlagt permanent eller varig utflytting i første leveår bør spedbarnets vaksinasjoner i noen grad tilpasses barnevaksinasjonsprogrammet i det landet de skal flytte til. Vaksiner som ikke tilbys gjennom det norske barnevaksinasjonsprogrammet må betales av foreldrene.

Vanlige ”reisevaksiner” gis stort sett som til voksne, men indikasjonen for rabiesvaksine og hepatitt B-vaksine er mer liberal for barn, se også 1.10 Vaksinasjon ved økt smitterisiko. Det er mange vaksiner som ikke anbefales i første leveår, og noen har enda høyere aldersgrenser (se kapitlene om de enkelte vaksinene og tabell 1 i 1.08 Vaksinasjon i ulike livsfaser).

  • Hepatitt A-vaksine anbefales for reisende til de fleste ikke-vestlige reisemål, og kan gis fra ettårsalder. Noen typiske reisevaksiner inngår i barnevaksinasjonsprogram i enkelte land.
  • BCG-vaksine kan gis fra fødselen, og bør tilbys barn som skal oppholde seg i flere måneder i høy­endemiske land.
  • Monovalent hepatitt B-vaksine kan gis fra fødselen og bør tilbys barn som skal oppholde seg i lengre tid utenfor lavendemiske områder.
  • Rotavirusvaksine kan gis fra alder 6 uker og er aktuell for spedbarn som skal flytte til land med høy spedbarnsdødelighet eller land som har rotavirusvaksine i barnevaksinasjonsprogrammet.
  • Meningokokkvaksine kan tilbys barn som skal oppholde seg i land som har meningokokkvaksine i sitt barnevaksinasjonsprogram. Barn som skal til afrikanske land med høy forekomst av meningokokksykdom bør tilbys meningokokk ACWY-konjugatvaksine (nedre aldersgrense henholdsvis 6 uker og 2 år for Nimenrix og Menveo).
  • Vannkoppevaksine kan tilbys fra 9-månedersalder til barn som skal flytte til land som har denne vaksinen i sitt barnevaksinasjonsprogram.
  • Gulfebervaksine kan gis fra 9-månedersalder, men vaksinasjonssertifikat kreves vanligvis ikke for barn under 1 år. Gulfeber forekommer i Afrika, Sør-Amerika og Mellom-Amerika. Noen land krever dokumentasjon på gulfeber­vaksinasjon ved innreise.
  • Japansk encefalitt-vaksine kan gis fra alder 2 måneder og bør tilbys barn som skal oppholde seg i asiatiske land som er endemiske for sykdommen.

6.4 Vaksinasjon av barn som har flyttet til Norge

Ofte er det aktuelt å fullføre vaksinasjon som er påbegynt i utlandet. Da er målet å sikre at barnet får like god beskyttelse som barn som følger det norske programmet. Dette kan oppnås på forskjellige måter. Det anbefales å ta utgangspunkt i de dokumenterte vaksinedosene som er gitt, og tilpasse videre vaksinasjon så det passer best mulig med vårt vanlige program.

Vaksinasjonskort fra andre land kan inneholde ukjente vaksinenavn. Ofte er det mulig å finne opplysninger om vaksinen ved å søke på internett. På WHO's nettsider finnes en oversikt over vaksinasjonsprogram i ulike land, og det kan gi en indikasjon på hvilke vaksiner barnet kan ha fått tilbud om.

For adoptivbarn fra Kina er det holdepunkter for at anslagsvis 30-40 prosent har dårligere vaksineimmunitet enn det som forventes på grunnlag av dokumenterte vaksinedoser [1]. Det kan ha sammenheng med mindre immunogene vaksineprodukter, brudd på kuldekjeden, genetiske faktorer i befolkningen eller feil i utfyllingen eller oversettelsen av vaksinasjonskort.

Det bør generelt vekke mistanke hvis angitte vaksinasjonsdatoer er lite sannsynlige. Originale vaksinasjonskort som ser ut til å være fylt ut i ettertid kan også være mistenkelige. BCG-arr og hepatitt B-antistoff kan brukes som indikatorer for å vurdere sannsynligheten for om barnet er vaksinert. Hvis funnene stemmer med attestasjonen for disse to vaksinene, er det sannsynlig at attestasjonen for de andre vaksinene også er riktig. Derimot kan ikke negative funn bevise at barnet er uvaksinert. I tvilstilfeller anbefales det å tilby full basisvaksinasjon.

6.5 Vurderinger av vaksinasjonsstatus når skriftlig dokumentasjon mangler

Helsestasjonen har ofte behov for å vurdere vaksinasjonsbehov hos barn som har begynt sitt vaksinasjons­program i andre land. Når skriftlig eller god muntlig dokumentasjon foreligger, må barnets vaksinasjonsstatus vurderes i forhold til anbefalt norsk program og vaksinedoser som mistenkes for å mangle må tilbys.

Hvis dokumentasjonen er usikker, vil vurderingene alltid innebære et visst skjønn. På WHO's nettsider  er det en del stoff om vaksinasjon, bl.a. oversikt over vaksinasjonsdekning og vaksinasjonsprogram i medlemslandene. Oversiktene dekker nåværende barnevaksinasjonsprogram, men sier lite om hvor lenge de har eksistert eller noe om tidligere endringer i programmet. Selv om oversikter over vaksinasjonsdekningen kan gi en pekepinn om sannsynligheten for at barn i ulike aldersgrupper er vaksinert, er det på ingen måte sikkert at hvert enkelt barn har fått de vaksinene som inngår i landets program.

Når det ikke foreligger skriftlig dokumentasjon om tidligere vaksinasjon, må vaksinatøren prøve å få fram muntlig dokumentasjon. Antall doser kan være vanskelig for foreldre å huske, men ofte har de klart for seg at barnet har fått "det hun skulle ha".

MMR må vurderes som ikke gitt hvis skriftlig dokumentasjon mangler eller bare meslingvaksine er dokumentert.

Et tydelig synlig antatt BCG-arr noe sted på kroppen er en forholdsvis sikker indikasjon på at BCG er gitt.

Spør om barnet har fått dråper i munnen og injeksjon samtidig hvis barnet kommer fra land hvor OPV brukes (OPV og DTP gis vanligvis samtidig, men også rotavirusvaksine gis i munnen).

Spør om hvor mange doser barnet har fått, ved hvilken alder, og hvor vaksinasjonene er utført. Det kommer ofte fram mer opplysninger hvis foreldrene får spørsmålene om igjen etter noen dager. I enkelte tilfeller har også foreldrene mulighet til å få tak i vaksinasjonsattester fra helsetjenesten på tidligere bosted.

Flere momenter gjør tolking av muntlig dokumentasjon usikker. Svært mange foreldre vet ikke hvilke vaksiner som skal tas i barnevaksinasjonsprogrammet og hvilke som må tas flere ganger. Opplysning om at barnet har fulgt programmet i landet er ikke god nok informasjon. Det trengs i tillegg mer detaljerte opplysninger om antall doser og alder ved vaksinasjon.

Vaksinatøren må vurdere om opplysningene er gode nok, eller om det tryggeste er å tilby ny basisvaksinasjon. I barnets journal bør det skrives hvilke opplysninger som er kommet fram. Helsestasjonslege/smittevernlege er ansvarlig for de beslutningene som blir tatt. Ved tvil er det tryggere å gi for mange enn for få vaksinedoser. Det medfører ingen fare, og heller ikke høy risiko for store lokalreaksjoner, om det gis flere vaksinedoser enn det som er vanlig i programmet.

6.6 Innhenting av forsømt vaksinasjon

Barn som er uvaksinert eller ufullstendig vaksinert for alder etter det norske barnevaksinasjonsprogrammet, bør få tilbud om innhentingsvaksinasjon så snart som mulig.

Grunnleggende retningslinjer for innhentingsvaksinasjon:

  • Ta utgangspunkt i de vaksinedosene barnet har fått. Hvis skriftlig dokumentasjon mangler, må vaksinatøren avgjøre om muntlige opplysninger om vaksinasjon er pålitelig nok til å godtas.
  • Alle vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet kan settes samtidig.
  • Alle doser teller hvis minimumsintervallene er overholdt.
Tabell 1: Småbarn som er ufullstendig vaksinert med difteri-stivkrampe-kikhoste-poliovaksine og pneumokokkonjugatvaksine
VaksinasjonsstatusTiltak

Uvaksinert

Tredoseprogram med intervall 2 md mellom 1. og 2. dose og 6 md mellom 2. og 3. dose

1. dose før alder 8 uker eller intervall under 8 uker mellom 1. og 2. dose

Firedoseprogram med 1-2 md mellom de tre første dosene og 4. dose om lag 1 år etter 3. dose

2 doser etter alder 8 uker og med intervall minst 8 uker

3. dose minst 6 md etter 2. dose (helst ved alder 12 md)

3 doser med korte intervall

4. dose om lag 1 år etter 3. dose

Ved basisvaksinasjon av eldre barn og voksne anbefales intervall på to måneder mellom 1. og 2. dose og ett år mellom 2. og 3. dose DTP-poliovaksine.

For de enkelte vaksinene gjelder følgende:

  • Poliovaksine: Oral poliovaksine (OPV) og inaktivert poliovaksine (IPV) er likeverdige og tellende doser, men barn som bare har fått OPV bør få en dose IPV for å regnes som fullvaksinerte [2].
  • Hib-vaksine bør tilbys uvaksinerte barn under 5 år. Barn som har fylt ett år ved 1. dose, trenger bare en dose. Alle utvikler naturlig immunitet mot Hib-infeksjon innen skolealder [3].
  • Pneumokokkonjugatvaksine bør tilbys alle barn under to år i henhold til barnevaksinasjonsprogrammet, og eldre barn og voksne med spesielle risikofaktorer. Hvis vaksinasjon begynner i 2. leveår anbefales to doser med minst to måneders intervall. Etter fylte to år er én dose tilstrekkelig. 
  • MMR-vaksine bør tilbys barn som har fått MMR-vaksine før 12-månedersalder eller bare har fått en eller to av komponentene.
  • BCG- vaksine bør tilbys uvaksinerte barn av foreldre fra land med høy forekomst av tuberkulose.
  • Hepatitt B-vaksine bør tilbys barn født før 1. november 2017 av foreldre fra land utenfor lavendemisk område. 
  • HPV-vaksine bør tilbys jenter født 1997 eller senere som flytter inn i landet mens de er i ungdomsskolealder.

 Se også 1.05 Barnevaksinasjonsprogrammet og kapitlene om de enkelte vaksinene.

6.7 Referanser

  1. Schulpen TW, van Seventer AH, Rumke HC, van Loon AM. Immunisation status of children adopted from China. Lancet 2001 Dec 22;358(9299):2131-2.
  2. John TJ. Antibody response of infants in tropics to five doses of oral polio vaccine. Br Med J 1976 Apr 3;1(6013):812.
  3. Makela PH, Kayhty H, Leino T, et al. Long-term persistence of immunity after immunisation with Haemophilus influenzae type b conjugate vaccine. Vaccine 2003 Dec 12;22(2):287-92.

Relaterte saker

Eksterne lenker